Dette biletet frå Athabasca i Alberta viser eit lite utsnitt av øydeleggingane utvinning av oljesand utset naturen for. Det øverste biletet er frå 1984, det nederste frå 2011. Foto: NASA Earth Observatory

Det er ganske utruleg, men dessverre sant. Der norske styresmakter ikkje legg seg opp i at Statoil utvinn den mest klimaøydeleggande olja i verda frå sand i Canada, har president Obama sagt nei til ei røyrledning som skal føre denne olja til den amerikanske marknaden.

Prosjektet gjeld Keystone XL som skulle føre olje frå sandbankane i Alberta til raffineria ved Mexicogolfen. Det har blitt ført ein lang kamp frå miljørørsla i USA som no er krona med siger – i alle fall i første omgang.

Tilbake i oljelandet så kunne eg inderleg ønska meg ein oljeminister som hadde tilnærma same guts og ståpåvilje som næringsministeren. Det hadde vore fantastisk om Ole Borten Moe kunne gje tydelege styringssignal til Statoil om at Norge ikkje skulle bidra til utvinning av oljesand, om det skjer på SMS, uformelt eller formelt er ikkje så viktig. Det viktige er at det skjer.

Det er ganske paradoksalt at vi øydelegg framtida for å tene pengar som vi skal spare for framtida.

Les meir om Keystone her

Aleksei Navalny er blitt ein av leiarane for opposisjonen i Russland. Han vart kjent gjennom bloggen sin. Foto: Alexey Yushenkov/Wikipedia

Det skjer mykje spennande i Russland for tida, og det kan vere verd å halde seg nokonlunde orientert. Her er nokre lesetips.

Etter eit parlamentsval som fråtok maktpariet «Sameinte Russland» det to tredjedels fleirtalet dei hadde, er det mange som hevdar at det likevel var mykje valjuks. Stemmetal frå mellom anna Tsjetsjenia på 99% for Putin sitt parti er eit godt døme på dette. Finansminister Kudrin gjekk av i september etter ein konflikt med Medvedev, og han seier til Associated Press:

«Without the acknowledgment that the parliamentary election was unfair, the fairness of the presidential vote will be thrown into doubt, irrespective of how honest it might be,» 

Mange meiner dette er eit spel for at protestane skal bli redusert i omfang. Alexei Navalny er blitt ein av leiarane for denne nye opposisjonsrørsla, og seier i same artikkelen:

«I’m convinced that the main strategy of the Kremlin in the coming months would be neutralizing protests by the usual deceit and bribes,» Alexei Navalny, a corruption-fighting lawyer and popular blogger who has become a leading figure in the protest movement, said in remarks posted on his blog.

Navalny er ein interessant person. Han har blitt kjent gjennom bloggen sin, og og det var han som døypte om «Sameinte Russland» til «Partiet for kjeltringar og tjuvar», ei namn som har sett seg fast i medvetet til folk i Russland. Han har blitt intervjua av B. Akunin (eigentleg Grigory Shalvovich Chkhartishvili) om kva han meiner og står for politisk. Du kan finne intervjuet omsett til engelsk her, og den russiske originalen her. Har du forøvrig ikkje lest bøkene til Akunin har du mykje å gled deg til. Sein attenhundretalskrim frå Russland med superdetektiven Erast Fandorin i hovudrolla er underhaldande, spennande og handlar om mange av dei konfliktene som har forma også dagens Russland. I innleiinga til intervjuet med Navalny skriv Akunin:

Aleksei Navalny is the most exciting political figure of recent times. More specifically, he is the only authentic politician in Russia today. Nevertheless, many view him differently, some admire him, and others hate him. Some are very critical, while others are perplexed. My opinion of Aleksei Navalny has evolved in a typical manner. At first, I thought he was simply wonderful, because he has this great story- A young lawyer goes out on his own, and while keeping within the law defies corruption, leaving the huge system cowering, with its tail between its legs

A huge turning point for me however, was his taking part in the “Russian March”. Is this guy a nationalist? Or an unprincipled populist? Perhaps he’s simply soft in the head? If that’s true, any increase in his popularity could be dangerous. I look at this young politician thinking that, just like Bulgakov’s Sharik, “this owl must be explained”.

Eg rår til at du les heile intervjuet, reknar med at framhaldet blir omsett etter kvart.

The Russia Blog skriv interessant om kven dei som har demonstrert i Moskva og andre byar er, og ikkje minst om korfor Putin og Medvedev ikkje er redde dei:

‘…the only thing that the protesters seem to have in common is a deep loathing for all things political, including all political leaders and all political parties. This contempt is not reserved just for Putin and United Russia. It assails the very notion of politics as careful social management or, to use Max Weber’s words, as ‘the strong and slow boring of hard boards, managed with both passion and perspective.’

Minst like interessant er det å lese The Jamestown Foundation sin artikkel her om same tema, men med ein litt anna vinkel.

På same nettstaden finn vi og denne artikkelen. Der hevdar dei at ein av grunnane til at det ikkje vart brukt vald mot demonstrantane i Moskva er at så mange i den russiske eliten har pengane sine i utlandet:

This evacuation of money by Putin’s elites constitutes a financial guarantee against repressions because few of the owners of mansions in London or dachas in Sardinia would want to be implicated in a forceful crackdown. The protesters have discovered this weakness that makes Putin’s regime as much quasi-authoritarian as it is pseudo-democratic, so the fear factor has all but evaporated. (…) He [Putin] counts on the fact that the list of candidates does not feature a single credible alternative, but his pyramid of power cannot stand on the crumbling personal credibility of the leader who fears making a public appearance because of the prospect of booing.

Kanskje endeleg ein positiv ting med den store kapitalflukta frå Russland?

Men det russiske styret blir ikkje berre utfordra av middelklassa i Moskva. Vi glømmer ofte at Russland ikkje berre er russisk, men samansett av mange nasjonalitetar. Den største ikkje-russiske gruppa er tartarane.

The ethnic conflict in Tatarstan started in June 2011, when activists of the organization Russian Language in the Schools of Tatarstan protested against what they regard as an overly high representation of Tatar language classes in the republic’s schools. The Russian activists complained that Tatar language hours were increased at the expense of the Russian language, meaning that ethnic Russians end up learning Russian in programs designed for non-native Russian speakers, such as ethnic Tatars. http://www.jamestown.org/programs/edm/single/?tx_ttnews%5Btt_news%5D=38836&cHash=0e1a9aa3fe393aa482b5bd2ec3f83a5c

Dette er berre ei av svært mange spenningar som rir Russland og utfordrar styresmaktene der. Du har store regionale motsetnadar, du har språk, religion og økonomi. Men du har og ei folketalsutvikling som skaper store utfordringar. Nokre spådomar seier at Russland vil hamne under 100 millionar menneske om ikkje aå alt for lenge. Ein måte å sjå denne utfordringa på er slik :

Russia has no conscript-age young men left to recruit, Russia’s chief of the General Staff complained on Thursday. The current conscript service crisis in the Russian Armed Forces is mainly due to demographic decline, bullying and brutal treatment of conscripts. General Nikolai Makarov said only 11.7% of young men aged 18-27 were eligible for the army service but 60% of them had health problems and could not be drafted under law.

Hovudgrunnen til nedgangen i folketal er nok høg dødlegheit og låge fødselstal, men ein viktig del er og at svært mange vandrar ut av Russland. I ein perioden har dette blitt vegd opp av russisk innvandring frå tidlegare sovjetrepublikkar. Men den innvandringa er ikkje lenger så stor.

Dette er nok ei litt viktigare og meir relevant utfordring for Russland enn at dei ikkje maktar å få inn fleire soldatar i den kjøttkverna som den russiske hæren er:

Russian graduate students prefer just about any small, unknown laboratory in Europe over the brand-new Russian scientific complex [Skolkovo]. “A stable trend has been established: 100% of working young people who get the opportunity to work abroad leave Russia,” said one scientific analyst. “If a young researcher gets the opportunity to enter the international arena, he or she will do it.”

Eg veit ikkje kven som vil ende opp med makta i Russland, men tvingar du meg å vedde set eg kronene mine på Putin. Men, uansett kven det blir, utfordringane er så store at eg trur vi kan kalle dei problem.

Oljesandutvinning i Canada medfører enorme utslepp av klimagassar. Foto: sbamueller/Flickr

I følgje VG meiner Ole Borten Moes statsekretær Per Rune Henriksen (Ap) at det er dyrt og dumt å ta store klimakutt i Noreg. Eg meiner det er mykje dyrare og dummare å la vere.

Utsegnene frå Henriksen kjem i hælane på at sjefen hans, Ole Borten Moe har hylla oljesandprosjekta i Canada. Då blir spørsmålet, skal vi ikkje kutte ute heller? Til The Globe and Mail seier Moe:

Mr. Moe – who was traveling to the oil sands after a stop in Ottawa – defended Canadian unconventional crude production, saying it will be an essential source of secure supply for an energy-hungry world.

Environmentalists were dismayed at the Norwegian’s support for the oil sands, and his endorsement of the state-owned Statoil ASA’s investment there.

“Norway’s move into the tar sands threatens to undermine their excellent, and to this point well-deserved, reputation for playing a positive role in the fight against global warming,” said Keith Stewart of Greenpeace Canada.

Det kan vere verd å spørre seg korfor desse utspela kjem no, spesielt med tanke på den rapporten IEA la fram nyleg? IEA er ein organisasjon for dei landa som bruker energi er tradisjonelt sett på som eit svar og motpart til OPEC . IEA har tradisjonelt vore opptatt av mykje og billig olje. I World Energy Outlook seier IEA at vi no står på kanten av ei klimakatastrofe. I samandraget av rapporten sin skriv IEA(pdf):

the world is on a trajectory that results in a level of emissions consistent with a long-term average temperature increase of more than 3.5°C. Without these new policies, we are on an even more dangerous track, for a temperature increase of 6°C or more.

La oss berre slå fast, IEA er ikkje akkurat ville og grønne venstresosialistiske idealistar.

Så på denne bakgrunnen meiner sentrale representantar for Ap og Sp at det er på tide å skrinlegge klimaforliket! Så skal det seiast til Senterpartiet sin fordel at Moe vart kalla inn på teppet til partileiaren. Lat oss håpe at Moe ikkje snakkar på vegne av partiet.

Utspela frå Borten Moe og Henriksen kjem nok heilt sikkert fordi det nærmar seg slutten for regjeringa sitt arbeid med klimameldinga. Det betyr at regjeringa må ta stilling til desse spørsmåla.

Det er ein grunn til at det har tatt tid for regjeringa å legge fram ei klimamelding. Det er store og vanskelege spørsmål som skal handsamast. Men, det kan ikkje vere tvil om dette er den aller viktigaste saka for regjeringa i denne perioden. Det kan heller ikkje vere tvil om at SV ikkje kan sitte i ei regjering som skuvar dette ansvaret frå seg og over på andre land.

Når det er sagt så reknar eg med at regjeringa kjem med ei god løysning til slutt. Eg nektar å tru at heile Ap er forblinda av oljedamp.

Det betyr at vi må ta løft som kanskje ikkje er lønsame i bedriftsøkonomiske termar, men dei er sjølvsagt lønsame dersom vi måler dei mot alternativet. Alternativet er ei verd der store delar blir umogleg å bu på for menneske. I eit slikt perspektiv er alt lønsamt.

Men, vi må sjølvsagt og vere realistiske. Det er ingen grunn til å gjere tiltak som ganske enkelt flyttar utslepp frå Noreg og til andre land. Det betyr at vi må ha tiltak som gjev insentiv til industrien om å redusere utsleppa. Dersom det betyr at vi må bruke ny teknologi og utvinne mineral med lokale miljøkonsekvensar også for område med verdsarvstatus så får det vere.

Erik Solheim har skjønt dette:

– Viss ikke vi starter å kutte, får vi heller ikke den omstillingen som gjør norsk industri konkurransedyktig over tid. Viss vi alltid kjøper billigere kvoter i utlandet, betyr det at Norge noen år fram i tid, har en industri som er gammeldags, og som dermed er mye mindre konkurransedyktig og en trussel mot norske arbeidsplasser, sier han.

Det er for dyrt og dumt å ikkje løyse dei globale klimaproblema.

Les og «Betre å spare på botn av havet»

Bellon sitt faktaark om oljesand

Protestar mot nedskjæringar i Hellas. Foto: Flickr/edrick's Sister's brother's Sony DSC-S40

Ingen har ønska seg dagens krise i Europa, men det som skjer er likevel eit uttrykk for ein villa politikk. EU sine fire fridomar og innføringa av euroen er grunnlaget for den krisa vi ser i dag. EU-systemet endrar makttilhøva i arbeidslivet, høg arbeidsløyse reduserer fagrørsla si makt – det er grunnen både til krisa og dei stadige angrepa på rettane til arbeidsfolk.

Då Hellas innførte euroen skjedde det to svært viktig ting. Renta gjekk kraftig ned, pengane vart billige. Investorar verda over fann ut at alle eurolanda plutseleg var like sikre betalarar og at det dermed var logisk å krevje same rente av Hellas som av Tyskland. Det betydde at Hellas kunne låne pengar og bruke til kva dei måtte ønske. Dei importerte tyske renter utan å importere tysk budsjettdisiplin.

Det andre som skjedde var at Hellas ikkje lenger hadde mulegheit til å devaluere for å  gjere gjelda muleg å bære. Eit land som USA kan aldri gå konkurs. Vi høyrer mykje om den store amerikanske statsgjelda, men med mindre USA vil, kan ikkje USA gå konkurs. Deira lån er i amerikanske dollar. Blir gjelda for stor er det enkelt for USA å sette i gang trykkpressa og trykke nok dollar til å betale gjelda. Denne mulegheita har ikkje Hellas, eller nokre av dei andre eurolanda.

Då er alternativet det som blir kalla intern devaluering. Kva er ei intern devaluering?

Det er å sette ned lønene til vanlege arbeidsfolk i eit land. Då blir produksjonen billigare, eksporten går betre og gjelda kan kanskje vere muleg å betale. Mange land har prøvd seg på denne kuren, Argentina, CFA-området, dei baltiske landa. For dei fleste gjekk det svært dårleg. Argentina måtte til slutt bryte banda til dollaren og devaluere, dei baltiske landa endte opp med kraftig nedgang i BNP og svært mykje lågare lønningar for folk flest.

Ei intern devaluering fører (nesten) alltid til nedgang i BNP, noko som betyr at gjelda blir vanskelegare å bære. Fleire peiker no på at den interne devalueringa i Hellas, gjer at gjelda vil stige frå dagens umulege nivå til opp mot 200% av BNP.

Konkursen er så godt som uunngåeleg.

Men i dagens diskusjon er det stort fokus på bankar, statsgjeld, obligsjonar og investorar. Det er mykje mindre fokus på dei som må bære byrda med ei intern devaluering.

I Hellas har lønene gått ned med rundt 30 prosent, både i privat og offentleg sektor. 100 000 offentleg tilsette er blitt sagt opp, pensjonane er gått kraftig ned og skattane aukar kraftig. Eit litt tilfeldig valt eksempel er ein funksjonær i kommunen, der har løna gått ned frå ca 11000 til ca 7500 kroner, samstundes har momsen auka frå 13 til 23 prosent, alle har fått ekstra inntektsskatt på mellom ein og fire prosent og det er innført ein betydeleg eigedomsskatt.

Så skal det seiast at grekarane kanskje ikkje alltid har vore dei flinkaste til å betale skatten sin, verken med glede eller med sorg, spesielt rike grekarar har unnlatt å betale. Men det er vanlege folk som no får byrda.

Kort oppsummert dersom eit land devaluerer er det bankane og investorane som må ta tapet, med ei intern devaluering (i alle fall i første omgang), medan ei intern devaluering belaster arbeidsfolk mest. No må EU la Hellas gå “konkurs”, gjelda må bankast ned. Så får vi heller handtere den bankkrisa som kanskje kjem. Det er betre å la bankar bli nasjonaliserte enn å la vanlege folk bere byrda.

PS. Eg veit dette er forenkla, ei bankkrise vil og ha store konsekvensar for vanlege folk, men eg trur konsekvensane blir mykje mindre.

Sjahen leida eit svært undertrykkande regime og vart kasta og Khomeini tok over. Bilete av: daveeza/flickr.com

Er det frykt og mangel på frykt some er den største drivkrafta I revolusjonane vi har sett og ser I Midt-Austen? Mange meiner Ryszard Kapuscinski er ein av dei største reportarane som verda har fostra. Han var polakk og dekte internasjonale saker for det polske nyhendebyrådet i kommunisttida, med alle dei problem det medførte.

I alle fall så dekte Ryszard Kapuscinski mellom anna revolusjonen i Iran då Sjahen vart styrta. Boka heiter “Shah of Shahs” og bør absolutt lesast. Eg hadde og stor glede av ‘’Ibenholt”.

Men så, til poenget. Slik Skildrar Kapuscinski starten på den iranske revolusjonen:

“Now the most important moment, the moment that will determine the fate of the country … and the revolution, is the moment when one policeman walks from his post toward one man on the edge of the crowd, raises his voice, and orders the man to go home. The policeman and the man on the edge of the crowd are ordinary, anonymous people, but their meeting has historic significance.

They are both adults, they have both lived through certain events, they have both their individual experiences.

The policeman’s experience: If I shout at someone and raise my truncheon, he will first go numb with terror and then take to his heels. The experience of the man at the edge of the crowd: At the sight of an approaching policeman I am seized by fear and start running. On the basis of these experiences we can elaborate a scenario: The policeman shouts, the man runs, others take flight, the square empties.

But this time everything turns out differently. The policeman shouts, but the man doesn’t run. He just stands there, looking at the policeman. It’s a cautious look, still tinged with fear, but at the same time tough and insolent. So that’s the way it is! The man on the edge of the crowd is looking insolently at uniformed authority. He doesn’t budge. He glances around and sees and sees the same look on other faces. Like his, their faces are watchful, still a bit fearful, but already firm and unrelenting. Nobody runs though the policeman has gone on shouting; at last he stops. There is a moment of silence.

We don’t know whether the policeman and the man on the edge of the crowd already realize what has happened. The man has stopped being afraid – and this is precisely the beginning of the revolution. Here it starts. Until now, whenever these two men approached each other, a third figure instantly intervened between them. That third figure was fear. Fear was the policeman’s ally and the man in the crowd’s foe. Fear interposed its rules and decided everything.

Now the two men find themselves alone, facing each other, and fear has disappeared into thin air. Until now their relationship was charged with emotion, a mixture of aggression, scorn, rage, terror. But now that fear has retreated, this perverse, hateful union has suddenly broken up; something has been extinguished. The two men have now grown mutually indifferent, useless to each other; they can now go their own ways.

Accordingly, the policeman turns around and begins to walk heavily back toward his post, while the man on the edge of the crowd stands there looking at his vanishing enemy.

Er det allment eller spesielt, kva meiner du?

Ein delvis oppbrent kopi av Gadhafi si grønne bok. Kven skal kaste regimet hans, folket i Libya eller bombane våre? Foto: Roberto Schmidt/AFP/Getty Images

Eg meiner at det i utgangspunktet var rett av Noreg å bidra til å oppfylle FNs sin resolusjon om Libya. Men eg er blitt svært bekymra for om ikkje operasjonane no går langt ut over det som er mandatet frå FN.

Det kan vere at den manglande informasjonen frå Forsvarsdepartementet og forsvaret om kva norske styrkar gjer i Libya er grunnlaget for dette. Dersom det er tilfelle reknar vi med at FD snarast legg fram informasjon og operasjonane til norske styrkar slik at vi kan ha ein opplyst debatt om dei norske operasjonane er i tråd med FN-mandatet. Når forsvarsdepartementet no skal legge fram meir informasjon er dette eit steg i rett retning, men enno ikkje nok.

NATO sin operasjon i Libya ser ut til å ha glidd frå ein operasjon for å forsvare sivile i Libya til å bli ein operasjon for å få til regimeskifte i Libya. Dette er ikkje i tråd med FN-mandatet eller grunnlaget for norsk deltaking. Ei endring av det libyske samfunnet må vere verket til libyarane sjølve. Erfaringane viser at å bombe seg til ei regimeendringar sjeldan fører til stabile og demokratiske regimer.

På bakgrunn av dette meiner eg at:

Forsvarsdepartementet må legge fram informasjon som gjer det muleg å vurdere om dei norske operasjonane er i tråd med FN-mandatet.

At det norske styrkebidraget må trekkast ut av Libya så snart som råd

Oppdatert:

VG melder i dag om harde åtak mot Tripoli som eg har vanskeleg å sjå har ei rolle i å forsvare sivilbefolkninga.

Det er viktig at Gunhild og andre i den politiske leiinga i Tromsø reiser ut og hentar inn informasjon, kunnskap og inspirasjon

Skal Tromsø vere ein holme i havet i arrogant einsemd, eller skal det vere ein viktig by i verda? For meg er det ingen tvil om at Tromsø skal vere ein viktig by i verda, at vi ikkje skal vere oss sjølve nok. Då må Tromsø ta vare på venskapsbyane våre, då må vi vere til stades i i Brüssel, då må vi lære av det som skjer andre stader i verda.

Eg er stolt over at vi har ein varaordførar i Tromsø som er interessert i å hente inn inntrykk utanfrå for å gjere byen våre betre, eg er stolt over at vi har ein varaordførar i Tromsø som tar ansvar for å pleie venskap med andre byar. Nokre av dei, som Gaza, treng verkeleg venskap både frå oss og andre.

Eg trur fleire i kommunestyret og i politisk leiing burde reise meir, at vi oftare burde sjå informasjon og diskusjon i kommunestyret om internasjonale tilhøve, helst utan at nokre parti marsjerer ut.

Tromsø blir påverka av det som skjer i Russland, USA, Kina, Latin-Amerika og EU. Vi har valet, skal vi melde oss ut av det som skjer i verda, eller skal vi delta? For meg og for SV er svaret enkelt.

Til sist, eg kan ikkje la vere å nemne ein liten ting. Blomseth seier til Nordlys i dag, 14.05.11 at dette viser at vi ikkje treng ein varaordførar i full stilling – dette frå mannen som vil innføre parlamentarisme i Tromsø og dermed opprette minst fem, og kanskje fleire fulltidsstillingar for politikarar i Tromsø. Parlamentarismen er utprøvd på fylkesnivået, og det er ikke tvil om at det fører til flere heltidspolitikere.

Rick Snyder er guvernør i Michigan og er i ferd med å avskaffe kollektive avtalar og skaffe seg makt til å avsette lokale folkevalde. Spreier dette seg til Noreg? Foto: wikimedia commons

Som vi alle veit vann det republikanske partiet mellomvalet i USA sist haust. I norske media er det mest fokus på det som skjer i representantenes hus og senatet, men mykje av den mest interessante utviklinga skjer i dei ulike statane. Ved valet vann og republikanarane mange delstatval, og fekk fleire nye guvernørar. No byrjar desse høgrefolka å sette preget sitt på amerikansk politikk.

Fleire har sjølvsagt fått med seg situasjonen i Wisconsin. Republikanarane der har foreslått å forby kollektive avtalar mellom fagrørsla og staten. Det vil ikkje berre endre makta i samfunnet frå folkerørsler og grasrot til kapital og stat, men vil sjølvsagt og underminere fagrørsla. I tillegg er det der foreslått å fjerne mulegheita til at kontingenten i fagrørsla blir trekt direkte frå løna slik vi stort sett gjer det i Noreg. Det vil og vere med på å gjere det vanskelegare å halde oppe organisasjonsprosenten.

Denne videoen viser reaksjonen då senatet i Wisconsin gjorde vedtaket. Heldigvis er det no store kampanjar for å få erstatta nokre av dei senatorane som røysta for dette. Såkalla «recall». Eg håper dette fører fram.

Men det er ikkje berre i Wisconsin det skjer underlege ting. I min «heimstat», Michigan, der eg var utvekslingsstudent for lenge sidan har guvernøren gått lenger. Ikkje berre avskaffar han retten til kollektive avtalar, han er og i ferd med å skaffe seg myndigheit til å avsette lokale folkevalde. Han foreslår, og det kan sjå ut som han får fleirtal for å kunne avsette lokale folkevalde og innsette ein administrator dersom guvernøren meiner at ein kommune er i økonomiske vanskar (economic emergency), og ikkje nok med at administratoren overtar styringa av kommunen eller skoledistriktet. Hanjkan og legge ned byen og eller slå den saman med andre kommunar eller byar utan å spørre nokon. I tillegg er det ein diskusjon om styringa av kommunar i økonomiske vanskar faktisk skal leggast ut på anbud!

Sjå denne videoen for detaljar.

Tilsvarande, om ikkje like ille prosessar er på veg i mange statar styrt av republikanarane.

Eg skal ikkje samanlikne høgresida i Noreg med høgresida i USA, men det er liten tvil om at idear smittar, og at mange i Noreg og Europa blir inspirert av USA. Siv Jensen er ein av dei, ho seier til magasinet Standpoint:

I see Sarah Palin as a very strong and vital woman who can do good things for the US in future years.

Jepp, vi kan nok rekne med at høgresida vil vere negativ til fagrørsla og det som har bygd opp den norske velferden i framtida.

Kveiteproduksjonen stig seinare enn folketalsveksten. Korleis skal vi fø ni milliardar menneske? Foto: Özgür Mülazımoğlu /Flickr

I løpet av dei siste dagane har eg fått to skriv i postkassa som handlar om matvareprisar og matproduksjon. Først kom The Economist med ei stor sak om korleis vi kan klare å produsere nok mat til ni milliardar menneske i 2050, og i dag kom Nordlys (Nordlys si satsing på Apple produkt der ting berre er elektronisk tilgjengeleg på iPhone og iPad tar til å irritere meg skikkeleg, men det er ei anna sak) med si eiga lokale oppfølgjing av VGs matbørs.

Desse to ulike artiklane fekk meg til å tenkje litt. Korleis er samanhengen mellom pris og produksjon av mat? Eg er minst like glad i billig og god mat som alle andre, men eg er heilt sikker på at dersom bonden ikkje får ei skikkeleg inntekt så blir det ikkje produsert nok mat i verda.

Dei siste åra har vi sett store prisendringar på mat, der maten i to tilfelle har blitt svært dyr. Dette skaper store problem for dei fattigaste i verda, men det gjev og signal om at matproduksjonen i verda allereie er marginal. Det skal svært små forstyrrelsar i marknaden til før det gjev store utslag i matprisen.

Då synst eg det er litt skummelt at Noreg ikkje har skikkelege strateggiske matvarelager. I ei usikker verd, med krig og konflikt samt klimaendringar som potensielt vil kunne skape stor avlingssvikt så er det ikkje sikkert vi alltid vil kunne kjøpe det kornet vi treng. No er vi sjølvsagt så rike at vi stort sett alltid vil få tilgang på korn, men eg er likevel ikkje bekvem med at det einaste matvarelageret Noreg har er lagra på butikken og hos grosistane. Eg meiner vi burde ha lager for minst eit års forbruk i landet.

Men, det aller viktigaste matvarelageret er at vi har ein robust matproduksjon over heile landet. I både eit matvaretryggleiksperspektiv og eit perspektiv der det blir matmangel i verda bør vi halde oppe det norske landbruket over heile landet. Det betyr at maten vår må ha ein pris som gjer at ungdom har lyst til å overta og drive gardsbruk i Noreg.

I dag er det ca ein milliard menneske som ikkje har nok mat. Med tanke på at vi kjem til å bli to milliardar fleire menneske på jorda i løpet av dei neste 30 åra så betyr det at matproduksjonen må auke med 50 prosent i løpet av desse 30 åra. Det kjem til å bli vanskeleg.

Mykje kan gjerast gjennom at meir av maten blir spist og ikkje går tapt eller bli kasta. I dag mistar vi over 30 prosent av maten som blir dyrka. I fattige land går mykje tapt i dårleg logistikk, infrastruktur og lager. I den rike verda går mykje tapt gjennokm at vi kastar mat. Dette kan ikkje halde fram.

Men, dersom vi klarer å få bukt med overforbruk og tap på grunn av dårleg infrastruktur og klarer å auke produktiviteten særleg i Afrika til det nivået som er i India så trur eg det vil vere muleg å fø ni milliardar menneske på jorda. Føresetnaden er sjølvsagt at vi og klarer å få bukt med klimaendringane før dei reduserer jorda si evne til å produsere mat.

Korleis trur du vi skal klare å produsere nok mat?

Anten det er kaldt eller varmt, anten dei kallar seg russarar eller sibirjakar, iskrem skal dei ha. Foto: Vladimir Pletenev, lisens

I folketellinga i 2001 i Storbritannia erklærte meir enn 390 000 personar Jedi eller Jediriddar som sin religion. I USA er folketellinga kvart tiande år fastsett i grunnlova og i fjor måtte dei tilsette ein million mann for å få gjennomført folketellinga. Det er så mange at det vistes på statistikken over arbeidslause då tellinga var over. I andre land blir folketellinga brukt i politiske markeringar.

 

Russland gjennomførte og ei folketelling i 2010. I Russland vart det ganske så politisert kva ein skulle svare på spørsmålet om etnisitet i folketellinga. Eg synst det er svært interessant at det er blitt ein kampanje mellom dei som vi vanlegvis ville tenkt på som russarar i Sibir om at dei skal identifisere seg som sibirjakar i folketellinga.

Dette er eit teikn på stor grad av misnøye med Moskva i Sibir.

Russians living east of the Urals “no longer want to be Russians,” many there say, and Moscow commentators are beginning to consider the possibility that these Siberians may be a greater threat to the center’s control of that region with its enormous reserves of natural resources than the Chinese will ever represent. (http://windowoneurasia.blogspot.com/)

Dette er eit interessant og spennande utviklingstrekk i Russland. Eg trur ikkje det er noko umiddelbar fare for at det kjem til å utkrystallisere seg som ei rørsle for sjølvstende, men det er interessant korleis ei sterk sentralisering som den vi har sett i Russland utløyser motkrefter. Det blir enno meir interessant om vi koplar det mot utviklinga på det religiøse feltet.

But the rise of Protestantism in Siberia and the Russian Far East threatens not just the Moscow Patriarchate and its pretensions to speak for all ethnic Russians who it says are Orthodox by birth. It also represents a challenge to Moscow’s political control of the region, given that Siberian regionalism and Protestant religion can and do reinforce one another.(http://windowoneurasia.blogspot.com/2010/11/window-on-eurasia-protestant.html)

No veit vi jo ikkje enno kor mange som faktisk har skrive sibirjak i feltet for nasjonalitet i folketellinga. Resultata er ikkje klare enno, og vi veit vel heller ikkje om vi kan stole på desse tala.

One Irkutsk resident said in his blog that when he called himself a Siberian, “the census taker responded that ‘there is no such nationality’ and wrote down Russian. I forced her to write ‘Siberian,’” he continued, but she changed it so that the individual involved became “a Russian Siberian” and will undoubtedly be counted as an ethnic Russian.(http://www.kyivpost.com/news/opinion/op_ed/detail/86669/)

Det er heller ikkje berre i Sibir at det er politikk i kva nasjonalitet og etnisitet folk identifiserer seg meg. Også i Kaukasus er dette eit brennbart tema.

Det har vore ein diskusjon om sirkassarane og kva dei skulle kalle seg. Sirkassarane er tradisjonelt delt i fleire grupper, adygar, tsjerkessarar, kabaridianarar og shapsoughar. Tanken er at om alle desse gruppene identifiserer seg som sirkassarar i folketellinga i staden for i undergruppene vil det ha betydning for både pengeoverføringar og makttilhøve mellom gruppene i Kaukasus og vere med på å bygge oppunder ein nasjonal identitet. Dette bekymrar russiske styresmakter, fordi Sirkassarane har ein stor diaspora som kan skape problem under OL i Sotsji som er midt i det sirkassiske kjerneområdet.

2014 Winter Olympics in Sochi: there is a broadly accepted perception amongst the Circassians that Sochi was the last stronghold of the Circassians in their resistance to the Russian Empire’s conquest of historical Circassia. As such it holds a significant place in the collective Circassian consciousness. For this reason there was indignation at Putin’s speech to the International Olympics Committee in July 2007: he listed the ancient Greeks, Kolkhi and Cossacks amongst the former inhabitants of Sochi, but failed to make any mention at all of the Circassians. (http://www.opendemocracy.net/od-russia/zeynel-abidin-besleney/circassian-nationalism-and-internet)

Kanskje kan politikken i korleis folk let seg telle vere noko å  i bakhovudet også i Noreg, og kanskje spesielt i debatten om det samiske i Noreg der folketellingar blir brukt som bevis.