Arbeid og trygd, Feature, Troms og Tromsø

Uetisk av Eidsmo

Kanskje er det slik at dei som trivst på arbeidsplassen og har lågt fråver? Foto: Håvard Fossli

Eg reknar det som uetisk å seie at andre har dårleg moral, særleg når du har lite å støtte deg til av faktisk kunnskap.

Nordlys skriv: Arne Eidsmo mener deler av det [sjukefråver] skyldes dårlig arbeidsmoral.

Dette blir ikkje underbygd i artikkelen. Derimot viser eit par raske nettsøk fleire interessante ting. Sist gong vi diskuterte sjukefråver og moral her i landet var i 2009, delvis basert på eit utspel frå Frp. Så fort kan ei sanning feste seg, men det er vel ikkje rart at den gamle NHO-direktøren går Høgre og Frp sitt ærend no i valkampen i eit åtak på rettane til arbeidstakarane. For først kjem påstanden om umoral, deretter kjem krav om kutt i sjukelønna.

La oss ta ein titt på fakta i denne saka. Punkt ein, det er det legemeldte fråveret som aukar — ikkje det eigenmeldte (Her er SSB-saka som starta det heile). Det motsette av kva ein skulle tru om det var dårleg moral ute og gjekk. Så kan vi tru kva vil vil om legane sin moral, men eg tviler på at dei er meir slepphendte i Troms enn ellers i landet.

Punkt to, sjukefråveret er nesten like høgt i Nordland som i Troms. I 2005 hadde Nordland den høgaste arbeidsmoralen i landet. Høg moral leier ikkje til lågt fråver.

Då kan vi altså slå fast at det er stor sannsynlegheitsovervekt for at Eidsmo taler mot kjente fakta, og at han veit at han gjer det. Det gjer utsegnene hans djupt uetiske og politiske på vegne av høgresida.

Kva veit vi om kva som leier til fråver. Dårleg trivsel og dårlege sjefar kan føre til sjukdom og fråver hos dei tilsette. Kanskje bør den gamle NHO-direktøren feie for eiga dør?

I SV meiner vi at kommunen som arbeidsgjevar kan bli mykje flinkare til å få ned sjukefråveret og auke trivselen på dei kommunale arbeidsplassane. Først og fremst bør nok grunnbemanninga opp mange stader, i tillegg har vi utarbeid ein arbeidsgjevargaranti som vil vere rettsnora til SV i kommuestyra. Der står det:

  1. Vi skal arbeide for at alle kommunalt ansatte som ønsker det får tilbud om heltidsstillinger
  2. Vi skal arbeide aktivt mot alle former for sosial dumping
  3. Vi skal si nei til privatisering og konkurranseutsetting av kommunale tjenester.
  4. Velferden skal utføres av det offentlige med ideelle aktører som supplement, ikke av kommersielle selskaper
  5. Vi skal arbeide for å redusere bruken av midlertidige stillinger og vikarer til et minimum
  6. Vi skal arbeide for økt åpenhet og dialog med de ansatte i kommunen, og for et nært og forpliktende samarbeid med fagbevegelsen
  7. Vi skal arbeide for å styrke ansattes ytringsfrihet og styrke varslernes stilling, blant annet gjennom å vedta en varslerplakat.
  8. Vi skal arbeide for likelønn i kommuner og fylkeskommuner, blant annet gjennom å foreslå forpliktende planer for likelønn
  9. Vi skal samarbeide med fagbevegelsen om tiltak for å øke kompetansen og bidra til etterutdanning hos kommunalt ansatte
  10. Vi skal arbeide for at all vikarbruk i kommunen gjennomgås, for å sikre at all bruk av vikarer og midlertidige ansatte er i tråd med lovverk og tariffavtaler
  11. Vi skal arbeide for forsøk med sekstimersdagen

Ein litt annan politikk enn det Høgre, Frp og gamle NHO-direktørar står for.

Standard
Feature, Internasjonalt

Redsel og revolusjon

Sjahen leida eit svært undertrykkande regime og vart kasta og Khomeini tok over. Bilete av: daveeza/flickr.com

Er det frykt og mangel på frykt some er den største drivkrafta I revolusjonane vi har sett og ser I Midt-Austen? Mange meiner Ryszard Kapuscinski er ein av dei største reportarane som verda har fostra. Han var polakk og dekte internasjonale saker for det polske nyhendebyrådet i kommunisttida, med alle dei problem det medførte.

I alle fall så dekte Ryszard Kapuscinski mellom anna revolusjonen i Iran då Sjahen vart styrta. Boka heiter “Shah of Shahs” og bør absolutt lesast. Eg hadde og stor glede av ‘’Ibenholt”.

Men så, til poenget. Slik Skildrar Kapuscinski starten på den iranske revolusjonen:

“Now the most important moment, the moment that will determine the fate of the country … and the revolution, is the moment when one policeman walks from his post toward one man on the edge of the crowd, raises his voice, and orders the man to go home. The policeman and the man on the edge of the crowd are ordinary, anonymous people, but their meeting has historic significance.

They are both adults, they have both lived through certain events, they have both their individual experiences.

The policeman’s experience: If I shout at someone and raise my truncheon, he will first go numb with terror and then take to his heels. The experience of the man at the edge of the crowd: At the sight of an approaching policeman I am seized by fear and start running. On the basis of these experiences we can elaborate a scenario: The policeman shouts, the man runs, others take flight, the square empties.

But this time everything turns out differently. The policeman shouts, but the man doesn’t run. He just stands there, looking at the policeman. It’s a cautious look, still tinged with fear, but at the same time tough and insolent. So that’s the way it is! The man on the edge of the crowd is looking insolently at uniformed authority. He doesn’t budge. He glances around and sees and sees the same look on other faces. Like his, their faces are watchful, still a bit fearful, but already firm and unrelenting. Nobody runs though the policeman has gone on shouting; at last he stops. There is a moment of silence.

We don’t know whether the policeman and the man on the edge of the crowd already realize what has happened. The man has stopped being afraid – and this is precisely the beginning of the revolution. Here it starts. Until now, whenever these two men approached each other, a third figure instantly intervened between them. That third figure was fear. Fear was the policeman’s ally and the man in the crowd’s foe. Fear interposed its rules and decided everything.

Now the two men find themselves alone, facing each other, and fear has disappeared into thin air. Until now their relationship was charged with emotion, a mixture of aggression, scorn, rage, terror. But now that fear has retreated, this perverse, hateful union has suddenly broken up; something has been extinguished. The two men have now grown mutually indifferent, useless to each other; they can now go their own ways.

Accordingly, the policeman turns around and begins to walk heavily back toward his post, while the man on the edge of the crowd stands there looking at his vanishing enemy.

Er det allment eller spesielt, kva meiner du?

Standard
Kollektivtrafikk, Troms og Tromsø

Nattugla

Eg vart ganske overraska då eg las i iTromsø i dag at det no blir slutt på Nattugla her i Tromsø. Overraska, men ikkje så forundra. Eit av kjenneteikna ved anbodssystemet som høgresida har fått innført i Troms er jo at du får akkurat det du betaler for og har kontraktsfesta. Ikkje ein kilometer meir.

Eg skjønner Cominor, dei vil ha meir pengar for dette, og kven vil ikkje ha meir pengar? Dei er heller ikkje forplikta til å køyre nattugla. Eg tenkte då at det er naturleg å kontakte det nye selskapet viskal få i byen, og sendte dei denne e-posten i dag:

Gratulerer med at de vann anbodet for busskøyring i Tromsø.

Vi er mange som er usamde både i anbodsprinsippet og som gjerne skulle sett eit nordnorsk selskap i Tromsø, men vi gler oss i alle fall til nye bussar.

I Tromsø har Cominor til no køyrt eit tilbod med nattbussar (Nattugla) som har fraktaq bar- og restaurantgjestar heim frå ein triveleg kveld på byen. Dette er eit tilbod som er viktig for byen og for innbyggarane i Tromsø. Det fører til kortare taxikøar, og gjennom det mindre sjanse for vald. Det er og ein trygg måte å kome seg heim på for unge av begge kjønn. Og, ikkje minst, det er billigare enn drosje.

Cominor har no avgjort at dei ikkje lenger vil køyre desse bussane (http://www.itromso.no/nyheter/ article464018.ece). Nattbussane blir køyrt utan kontrakt med fylket.

Eg meiner og trur at det for Nobina ville vere svært lurt å sette i gang dette tilbodet i Tromsø. Det vil gje selskapet positiv merksemd og vere med på å bygge relasjonar til tromsøværingane. Så eg utfordrar dykk, ta over der Cominor slepp. Vis at de og vil vere eit godt busselskap for byen

 

Eg skal seie frå om eg får svar frå selskapet.

Oppdatert, dette svarte Nobina:

Takk for din henvendelse, vi var faktisk i Tromsø på tirsdag og onsdag og så artiklen i Nordlys. Det er fint at du engasjerer deg i slike spørsmål, vi er nok ikke i posisjon til å kunne gjøre noe ennå i Tromsø vi skal jo ikke starte opp før 1.2.2012. Men tror vel muligens at Cominor og Troms fylke finner en løsning på nattbussen frem til vårt selskap overtar trafikken.

HANS – KRISTIAN ENGUM

Standard
Hovudinngangen på Langnes skole
Feature, Skole, Troms og Tromsø

Rangerte skolar

Hovudinngangen på Langnes skole

Langnes er ein av skolane som gjer det bra

Høgre er svært opptatt av å rangere skolane i Tromsø. Magnus Mæland har lagt ut tala for dette på bloggen sin. Det minste ein måtte kunne forvente er at han gjorde nokre forsøk på å analysere korfor ein skole er betre enn ein annan. Utan ein slik analyse som gjev ei retning for forbetring fortel ei slik rangering ingen ting.

Tala Mæland legg ut viser mellom anna og heilt som forventa at Workinmarka skole jamt over gjer det godt. Korfor som forventa, jau, fordi denne skolen ligg i ein av dei bydelane i Tromsø med dei høgaste inntektene. Vi veit frå før at barn av foreldre med høg inntekt og eller utdanning gjer det godt i skolen. Det ville med andre ord vore rart om Workinnmarka skole ikkje hadde gode resultat. Resultata seier lite om kvaliteten på skolen. Skolen er sikkert bra, men det er og stor sjanse for at dei har mange skolesterke barn.

Elles har Kattfjord skole god rangering. Det er kanskje ein indikasjon på at høg lærartettleik har betydning for læringsresultatet.

Det verd å merke seg at den av høgresida utskjelte Langnes skole har jamt over gode resultat. Kanskje er ikkje baseskolar det verste som finst likevel. Eller handlar det og om klasse? Vanskeleg å vite utan grundige studiar.

Det er mykje ein kunne sagt om desse tala, men å seie noko verkeleg fornuftig trengst tid, skolefagleg kompetanse og god kunnskap om skolane og skoleelevane. Mæland gjev inntrykk av å mangle minst ein av tingane, og utan det er rangeringa han har brukt mykje tid på å få ut ganske uinteressant.

 

Standard