Ikkje politikk, Skole, Utdanning

Opplæring av Gunn?

Det er mange som hevdar at den norske skolen er for dårleg. Det kan vi sjølvsagt ha ein lang debatt om. Noko er bra, noko kan bli betre. Men ein skulle jo tru at i alle fall kunnskapsdepartementet sine folk skulle kunne skrive rett norsk. Det er derfor overraskande å sjå dette på nettsidene til departementet – i presentasjonen av ministeren av alle ting: 

Opplæringa av Gunn får mykje fokus No kan det sjølvsagt vere at opplæring av Gunn er ei nasjonal oppgåve, men eg trudde vel at departementet ikkje skulle konsentrere om berre ein person?

Men, det er vel sannsynleg at det er gRunnopplæring det skal stå.

Ministeren har forøvrig sagt mykje klokt.

Standard
Arbeid og trygd, Økonomi, Politikk, Sosialisme

Eit fattigdomsløft

Skattelette for dei med lågast inntekt. Auking av sosialhjelpsatsane. Dette er SVs hovudkrav i Statsbudsjettet for 2009 i følgje Heikki Holmås. Han er SVs finanspolitiske talsmann på Stortinget. Dette er svært godt nytt. I dette landet som flommar over av mjølk og honning, treng vi eit løft for dei som har minst. Eg er svært glad for dette løftet frå Holmås.

Til Dagsavisen seier Holmås: Lavlønte som tjener under 200.000 kroner må få flere milliarder kroner i skattelette. Det må bli flere tusen kroner til hver. Vi må bruke skattesystemet til å ta fra de med høye inntekter, og omfordele til folk med lave inntekter.

Når dette blir kombinert med eit løft i sosialhjelpsatsane så er vi på rett veg, på veg mot målet om å avskaffe fattigdomen.

Standard
Internasjonalt, Politikk, Russland

Svensk internettovervaking retta mot Russland?

Demonstrasjonar mot loven i Stockholm 08.06.08Den svenske FRA-lagen er ein undertrykkande lov som føresett at alle svenskar med utanlandskontakt ikkje har krav på privatliv. Eg har lenge vore forundra over at dei svenske styresmaktene kunne vedta ei slik undertrykkande lov, sjølv om det er høgresida som styrer. Denne artikkelen i Dagens Industri, forklarer kanskje ein del (også her).

Det viser seg at 80% av den russiske internettrafikken går gjennom Sverige. Den nye loven gjev svensk forsvar rett til å overvake denne trafikken utan rettsleg kjennelse eller grunngjeving. Det er i så fall trist at redsla for Russland skal få denne typen konsekvensar.

Denne loven vil svekke rettane til svenskar og mange nordmenn. Denne nettstaden ligg på ein svensk server. All trafikken som går gjennom denne serveren kan no overvakast. I tillegg til den makta dette potensielt gjev svenske styresmakter over privatlivet til folk, er dette med på å forsure tilhøva mellom Russland og vesten. Eg er redd for at dette vil bli nok eit argument i Russland for at russarane ikkje kan stole på vesten. Det kan vere ein av mange faktorar som styrkar ei utvikling i Russland som få av oss ønsker.

Du kan lese meir om FRA-lagen i DN eller på Wikipedia, eller Jan Omdals kommentar i Dagbladet.

Standard
Internasjonalt, Klima, Russland

Hva skjer i nord?

Av Arne-Johan Johansen, medlem av SVs Nordområdeutvalg

De syv statene rundt polbassenget møttes nylig for å drøfte nordområdenes status i lys av klimaendringene. Rammen for drøftingene er organisasjonen Arktisk Råd som bygger på samarbeidsavtalen ”Ottavaerklæringen” fra 1996. Statene som deltar her, er USA, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Sverige, Finland og Russland. Resultatet av drøftingene er av vital betydning for Norge. Det havområdet det dreier seg om dekker et areal fire ganger større enn Middelhavet.

Isfritt hav og nasjonale interesser

Issmeltingen i polbassenget går raskere enn selv ”worst case scenariene” til FNs klimapanel. Vi vil kanskje allerede i sommer oppleve åpent hav helt inn til polpunktet. Mange aktører ligger i startgropa for å posisjonere seg i kampen om å utnytte de nye mulighetene for store fortjenester. Det dreier seg da om flere saksfelt: Transport og havneutbygging knyttet til ”snarveien over polområdet”’, utvinning av petroressurser under havbunnen, utvinning av andre mineralressurser i havbunnen, og økt tilgang til nye og uregulerte fiskeriområder.

Norge, Danmark, Russland og Canada er stormaktene i dette fellesskapet hva angår kystlinje, næringsvirksomhet, forskning og befolkning som lever opp mot den nordlige fronten. De har vitale nasjonale interesser, samtidig som de skal forvalte de globale interessene i nordområdene på en bærekraftig måte. Norge har holdt en relativt lav profil på polarfronten, mens både Russland og Canada ser ut til å ønske mer kraftfulle markeringer av egne interesser. Canada har brukt væpnede marinestyrker for å tiltvinge seg herredømme over øyer og havområde som leder inn i Nordvestpassasjen utenfor egen sone, mens russiske forskere med stor mediedekning plasserte det russiske flagg på havbunnen på nordpolpunktet, og erklærte polen som russisk. USA (Alaska) ligger også plassert mot Polhavet, men landet har over lang tid forsømt investeringer i polarforskning.

Hvilke regler gjelder?

Norges utenriksminister Gahr Støre, peker på at nordområdet har sitt hovedrammeverk i FNs Havrettskonvensjon. Havretten setter de nasjonale grenselinjer til 200 sjømil ut fra eget territorium, og pålegger sokkelstatene å forvalte de marine ressursene i området på en bærekraftig måte. USA har ikke ratifisert Havrettskonvensjonen og har dermed et formelt problem med å inngå avtaler som bygger på denne. Det er god grunn til å tro at den amerikanske Kongressen snart vil bringe dette forholdet i orden.

Problemet er at det sirkumpolare området har enorme arealer som ikke ligger innafor havrettens 200 mil fra nasjonale territorier. Dette søkes delvis ”løst” ved at FNs havrettskommisjon allerede i 1994 satte i gang et arbeid for å klargjøre grenser og ansvar helt fram til Nordpolen. Utvidelse av nasjonale grenser avgjøres av Havrettskommisjonen på grunnlag av landenes formelle krav med havbunngeologisk begrunnelse. Krav om utvidete grenser skal bygge på dokumentert sokkelareal.

Både Russland og Danmark/Grønland hevder de har sokkel som går helt fram til polpunktet. Det kan bli krevende å begrunne dette geologisk ettersom sokkelbegrepet er en betegnelse for grunnhav som strekker seg fra kystlinja. Havdybden på polpunktet er over 4000 meter! Andre steder i polbassenget går dybden ned til hele 5000 meter, avbrutt av store forkastninger på havbunnen i form av fjellkjeder. Fra Norges side mener man å kunne dokumentere sokkel forbi Svalbard. ”Der kontinentalsokkelskråningen stanser, kan en naturlig havgrense etableres”. Dette sier Harald Brekke, leder for det norske sokkellinjeprosjektet. Der ingen av de fem får nasjonal råderett – og forvaltningsansvar – vil det være internasjonalt farvann. Her må man ta andre internasjonale bestemmelser i bruk.

En slik mulighet kan være FN-avtalen om vandrende fiskestammer (”Straddeling stocks”), og Den Nordøst-atlantiske Fiskerikommisjon. Dette arbeidet med å finne løsninger på ansvars- og ressursfordeling i nord, har nå høyeste prioritet i de statene som omgir Polhavet. Det står sentralt på dagsorden i de samtalene Gahr Støre i disse dager har med den russiske utenriksminister Lavrov, og det følges med skjerpet oppmerksomhet av verdenssamfunnet.

Nye føringer i nord

Regjeringa Bondevik satte Nordområdene på sakskartet. Stoltenberg-regjeringa har fulgt dette kraftfullt opp. Det er klart for alle at fokus må være langt bredere enn Torvald Stoltenbergs Barentsregion. Likevel er de linjene som er lagt i dette regionale samarbeidet et viktig grunnlag for det som må skje videre. Framfor alt dreier det seg om et konstruktivt og sektorovergripende samarbeid mellom Norge og Russland. De tendenser vi i år har sett til sammenbrudd i verdensmarkedet for sentrale matvarer, styrker verdien og betydningen av de nordlige marine ressursene.

Regionale styringsmekanismer

Norges posisjon som polar stormakt vil avhenge av hvordan vi går videre fram i vår nordområdepolitikk. Det dreier seg både om infrastruktur og levedyktige samfunn langs den nordlige kysten, og om en bærekraftig forvaltning av ressursene i nord. Det finnes allerede flere reguleringsbestemmelser for avgrensede deler av polarområdet. Det mest sentrale avtaleverket er utvilsomt Svalbardtraktaten fra 1921 som gir Norge suveren styringsrett over landarealene til øygruppa, men der utnyttelse av området skal skje ut ifra likebehandlingsprinsippet som er nedfelt i traktatens bestemmelser. Dessuten finnes nasjonale verneregimer som landene i området har etablert for særlig sårbare biotoper. Norge har underlagt størstedelen av Svalbard slike naturparkbestemmelser. Norge har også ensidig etablert en fiskerivernesone på 200 mil rundt Svalbard. Denne håndheves av det norske fiskerioppsynet på ikke-diskriminerende basis. Begrunnelsen er bærekraftig ressurshandtering.

Ingen av de store fiskerimaktene har formelt anerkjent dette grepet. Særlig har Russland, Island og Spania vært kritisk til Norges rolle. De har likevel ikke kommet fram med forslag om andre tiltak som kan balansere uttaket av fisk i dette viktige området. Norge har dessuten etablert en Forvaltningsplan for nordområdene som omfatter havområdet innafor norsk territorium i nord. Her tas også sikte på å regulere petroleumsvirksomheten.

Både Canada og USA har egne vernesoner. For Canada er det et poeng av enkelte slike områder er bebodd av inuittene, som ut ifra urfolkrettigheter har styringsmakt over arealet og rett til tradisjonell næringsvirksomhet. Trussel mot natur og miljø i nord har imidlertid aldri kommet fra disse gruppene.

Verdenssamfunnets interesser

Miljøvernorganisasjonene hevder at nordområdestatene tilraner seg arealer, ressurser og makt i nord. Det hevdes derfor at det i stedet må etableres en FN-basert løsning for hvordan Arktis skal forvaltes. Som modell pekes bl.a. på Antarktistraktaten av 1967 som definerer hele dette kontinentet til internasjonalt ikkemilitarisert område med strenge vernebestemmelser.

Det er liten tvil om at hoveddrivkraften bak den store interessen for Arktis som de nordlige industristatene viser, er næringsmessig utnytting. Det dreier seg om olje, gass og mineraler. Geologer mener at ca en fjerdedel av verdens uoppdagede olje- og gassressurser befinner seg under bunnen av Polhavet. Et signal om slike interesser var det da en under Arktisk Råds store konferanse Arctic Frontier i vinter fikk veto fra USA og Russland mot å offentliggjøre og behandle en rapport om mulige miljøproblemer knyttet til oljevirksomhet i Arktis. Konferansens møteleder, Gunnar Stålsett, fant det nødvendig å peke på nødvendigheten av å ha med åndelige og moralske problemstillinger rundt olje- og gassutviklingen i Arktis.

WWFs Rasmus Hansson sier at hovedproblemet knyttet til global oppvarming, er det store forbruket av olje og gass i verdens rike land, med tilhørende utslipp av drivhusgasser. Den 28.mai i år skrev de 5 nordlige kyststatene med grense inn mot Polhavet under Ilulissat Erklæringen der de forplikter seg til å diskutere seg fram til forpliktende reguleringsbestemmelser for Arktis basert på foreliggende internasjonal havrett. ”Vi ser derfor ingen behov for å utvikle et nytt internasjonalt juridisk regime for å regulere havet i Arktis.”

Norge og Russland

Putin har etablert et Russland med styrket selvbevissthet. Hovedgrunnlaget er inntekter fra olje og gass. Nasjonalisme erstatter demokratiske rettigheter. President Medvedev vil videreføre Putins linje.

Norge har store realpolitiske behov for et samarbeid med Russland i nord. Allerede under Sovjetunionen utviklet det seg et fruktbart samarbeid innafor forvaltning av fiskeriressursene i Barentshavet. Denne felles virkelighetsforståelse må søkes videreført til nye samarbeidsområder i nord. Russland har en stolt historie innafor polarforskning, og viktige forskningsmiljøer som driver fram ny kunnskap på dette feltet. Det vil være av verdi for Norge å finne måter der våre to land setter seg felles mål og standarder for polarforskningen heller enn å bruke den til å sementere nasjonale posisjoner.

Den norske regjeringens nylig erklærte målsetting om å bygge ut et omfattende overvåkingssystem for vårt soneområde i nord, bør ikke fremstå som en trussel mot russiske interesser, men som et felles prosjekt som også omfatter russisk sone. Ved å ha Russland på laget vil man kunne skape et system som gir mulighet til å ivareta overordnede globale interesser som samsvarer med langsiktige nasjonale interesser for både Norge og Russland.

Standard
Fylkesting, Politikk, Sosialisme, SV, Troms og Tromsø

Spel og leik med fellesskapet sine pengar

Denne kronikken skreiv eg i samband med at Tromskraft brukte 100 millionar på oppkjøp i TFDS/Hurtigruten i 2004. Saka har blitt aktualisert i det siste, så eg tenkte nokre kanskje kunne ha interesse av dette. I siste avsnitt i kronikken spurte eg: «Eller er det kanskje slik at dette er ein del av eit større spel, der det enno er mykje vi ikkje veit, der nokre få snakkar saman utan å ta folket med på råd?» Svaret var at dette var ein del av privatiseringa av Tromsbuss. Siste akt kom no gjennom anbudsutsettinga av kollektivtrafikken i Troms.
—————
Den siste tida har eit utruleg spel med fellesskapet sine pengar blitt rulla opp av Nordlys. Troms Kraft eit heileigd offentleg selskap skal bruke 100 millionar på å kjøpe aksjar i TFDS, utan at noko folkevald organ har handsama saka, og gjeve klårsignal for det som skjer.

31. mars
Eventyret tok til den 31. mars i år. Det skulle vere styremøte i Troms Kraft. På styremøtet troppar det opp ei utsending frå TFDS i form av ein konsulent i Pareto Securities. Konsulenten har ein fin presentasjon, og ber styret i Troms Kraft om å bruke 200 millionar kroner på å kjøpe nye aksjar i TFDS. Konsulenten blir i møtet utsett for mange kritiske spørsmål, og viser seg å ikkje kunne svare på desse. Styret handsamar saka og seier samrøystes nei til å bruke Troms Kraft sine pengar på dette viset. Styret har nettopp vedtatt ein strategi som ikkje handlar om å satse på reiarverksemd og reiseliv, men å satse på energi og den infrastrukturen vi er avhengige av.

26.april
Der burde kanskje saka tatt slutt, men den 26. april blir det innkalla til ekstraordinært styremøte i Troms Kraft. Når styremedlemane kjem til møtet ventar fylkesordførar Ronald Rindestu og ordførar i Tromsø Herman Kristoffersen på dei. Saman med dei kjem direktør i TFDS, Tor Lægreid. Tor Lægreid held det som er blitt kalla Nord-Noregs beste powerpoint-presentasjon, og ber styret i Troms Kraft om å vedta ein garanti for ein aksjeemisjon i TFDS på inntil 100 millionar. Styret blir førespegla at det til sjuande og sist vil koste Troms Kraft mellom 50 og 70 millionar, avhengig av teikninga frå dei andre private aksjonærane. Før styret i Troms Kraft handsamar saka får dei tydeleg beskjed for representantane for eigarane, dei to ordførarane, om at eigarane utvetydig vil at styret løyvar det omsøkte beløpet. På direkte spørsmål til fylkesordførar Ronald Rindestu bekrefter han at eigarane instruerer styret om å bruke pengar på TFDS. Det kan vere verd å nemne at Ronald Rindestu ikkje baserer denne instruksen på vedtak i eit einaste folkevald organ. Verken fylkestinget eller fylkesrådet har nokosinne behandla saka. Styret i Troms Kraft handsamar saka. Dei diskuterer om dei skal stille plassane sine til disposisjon, men vel til slutt å følgje det dei oppfattar som ein klar instruks frå eigarane, og vedtar mot røystene til dei tilsette sine representantar å stille den omtalte garantien.

12. mai
Neste kapittel i soga speler seg ut den 12. mai. Det skal vere bedriftsforsamling i Troms Kraft. Denne forsamlinga skal kontrollere styret i selskapet. I møtet den 12. mai blir styreleiaren i Troms Kraft Paul Dahlø spurt direkte om det var planar om å bruke Troms Kraft sine pengar på TFDS. Dette spørsmålet blir ikkje svart på, i alle fall ikkje på ein måte som gjer at bedriftsforsamlinga blir informert om planane om å bruke 100 millionar av selskapet og fellesskapet sine pengar. Det som gjer dette spesielt interessant er at Paul Dahlø har ei dobbeltrolle, han er både styreleiar i Troms Kraft og leiar for fylkesrådet som eig selskapet. I same møte blir bedriftsforsamlinga presentert for eit forslag til vedtektsendringar. I dei gamle vedtektene stod det at Troms Kraft berre kunne investere i beslekta verksemder, og det kan nok ikkje TFDS reknast som. No står det i vedtektene at Troms Kraft kan gjere omtrent alle typar ”lønsame” investeringar. Det vart aldri opplyst i møtet korfor det var naudsynt å endre vedtektene. Dessverre vart det ikkje i dette møtet fleirtal for framlegget frå Rolf-Ketil Bjørn om å utsette vedtektsendringane.

I etterkant er det og blitt kjent at Troms Kraft trulig blir nødt til å bruke 100 millionar på TFDS. Det er ikkje lenger snakk om ei utteljing på mellom 50-70 millionar, ettersom interessa for nyteikning frå dei private eigarane er heller laber.

Kven eig Troms Kraft
Troms Kraft er eigd av folket i Troms og Tromsø gjennom Troms fylkeskommune og Tromsø kommune. Fylket har 60% av aksjane og Tromsø kommune har 40% av aksjane. Eigedomen er forvalta gjennom kommunestyret og fylkestinget. Det er interessant at verken kommunestyret eller fylkestinget har handsama saka om å bruke 100 millionar av fellesskapet sin eigedom på å kjøpe aksjar i TFDS – eit selskap som taper pengar. Dei pengane fellesskapet, gjennom Troms Kraft går inn med i TFDS vil bli brukt for å betale bankar og berge private investorar. Når ordføraren i Tromsø saman med fylkesordføraren på vegne av fylkesrådet går inn og instruerer styret i Troms Kraft til å kjøpe aksjar i TFDS skjer dette utan at dei har ryggdekning i form av vedtak eller diskusjon i eit einaste folkevald organ.

Når fylkesordføraren går inn og instruerer styret i Troms Kraft må vi gå ut frå at dette skjer i samforstand med fylkesrådet. Etter at fylkestinget innførte parlamentarisme har fylkesordføraren ikkje noko sjølvstendig politisk rolle. Han har same plass i systemet som stortingspresidenten har på stortinget. Fleire enn eg ville nok løfte eit augebryn eller to om stortingspresidenten utan politiske vedtak gjekk inn og instruerte styret i Statoil eller Statkraft. I Troms skjer dette no. Men, om vi då går ut frå at fylkesordføraren opptrer på vegne av fylkesrådet og fylkesrådet sin leiar Paul Dahlø, som og er styreleiar i Troms Kraft og har ei underleg dobbeltrolle, så er det utruleg at dette kan skje utan at fylkesrådet har behandla saka. Dette er i beste fall forsømmelse frå fylkesrådet si side.

Er det lurt å bruke fellesskapet sine pengar på TFDS?

Det finst sjølvsagt gode argument for å bruke pengar på TFDS. Det viktigaste argumentet er å behalde hovudkontoret i Tromsø. Likevel er det slik at å bruke pengar på TFDS konkurerer med å nytte pengar til andre gode formål. Viss fylkesrådet meiner det er rett å bruke pengane på TFDS ville den naturlege måten å gjere dette på vere å ta ut eit ekstraordinært utbytte frå Troms Kraft og i fylkestinget argumentere for at det er viktigare å bruke pengar på TFDS enn på vidaregåande skolar, fylkesvegar og kultur. Eg tviler på at fylkesrådet faktisk ville fått fleirtal for ei slik prioritering, og kanskje er det derfor alt skjer utan offentleg debatt. Slik slepp fylkesrådet å forsvare prioriteringane sine overfor veljarar og andre politikarar.

Korfor skjedde dette?
Det er naturleg å spørje korfor skjedde dette utan offentleg debatt? Ønskjer ikkje fylkesrådet fokus på dei prioriteringane dei gjer? Eller er det kanskje slik at dette er ein del av eit større spel, der det enno er mykje vi ikkje veit, der nokre få snakkar saman utan å ta folket med på råd? Det er på tide å spørje om dei gode relasjonane mellom enkelte toppolitikarar og næringslivsfolk kanskje er blitt litt for gode?

Konsekvensar
Frå SV si side tar vi opp saka i førstkomande fylkesting. Der bør fylkesrådet svare godt for seg – tilliten tar til å bli svært tynnslitt.

Standard