Dersom vi skal gjere noko med klimaendringane, dersom vi skal redusere utsleppa våre av klimagassar må alle delta. Dersom ikkje industrien deltar må vi slutte å køyre bil. Det blir umogleg. Derfor vart eg inderleg glad for utspelet til Inga-Marte Thorkildsen i VG og i NRK i dag.

Der seier ho det som er heilt rett, vi kan ikkje utan vidare pålegge industrien tøffare avgifts- eller utsleppskrav. Konsekvensen av det er ganske greitt, då flyttar industrien til andre land der krava er lågare. Men, dersom vi hjelper industrien til å redusere utsleppa, bidrar vi og til ei teknologiutvikling som bidrar til industrivekst i Noreg. NRK skriv:

Etter en sjarmoffensiv i flere Grenlands-bedrifter som har store CO2-utslipp, presenterte SVs sannsynlige nestleder og miljøvernminister den plattformen hun vil satse på for å redde norsk industri: Det må brukes mye oljepenger til å gi landbasert industri rammevilkår som gjør at den vil satse i Norge.

Dermed varslet hun også en konfrontasjon med regjeringspartner Arbeiderpartiet, som ikke vil bruke så mye oljepenger på innenlandsk industri. 

Dette er ein konfrontasjon eg inderleg håpa SV vinn.

I dag vart eg glad, så glad at eg nesten skifta meininga og synst det er lurt at Inga Marte Thorkildsen blir nestleiar. Fleire utspel av denne typen så er vi der.

Les meir om klimafondet og industriutvikling her

Vi treng ikkje ta opp olja i Barentshavet no. Foto: Tim Thomsen

I dag vart vi møtt av nyheita om at Statoil har funne meir olje i Barentshavet. Det er ei gladmelding. Olje er viktig for energiforsyninga vår og det er eit viktig kjemikalie i mange typar industri. Men vi treng ikkje ta opp olja no – vi har råd til å vente.

• Olja kjem ikkje til å bli verdilaus i overskueleg framtid. Det kan aksjane våre på internasjonale børsar bli.
• Noreg treng ikkje pengane.
• Derimot treng vi å flytte pengar, folk og kompetanse frå oljesektoren til andre industriar og over til investering i infrastruktur. Vi blir svært sårbare dersom vi berre har olja.
• Vi står framfor store klimaendringar. Det er vår plikt å hjelpe til med å redusere utsleppa av klimagassar.
• Den beste måten å redusere klimagassutsleppa på er ved å redusere utvinninga av olje. Det fører til høgare prisar, meir satsing på energieffektivitet og meir satsing på alternative energikjelder.

Klimaendringane er den største utfordringa verda har. Derfor må det ligge til grunn når vi skal ta stilling til oljeutvinning både på Skrugard og på det nye feltet.

Vi bør no bli samde om at vi ventar i 20 år før vi tar stilling til utvinning av denne olja i Barentshavet. Vi har råd til det, klimaet har godt av det, og vi treng ikkje pengane.

Alt taler for å vente.

OPPDATERT: Saka blir ikkje mindre viktig av at Statoil no meiner dei har knekt Barentshavkoden. Skal vi faktisk legge alle egga våre i ei korg?

Øyvind Hilmarsen har lagt fram eit budsjett der det blir kutta hardast i tilbod til dei svakaste. Foto: Høyre

Overskrifta lyg sjølvsagt, gjer ikkje alltid overskrifter det? Om politikarane blir feitare veit eg lite om, men eg veit det blir fleire og dyrare politikarar i Tromsø, medan det blir mindre pengar til skolane og elevane. Dette er kanskje hovudinntrykket etter å ha lest høgrebyrådet sitt framlegg til budsjett for 2012. I tillegg er det ein drøss små og smålege kutt. Det er dei svakaste som blir ramma.

Så skal eg ile til å innrømme byrådet ein ting før eg går vidare. Dei har sjølvsagt ikkje hatt ein overflod å bruke av, men dei kunne likevel prioritert annleis.

Byrådet (H, Frp og V) foreslår å kutte 14,67 millionar til skolane i Tromsø. Dei vil fjerne leirskoletilbodet, dei reduserer driftstilskottet per elev frå 3000 til 2000 kroner og 1,25% kutt i lærarstillingar. Samstundes veit vi at kostnaden med å innføre parlamentarisme er over 16 millionar kroner. 13,5 fleire stillingar til politikarane i kommunen er altså viktigare enn å sørge for nok lærarar, at elevane kan besøke bibliotek eller reise på ekskursjonar eller at elevane våre skal få eit leirskoletilbod. Eg klarer ikkje å skjønne det, klarer du?

Det kan vere verd å ta med byrådet sin eigen tekst om temaet:

Herunder foreslår byrådet å redusere undervisningsressursen for alle skoler med 1,25 %, et tiltak som utløser en besparelse på 1 752 000 kroner (halvårseffekt) i 2012. Ved å redusere driftsrammen per elev fra 3.000 til 2.000 kroner frigjøres 8,9 millioner kroner. Videre frigis ytterligere 1,2 millioner kroner ved å flytte ansvaret for vakthold i forbindelse med utleie av rom og gymsaler over til leietaker. Ved å øke antall elever per kontaktlærer fra 15 til 16 reduseres driftskostnadene med en halvårseffekt på 229.167 kroner i 2012. Voksenopplæringa og PPT får redusert sine rammer med 230.000 kroner hver i 2012. Avslutningsvis fjernes ekstratilskuddet, på 1 million kroner, til innkjøp av nye skolebøker og 2,236 millioner kroner spares ved å fjerne det ikke-lovpålagte tilskuddet til leirskoler. (side 14)
…
Driftsramma foreslås redusert fra 3 000 kr til 2 000 kr per elev. Driftsramma brukes blant annet til lærebøker, læremidler, utstyr, inventar, ekskursjoner, skolebibliotek, IKT-utstyr, kompetanseheving, osv. Totalt betyr dette en reduksjon av driftsramma på 8,9 mill (side 58)

Altså elevane skal ikkje få den erfaringa ein leiskole er, dei skal ikkje få pengar til undervisning utanfor skolen, det skal bli dårlegare utstyr, inventar og mindre kompetanseheving. Dette kjem altså frå Høgre. Neste gong dei vågar snakke om kvalitet i skolen er det nok mange som må halde seg for nasen. Det dei derimot skal bruke skolen sine dyrebare ressursar til er testar av alle elevane i andre klasse! Alt dette for å få råd til å innføre parlamentarisme. Eg blir nesten flau.

Alt er heldigvis ikkje heilsvart (berre mørkegrått). Byrådet går inn for å opprette ein ressurskole for infantil autisme og at alle skolane i Tromsø skal delta i Ny Giv. Ny Giv er ei prosjekt for å få ned fråfallet i vidaregåande skole.

Men det er ikkje berre skoleelevane som får det verre. Det skal og kuttast 6,5 millionar i barnehagane i Tromsø. I tillegg kuttar byrådet 1,5 millionar til barnevernet. Det er pengar som går til reiser og fritidsaktiviteter for barn. Rett nok skriv byrådet at dei meiner NAV bør betale for dette, men eg er ganske sikker på at dette betyr eit dårlegare tilbod til barnevernsbarn i Tromsø.

Byrådet er heller ikkje snaue når det gjeld OPS og konkurranseutsetting. Dei skriv:

Byrådet vil se på muligheter for å inngå offentlig-privat samarbeid (OPS) i forbindelse med nye byggeprosjekter. Her er det flere varianter å velge av. Byrådet ser for seg at eksempelvis helse- og omsorgsprosjektet Otium kan bygges og eies av private, mens kommunen kan drive tilbudet. Det viktige for byrådet er at det er kommunen som er bestiller, og derigjennom definerer kvaliteten på tilbudet. Det er også kommunen som har kvalitetskontrollen

Dette er dessverre eit luftslott frå høgresida. All erfaring tilseier at slike modeller blir dyre for kommunen. Er du interessert kan du lese meir om OPS her og her.

Meir konkurranseutsetting

Byrådet vil derfor åpne for konkurranseutsetting, og at både frivillige og ideelle organisasjoner samt private helsebedrifter kan være tilbydere. Kommunen skal ha ansvar for tildeling av tjenester, finansiering og kvalitetssikring, men alle gode krefter i samfunnet skal slippes til for å møte fremtidens omsorgsutfordringer

I tillegg skal dei anbudsutsette drifta av kjøkken og kafe på Heracleum. Drifta der kostar kommunen 1,8 millionar. Byrådet reknar med at dei kan få ideelle organisasjonar til å gjere det for 300 000,- Nok eit luftslott.

Andre kutt

• Byrådet vil vurdere å kutte medlemskapet i friluftsrådet for å spare 700 000 kroner.
• Dei aukare eigenbetalinga for barn og ungdom i kultur og idrettstilbod utover prisveksten.
• Dei reduserer støtta til gatejuristen med 70 000 kroner. Det er vel omtrent månadsløna til ein byråd?
• Det blir auka eigenbetaling for eldre på dagsenter.
• Fontenehuset eit tilbod for psykisk sjuke blir kutta med 450 000 kroner
• Innfører eigenbetaling på 50 kroner for funksjonshemma som skal delta i aktivitetane på dagsenter

Jamt over er dette eit budsjett som rammar dei svakaste og minste i samfunnet hardast. Men ingen grunn til å vere overraska, det er dette som er høgrepolitikk.

Så til slutt eit kutt som ikkje rammar dei svakaste, men er litt trist likevel. Dei set Sjakk-OL i fare ved å redusere tilskottet frå ein til to millionar. Både fylket og Sparebanken sine tilskott er basert på at kommunen tar del. No forsvinn kanskje dette kjempearrangementet frå byen. Kva seier no næringslivet til det?

Kva meiner du om dette budsjettet? Skriv gjerne i kommentarfeltet, og abonner gjerne på nye innlegg på denne bloggen ved å skrive inn e-postadressa di i margen til høgre.

I 2010 eksporterte Noreg 77 954 000 tonn råolje, det tilsvarer omtrent 245 millionar tonn CO2. Ei CO2-kvote i EU-marknaden har hatt ein pris i hovudsak mellom 12 og 30 euro for tonnet. Det betyr at CO2-kostnaden med den norske oljeeksporten er mellom tre milliardar euro og 7,3 milliardar euro. Det tilsvarar med dagens kurs mellom 22 og 54 milliardar norske kroner.

I 2010 var den norske staten si overføring til oljefondet på 181 milliardar kroner.  Det betyr at berre for olja sin del (eg har ikkje tatt med gass, kondensat og NGL) burde vi bruke mellom 12 og 30 prosent av oljefondet på klimatiltak om vi skulle vere i nærleiken av å gjere godt igjen dei problema vi påfører klimaet.

I ein slik samanheng blir kostnadene med å få på plass CO2-reinsing og lagring småpengar, skal vi ha reint samvett for olja, burde vi bruke langt meir kvart år på å finne måtar å avbøte utsleppa av klimagassar.

Gjer vi det?

Protestar mot nedskjæringar i Hellas. Foto: Flickr/edrick's Sister's brother's Sony DSC-S40

Ingen har ønska seg dagens krise i Europa, men det som skjer er likevel eit uttrykk for ein villa politikk. EU sine fire fridomar og innføringa av euroen er grunnlaget for den krisa vi ser i dag. EU-systemet endrar makttilhøva i arbeidslivet, høg arbeidsløyse reduserer fagrørsla si makt – det er grunnen både til krisa og dei stadige angrepa på rettane til arbeidsfolk.

Då Hellas innførte euroen skjedde det to svært viktig ting. Renta gjekk kraftig ned, pengane vart billige. Investorar verda over fann ut at alle eurolanda plutseleg var like sikre betalarar og at det dermed var logisk å krevje same rente av Hellas som av Tyskland. Det betydde at Hellas kunne låne pengar og bruke til kva dei måtte ønske. Dei importerte tyske renter utan å importere tysk budsjettdisiplin.

Det andre som skjedde var at Hellas ikkje lenger hadde mulegheit til å devaluere for å  gjere gjelda muleg å bære. Eit land som USA kan aldri gå konkurs. Vi høyrer mykje om den store amerikanske statsgjelda, men med mindre USA vil, kan ikkje USA gå konkurs. Deira lån er i amerikanske dollar. Blir gjelda for stor er det enkelt for USA å sette i gang trykkpressa og trykke nok dollar til å betale gjelda. Denne mulegheita har ikkje Hellas, eller nokre av dei andre eurolanda.

Då er alternativet det som blir kalla intern devaluering. Kva er ei intern devaluering?

Det er å sette ned lønene til vanlege arbeidsfolk i eit land. Då blir produksjonen billigare, eksporten går betre og gjelda kan kanskje vere muleg å betale. Mange land har prøvd seg på denne kuren, Argentina, CFA-området, dei baltiske landa. For dei fleste gjekk det svært dårleg. Argentina måtte til slutt bryte banda til dollaren og devaluere, dei baltiske landa endte opp med kraftig nedgang i BNP og svært mykje lågare lønningar for folk flest.

Ei intern devaluering fører (nesten) alltid til nedgang i BNP, noko som betyr at gjelda blir vanskelegare å bære. Fleire peiker no på at den interne devalueringa i Hellas, gjer at gjelda vil stige frå dagens umulege nivå til opp mot 200% av BNP.

Konkursen er så godt som uunngåeleg.

Men i dagens diskusjon er det stort fokus på bankar, statsgjeld, obligsjonar og investorar. Det er mykje mindre fokus på dei som må bære byrda med ei intern devaluering.

I Hellas har lønene gått ned med rundt 30 prosent, både i privat og offentleg sektor. 100 000 offentleg tilsette er blitt sagt opp, pensjonane er gått kraftig ned og skattane aukar kraftig. Eit litt tilfeldig valt eksempel er ein funksjonær i kommunen, der har løna gått ned frå ca 11000 til ca 7500 kroner, samstundes har momsen auka frå 13 til 23 prosent, alle har fått ekstra inntektsskatt på mellom ein og fire prosent og det er innført ein betydeleg eigedomsskatt.

Så skal det seiast at grekarane kanskje ikkje alltid har vore dei flinkaste til å betale skatten sin, verken med glede eller med sorg, spesielt rike grekarar har unnlatt å betale. Men det er vanlege folk som no får byrda.

Kort oppsummert dersom eit land devaluerer er det bankane og investorane som må ta tapet, med ei intern devaluering (i alle fall i første omgang), medan ei intern devaluering belaster arbeidsfolk mest. No må EU la Hellas gå “konkurs”, gjelda må bankast ned. Så får vi heller handtere den bankkrisa som kanskje kjem. Det er betre å la bankar bli nasjonaliserte enn å la vanlege folk bere byrda.

PS. Eg veit dette er forenkla, ei bankkrise vil og ha store konsekvensar for vanlege folk, men eg trur konsekvensane blir mykje mindre.

I boka legg han vekt på at USA har hatt tre store fordelar. Dei har hatt gratis land, store teknologiske gjennombrot og smarte uutdanna ungdomar. No tar desse ressursane til å bli brukt opp, og Cowen meiner at det er få lågthengande fruktar i framtida.

Cowen skriv:

In a figurative sense, the American economy has enjoyed lots of low-hanging fruit since at least the seventeenth century, whether it be free land, lots of immigrant labor, or powerful new technologies. Yet during the last forty years, that low-hanging fruit started disappearing, and we started pretending it was still there. We have failed to recognize that we are at a technological plateau and the trees are more bare than we would like to think.

Det er openbart at det ikkje lenger er så mykje gratis fruktbart eller produktivt land igjen i USA. Det er og forståeleg at etterkvart som utdanningsnivået aukar og fleire og fleire tar lengre utdanning blir produktivitetsveksten for kvart ekstra år med utdanning mindre og mindre. Det mest interessante i Cowen sin analyse er at han hevdar at vi har nådd eit teknologisk platå og at teknologien ikkje lenger kan drive økonomien. Han seier at dei store kvantespranga er over. Alle har elektrisitet, innlagt vatn, telefon og transport. Det å gå frå eit kjøleskap på 60 liter til eit på 240 liter med isbitmaskin er ikkje eit kvantesprang, men ei ganske lita gradsforbedring. Det var noko heilt anna då vi for første gong fekk mulegheita til å fryse eller halde maten vår kald.

Han skriv:

Across the years 1965 to 1989, employment in research and development doubled in the United States, tripled in West Germany and France, and quadrupled in Japan. Meanwhile, economic growth has slowed down in those same countries, and the number of patents from those countries has remained fairly steady. The United States produced more patents in 1966 (54,600) than in 1993 (53,200). “Patents per researcher” has been falling for most of the twentieth century.

Med dette meiner han å seie at trass i internettrevolusjonen så har vi ikkje sett ny teknologiar som verkeleg endrar måten vi lever på. Som han seier, teleportering ville endra måten vi lever på, ein internetttilkopla bil med GPS gjer ikkje det.

A lot of our recent innovations are “private goods” rather than “public s.” Contemporary innovation often takes the form of expanding positions of economic and political privilege, extracting resources from the government by lobbying, seeking the sometimes extreme protections of intellectual property laws, and producing goods that are exclusive or status related rather than universal, private rather than public; think twenty-five seasons of new, fall season Gucci handbags.

og

Keep in mind that median income growth has been slow, and stock prices—the valuation of capital—haven’t made lasting progress in a long time. As of the fall of 2010, the S&P 500 is more or less back where it had been in the mid-1990s. As economist Michael Mandel puts it, if neither labor nor capital is reaping much gain, can we really trust the productivity numbers

og

“Discovering who isn’t producing very much and firing them” has been the biggest productivity gain in the last few years.

Dette er spennande tankar å utvikle vidare. Det er interessant korleis han tar eit “oppgjer” med internetthypen frå dei siste åra.

Most Web activities do not generate jobs and revenue at the rate of technological breakthroughs. When Ford and General Motors were growing in the early part of the twentieth century, they created millions of jobs and helped build Detroit into a top-tier U.S. city. Today, Facebook creates a lot of voyeuristic pleasure, but the company doesn’t employ many people and hasn’t done much for Palo Alto; a lot of the “work” is performed more or less automatically by the software and the servers. You could say that the real work is done by its users, in their spare time and as a form of leisure. Web 2.0 is not filling government coffers or supporting many families, even though it’s been great for users, programmers, and some information technology specialists. Everyone on the Web has heard of Twitter, but as of Fall 2010, only about three hundred people work there. Let’s go down the list and look at the (approximate) employment figures for some of the top Web companies: Online Industry Employment Levels Google–20,000 Facebook–1,700+ eBay–16,400 Twitter–300

No er dei tala han bruker ikkje inkludert alt av støttenæringar som spring opp rundt desse internettbedriftene, men det er ingen tvil om at Google eller Facebook på langt nær skaper like mange jobbar som dei gamle industribedriftene gjorde. Minst like interessant der det at desse bedriftene heller ikkje tener så mykje pengar at skatteinntektene gjer det muleg å understøtte ein velferdstat eller betale pensjon til folk som ikkje er i arbeid. Sjølvsagt har internett ein verdi utover det reint pengemessige. Du kan lese meir om Cowen sine tankar om det her. No skal det seiast at han avsluttar boka med ei optimistisk tru på at internett og smarte maskinar framleis kan vise seg å vere det gjennombrotet som er med på å skape nye lågthengande fruktar

Alt dette får sjølvsagt stor betydning for inntekta og inntektsfordelinga I samfunnet. Denne grafen viser korleis utviklinga har vore I USA.

Henta frå Wikipedia på engelsk, http://en.wikipedia.org/wiki/Median_household_income

Medianinntekta stig mykje mindre enn veksten i bruttonasjonalprodukt. Fram til ca 1975 så steig medianinntekta heilt i takt med veksten i BNP. Så endringa er valdsam etter den tid. Her finn vi nok mykje av grunnlaget for framgangen til høgresida i USA. I eit land utan sterke fagforeininger som kan kjempe for likheit der den jamne mann og kvinne ser at eiga inntekt ikkje veks medan dei rikaste berre blir rikare er det ikkje rart at skattelette blir eit av dei viktigaste politiske tema. I Noreg har det og vore skilnad, men på langt nær så stor. Frå 1990 til 2007 steig realverdien av medianinntekta etter skatt med over 40 prosent, medan BNP steig med over 70 prosent frå 1990 til 2010

Korleis skulle vi tolke dette i ein norsk samanheng?

Her har vi og hatt store lågthengande fruktar som vi har plukka, kanskje har dei viktigaste vore stor tilgang på naturressursar (olje, vasskraft og fisk) og sterk auke i kvinner si yrkesdeltaking, samt ein valdsam vekst i utdanningsnivået. Eg trur vi har tatt ut mesteparten av potensialet innafor yrkesdeltaking og utdanning. Og vi veit at olja kjem til å ta slutt.

Dersom vi trur på denne analysen viser det at behovet for å legge om frå ein oljebasert økonomi til ein annan type økonomi er påtrengande. Dersom vi ikkje gjer og ikkje finne nye lågthengande fruktar er det stor fare for at også vi kan oppleve ein økonomi som veks, men der det ikkje blir skapt arbeid og inntekt for vanlege folk.

Vi må starte omlegginga no, om vi skal vere klare med noko nytt når dei siste søte oljeepla er plukka.

Den medisinen Høgre vil bruke betyr at kommunen for evig blir leigetakar. Høgre vil openbart at vi skal leige skolar, barnehagar og sjukeheimar. Eg er heilt sikker på at det blir dyrare i det lange løp. Dersom vi skal leige ein skole må vi ikkje berre betale kostnaden med skolen, vi må og betale profitten til utleigaren, og det er sannsynleg at skolen blir dyrare, fordi ein privat utbyggar vil måtte betale høgare rente enn kommunen vil. Venstres Jonas Stein Eilertsen har gått i same felle som Hilmarsen. Han hadde eit stort oppslag i Nordlys der han gjekk inn for såkalla OPS, som betyr å leige heller enn å eige. Eg har kommentert det oppslaget på bloggen min tidlegare. I eit tilsvar han misvisande har kalla «Mer skole for pengene» skriv han:

Å lese Pål Julius Skogholts (SV) kritikk av vårt forslag er nokså illustrerende for sosialistenes manglende vilje til nytenkning og modernisering. For å understøtte sine argumenter bruker han den marxistiske tenketanken, Manifest. For å understøtte våre argumenter bruker Venstre forskningsrapporter fra SINTEF.

Problemet til Eilertsen er at SINTEF-rapporten bygger på sviktande føresetnader. SINTEF bruker eit tal for investeringskostnader som sannsynlegvis er feil. Fagforbundet skriv i ein rapport om OPS:

Selskapet [SINTEF]mener å ha funnet fram til en totalvirkning på kr 41,55 millioner i lavere kostnader på Persbråten skole. dette skyldes lavere nåverdi av prosjektkostnadene inklusive finansieringskostnad på 43,80 millioner kroner, som igjen kommer av at selve prosjektkostnaden er antatt å være 58 millioner kroner billigere med OPS-alternativer, i forhold til tradisjonell entreprise (262 mill kr – 320 mill kroner). dette har SINTEF kommet fram til ved å ta utgangspunkt i papirene til bystyresak 95/05. Der var byggekostnadene for Persbråten anslått til 260 mill kroner. Undervisningsbygg oppga samtidig at det var for tidlig i prosjekteringsfasen til å kunne gi en fastpris og anga derfor et risikopåslag på 30 prosent. dermed ble kostnaden på 320 mill kroner. det er dette tallet SINTEF har brukt i sine beregninger av besparelsene.

Det er imidlertid ingen grunn til å tro at ikke undervisningsbyggs første anslag var nær det riktige. dette fordi man faktisk fikk inn et anbud som var helt i tråd med dette anslaget i forbindelse med OPS-kontrakten. Videre viste det seg at byggekostnadene for Bjørnholt vgs, som ble bygget omtrent samtidig, ble 48 millioner kroner lavere enn den opprinnelig vedtatte ramma, og med nesten nøyaktig samme byggekostnader pr m2 som Persbråten.

Det ligg derfor fast at ein skole eller ein sjukeheim blir ikkje billigare av at du betaler leige over driftsbudsjettet heller enn å investere i den same skolen eller sjukeheimen. Eilertsen, det blir mindre skole for pengane.

Det betyr at både Venstre og Høgre framleis har til gode å svare på spørsmålet mitt. Kva for ein skole vil dei ikkje bygge, kva for ein barnehage vil dei ikkje bygge? Kostnadane blir større med Høgre og Venstre sin modell, det må vel gå utover noko?

Eg meiner veljarane har krav på å få vite det.

I middelalderen vart Venezia ein av dei største, mektigaste og rikaste byane i verda. Ein av teoriane som prøver å forklare korfor, seier at Venezia skapte seg denne statusen gjennom å vere open for alle typar folk, alle typar yrker og dei mange ideane som oppstår i møtet mellom desse.

Tromsø kan lære av kva som har skapt suksess for byar før, og bruke på vår måte i vår samanheng. Eit av fellestrekka for suksessrike byar, før og no, er at dei er opne. Det vil seie at dei tek i mot nye idear og har eit miljø der idear kan settast ut i livet. Det er to delar av dette, det første er ideen, det andre miljøet for nyskaping. I SV er vi opptatt av å lage eit godt grunnlag for begge delar.

Idear oppstår i møtet mellom menneske, kultur og kunnskap. Menneske som har ulik kunnskap og ulik kultur. Tromsø er ein open by. Vi tar mot innvandrarar, søringar, nordlendingar, samar og asylsøkarar. Kommunen vår har allereie gjort mykje for at alle skal kjenne seg heime i byen vår. Vi har oppretta ein internasjonal skole, vi har vedtatt å bli ein del av forvaltningsområdet for samisk språk, og vi driv eit aktivt internasjonalt samarbeid, basert både på solidaritet og eigennytte.

Det er framleis ei utfordring å arbeide for at alle kjenner seg heime i byen. Dei som trur på noko anna enn den kristne guden må ha gudshus å gå. Vi må overvinne vår eiga frykt for det framande i og utanfor oss sjølve for å bygge vidare på dette. Det er forståeleg at ein er skeptisk til det som er framand og nytt. Men både som samfunn og som menneske har vi mykje å tene på prøve å forstå det som er nytt for oss. Det betyr likevel ikkje at vi skal godta alt.

Så må vi bygge møteplassar, der folk frå ulike bakgrunnar kan møtast, bli kjent med kvarandre og skape seg like mulegheiter til å lykkast. Først og fremst må vi bygge vidare på det som skjer i kulturlivet, idrettsorganisasjonane og resten av frivilligheita for å sørgje for at alle er velkomne der. Likevel er kanskje arbeidsplassen den viktigaste staden der folk møtes. Store arbeidsplassar i Tromsø som Universitetet og UNN er gode på å ta i bruk kompetansen frå mange ulike folk. Der trur vi mange har mykje å lære. Både i det offentlege og i det private bør vi sjå forbi framande namn, slik at vi kan sjå den kompetansen folk sit på.

Byen har mykje av rammeverket som skal til for at vi skal tiltrekke oss folk – dyktige og skapande folk frå landsdelen og frå verda. Vi treng desse folka.
Næringsforeninga hevdar vi vil kome til å trenge minst 2500 nye arbeidstakarar i byen. Dei må vi tiltrekke oss. Hans Olav Karde seier til siste nummer av Markant:

“Som andre, så tror jeg vi må jobbe for at vi skal fremstå som en attraktiv by å jobbe i, og jeg tror Tromsø vil være tjent med å markedsføre seg som en del av hele regionen vår. Dessuten tror jeg også Tromsø må tenke på bredde i tilbudet av arbeidsplasser. Kulturnæringen er et veldig godt eksempel på dette. Denne næringen representerer i seg selv mange arbeidsplasser, den tilbyr attraktive arbeidsplasser også for kvinner – og den bidrar til å gjøre byen og regionen mer attraktiv og spennende.”

Eg trur Karde har eit heilt sentralt poeng som underbygger behovet for å vere ein open og inklderande by.

Tromsø er ein kunnskapsby, vi har ei høgt utdanna befolkning, vi har dyktige fagarbeidarar og vi har viktige kunnskapsinstitusjonar. SV meiner vi kan bli enno betre på å ta i bruk denne kunnskapen, til beste for folk i byen og landsdelen. Saman med dyktige folk i Innovasjon Noreg, fylkeskommune, kommunen, Universitetet og forskningsinstitutta bør det vere muleg å bli enno betre på å spreie den kunnskapen som finst og ta den i bruk i nye og etablerte bedrifter. Utan kunnskapen frå Universitetet og institutta ville vi ikkje hatt ei gryande næring innan biotek eller IKT i Tromsø. Vi trur kommunen kan ta ei enno større rolle som tilretteleggar her.

Med utgangspunkt i kunnskapen i byen, med utgangspunkt i å vere den opne, inkluderande og tolerante byen er det muleg å få til å skape spennande nye bedrifter og vidareutvikle dei vi har. I Tromsø er det sterke miljø innafor bioteknologi, fjernteknologi og marine næringar. Desse er avhengige av tilrettelegging frå kommune.

SV vil vere leiande i å sørgje for at planprosessane i kommunen skal vere føreseielege og forståelege, og gjennom å sørgje for at vi alltid har areal tilgjengeleg for den som vil starte eller utvide ei bedrift. Kommunen må i enno større grad bli ein medspelar for dei som vil skape noko i Tromsø. Derfor vil vi opprette eit strategisk næringsselskap som kan vere ein reiskap for å legge betre til rette for næringslivet i Tromsø. Tromsø må ta godt vare på og ta godt i mot både gründarar og etablerte bedrifter.

Slik er vi med på å bygge byen og landsdelen for framtida.
Slik blir vi også rusta til å møte den internasjonale finanskrisa – med trygge arbeidsplassar, og ein god velferd for alle.

Ein av Nobina sine bussar i Uppsala. Det kan kanskje vere verd å spørre korleis Nobina blir billigast. Er dei meir effektive eller sparer dei på arbeidskraft og materiell? Foto:Wikimedia Commons/User:Papper

I dag kunne vi lese i Nordlys at Nobina (tidlegare Concordia) vann anbudskonkurransen om å få køyre bussane i Tromsø, Karlsøy og Balsfjord. 1,6 milliardar skal selskapet ha for dette. Kvar hamnar overskottet for selskapet, kven skal tene på skattepengane våre?

Nobina er eit svensk konsern. I årsrapporten for 2010 så står det(side 45):

Internationella investeringsfonder är huvudsakliga ägare av Nobina AB med ett samlat innehav på cirka 94 procent. De största ägarna av stamaktier i Nobina är fonder förvaltade av Bluebay Asset Management, Avenue Capital, VPV Bankiers, Fidelity Funds och Thames River Capital.

Alle desse er store internasjonale investeringsselskap. Blue Bay vart kjøpt av Royal Bank of Canada i 2010 og skriv på nettsidene sine:

BlueBay is a leading specialist manager of fixed income credit offering long-only and alternative products across the major sub-asset classes of emerging markets, high yield, loans, convertibles and investment grade.

Om Avenue Capital så skriv Wikipedia:

Avenue Capital Group is a global investment firm focusing on distressed securities and private equity with regional teams focusing on opportunities in the United States, Europe and Asia. The firm operates as both a private equity firm and as ahedge fund. Avenue’s core strategy is focused on distressed debt and equity securities although the firm also manages investment funds that focus on long-short opportunities, real estate, and collateralized debt obligations.

Dei andre store eigarane er omtrent det same. Altså pengane våre kjem i framtida til å gå til å gjere i all hovudsak svært rike menn enno rikare.

Dette kunne vi unngått

I 2008 pressa høgresida i fylkestinget gjennom at busstrafikken i Troms skulle ut på anbud. Det var Senterpartiet som tok initiativet til den prosessen som har endt opp med å gjere det Finnsnes baserte selskapet Cominor mykje mindre og svakare, medan eit Stockholmsbasert selskap med store internasjonale eigarar er blitt større og sterkare.

Vi kunne den gongen valt slik SV og AP ønska lagt opp til at kontraktane for å køyre buss i Troms skulle inngåast etter forhandlingar mellom selskap og fylkeskommune. Det ville ikkje høgresida i Troms.

I 2007 sa fylkestinget i sak 42/07:

1. Troms fylkeskommune baserer nye avtaler om kjøp av kollektivtransporttjenester med buss på forhandlinger. Fylkesrådet fastsetter utforming av kontraktene.

2. Fylkeskommunens forhandlingsposisjon ved kjøp av kollektivtrafikktjenester etter forhandlingsmodellen, skal styrkes ved at det opprettes en egen innkjøpsenhet som en del av samferdselsetaten.

Men allereie året etter (husk det var val i 2007 og SV kom svekka ut av valet) så foreslo Ivar Prestbakmo frå Senterpartiet i ein interpellasjon (sak 21/08):

Vedtak i i fylkestingssak 42/07 oppheves.

Fylkesrådet bes legge fram ny sak om kjøp av kollektivtjenester. Ut fra foreliggende situasjon finner fylkestinget det mest forsvarlig å vedta at kollektivtransport med buss settes ut på anbud fra en nærmere bestemt dato i 2009, i tråd med lov om offentlige anskaffelser.

Dette vart ikkje vedtatt den gongen, men som ein følge av at det var heilt tydeleg i debatten at det no var blitt fleirtal i fylkestinget for anbudsutsetting (Frp, H, Krf, KP, V og Sp), så kom vedtaket i neste fylkesting.

Derfor skal no pengane våre sendast utanlands i staden for at dei skal bygge opp eit selskap med base i Nord-Noreg.

Her kan du lese ting eg har skrive tidlegare om dette temaet:

• Anbud på bussane i Troms
• Cominor (kva er det eigentleg men namn på busselskap? Nobina, Cominor og Veolia? Lett hovudristing)
• Spel og leik med fellesskapet sine pengar

Erna Solberg sitt parti fjernar støtte til næringslivet i nord og gjer Noreg meir avhengige av oljen. Foto: Høgre/CF Wesenberg / kolonihavnen.no(dei har copyright på biletet, og derfor gjeld ikkje den generelle CC-lisensen for bloggen min på dette biletet)

Eg er kanskje naiv, men eg hadde faktisk trudd at Høgre var opptatt av næringslivet i heile landet, og at dei var opptatt å skape det nye næringslivet som vi skal leve av og med i framtida. Eg tok feil. Høgre er i beste fall opptatt av næringslivet i Oslo og Akershus.

Eg vart kvitt naiviteten min då eg las gjennom Høgre sitt alternative statsbudsjett for 2011. Det trur eg det er fornuftig at alle som er opptatt av næringsutvikling brukar tid på å lese. Då blir du kvitt all di naive tru på at Høgre er næringslivet sitt parti.

Ein av dei viktigaste aktørane i næringsutviklinga i Noreg er fylkeskommunane. Fylka har pengar som gå direkte i støtte til nye og gamle bedrifter og som blir brukt til å legge til rette for næringsutvikling. Høgre foreslår å fjerne heile denne posten på 1,5 milliardar. Det betyr at Nordland mistar 261,5 mill, Troms 178 mill, og Finnmark 134 millionar. Det vil næringslivet i nord, og særleg nye bedrifter merke.

Du trur kanskje at det var alt, men nei. Det er meir.

Høgre kuttar og ein halv milliard i rammetilskottet til fylka. Det vil gå ut over vegbygginga og den vidaregåande skolen. Det er ikkje eit gode for næringslivet.

Men, det er enno meir!

Høgre foreslår å kutte 220 millionar til utviklingsfond. Dette er sentrale middel til bygdeutvikling i Noreg og kutt vil skape problem for næringslivet i dei minste bygdene våre.

Puh, var det alt, spør du? Neida, det er enno meir!

Høgre flyttar 200 millionar frå allsidig næringsutvikling gjennom SIVA, næringshagar og kompetanseutvikling til petroleumssatsing. Høgre vil altså gjere landet vårt enno meir avhengige av oljen. Det er å gå med ryggen inn i framtida.

Har du falt av stolen no? Viss ikkje, hald deg fast, for det kjem meir.

Høgre vil kutte 200 millionar i kjøp av ulønsame posttenester. Dette er dei tenestene som gjer at folk og bedrifter i distrikta kan få og kan sende post kvar dag. Det som gjer at distrikta har tilgang til omtrent same infrastruktur og kommunikasjon som sentrale strok.

Høgre sin politikk er ein politikk for eit meir oljeavhengig land med større skilnader mellom folk og landsdelar.

Så, eg har lagt vekk mi naive tru på at Høgre er næringsvenleg, det bør du og gjere. SV og den raud-grønne regjeringa er mykje betre for næringslivet enn Høgre.

Høgre sitt alternative statsbudsjett finn du her, kutta er frå side 69 og utover.