Aleksei Navalny er blitt ein av leiarane for opposisjonen i Russland. Han vart kjent gjennom bloggen sin. Foto: Alexey Yushenkov/Wikipedia

Det skjer mykje spennande i Russland for tida, og det kan vere verd å halde seg nokonlunde orientert. Her er nokre lesetips.

Etter eit parlamentsval som fråtok maktpariet «Sameinte Russland» det to tredjedels fleirtalet dei hadde, er det mange som hevdar at det likevel var mykje valjuks. Stemmetal frå mellom anna Tsjetsjenia på 99% for Putin sitt parti er eit godt døme på dette. Finansminister Kudrin gjekk av i september etter ein konflikt med Medvedev, og han seier til Associated Press:

«Without the acknowledgment that the parliamentary election was unfair, the fairness of the presidential vote will be thrown into doubt, irrespective of how honest it might be,» 

Mange meiner dette er eit spel for at protestane skal bli redusert i omfang. Alexei Navalny er blitt ein av leiarane for denne nye opposisjonsrørsla, og seier i same artikkelen:

«I’m convinced that the main strategy of the Kremlin in the coming months would be neutralizing protests by the usual deceit and bribes,» Alexei Navalny, a corruption-fighting lawyer and popular blogger who has become a leading figure in the protest movement, said in remarks posted on his blog.

Navalny er ein interessant person. Han har blitt kjent gjennom bloggen sin, og og det var han som døypte om «Sameinte Russland» til «Partiet for kjeltringar og tjuvar», ei namn som har sett seg fast i medvetet til folk i Russland. Han har blitt intervjua av B. Akunin (eigentleg Grigory Shalvovich Chkhartishvili) om kva han meiner og står for politisk. Du kan finne intervjuet omsett til engelsk her, og den russiske originalen her. Har du forøvrig ikkje lest bøkene til Akunin har du mykje å gled deg til. Sein attenhundretalskrim frå Russland med superdetektiven Erast Fandorin i hovudrolla er underhaldande, spennande og handlar om mange av dei konfliktene som har forma også dagens Russland. I innleiinga til intervjuet med Navalny skriv Akunin:

Aleksei Navalny is the most exciting political figure of recent times. More specifically, he is the only authentic politician in Russia today. Nevertheless, many view him differently, some admire him, and others hate him. Some are very critical, while others are perplexed. My opinion of Aleksei Navalny has evolved in a typical manner. At first, I thought he was simply wonderful, because he has this great story- A young lawyer goes out on his own, and while keeping within the law defies corruption, leaving the huge system cowering, with its tail between its legs

A huge turning point for me however, was his taking part in the “Russian March”. Is this guy a nationalist? Or an unprincipled populist? Perhaps he’s simply soft in the head? If that’s true, any increase in his popularity could be dangerous. I look at this young politician thinking that, just like Bulgakov’s Sharik, “this owl must be explained”.

Eg rår til at du les heile intervjuet, reknar med at framhaldet blir omsett etter kvart.

The Russia Blog skriv interessant om kven dei som har demonstrert i Moskva og andre byar er, og ikkje minst om korfor Putin og Medvedev ikkje er redde dei:

‘…the only thing that the protesters seem to have in common is a deep loathing for all things political, including all political leaders and all political parties. This contempt is not reserved just for Putin and United Russia. It assails the very notion of politics as careful social management or, to use Max Weber’s words, as ‘the strong and slow boring of hard boards, managed with both passion and perspective.’

Minst like interessant er det å lese The Jamestown Foundation sin artikkel her om same tema, men med ein litt anna vinkel.

På same nettstaden finn vi og denne artikkelen. Der hevdar dei at ein av grunnane til at det ikkje vart brukt vald mot demonstrantane i Moskva er at så mange i den russiske eliten har pengane sine i utlandet:

This evacuation of money by Putin’s elites constitutes a financial guarantee against repressions because few of the owners of mansions in London or dachas in Sardinia would want to be implicated in a forceful crackdown. The protesters have discovered this weakness that makes Putin’s regime as much quasi-authoritarian as it is pseudo-democratic, so the fear factor has all but evaporated. (…) He [Putin] counts on the fact that the list of candidates does not feature a single credible alternative, but his pyramid of power cannot stand on the crumbling personal credibility of the leader who fears making a public appearance because of the prospect of booing.

Kanskje endeleg ein positiv ting med den store kapitalflukta frå Russland?

Men det russiske styret blir ikkje berre utfordra av middelklassa i Moskva. Vi glømmer ofte at Russland ikkje berre er russisk, men samansett av mange nasjonalitetar. Den største ikkje-russiske gruppa er tartarane.

The ethnic conflict in Tatarstan started in June 2011, when activists of the organization Russian Language in the Schools of Tatarstan protested against what they regard as an overly high representation of Tatar language classes in the republic’s schools. The Russian activists complained that Tatar language hours were increased at the expense of the Russian language, meaning that ethnic Russians end up learning Russian in programs designed for non-native Russian speakers, such as ethnic Tatars. http://www.jamestown.org/programs/edm/single/?tx_ttnews%5Btt_news%5D=38836&cHash=0e1a9aa3fe393aa482b5bd2ec3f83a5c

Dette er berre ei av svært mange spenningar som rir Russland og utfordrar styresmaktene der. Du har store regionale motsetnadar, du har språk, religion og økonomi. Men du har og ei folketalsutvikling som skaper store utfordringar. Nokre spådomar seier at Russland vil hamne under 100 millionar menneske om ikkje aå alt for lenge. Ein måte å sjå denne utfordringa på er slik :

Russia has no conscript-age young men left to recruit, Russia’s chief of the General Staff complained on Thursday. The current conscript service crisis in the Russian Armed Forces is mainly due to demographic decline, bullying and brutal treatment of conscripts. General Nikolai Makarov said only 11.7% of young men aged 18-27 were eligible for the army service but 60% of them had health problems and could not be drafted under law.

Hovudgrunnen til nedgangen i folketal er nok høg dødlegheit og låge fødselstal, men ein viktig del er og at svært mange vandrar ut av Russland. I ein perioden har dette blitt vegd opp av russisk innvandring frå tidlegare sovjetrepublikkar. Men den innvandringa er ikkje lenger så stor.

Dette er nok ei litt viktigare og meir relevant utfordring for Russland enn at dei ikkje maktar å få inn fleire soldatar i den kjøttkverna som den russiske hæren er:

Russian graduate students prefer just about any small, unknown laboratory in Europe over the brand-new Russian scientific complex [Skolkovo]. “A stable trend has been established: 100% of working young people who get the opportunity to work abroad leave Russia,” said one scientific analyst. “If a young researcher gets the opportunity to enter the international arena, he or she will do it.”

Eg veit ikkje kven som vil ende opp med makta i Russland, men tvingar du meg å vedde set eg kronene mine på Putin. Men, uansett kven det blir, utfordringane er så store at eg trur vi kan kalle dei problem.

Anten det er kaldt eller varmt, anten dei kallar seg russarar eller sibirjakar, iskrem skal dei ha. Foto: Vladimir Pletenev, lisens

I folketellinga i 2001 i Storbritannia erklærte meir enn 390 000 personar Jedi eller Jediriddar som sin religion. I USA er folketellinga kvart tiande år fastsett i grunnlova og i fjor måtte dei tilsette ein million mann for å få gjennomført folketellinga. Det er så mange at det vistes på statistikken over arbeidslause då tellinga var over. I andre land blir folketellinga brukt i politiske markeringar.

 

Russland gjennomførte og ei folketelling i 2010. I Russland vart det ganske så politisert kva ein skulle svare på spørsmålet om etnisitet i folketellinga. Eg synst det er svært interessant at det er blitt ein kampanje mellom dei som vi vanlegvis ville tenkt på som russarar i Sibir om at dei skal identifisere seg som sibirjakar i folketellinga.

Dette er eit teikn på stor grad av misnøye med Moskva i Sibir.

Russians living east of the Urals “no longer want to be Russians,” many there say, and Moscow commentators are beginning to consider the possibility that these Siberians may be a greater threat to the center’s control of that region with its enormous reserves of natural resources than the Chinese will ever represent. (http://windowoneurasia.blogspot.com/)

Dette er eit interessant og spennande utviklingstrekk i Russland. Eg trur ikkje det er noko umiddelbar fare for at det kjem til å utkrystallisere seg som ei rørsle for sjølvstende, men det er interessant korleis ei sterk sentralisering som den vi har sett i Russland utløyser motkrefter. Det blir enno meir interessant om vi koplar det mot utviklinga på det religiøse feltet.

But the rise of Protestantism in Siberia and the Russian Far East threatens not just the Moscow Patriarchate and its pretensions to speak for all ethnic Russians who it says are Orthodox by birth. It also represents a challenge to Moscow’s political control of the region, given that Siberian regionalism and Protestant religion can and do reinforce one another.(http://windowoneurasia.blogspot.com/2010/11/window-on-eurasia-protestant.html)

No veit vi jo ikkje enno kor mange som faktisk har skrive sibirjak i feltet for nasjonalitet i folketellinga. Resultata er ikkje klare enno, og vi veit vel heller ikkje om vi kan stole på desse tala.

One Irkutsk resident said in his blog that when he called himself a Siberian, “the census taker responded that ‘there is no such nationality’ and wrote down Russian. I forced her to write ‘Siberian,’” he continued, but she changed it so that the individual involved became “a Russian Siberian” and will undoubtedly be counted as an ethnic Russian.(http://www.kyivpost.com/news/opinion/op_ed/detail/86669/)

Det er heller ikkje berre i Sibir at det er politikk i kva nasjonalitet og etnisitet folk identifiserer seg meg. Også i Kaukasus er dette eit brennbart tema.

Det har vore ein diskusjon om sirkassarane og kva dei skulle kalle seg. Sirkassarane er tradisjonelt delt i fleire grupper, adygar, tsjerkessarar, kabaridianarar og shapsoughar. Tanken er at om alle desse gruppene identifiserer seg som sirkassarar i folketellinga i staden for i undergruppene vil det ha betydning for både pengeoverføringar og makttilhøve mellom gruppene i Kaukasus og vere med på å bygge oppunder ein nasjonal identitet. Dette bekymrar russiske styresmakter, fordi Sirkassarane har ein stor diaspora som kan skape problem under OL i Sotsji som er midt i det sirkassiske kjerneområdet.

2014 Winter Olympics in Sochi: there is a broadly accepted perception amongst the Circassians that Sochi was the last stronghold of the Circassians in their resistance to the Russian Empire’s conquest of historical Circassia. As such it holds a significant place in the collective Circassian consciousness. For this reason there was indignation at Putin’s speech to the International Olympics Committee in July 2007: he listed the ancient Greeks, Kolkhi and Cossacks amongst the former inhabitants of Sochi, but failed to make any mention at all of the Circassians. (http://www.opendemocracy.net/od-russia/zeynel-abidin-besleney/circassian-nationalism-and-internet)

Kanskje kan politikken i korleis folk let seg telle vere noko å  i bakhovudet også i Noreg, og kanskje spesielt i debatten om det samiske i Noreg der folketellingar blir brukt som bevis.

Det er likevel verd å merke seg, som «Russia Blog» gjer her, at det er mykje meir lukrativt for ein kinesar å flytte til den kinesiske kysten enn til Sibir:

For now, official Chinese migration to Siberia and the Far East regions is small, though these figures are probably dwarfed by the number of illegal migrants crossing the completely open border. Even so, most young Chinese probably see far more opportunities in China’s booming coastal cities than in Far Eastern Russia, where business still mostly involves trading Russian raw materials for Chinese manufactured goods.

Vel, i alle fall her er videoen frå TED:

Kva trur du om det som kjem fram i videoen, kommenter her?

Originalen finn du på TED.com

Landsbygda i Russland slit med økonomien og framtidstrua. Foto: Wikipedia

I Noreg har ikkje alltid tilhøvet mellom by og land vore av det beste. Tvert i mot har det ofte bestått i ideologiske og økonomiske motsetnader knytt til målsak, fråhald, kristendom og distriktspolitikk. Noko av den same motsetnaden har du i mange land, tenk berre på på Tyskland og tilhøvet mellom Bayern og Berlin. Eg har likevel ikkje fundert så mykje på denne motsetnaden når det gjeld Russland, sjølv om eg har vore klår over dei enorme skilnadene mellom dei store byane og landsbygda i Russland. Eg kom over ein spennande artikkel på bloggen «Windowoneurasia» her om dagen. Dei skriv:

Like Disraeli’s description of England in the 19th century, the Russian Federation of today has split into “two Russias” increasingly different and isolated from one another and increasingly hostile to each other, a development that one provincial official argues is not sustainable for much longer whatever those in Moscow may believe.

og

These “two Russias do not understand one another,” he continues, and “their contacts are minimal,” limited in most cases to the use for a few months each year by urban residents of dachas they have had Tajik workers build for them. In every other regard, there is “a wall of silence between the victorious urban Russia and the defeated provincial one.”

Ei av dei verkeleg store endringane som skjer i Russland er ei endring i styringssystemet. Lokale og regionale politiske organ blir i stadig større grad gjort ansvarlege oppover, i staden for nedover til dei folka dei skal representere. Dette skjer samstundes med at dei føderale pengeoverføringane i stadig større grad blir gjort «like» for heile landet. Det betyr at dei får like mykje pengar per person uavhengig av korleis samfunnet ser ut. Dette fører til nedlegging av kulturtilbod og grendeskolar. Ein viktig konsekvens av dette er at ein bygg ned arenaer for sosiale relasjonar. På kort sikt kan dette gjere folk makteslause, fordi ingen har makt åleine. På lang sikt trur eg det vil bli bygd opp eit valdsamt sinne.

Det interessante spørsmålet er sjølvsagt om det er muleg å styre og halde saman eit så stort land med så store skilnader. I 2005 skreiv «Russia in Global Affairs»:

The disparity between some Russian regions on key development indicators (GRP, investment per capita) can be as great as 20 to 30 times – roughly the same as the gap between UN member countries except for some extreme cases, which include the most developed countries, sub-Saharan Africa, and the South and Southeast Asian countries. The wide disparity of resources in countries sharing the same continent, reflecting their uneven development, has re-emerged within the boundaries of individual countries.

Dei delane som kjem verst ut er Kaukasus. Kan det vere litt av bakgrunnen for uroa og krigane der?

Kva meiner du, er distriktspolitikk viktig andre stader enn i Noreg?

Kanskje blir det lite varm mat framover om ikkje gasstriden mellom Ukraina og Russland blir løyst? Foto: Wikipedia

I natt reduserte Russland gasstraumen til EU gjennom Ukraina med 70 prosent. Innbyggarane i Bulgaria har fått beskjed om å sjå seg om etter andre energikjelder. Bulgaria, Hellas, Makedonia og Tyrkia er ramma i første omgang melder EUObserver og Dagbladet.

Med dette går gasstriden mellom Russland og Ukraina inn i ein ny fase. Dei er usamde om pris og betaling. Russland hevdar Ukraina skuldar dei to milliardar dollar for gass og at dei stel av lasset av den gassen som går til EU. Ukraina har på si side svart med å truge med å auke prisen Russland må betale for å frakte gassen gjennom Ukraina seks gonger. Saka blir ikkje enklare av at det er politisk stillingskrig mellom statsministeren og presidenten i Ukraina, slik at ingen av dei i realiteten kan gjere noko med saka.

Dette er ei alvorleg utfordring for EU. Mange av EU-landa i det gamle Aust-Europa er nesten hundre prosent avhengig av russisk gass, men alle EU-landa med unntak av Irland nyttar større eller mindre delar russisk gass. TV2 melder at Austerrike no slit, og at Tyskland og merkar nedgangen i gassleveransane. Det blir spennande å sjå kva Tyskland vil gjere framover. Vil dene krisa sette ytterlegare fart på bygginga av ei ny røyrledning gjennom Østersjøen frå Russland til Tyskland, eller vil Tysklandendre politikk og i større grad leite etter energi andre stader? Den store miljøbekymringa er at EU-landa no går tilbake til å i større grad nytte kol til energi. Dette vil auke CO2-utsleppa kraftig. Dagbladet skriv:

Slovakia erklærer unntakstilstand og Bulgaria vil starte opp igjen gamle kjernekraftverk etter at Russland kuttet gassen til store deler av det sørøstlige Europa. Den bitende vinterkulden det europeiske kontinentet opplever setter gasskrisen ekstra på spissen, ettersom forbruket av gass dermed øker.

Så langt er det ingen som tener på denne konflikten. Russland taper sal, inntekter, og i det lange løp vil nok EU i enno større grad sjå seg om etter andre leverandørar av energi. Ukraina håper å sleppe å betale rekninga si, og å få større inntekter på transitten. Taparane er dessverre mange. Forbrukarane i EU-landa som er avhengige av gass til oppvarming og koking vil kunne komme til å li i vinterkulda om dei ikkje har tilgang til andre energikjelder.

Vil dei andre gassproduserande landa i verda tene på konflikten mellom Russland og Ukraina? Foto: Wikipedia

Eg har tidlegare skrive om at Gazprom er i trøbbel. Indra Øverland er inne på noko av det same i Dagbladet. Dagbladet siterer Øverland slik:

Mens 2006-krisen mellom Russland og Ukraina ble sett på som et tegn på russisk maktarroganse, er dagens konflikt mer et utrykk for økonomisk desperasjon.

The Streetwise professor er inne på noko av det same. Han hevdar at Russland juksar med omsyn til valutareservane sine. Putin har endeleg innrømt at den internasjonale finanskrisa og vil ramme Russland. Kanskje fordi pengebingen tar til å tømmast?

OPPDATERT

• No har Russland stoppa all gasslevering gjennom Ukraina.
• Dagbladet melder at Europa frys

The BarentsObserver skriv:

The Russian government is preparing several measures on how to support energy giant Gazprom in the current situation of looming crisis. A stock emission is one of the alternatives. In return the state demands that the company reduces its investment programme.

Farleg område er tittelen på skiltet over denne røyrledninga. Det kan nok stemme for russisk økonomi og. Foto: SpacePirate/Flickr

Ein stor del av den framtidige investeringa skulle vere i det svære Yamalfeltet. Om denne investeringa blir utsett vil det bli vanskeleg for Gazprom å fylle røra med gass i framtida. I følgje NRK Nordnytt, Dagbladet og VG dekker Gazprom ein fjerdedel av behovet til Europa, men mykje av denne gassen er ikkje russisk, men kjem frå andre stater i Sentral-Asia. Tidlegare har Gazprom kjøpt dennne gassen billig, og selt han dyrt til Europa. Det går ikkje lenger. Kinesarane er interessert i å kjøpe gass og bygge røyrleidning. Det betyr at Gazprom ikkje lenger er einaste kjøpar.  Då går prisen opp og Gazprom tener mindre.

Det er kanskje verre for Russland og Gazprom at produksjonen frå eigne felt går ned. NRK siterer Arild Moe ved Fridtjof Nansens Institutt:

Produksjonen faller med rundt 25 milliarder kubikkmeter i året. Tre av de fire største feltene er nå på vei ned, mens det fjerde er på topp.

og NUPI-Forskr Indra Øverland.

Gazprom har ikke åpnet nye gassfelt siden 1991, og det vil etter alt å dømme gå flere tiår før produksjonen fra Sjtokman-feltet i Barentshavet og de rike feltene på Yamal-halvøya lenger øst kommer skikkelig i gang. Jeg vedder på at det ikke kommer gass fra Sjtokman før i 2020.

Russisk økonomi  og forsvar

Den russiske økonomien er hardt ramma av finanskrisa. Industriproduksjoen gjekk ned med 8,7 prosent i november og rubelen har mista 16 prosent av verdien sin sidan sommaren. Dei enorme russiske  valutareservane minskar kraftig i forsøk på å forsvare valutaen. I sommar hadde den russiske sentralbanken 600 milliardar dollar, no er dei nede i 440 milliardar. Det er fleire kjelder til desse tala, sjå mellom andre The BarentsObserver og Edward Lucas.

Det er no rapportar i media om at russarane forsøker å bruke opp rublane sine på lettomsettelege varar som elektronikk og gull. Mange reknar med ei russisk devaluering tidleg på nyåret. Det har allereie vore offentlege protestar i Vladivostok og andre stader mot dei økonomiske vanskane. Dette bekymrer heilt sikkert styresmaktene. Russisk økonomi er i svært stor grad bygd på råvarer. I takt med at oljepris, stpålpris og alt anna går ned vil det bli tøft for den russiske staten og for russarar flest. Det blir interessant å sjå korleis Medvedev og Putin reagerer på dette. Vil det bli open meiningsbryting eller ville det bli slått hardt ned på. Dei fleste av oss gjer oss vel nokre tankar om det. Robert Amsterdam har omsett ein artikkel frå RBK Daily. Han skriv:

«Reduction of the internal troops of the MVD of Russia will be suspended», — reported, citing a decision of the leadership of the country, commander in chief of the VV general of the army Nikolai Rogozhkin. He in no way connects the decision to maintain the numbers of the VV with the financial crisis, citing the «necessity of fulfilling all tasks that have been set», but which ones specifically, Mr. Rogozhkin does not specify.

The Streetwise professor rapoorterer noko liknande:

Nonetheless, it is apparent that Putin’s ruling “United Russia” party and Putin himself are terrified of popular unrest. One proof of this is a recent change to the Russian criminal code, voted into law by the United Russia party and the Liberal Democratic Party on December 12. The change forbids a trial by jury not only in terrorist cases, hostage taking and the attempts to overthrow the government, but also for “mass disturbances,“ “diversions,” “treason,” and “espionage” (Kommersant, December 15).

Det er i alle fall sikkert at å snakke om ein ny kald krig slik nokre gjorde etter krigen i Georgia er tåpeleg. Det var tåpeleg då, og blir tåpelegare no. Russland er eit stort land med eit stort atomvåpenarsenal, men utan ein økonomi som kan gjere dei til ei supermakt. I tillegg viser rapportane frå krigen i Georgia at den russiske hæren står langt attende.  Dei mangla moderne utstyr og moderne kommunikasjonar.

Lat oss håpe at Russland rir av stormen på ein god måte, men blir det ille kan mangt skje.

Eg synst det er litt interessant å sjå kor ulik dekninga av dei to hendingane er i norske media. Eg har gjort fire enkle søk på google.

site:www.dagbladet.no bihar flom 5 treff
site:www.dagbladet.no «new orleans» gustav storm 251 treff
site:www.vg.no bihar flom 17 treff
site:www.vg.no «new orleans» gustav storm 4180 treff

Dette er på ingen måte ein vitskapleg studie, men gjev eit lite bilete av situasjoen. No skjønner sjølvsagt eg og at det som skjer i USA, spesielt i etterkant av «Katrina» er meir spennande enn det som skjer i India. Det er artig med problema til den republikanske kongressen, valet og alt det der.

Likevel er USA 245 gonger viktigare enn India, eg berre spør?

Havrettstraktaten gjev landa rundt polbassenget ein frist fram til 2014, eller tidlegare om dei ratifiserte traktaten før 2004, til å fremme krav om kontroll over kontinetalsokkelen. Det betyr at vi no framover får ei mengde krav. Noreg har allereie lagt fram sitt krav, Russland, Canada og Danmark (Grønnland) er på veg. Det er usikkert korleis USA vil gå fram, dei har ikkje ratifisert Havrettstraktaten slik dei andre landa har gjort.

Det er ingen tvil om at fleire av krava vil overlappe kvarandre. Heilt sikkert er det at meir enn eitt land vil gjere krav på sjølve polen. Når isen no er i ferd med å bli borte, samstundes med at US Geological Service hevdar at det er store forekomstar av olje og gass i området, så ligg det til rette for kappløp og konflikt. Vi må berre håpe at desse konliktane ikkje eskalerer til væpna konflikt.  Dose.ca skriv:

In the latest sign of the rising international political stakes in the Arctic, the top U.S. Coast Guard official has revealed a planned shift in American foreign policy from scientific research to «sovereignty» and «security presence» in Alaskan waters bordering Canadian and Russian

vidare

«The primary mission right now is the maritime boundary line with Russia – keeping foreigners from stealing Alaskan fish,» Rear Admiral. Gene Brooks, head of the U.S. Coast Guard’s operations in Alaska, told the radio network.

og

…prompted the Conservative government to promise a new year-round icebreaker for Arctic waters and a fleet of up to eight ice-reinforced patrol boats.

Vi skal likevel vere forsiktige med å sjå på desse konfliktane som noko som vil foregå mellom aust og vest. Kaldkrigsbrillane må leggast heime. Potensialet for usemje er like stort mellom Canada og USA, Canada og Danmark som konfliktpotensialet mellom Russland og dei andre.

Likevel, the Telegraph skriv at:

As the polar powers have got out their maps in the last couple of years, four of them – Norway, Denmark, Canada, and the USA – have made the unpleasant discovery that the fifth – Russia – is far ahead of the game. As Russian forces consolidate their grip on her messy southern frontier in the aftermath of the war with Georgia, her diplomats, oilmen and military have been pressing their advantage in the north, a border region which is on a far vaster scale but equally confused and disputed.

Cleo Paskal, an Assistant Fellow at Chatham House and an expert on how climate change will affect borders, said: «The Russians have a big head start. Their nuclear submarines have been all over the Arctic for decades, they have 16 icebreaking ships to the Americans’ four, they have a lot of experience and a lot of the right gear.

Så, mens alle landa oppgraderer millitæret sitt i nordområdeøyemed, så får vi berre håpe at dei metodane som ligg i Havrettstraktaten for å handtere konfliktar og løyse dei vil vise seg å vere robuste nok til å handtere denne situasjonen.

Det viser seg at 80% av den russiske internettrafikken går gjennom Sverige. Den nye loven gjev svensk forsvar rett til å overvake denne trafikken utan rettsleg kjennelse eller grunngjeving. Det er i så fall trist at redsla for Russland skal få denne typen konsekvensar.

Denne loven vil svekke rettane til svenskar og mange nordmenn. Denne nettstaden ligg på ein svensk server. All trafikken som går gjennom denne serveren kan no overvakast. I tillegg til den makta dette potensielt gjev svenske styresmakter over privatlivet til folk, er dette med på å forsure tilhøva mellom Russland og vesten. Eg er redd for at dette vil bli nok eit argument i Russland for at russarane ikkje kan stole på vesten. Det kan vere ein av mange faktorar som styrkar ei utvikling i Russland som få av oss ønsker.

Du kan lese meir om FRA-lagen i DN eller på Wikipedia, eller Jan Omdals kommentar i Dagbladet.

De syv statene rundt polbassenget møttes nylig for å drøfte nordområdenes status i lys av klimaendringene. Rammen for drøftingene er organisasjonen Arktisk Råd som bygger på samarbeidsavtalen ”Ottavaerklæringen” fra 1996. Statene som deltar her, er USA, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Sverige, Finland og Russland. Resultatet av drøftingene er av vital betydning for Norge. Det havområdet det dreier seg om dekker et areal fire ganger større enn Middelhavet.

Isfritt hav og nasjonale interesser

Issmeltingen i polbassenget går raskere enn selv ”worst case scenariene” til FNs klimapanel. Vi vil kanskje allerede i sommer oppleve åpent hav helt inn til polpunktet. Mange aktører ligger i startgropa for å posisjonere seg i kampen om å utnytte de nye mulighetene for store fortjenester. Det dreier seg da om flere saksfelt: Transport og havneutbygging knyttet til ”snarveien over polområdet”’, utvinning av petroressurser under havbunnen, utvinning av andre mineralressurser i havbunnen, og økt tilgang til nye og uregulerte fiskeriområder.

Norge, Danmark, Russland og Canada er stormaktene i dette fellesskapet hva angår kystlinje, næringsvirksomhet, forskning og befolkning som lever opp mot den nordlige fronten. De har vitale nasjonale interesser, samtidig som de skal forvalte de globale interessene i nordområdene på en bærekraftig måte. Norge har holdt en relativt lav profil på polarfronten, mens både Russland og Canada ser ut til å ønske mer kraftfulle markeringer av egne interesser. Canada har brukt væpnede marinestyrker for å tiltvinge seg herredømme over øyer og havområde som leder inn i Nordvestpassasjen utenfor egen sone, mens russiske forskere med stor mediedekning plasserte det russiske flagg på havbunnen på nordpolpunktet, og erklærte polen som russisk. USA (Alaska) ligger også plassert mot Polhavet, men landet har over lang tid forsømt investeringer i polarforskning.

Hvilke regler gjelder?

Norges utenriksminister Gahr Støre, peker på at nordområdet har sitt hovedrammeverk i FNs Havrettskonvensjon. Havretten setter de nasjonale grenselinjer til 200 sjømil ut fra eget territorium, og pålegger sokkelstatene å forvalte de marine ressursene i området på en bærekraftig måte. USA har ikke ratifisert Havrettskonvensjonen og har dermed et formelt problem med å inngå avtaler som bygger på denne. Det er god grunn til å tro at den amerikanske Kongressen snart vil bringe dette forholdet i orden.

Problemet er at det sirkumpolare området har enorme arealer som ikke ligger innafor havrettens 200 mil fra nasjonale territorier. Dette søkes delvis ”løst” ved at FNs havrettskommisjon allerede i 1994 satte i gang et arbeid for å klargjøre grenser og ansvar helt fram til Nordpolen. Utvidelse av nasjonale grenser avgjøres av Havrettskommisjonen på grunnlag av landenes formelle krav med havbunngeologisk begrunnelse. Krav om utvidete grenser skal bygge på dokumentert sokkelareal.

Både Russland og Danmark/Grønland hevder de har sokkel som går helt fram til polpunktet. Det kan bli krevende å begrunne dette geologisk ettersom sokkelbegrepet er en betegnelse for grunnhav som strekker seg fra kystlinja. Havdybden på polpunktet er over 4000 meter! Andre steder i polbassenget går dybden ned til hele 5000 meter, avbrutt av store forkastninger på havbunnen i form av fjellkjeder. Fra Norges side mener man å kunne dokumentere sokkel forbi Svalbard. ”Der kontinentalsokkelskråningen stanser, kan en naturlig havgrense etableres”. Dette sier Harald Brekke, leder for det norske sokkellinjeprosjektet. Der ingen av de fem får nasjonal råderett – og forvaltningsansvar – vil det være internasjonalt farvann. Her må man ta andre internasjonale bestemmelser i bruk.

En slik mulighet kan være FN-avtalen om vandrende fiskestammer (”Straddeling stocks”), og Den Nordøst-atlantiske Fiskerikommisjon. Dette arbeidet med å finne løsninger på ansvars- og ressursfordeling i nord, har nå høyeste prioritet i de statene som omgir Polhavet. Det står sentralt på dagsorden i de samtalene Gahr Støre i disse dager har med den russiske utenriksminister Lavrov, og det følges med skjerpet oppmerksomhet av verdenssamfunnet.

Nye føringer i nord

Regjeringa Bondevik satte Nordområdene på sakskartet. Stoltenberg-regjeringa har fulgt dette kraftfullt opp. Det er klart for alle at fokus må være langt bredere enn Torvald Stoltenbergs Barentsregion. Likevel er de linjene som er lagt i dette regionale samarbeidet et viktig grunnlag for det som må skje videre. Framfor alt dreier det seg om et konstruktivt og sektorovergripende samarbeid mellom Norge og Russland. De tendenser vi i år har sett til sammenbrudd i verdensmarkedet for sentrale matvarer, styrker verdien og betydningen av de nordlige marine ressursene.

Regionale styringsmekanismer

Norges posisjon som polar stormakt vil avhenge av hvordan vi går videre fram i vår nordområdepolitikk. Det dreier seg både om infrastruktur og levedyktige samfunn langs den nordlige kysten, og om en bærekraftig forvaltning av ressursene i nord. Det finnes allerede flere reguleringsbestemmelser for avgrensede deler av polarområdet. Det mest sentrale avtaleverket er utvilsomt Svalbardtraktaten fra 1921 som gir Norge suveren styringsrett over landarealene til øygruppa, men der utnyttelse av området skal skje ut ifra likebehandlingsprinsippet som er nedfelt i traktatens bestemmelser. Dessuten finnes nasjonale verneregimer som landene i området har etablert for særlig sårbare biotoper. Norge har underlagt størstedelen av Svalbard slike naturparkbestemmelser. Norge har også ensidig etablert en fiskerivernesone på 200 mil rundt Svalbard. Denne håndheves av det norske fiskerioppsynet på ikke-diskriminerende basis. Begrunnelsen er bærekraftig ressurshandtering.

Ingen av de store fiskerimaktene har formelt anerkjent dette grepet. Særlig har Russland, Island og Spania vært kritisk til Norges rolle. De har likevel ikke kommet fram med forslag om andre tiltak som kan balansere uttaket av fisk i dette viktige området. Norge har dessuten etablert en Forvaltningsplan for nordområdene som omfatter havområdet innafor norsk territorium i nord. Her tas også sikte på å regulere petroleumsvirksomheten.

Både Canada og USA har egne vernesoner. For Canada er det et poeng av enkelte slike områder er bebodd av inuittene, som ut ifra urfolkrettigheter har styringsmakt over arealet og rett til tradisjonell næringsvirksomhet. Trussel mot natur og miljø i nord har imidlertid aldri kommet fra disse gruppene.

Verdenssamfunnets interesser

Miljøvernorganisasjonene hevder at nordområdestatene tilraner seg arealer, ressurser og makt i nord. Det hevdes derfor at det i stedet må etableres en FN-basert løsning for hvordan Arktis skal forvaltes. Som modell pekes bl.a. på Antarktistraktaten av 1967 som definerer hele dette kontinentet til internasjonalt ikkemilitarisert område med strenge vernebestemmelser.

Det er liten tvil om at hoveddrivkraften bak den store interessen for Arktis som de nordlige industristatene viser, er næringsmessig utnytting. Det dreier seg om olje, gass og mineraler. Geologer mener at ca en fjerdedel av verdens uoppdagede olje- og gassressurser befinner seg under bunnen av Polhavet. Et signal om slike interesser var det da en under Arktisk Råds store konferanse Arctic Frontier i vinter fikk veto fra USA og Russland mot å offentliggjøre og behandle en rapport om mulige miljøproblemer knyttet til oljevirksomhet i Arktis. Konferansens møteleder, Gunnar Stålsett, fant det nødvendig å peke på nødvendigheten av å ha med åndelige og moralske problemstillinger rundt olje- og gassutviklingen i Arktis.

WWFs Rasmus Hansson sier at hovedproblemet knyttet til global oppvarming, er det store forbruket av olje og gass i verdens rike land, med tilhørende utslipp av drivhusgasser. Den 28.mai i år skrev de 5 nordlige kyststatene med grense inn mot Polhavet under Ilulissat Erklæringen der de forplikter seg til å diskutere seg fram til forpliktende reguleringsbestemmelser for Arktis basert på foreliggende internasjonal havrett. ”Vi ser derfor ingen behov for å utvikle et nytt internasjonalt juridisk regime for å regulere havet i Arktis.”

Norge og Russland

Putin har etablert et Russland med styrket selvbevissthet. Hovedgrunnlaget er inntekter fra olje og gass. Nasjonalisme erstatter demokratiske rettigheter. President Medvedev vil videreføre Putins linje.

Norge har store realpolitiske behov for et samarbeid med Russland i nord. Allerede under Sovjetunionen utviklet det seg et fruktbart samarbeid innafor forvaltning av fiskeriressursene i Barentshavet. Denne felles virkelighetsforståelse må søkes videreført til nye samarbeidsområder i nord. Russland har en stolt historie innafor polarforskning, og viktige forskningsmiljøer som driver fram ny kunnskap på dette feltet. Det vil være av verdi for Norge å finne måter der våre to land setter seg felles mål og standarder for polarforskningen heller enn å bruke den til å sementere nasjonale posisjoner.

Den norske regjeringens nylig erklærte målsetting om å bygge ut et omfattende overvåkingssystem for vårt soneområde i nord, bør ikke fremstå som en trussel mot russiske interesser, men som et felles prosjekt som også omfatter russisk sone. Ved å ha Russland på laget vil man kunne skape et system som gir mulighet til å ivareta overordnede globale interesser som samsvarer med langsiktige nasjonale interesser for både Norge og Russland.