Kommunepolitikk,Miljø,Politikk

Heller satellitt enn bommar

I Tromsø har vi over lengre tid diskutert måtar å organisere bompengane på som gjer det billigare og enklare å få dette til enn å sette opp store bomportalar rundt i heile byen. Slik vil vi at meir av pengane vi betalar inn faktisk skal gå til trafikksikring, bussar, fortau og vegar. Fram til no har dette vore litt luftige tankar om at det sjølvsagt burde vere mogleg å få dette til. Men i går fekk i alle fall eg litt meir kjøtt på beina på dette.

Les og denne artikkelen i Nordlys.

I går hadde eg saman med folk frå Ap og Raudt eit møte med Autosim og Telespor. To tromsøbedrifter som mener dei har ei løysning for dette. Det går ut på å sette inn ein GPS-brikke i bilen. I første omgang tenkt kopla til OBD. Det er den kontakten som verkstaden brukar når dei koplar til bilen din for å diagnostisere den, og er ei tilkopling dei aller aller fleste bilane har. Denne brikken kommuniserer med ein sentral for å finne ut kva du skal betale. Dersom vi gjer det på denne måten kan vi oppnå fleire ting.

  1. Vi kan lage eit meir rettferdig betalingssystem. Vi vil ikkje lenger vere begrensa til kvar det er plass til å sette opp bommar ol. Det ville og vere mogleg å lage betalingsfrie område rundt skolar, barnehagar ol. Ein kan og gjere betalinga avhengig av køyrde kilometer og ikkje berre om du passerer ein bom eller ikkje.
  2. Vi slepp stygge bomportalar
  3. Vi kan bidra til å styrke næringslivet i Tromsø gjennom at dei får utfordrande og store oppgåver gjennom å bygge opp dette systemet.
  4. Vi kan få eit system som er billigare og enklare å sette opp og drifte.

Masse utfordringar

Det betyr sjølvsagt ikkje at eit slikt satellittbasert system vil vere utan utfordringar. Den aller største er at dette vil vere nybrotsarbeid, og som i alt nybrotsarbeid vil det bli gjort feil, ting vil ikkje fungere optimalt frå dag ein. Det vil kunne undergrave tilliten til systemet og undergrave finansieringa av ein byvekstavtale.

Vidare tenkjer eg dei viktigaste hindringane som må løysast er:

  1. Korleis handterer vi bilar som kjem utanfrå og ikkje har ein GPS-brikke i bilen? Skal dei sleppe å betale eller må vi ha ein type bom på innfartsvegane til byen?
  2. Korleis gjer vi det med bilar som er registrert i andre kommunar, korleis sikrar vi oss at dei og bidrar i systemet om og når desse bilane blir køyrt i Tromsø?
  3. Korleis sikrar vi personvernet? Ingen av oss vil vel at nokon skal vite kvar vi køyrer til ei kvar tid (sjølv om dei fleste av oss allereie gjev google eller apple all denne informasjonen). Det lar seg nok gjere om databehandlinga skjer i brikken og berre fakturainformasjon blir overført ut av bilen, men vi må vere sikre på at dette er i orden.

På mange måtar er Tromsø den perfekte plassen å teste ut dette systemet. Vi har lite gjennomgangstrafikk, noko som gjer mange av utfordringane mindre. Dei utfordringane vi har er eg ganske sikker på at lar seg løyse. Eg er litt meir usikker på om det lar seg løyse innafor den tidsramma vi har har. Vi har ikkje råd til å utsette ein byvekstavtale, først og fremst fordi vi er avhengigge av statlege pengar for å få til bussatsinga i Tromsø.

La meg gjerne høyre kva du meiner i kommentarfeltet.

 

Vil du få beskjed neste gong eg skriv på denne bloggen?

Skriv inn epostadressa di og trykk abonner

Standard
Helse og velferd,Troms og Tromsø

Satsar Helse nord på UNN?

Helse nord har laga ein Regional utviklingsplan for perioden fram til 2035. I denne planen legges ein god del av grunnlaget for kva tilbud vi som pasientar kjem til å ha. Det er fleire grunnar at vi som bur i Nord-Noreg bør vere litt bekymra for kva rolle Helse nord planlegg for UNN i denne planen. Det er særleg to ting eg har merka meg og som det er viktig at Tromsø kommune er tydeleg på overfor Helse nord.

UNN er det største sjukehuset i nord, men lite i andre samanhengar. Det gjev ekstra utfordringar. Foto: Frode Abrahamsen, UNN

Det første er at det er svært lite fokus på UNN si rolle som universitetssjukehus. Det er bekymringsverdig. UNN er eit lite universitetssjukehus som skal aksle ei svært viktig rolle for heile Nord-Noreg. Vi er avhengig av UNN dersom vi skal ha tilgang til den same kvaliteten og behandlinga som dei får i resten av landet – særleg på dei høgspesialiserte og vanskelege områda. Det å klare å halde opp kvalitet og kompetanse på UNN krev ei spesiell merksemd og satsing frå Helse nord si side. Denne planen bærer få spor av ei slik merksemd og satsing. Stort sett det einaste som blir sagt i planen om UNN si rolle er direkte avskrift frå den nasjonale helse- og sjukehusplanen. Har ikkje Helse nord eigne tankar og strategiar for utvikling av universitetssjukehuset? Mykje tyder på at det ikkje er slik.

Utdanning krev sterke fagmiljø

Planen er derimot ganske god på satsing på utdanning. Det er viktig. Det blir understreka behovet for utdanning i landsdelen for å ha legar, sjukepleiarar og helsefagarbeidarar i landsdelen. Det planen ikkje diskuterer er at mange av fagmiljø på UNN er små og sårbare. Det gjer spesialistutdanninga krevande. Dersom vi ikkje har eit heilt spesielt fokus på å utvikle fagmiljøa på UNN er det ikkje utenkeleg at det over tid også blir vanskeleg å halde oppe både kvaliteten og mengden av spesialistar som blir utdanna. Det vil igjen gjere det mykje vanskelegare også for dei andre sjukehusa i Helse nord å rekruttere den naudsynte kompetansen.

UNN som lokalsjukehus

Like utfordrande – spesielt for oss som bur i Tromsø og UNN sitt lokalsjukehusområdet – er at UNN som lokalsjukehus ikkje blir berørt i planen. I UNN-styret si høyringsfråsegn påpeiker dei dette. Andelen døgnopphald samanlikna med folketalet er 8% høgare ved Nordlandssjukehuset enn ved UNN, 19% høgare ved Helgelandssjukehuset, og 25% høgare ved Finnmarkssjukehuset. Til dette kommenterer UNN-styret: “En alternativ forklaring er at UNN på grunn av sine regionale funksjoner over tid har hatt mindre kapasitet til å tilby døgnopphold til innbyggerne som UNN har lokalsykehusfunksjon over

Er det slik at UNN må gjere heilt naudsynte prioriteringar av sin funksjon som universitetssjukehus og regionssjukehus og at denne prioriteringa går på bekostning av det vi som innbyggarar i Tromsø, og dei andre kommunane i UNN sitt område kan forvente av lokalsjukehuset vårt? Det er i alle fall ein heilt klar trend i retning av at dei pasientane som blir skrivne ut av UNN og sendt til kommunen er sjukare enn før og krev meir og meir avansert behandling enn før. Ein ting er at dette er dyrt for kommunen, men det kan vere verd å spørre om det er det beste for pasienten. Det kan og vere verd å lure på om det faktisk er lik tilgang på sjukehustenester.

For alle kommunane vil det bli utfordrande framover. Planen frå Helse nord legg opp til at fram mot 2035 skal 45 000 ligedøgn overførast frå sjukehusa til kommunane. Dette er ein av konsekvensane av at regjeringa reduserer løyvingane til sjukehussektoren. Kostnaden blir overført frå ein stat som vel å bruke dei største pengane på skattelette for dei som har mest frå før, til kommunar som allereie slit med å få økonomien til å gå i hop.

 

Standard
Kommunepolitikk,Økonomi

Lang tid med for lite tran

Illustrasjonsbilde fra bygginga av nye Otium. Foto: tromsø kommune

Direktør i Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg (EBA) i Nord-Norge, Stein Windfeldt, mener vi har tatt for mye tran. Dette fordi kommunestyrets flertall, etter forslag fra Ap, Rødt og SV, har vedtatt å innføre «Oslomodellen» i kontraktene mellom Tromsø kommune og kontraktspartnere. Innlegget fra Stein Windfeldt er fylt opp med dystre spådommer og varsler økonomisk krise for kommunen og slutt på oppdragene for lokale entreprenører.

Av Jarle Heitmann, Jens Ingvald Olsen og Pål Julius Skogholt, gruppeledere for Ap, Rødt og SV.

Windfeldt skriver at det er 180 kommuner som allerede har sluttet seg til et regelverk som alle parter er enige i. Det som er det riktige er at KS etter langvarige forhandlinger med blant annet Byggenæringens Landsforening(BNL) ikke har villet gå så langt som LO og mesteparten av byggebransjen vil. Store deler av bygge- og anleggsbransjen har imidlertid tilsluttet seg avtalen fordi den er bedre enn ingenting.

Nord-norsk debatt 5.9.18: Stein Windfelt – Når politikerne tar for mye tran

Oslo kommune har valgt å strekke seg litt lengere. Hovedforskjellen er antall ledd i kontraktskjeden, at lærlingekravet ikke kan fravikes, at det skal være 50% fagarbeidere, og at hovedregelen skal være fast ansatte. Når Windfeldt skriver at dette vil skape en situasjon som er umulig å gjennomføre er det enten fordi han ikke skjønner innholdet i Oslomodellen eller fordi han snakker mot bedre viten.

Oslo Kommune.no: Kort om de viktigste nye bestemmelsene i Oslomodellen

Antall ledd

Antall ledd i Oslomodellen innebærer at du som hoved- eller totalentreprenør kan sette bort en del av jobben til en underentreprenør, men denne kan ikke sette bort sin jobb videre til et bemanningsforetak slik som det i dag foregår i stor utstrekning. Om oppdraget er stort med en stor underentreprise på f.eks. rør kan man fint splitte sprinkel i en entreprise og resten i en, uten å bryte med avtalen, men man kan altså ikke sette bort mesteparten til ufaglærte løsarbeidere på korte kontrakter.

Nord- norsk debatt 7.9.18: Murmester Ottar Gohli og byggmester Kjell Skog – Tromsø sikrer seriøsitet og verdiskapning med nye regler

Windfeldt spør også hva det betyr at arbeidene «i all hovedsak» skal utføres av fast ansatte i minst 80% stilling? Svaret på dette er veldig enkelt: Det betyr at arbeidene i all hovedsak skal utføres av fast ansatte i minst 80% stilling…

Når han videre mener det er grunn til å være bekymret for at det skal være sanksjonsmuligheter mot de som bryter avtaleverket, og skriver at vi på grunn av dette vil skremme bort seriøse leverandører, tror vi dessverre at vi har en forskjellig oppfatning over hva som er en seriøs leverandør.

Bedrifter tar samfunnsansvar

Videre skriver Windfeldt at både kommunen og de lokale bedriftene vil kunne lide stort under den praksis som nå er tenkt innført. Det vi krever er at man skal ha 50% fagarbeidere, at i all hovedsak skal arbeid utføres av fast ansatte, og at du skal ta imot lærlinger. Hvis disse kravene er totalt umulige å oppnå for våre lokale entreprenører understreker det i enda større grad behovet for å begynne å stille krav, eller ta en slurk tran. Vi vet at det er mange lokale bedrifter i Tromsø som tar samfunnsansvar og et kjapt nettsøk blant 2 av de største medlemmene i EBA gir oss følgende verdier:

Bedrift nr 1: Jordnær, Utviklende, Personlig og Pålitelig

Bedrift nr 2: Vi alle bidrar til felleskapets beste med kompetanse og kapasitet for å bygge de gode byggene for å skape og trygge et effektivt og godt samfunn.

Basert på disse flotte utsagnene vil vi tro at det burde la seg gjøre å oppfylle våre krav.

Erfaringen fra Oslo gir foreløpig ingen signaler om økte kostnader fra noen avdelinger i følge prosjektleder for Oslomodellen. Denne skal evalueres nå i høst formelt og dette vil vi selvsagt følge tett, for å lære av feil og kopiere suksess.

Videre i sin kronikk skriver Windfeldt om delte entrepriser og budsjettsprekk på Tromstun for flere år siden, men dette har da ikke noe med innføring av Oslomodellen å gjøre.

HMS-kort

Oslo kommune har vært med å utvikle program for oppfølging ved bruk av HMS-kort. Dette er noe vi vil vurdere å innføre for å få kontroll på hvem som jobber også på våre byggeplasser. Oslo kommunes digitale kontrollsystem HMS-Reg er så effektivt at flere store riksentreprenører, bl.a EBAs største medlemsbedrift Veidekke, er i ferd med å ta dette i bruk på alle sine prosjekter, ikke bare der hvor Oslo kommune er oppdragsgiver.

Prosjektrisikoen Windfeldt skriver om vil medføre en styrking av lokale underentreprenører, ikke svekking, da man blir nødt til å velge seriøse underentreprenører tidlig i prosjektet. Vi ser i dag at det benyttes svært mye tilreisende underentreprenører og bemanningsbyrå. Seriøsitet og fagfolk i alle ledd vil også gi bedre kvalitet i prosessen og i bygget. Det å rette feil er dyrt.

Avslutningsvis skriver Stein Windfeldt at det ønskes dialog med medlemsbedriftene i EBA. Dette setter vi stor pris på, og vi har også fra talerstolen i kommunestyret tydelig signalisert at vi ønsker dialog med næringslivet slik at vi ikke ender opp med urimelige krav. Det vi ser for oss er møter hvor vi tar med oss hele bransjen, både opplæringskontor, fagforening og representanter både for entreprenører og underentreprenører. De signaler vi har fått hittil i denne saken er aldeles ikke så ensidig negativ som det fremstilles. Det kan nevnes at Stål Røed, konsernsjef i Skanska har uttalt seg positivt om Oslomodellen. I tillegg er Byggmesterforbundet, Norske murmestres landsforening, Opplæringskontorene og Fellesforbundet positiv, så det er ingen tvil om at de delene av bransjen som er under størst press på rekrutteringssiden ønsker dette velkommen. Vi minner også om stormøte i byggebransjen i Tromsø sist vinter hvor det brøt ut spontan applaus fra hele salen når vi varslet at vi ville innføre Oslomodellen.

Når vi altså har blitt beskyldt for å ta for mye tran, ser vi etter å ha lest bekymringene til Windfelt, at det er mange som har tatt for lite tran i mange år. Vi lover herved å følge opp jevnlig, vi vil sågar med glede, gjerne sammen med blant annet EBA, sørge for at hele bransjen får nok sunne tilskudd til å sikre et langt og sunt liv.

 

Standard
Miljø,Politikk,Troms og Tromsø

Tromsø treng ein byvekstavtale

Eg trur ikkje det finst ei levande sjel eller politikar som verkeleg ønsker å innføre bompengar i Tromsø. Men her er realiteten: Tromsø veks med omtrent 1000 personar kvart år. Desse tusen skal bevege seg rundt i byen vår. Dei skal på jobb og studiar. På fritidsaktivitetar og i barnehage. Dei skal bruke trafikksystemet vårt for å få kvardagen til å gå opp. I dag er det slik at alternativet for mange er bil. Det som er heilt sikkert er at vegsystemet vårt ikkje vil tåle denne veksten utan ei kraftig og dyr oppgradering, ei oppgradering som innebærer at fleire får eit reelt alternativ til bilen gjennom buss, gange og sykkel.

Eg skulle sjølvsagt ønska meg at denne oppgraderinga vart betalt av staten. Eg skulle ønska meg at staten betalte for hyppigare bussavgangar med større kapasitet, at staten betalte for trygge skolevegar og gode fortau, at staten betalte for vegar der næringstrafikk og dei som må bruke bilen kom raskt og trygt fram. Å ønske hjelper dessverre ikkje, å kaste myntar i ein ønskebrønn hjelper dessverre ikkje.

I Noreg er finansieringssystemet slik at staten betaler ein god del av kostnadane dersom byane stiller med eigne pengar. Den oppgraderinga av trafikksystemet som Tromsø treng om vi ikkje skal kvelast i eksos og køar vil koste minst åtte milliardar kroner. Staten har sagt at dei kan stille med mellom 40 og 50 prosent om vi finner dei resterande 50-60 prosentane lokalt. Eg veit ikkje om noko anna finansiering enn bompengar som gjer at vi kan klare dette løftet. Eit løft som er heilt naudsynt om byen vår skal vere attraktiv i framtida.

Vi kan sjølvsagt som Frp og Bjørn Gunnar Jørgensen nekte å sjå denne realiteten, vi kan nekte å ta framtida på alvor, tru at om vi lukker auga vil køane, svevestøvet og klimaendringane forsvinne av seg sjølv. Men, realiteten er, at når du opnar auga igjen vil situasjonen blitt verre enn han er i dag. Vi må ta tak i problema no, vi må løyse dei no, og vi må bruke dei verktøya vi har tilgjengelege no. Vi treng ikkje like det, men bompengar er det verktøyet vi har.

Så er det openbart at det vil koste. Og, for nokre av oss vil den kostnaden bli tung å bære. Eg trur likevel kostnaden blir enno større når arbeidsplassane forsvinn fordi verken arbeidstakarar eller produkt kjem seg fram. Tromsø har ei god utvikling, med vekst i både private og offentlege arbeidsplassar. Dersom denne veksten og denne utviklinga skal halde fram er vi avhengig av eit effektivt transportsystem. då er vi avhengige av ein byvekstavtale. Dessutan, dei som har minst pengar blant oss i dag har heller ikkje råd til bil. Dei er prisgitt andre framkomstmiddel. Det å gjere bussen betre, det å gjere det enklare å gå og sykle er og med på å gjere forskjellane mellom folk mindre.

Vi kunne gjort som Frp, vi kunne lata som problema forsvinn av seg sjølv. Men då stoppar og utviklinga av Tromsø opp.

Standard
Kommunepolitikk,Politikk

Vårt forslag til budsjett for Tromsø kommune 2019

Det er få ting som er så skremmande og så artig som å foreslå budsjett for kommunen. Her kan som politikar foreslå alt det eg ønsker at kommunen skal gjere, samtidig har eg ansvaret for at ei milliardbedrift skal ha ein ansvarleg økonomi. Og, det er ikkje alltid dei to tinga går i hop.

I dag har samarbeidspartia, SV, Ap og Raudt, lagt fram vårt budsjett for Tromsø kommune. Du kan lese heile budsjettframlegget her. Administrasjonssjefen foreslo å gjere opp budsjettet med eit overskott på 117 millionar kroner. Vi vel å redusere dette til eit overskott på 40 millionar. Det gjer at vi finn rom til fleire viktige satsingar – og ikkje minst at vi kan reversere mange av dei kutta administrasjonssjefen foreslår.

Eg har jo nettopp tatt over som leiar i helse- og velferdskomiteen, og er utruleg glad for at vi har blitt samde om å satse fem millionar på rekruttering og kompetanseheving i sektoren. Det å gje rom for at dei dyktige fagfolka våre kan utvikle seg er viktig for kvaliteten i tenesta og for at det skal vere spennande å jobbe for Tromsø kommune.

Det er fleire ting som gler meg i dette budsjettframlegget. Vi foreslår at det framleis blir leirskole, det blir ikkje kutt i antal vaksne i SFO – og vi beheld søskenmoderasjonen. Vi godtar heller ikkje kutt i etter- og vidareutdanning for lærarar eller den såkalla effektiviseringa av skolane. Denne effektiviseringa er i realiteten kutt på dei pengane skolane har til å gje eit godt tilbod til elevane.

Det blir heller ikkje nedlegging av familiens hus på Langnes.

Administrasjonen har og foreslått kutt i vedlikehald av vegar, byrom og bygningar. Det ville ført til dårlegare snørydding, dårlegare trakking av skiløyper og meir forfall på bygningane våre. Det kunne vi ikkje vere med på. Vi har og framskynda bygginga av ny skole i Tromsdalen frå 2021 til 2019.

Vi kan og sette ned eigedomsskatten med 20 millionar, det blir 778 kroner per gjennomsnittshustand.

Så er det alltid med litt knip i magen at eg er med på å bruke meir pengar. Det gjer oss meir sårbare dersom det skjer noko i løøpet av året. Men, vi har over fleire år bygd opp eit disposisjonsfond som gjer at vi likevel har ein god buffer dersom noko skulle skje. Det gjev tryggleik, og mange av kutta som var foreslått var det heilt naudsynt å reversere.

 

Vil du få beskjed neste gong eg skriv på denne bloggen?

Skriv inn epostadressa di og trykk abonner

Standard