Økonomi

Kor ille er krisa?

Vi er midt inne i ei finanskrise – kan det sjå ut som. Bankar kollapsar, renta stig og vi kjenner oss alle meir utrygge. Denne typen kriser kjem med jamne mellomrom. Det eg trur er viktig å merke seg er at det ikkje blir færre fabrikkar av at aksjene stuper. Det blir ikkje færre hus av at bankar går konkurs. Kort sagt, realøkonomien er ikkje forandra. Vi kan framleis bu, vi kan framleis produsere. Korfor skjer då denne krisa, for krisa om ho fortset vil få konsekvensar og for realøkonomien. Det vil bli bygd færre nye hus, det vil bli investert i færre nye fabrikkar. Altså, ei krise som ikkje har noko med realøkonomien å gjere, vil få konsekvensar for realøkonomien.

The economist skriv:

Of the 129m housing units in America, 18.6m stand empty. At 2.9%, the home-owner vacancy rate, which measures the share of vacant homes for sale, has reached its highest point since measurement began in 1956. At the end of the first quarter there were 2.3m empty homes on the market, an increase of more than 160,000 from the end of 2007. There is a vicious circle: the huge number of houses on the market pushes home prices down, and as prices decrease, mortgages become harder to refinance, leading to more foreclosures, vacancies and so on. The more homes are on the market, the less chance that prices will stabilise.

Med andre ord meiner dei at færre må få hus om dette skal gå over. Det er snakk om store summar for ein eller annan her. Dagbladet skriv:

Før helga vurderte myndighetene også å sette under administrasjon boliglånskjempene Fannie Mae og Freddie Mac. De to selskapene er långiver eller garantist for ufattelige 5,2 billoner dollar, nesten halvparten av alle boliglån i USA, og spiller en nøkkelrolle i amerikansk boligfinansiering.

Eg kjenner at eg ikkje klarer å hisse meg opp over at bankane taper store pengar. Pengar er i denne samanhengen berre tal, som ikkje direkte gjenspeglar verdiar i samfunnet. Verdien av eit hus er jo heilt konkret og ikkje ein imaginær sum. Eg vil seie at huset mitt eller ditt er verd det same for oss om pengeverdien er to eller fire millionar. Likevel er det jo slik at at pengeverdien er heilt konkret for meg og deg, medan han er virtuell for dei store bankane. Eit mykje verre problem enn at bankane taper pengar er dei siste tala som SSB publiserte her om dagen. SSB skriv:

Ser vi på tiårsperioden 1997-2007 under ett har boutgiftene økt sterkt for alle typer husholdninger. Størst har økningen vært for småbarnsfamilier og aleneboende 45-66 år, som har opplevd omtrent en fordobling. Gjennomsnittlige boutgifter for alle typer husholdninger var om lag 55 000 kroner i 2007. De som er i etableringsfasen har de høyeste boutgiftene. I 2007 var utgiftene for småbarnsfamilier om lag 110 000 kroner. Deretter følger par med barn i alderen 7-19 år og yngre par uten barn, begge med om lag 85 000 kroner, og enslige forsørgere med snaut 80 000 kroner. Lavest boutgifter hadde eldre par og eldre aleneboende.

Eg trur dette kjem av at vi ikkje lenger har ein sosial bustadpolitikk i dette landet. Når det ikkje lenger er råd å få leigd ein bustad til ein OK pris.Det er på tide at politikere igjen tar styringen over et marked ute av kontroll. Kanskje går det an å håpe på at burettslag kan bli rehabilitert – og ikkje berre vere eit spekulasjonsobjekt. Husbanken må igjen få rammer som gjer at kommunane kan bygge billige utleigebustader. Dersom ein tidel av bustadene var offentlege utleigebustader ville det og skape eit tak i marknadene som gjer at andre priser ikkje igjen kan ta av.

Vi må og styrke ordninga med billige etableringslån, men kanskje sette tak på talet på kvadratmeter slik at dett eikkje bidrar til enno større og dyrare bustader. Dersom vi gjer dette kan vi kanskje riste litt på hovudet over den store finansielle krisa «over there»<

Standard

Tankar om “Kor ille er krisa?

  1. Liberaler says:

    Du skriver om realøkonomien og snakker om boligen som produkt, og om priser på bolig. Du introduserer også at staten skal bygge utleieboliger for å kontrollere markedet. Dette er ikke den eneste måten å styre dette på. SV og AP har hatt mulighet til å beskatte eiendom langt hardere i den perioden de nå har sittet med makta. Istedetfor vedlikeholder de en arbeidsbeskatning, og gjør det mer lønnsomt å investere i eiendom, enn i arbeidsplasser. Resultatet er at man f.eks. i Tromsø by sitter med masse tomme næringslokaler (de har vært tomme siden midt på 80-tallet), uten noen virksomhet i. Der marginene for å lage seg en egen arbeidsplass er lavest (nord norge inkludert tromsø) er det naturlig nok enklere å investere i eiendom. Hva har f.eks. skjedd med de ulike kompetansebaserte virksomhetene i ishavsbyen etter at re-industrialiseringa av stakkevollveien misslyktes ? De har blitt eiendomsselskaper alle sammen. Kræmer, Odd Berg osv. Alle arbeider med eiendom, ingen lager arbeidsplasser, -det overlates til de store produksjonistiske globale kjedene som skal fylle eiendommen som bygges ut. Også Solheim gikk nylig ut og sa at det ikke var mulig å diktere en sunn utvikling av kjøpesenter på mindre steder som Finnsnes. Motvirket til det ikke-fungerende boligmarkedet handler ikke bare om bolig slik du skriver, det handler om eiendom som kapital i et globalt og nasjonalt finansmarked. Eiendom realiseres ikke som produkt, men som kapital. Derfor er det trist å bo i Tromsdalen å gå på Pyramiden, eller å være internasjonal student å bo på Håpet og gå på den kombinerte Kiwi/Biltema butikken bygget etter 70-tallets amerikanske modell.

    Statlig styring er å skulle diktere hvordan folk ønsker å bo. Du ønsker paralelt å forholde deg til et marked, uten at du ser noen andre virkemidler for å få det til å fungere enn at staten selv skal ideologisere boligbygginga.

  2. Du har mykje rett i det du skriv, og det er ein god kommentar til posten miun. Spesielt har du eit godt poeng knytt til eigedom som kapital.

    Større skatt på eigedom vil fungere godt på ein del måter, kanskje spesielt i ein globalisert verd der jord er det vanskelegaste å flytte. Samstundes må skattane på eigedom bli svært høge (samanlikna med det vi er van med) før det monnar. Det trur ikkje eg er muleg, eller ønskeleg å få til. I byane vil det kanskje fungere. Det vil bli dyrt å sitte med uproduktive eigedomar. Men i distrikta vil dette bli vanskeleg. Byråkratiet rundt verdifastsetting vil bli enormt. Dersom vi skal ha ein marknad for eigedomar – noko eg trur det er lurt å ha – så må vi regulere prisen på bustader på ein eller annan måte. Regulering av omsetting har vore prøvd i Noreg. Det fungerte lenge godt, men braut saman på grun av omfattande problem (i alle fall var peroblema omfattande i den politiske debatten) med pengar under bordet ved omsetting av regulerte bustader. Ein fri marknad, men med eit stort offentleg tilbod vil regulere prisen, utan av vi må gå forbodslinja.

Eg vil gjerne høyre kva du tenkjer.