Fiskemerder. Foto Thomas Bjørkan
Økonomi, Politikk

Laksekonsesjonslotteriet

Vi har sett det innafor fiskeria lenge. Dei som har vore så heldige å få ein rett frå staten til å utnytte dei felles ressursane våre har kunne seld denne og blitt rike. Ein rikdom dei har fått frå fellesskapen. Den siste tida har VG og Dagbladet hatt fleire reportasjar om det same innafor oppdrettsnæringa. Nokre har fått ein rett til å bruke vårt felles hav til å drette opp fisk. Denne retten har dei kunne selje og bli rike.

Eg unner alle som gjennom hardt arbeid blir rike alle dei pengane dei har. Eg har litt meir probblem med dei som blir rike gjennom å ha fått utlevert eit verdipapir frå staten (så skal det sjølvsagt nemnast at det som oftast må arbeidast hardt for å fylle papiret med verdi).

Ein rett til å tene pengar

Når samfunnet vel å gje nokre få av oss rett til å utnytte ein felles ressurs så skjer det ei verdioverføring frå samfunnet til den heldige. Dersom eg fekk ein rett (altså ein konsesjon) til å drive med oppdrett, så får eg og ein rett til å tene pengar som ikkje alle andre har. Slik må det nesten vere, det er ikkje rom for at vi kan ha oppdrettsanlegg i alle fjordane. Tilgangen må avgrensast på eit eller anna vis. Så lenge eg tener pengar på å bruke konsesjonen til det han var tenkt til, altså produsere oppdrettsfisk er eigentleg alt greitt. Det er arbeidet som skaper verdiar. Problemet oppstår den dagen eg vel å selje konsesjonen min.

La oss seie at eg måtte betale fem millionar for å få ein konsesjon frå staten, og sel den same konsesjonen vidare til nokon annan for 20 millionar, så tener eg 15 millionar. Men kvar kjem desse 15 millionane frå? Desse 15 millionane er ein verdi av ein konsesjon som er gjeve frå fellesskapet til den einskilde. I nokre samanhengar kan det kanskje vere greitt å dele ut 15 millionar kroner frå staten til einskildpersonar, men eg trur dei fleste av oss ville reagere om staten tok til å sende 15 millionar av våre skattepengar til einskildpersonar rundt i landet. Likevel aksepterer vi dette når det gjeld retten til å fiske eller til å drive oppdrett. Det finn eg litt underleg.

Problemet er at konsesjonane er omsettelege

Hovudproblemet her er at konsesjonane er omsettelege og at staten ikkje tar full pris for konsesjonen skal delast ut.

Løysninga er like enkel som problemet. Vi må forby all omsetting av slike konsesjonar. Dersom du vil slutte med oppdrett eller fiske kan du sjølvsagt fritt selje mærdene dine, kompetansen din eller båten din, men du kan ikkje selje konsesjonen. Konsesjonen må falle tilbake til fellesskapet. Så kan det godt tenkast at konsesjonen skal delast ut igjen. Eller det kan tenkast at vi av miljøgrunnar eller med tanke på kapasiteten i ei næring ikkje skal dele ut konsesjonen på nytt. Det blir ei avgjerd som vi må ta politisk etter debatt og diskusjon.

Det andre alternativet er at staten tar full marknadspris for ein konsesjon. Då tilfell heile verdien av konsesjonen til samfunnet, og drivaren vil kunne ha lov til å omsette konsesjonen vidare. Marknadspris vil ein kunne oppnå gjennom å auksjonere ut retten til å drive oppdrett eller fiske.

Det kan ikkje vere noko tvil om at uomsettelege konsesjonar bør vere den rette løysninga når vi gjev folk eller selskap rett til å utnytte ein felles og avgrensa ressurs. Ein slik ressurs er nettopp felles, og bør ikkje kunne spekulerast med av nokre få av oss. Ei auksjonsordning vil fungere som dagens ordning. Retten til å utnytte fellesressursane blir samla på færre og færre hender. Verdiane som burde vere våre i fellesskap skaper rikdom for nokre få og ikkje for oss alle.

Foto: Thomas Bjørkan / http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Fish_cages.jpg

Standard

5 thoughts on “Laksekonsesjonslotteriet

  1. Jan Olsen says:

    En løsning er å fjerne hele konsesjonsordninga, og erstatte den med noe annet. Det er på det rene at en konsesjon egentlig ikke er en knapp faktor, med mindre Staten bestemmer at det er det. Staten kan skrive ut slike i tusentall, og da er verdien brått borte. slik det er nå, skaper staten knappheten omkring et immaterielt gode og legger grunnlag for uøkonomisk profittmakeri.

    Den knappe faktoren i oppdrettsnæringa er tilgangen på lokaliteter. En konsesjon er ingenting verd uten en lokalitet hvor fisken kan produseres. Noen kommuner har skjønt det, andre ikkje. På en ordinær lokalitet (3.600 tonn MTB) kan det vel produseres ca 3.000 tonn laks i året, til en verdi av ca 100 mill og en kostand på ca 60-75 mill. Det gir et bra overskudd med dagens priser.

    Ved å legge miljø og fiskevelferd til grunn som prinsipper for hvor mye som kan produseres på hver lokalitet, alt etter lokalitetens beskaffenhet kan man bestemme MTB evt maks årilg prod, eller maks antall individ, på den enkelte lokalitet. f.eks lokalitet 12345 – Påljuliusvika MTB 4.000 tonn (og/eller prod xxxx tonn, xxxxxx individ)

    Kommunens kan gjennom arealplanlegging legge til rette for akvakultur. Kommunene kan altså styre akvakulturnæringas tilgang på en konkret knapp faktor. Om vi fjerner konsesjonsordninga, går markdesliberalistene i møte og lar kommunene leie bort lokalitetene. f.esk Påljuliusvika m MTB 4.000 tonn, auksjoners ut for en eller to generasjoner.

    Den oppdretter som byr høyest får bruke lokaliteten i den avtalte perioden. Effekter av dette er at det vil/kan gi gode inntekter til kommunene (som har egnede lokaliteter) og at den «beskattinga» som finansnæringa påfører akvakulturnæringa i form av renter faller bort. Næringa blir mindre kapitalkrevende, samt at det lar seg gjøre for nye aktører å etablere seg ved å delta i auksjonene (nye lokale produsenter kan kanskje bli reelle konkurrenter da de ofte ikke har samme avkastningskrav som ekstern eide).

    En god lokalitet kan i dag galant ha en pris på 70-100 mill. Det er sikkert ikke urimelig når den er nødvendig for å få en avkastning på 20-30 mill årlig (m dagens priser og kostandsnivå). Ser man for seg et overskudd på 20-30 mill, så vil det nok være en viss konkurranse om å få benytte seg av lokalitetene. Får kommune inn 5 mill i leie, så vil det korrespondere godt med 5% renter av 100 mill. Vips – avgift/beskatningen/verdier flyttet fra finans til kommunene, fra privat til offentlig

    • God ide å overføre ansvaret til kommunane, men lokalitetar vil uansett vere eit knapt gode. Ein næringsfattig kommune kan fort bli frista til å «subsidere» bedrifter for å få arbeidsplassar.

  2. Jan Olsen says:

    Sånn som det er i dag, så gjør de det uansett, og helt uten vederlag, i håp om noen få arbeidsplasser. Det eneste som trengs er en bevissthet om at det er kommunen som kontrollerer den knappe faktoren – lokalitetene.

Eg vil gjerne høyre kva du tenkjer.