Politikk, Troms og Tromsø

Tromsø kommune bruker 74 millionar meir enn planlagt

Økonomirapport 2 er overraskande nok eit ganske interessant dokument. Denne rapporten viser korleis det står til med økonomien i Tromsø kommune. Prognosen i raporten viser eit overforbruk på 74 millionar. Dette blir delvis berga inn gjennom at vi får 19,7 millionar mindre i renter og avdrag på lån og at dei frie inntektane stig med 10 millionar i følgje prognosen. Dette kjem på toppen av eit driftsunderskott på omtrent 84 milionar i fjor. Vi har med andre ord ei ganske stor utfordring med å få balanse i økonomien.

Det klarer vi nok ikkje på dei få månadene som står igjen av dette året, men det viser at det ikkje er plass til mykje frivolitet og laussluppen glede når budsjettet for neste år skal lagast.

Det gamle byrådet legg opp til at dei einingane som rapporterer avvik frå budsjettet i stor grad skal klare å spare inn dette på eigen hand i løpet av dei siste månadane. Basert på det skriv dei at dei reknar med balanse i rekneskapen. Eg håper dei har rett, men må innrømme at eg tviler på at det vil gå.

Dersom du skulle ha ein god ide for korleis kommunen skal spare pengar, så må du ikkje nøle med å seie frå. Sjølv tviler eg på at det finst nokon mirakelkur. Det vil nok handle om hardt arbeid over tid for å få det til. Vi klarer det nok ikkje i møtet i finanskomiteen i morgon.

Vi har starta på den jobben ved å seie nei til ytterlegare privatiseringar. Folk skal ha tryggleik for jobbar og pensjon i kommunen. Då er det enklare å bruke fagleg dugleik for å lage gode og effektive tenester for folk i kommunen – og å gjere det innafor budsjett.

Standard
Økonomi, Politikk, SV

Betre næringspolitikk med SV

Næringsfiendlig regjering - innlegg i Nordlys

Jane Sivertsen tar feil i sitt åtek på SV. Vi står for ein god næringspolitikk som og er god for miljøet. Illustrasjon: Faksimile frå Nordlys 07.06.13

I Nordlys den 7. juni angriper Jane Sivertsen SV. I Tromsø SV er vi svært glad for at Statoil vil utsette utbygginga av Castberg-feltet i Barentshavet. Vi veit at vi må la store dela av oljen og gassen i verda ligge om vi skal unngå katastrofale klimaendringar. Dersom endringa i oljeskatten bidrar til at felt ikkje blir bygd ut er det bra for klima og miljø. Det er fint at oljeselskapa no må bære meir av leite- og utbyggingskostnaden sjølv.

I tillegg er dette god næringspolitikk. Oljesektoren i Noreg sug til seg enorme mengdar investeringspengar og kompetente folk. Vi treng å frigjere både pengar og folk frå oljesektoren for å kunne bygge anna industri og næringsliv. Det er farleg for landet dersom vi blir totalt avhengig av ei næring, spesielt når det er ei næring som øydelegg klima og miljø.

Subscribe to Blog via Email

Enter your email address to subscribe to this blog and receive notifications of new posts by email.

Standard
Økonomi, Politikk

Skattane er for låge …

skatt

Det er effektivt og moralsk rett å auke skatten for dei rikaste. Foto: Gerd Altman/pixabay

for dei rikaste blant oss. Det er to grunnar til at vi skal betale skatt. Vi skal finansiere velferdsstaten og vil skal bidra til mindre skilnader mellom folk. Då må vi gjere det på ein måte som påfører minst mogleg kostnader på samfunnet og der vi samstundes sikrar dei to formåla.

I dag er den høgaste skatteprosenten i Noreg på 54,3% dersom du inkluderer arbeidsgjevaravgifta, 47,8% dersom du ikkje tar med arbeidsgjevaravgifta. (ref) Dette er for lite for å oppnå begge formåla med skattesystemet.

Denne artikkelen viser at maksimum marginalskatt bør vere 68,7% (i det amerikanske systemet) eg vil tru at noko av det same er gjeldande i Noreg.  Forskinga viser at ei endring i skattesatsane for dei rike ikkje har ei signifikant betydning for samfunnsøkonomien. I USA har dei redusert toppsatsen frå 71% på slutten av førtitalet til 39% i dag. Dette har ikkje ført til auka økonomisk vekst slik argumentasjonen har vore.

More broadly, Gravelle and Marples (2011) found that changes in marginal tax rates have had no discernible effect on the primary factors driving economic growth, notably savings, investment, and labor force participation.19 Similarly, Hungerford (2012) found that labor productivity growth historically demonstrates a slight positive correlation with increases in the top ordinary income tax rate and a slight negative correlation with increases in the top capital gains tax rate, but neither relationship is statistically significant.

Altså, vi reduserer ikkje den økonomiske aktiviteten ved å skattlegge dei rikaste hardare.

Men, er det ikkje urettferdig å beslaglegge så mykje pengar frå dei som har jobba hardt for pengane sine? Kanskje, men les kva sjefen for den amerikanske sentralbanken seier (sitert av Paul Krugmann):

We have been taught that meritocratic institutions and societies are fair. Putting aside the reality that no system, including our own, is really entirely meritocratic, meritocracies may be fairer and more efficient than some alternatives. But fair in an absolute sense? Think about it. A meritocracy is a system in which the people who are the luckiest in their health and genetic endowment; luckiest in terms of family support, encouragement, and, probably, income; luckiest in their educational and career opportunities; and luckiest in so many other ways difficult to enumerate–these are the folks who reap the largest rewards. The only way for even a putative meritocracy to hope to pass ethical muster, to be considered fair, is if those who are the luckiest in all of those respects also have the greatest responsibility to work hard, to contribute to the betterment of the world, and to share their luck with others.

Altså, er du så heldig og dyktig at du blir rik og når toppen så er det ikkje berre di eiga skuld. Du har ei etisk plikt til å bidra.

Så, eg meiner at det er lita tvil om at vi bør få eit nytt tredje trinn på inntektskatten. Eit trinn for dei med inntekt over for eksempel tre millionar som gjer at dei kjem opp på ein skatt på rundt 70%

 

Standard
EU, Økonomi

Låne pengar til Hellas

Are Slettan spør på bloggen sin om eg er villig til å låne ut pengar til Hellas og Spania for at dei skal få fart på økonomien.

Han skriv:

For å være konkret: Ville Krugman eller Skogholt lånt ut sparepengene sine hvis finansministeren i Hellas banket på døren og sa at nå slutter han med sparing og bruker i stedet milliarder han ikke har for å stimulere økonomien? Og hvilken rente ville de i så fall krevd for å satse pengene sine? Ville det vært en rente Hellas kunne leve med?

Her meiner eg Slettan gjer ein klassisk feil. Han set likskapspunkt mellom ein privatøkonomi og eit statsøkonomi. Ein stat, eller i dette tilfellet eurosona, avgjer sjølv kor mykje pengar dei skal ha. Staten kan trykke pengar. Det kan verken eg eller du gjere. Gjennom å auke pengemengda, i realiteten gjennom at sentralbanken kjøper statsobligasjonar, får staten større ressursar til rådvelde. Aukar pengemengda for mykje kan det føre til inflasjon og lågare pengeverdi. Zimbabwe er eit nyleg døme på kor galt det kan gå. Men, problemet i dag er ikkje at inflasjonen er for høg. Problemet i dag er at folk ikkje er i arbeid, at det ikkje er produksjon i samfunnet. Det fører til lågare kjøpekraft, noko som fører til mindre produksjon.

Hellas Mann

Det kan ikkje vere rett at folk skal lide for at bankane skal bergast. Foto: SpaceShoe/Flickr

Hellas, Spania og dermed eurosona burde heller sikta mot ein høgare inflasjon. Dersom inflasjonen reduserer verdien av pengane vil det i større grad lønne seg å investere pengane i staden for å salte dei ned på kistebotn. Ei slik nedsalting ser vi skjer i stor grad i bedriftane no. Her i følgje Wall Street Journal:

One part of the economy, however, is an important exception to the rule: companies, particularly large ones. Across Europe, corporations are sitting on a mountain of cash.  he trouble is, they aren’t spending much of it. This means one possible way out of  Europe’s economic crisis—a big boost in business investment—is closed off.

Større investeringar anten i fabrikkar, vegar eller skolar vil medføre at fleire får inntekt, produksjonen blir meir effektiv og vi kan bevege oss ut av krisa i staden for djupare inn i ho

Derfor blir det følgjande argumentet frå Slettan feil:

Så selv om man normalt ville argumentert for at staten burde låne penger og bruke budsjettet for å gi gass når arbeidsledigheten er så høy som i mange europeiske land, er det for meg vanskelig å forstå hvordan det skulle kunne fungere i virkeligheten.

Slettan har eit poeng i at innføringa av euroen har vanskeleggjort dette. Pengepolitikken skal passe til både Tyskland og Hellas. Det er vanskeleg å få til. Samstundes er det slik at ein stor del av den tyske økonomien er basert på eksport til andre land i eurosona. Når etterspurnaden i desse marknadene forsvinn vil det og ramme den tyske økonomien.

Euroen har vore fantastisk for Tyskland, den har ført til lågare pengeverdi og dermed billigare tyske produkt enn det vi ville hatt om d-marken framleis eksisterte. Den tyske økonomien har surfa på euroen medan den same euroen har vore for sterk for Italia, Hellas, Portugal og Spania.

Som New York Times skriv:

The competitiveness measure is based on currency movements and changes in unit labor costs in major industrialized countries. German competitiveness against the rest of the world was probably helped by the fact that the relatively poor performance of other members of the euro zone held down the appreciation of the euro against other currencies

Slettan argumenterer vidare:

For det andre mener jeg tilhengerne av gjeldsfinansiert stimulans tar lett på utgangspunktet mange euroland land var i da de skulle velge å gi gass eller bremse. De fleste av dem hadde allerede på forhånd statsgjeld som i historisk sammenheng var faretruende høy. Det hadde gått bra i en lang periode. Innføringen av euro ga lave renter, og det hadde dannet seg et inntrykk av at landene alltid ville klare å gjøre opp for seg.

Dersom vi tar Spania som eksempel så var statsgjelda i Spania lågare enn i Tyskland før krisa. Grunnen til at statsgjelda har blitt så enorm er at skattebetalarane har tatt over gjeld frå bankane. I Spania hadde bankane lånt ut store summar til byggeprosjekt, der dei i stor grad skulle selje til tyske og andre nordeuropeiske kundar. Pengane dei hadde lånt ut hadde dei i stor grad fått frå tyske og franske bankar. Det store handelsoverskottet i Tyskland hadde ført til at store pengemengdar måtte eksporterast ut igjen. Desse pengane flaut i stor grad sørover.

The New Republican skriv:

In a nutshell, the adoption of the euro as a common currency was designed to cause large capital flows from the eurozone core to the periphery—and it is those very capital flows that set the stage for the crisis

Når då statane tok over bankane sine dårlege lån, overførte dei ansvaret for desse låna frå private aktørar i form av bankar til felleskapet i form av skattebetalarane. Realiteten er at den spanske statsgjelda har auka fordi dei har gått inn og overtatt risikoen for lån gjevne av vitlause tyske bankar. I staden for å la bankane gå konkurs har politikken i eurosona overført enorme pengesummar frå skattebetalarane i Sør-Europa til bankane i Nord-Europa.

Når då den tyske kanslaren insisterer på sparetiltak er det for å berge bankane. Eg ser på dette som eit enormt røveri. Det høyrer ingen plass heime at vi skal la vanleg folk i Sør-Europa gå til grunne i arbeidsløyse av denne grunnen. Derfor må økonomien settast i gang igjen gjennom bruk av pengar.

Eg trur det vil vere naudsynt å avskaffe euroen for å få det til, men det kan ikkje vere nokon tvil om at dersom det ikkje skjer må den europeiske sentralbanken trykke pengar i stort mon for å få fart på økonomiane.

Når alt dette er sagt er det heller ingen tvil om at det er store utfordringar som må løysast i mange av desse landa. Mange slit med dårleg skattemoral og dermed dårleg grunnlag for statsfinansane. Det gjer ikkje at vi skal straffe folk gjennom å unødig presse dei ut i arbeidsløyse.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Standard
Økonomi

Le eller gråte?

Carmen_M._Reinhart

Carmen Reinhart og Keneth Rogoff har i alle fall delvis innrømt feilen, men konsekvensane har vore store. Foto: Wikipedia

Den intellektuelle unnskyldninga for den økonomiske politikken som har vore ført i USA og EU dei siste åra er ei bok frå økonomane Carmen Reinhardt og Ken Rogoff. I denne boka slår dei fast at når eit land har større statsgjeld enn 90% av BNP så går veksten i økonomien kraftig ned.

Dette har vore ein viktig del av grunnlaget for at Hellas, Spania, Irland, Portugal og mange fleira har kutta i viktige velferstiltak, kutta i lønningar og kutta i trygder. Samstundes har dei same landa, og i siste instans, europeiske skattebetalarar overtatt store mengdar privat gjeld, utan å få noko att for det. Dette er kanskje det største ranet av fellesskapet sine pengar nokonsinne.

Det er til å gråte av.

Det som verkeleg er til å le av er at Reinhardt og Rogoff hadde gjort ein bitteliten feil i reknearket sitt. Denne vesle feilen gjorde at resultatet av forskinga vart heilt feil. Det finst med andre ord ikkje noko intellektuelt forsvar for dei kutta og det ranet innbyggarane i EU er utsett for.

For å stele litt frå Bloomberg:

The paper, “Growth in a Time of Debt,” concluded that countries with public debt in excess of 90 percent of gross domestic product suffered measurably slower economic growth. It has been cited by U.S. House Budget Committee Chairman Paul Ryan and European Union Economic and Monetary Affairs Commissioner Olli Rehn in defense of efforts to drive down budget deficits.

Alt i alt er tårar på sin plass. For bankkapitalen har fått sitt. Og derfor har Paul Krugman rett her:

If true, this is embarrassing and worse for R-R. But the really guilty parties here are all the people who seized on a disputed research result, knowing nothing about the research, because it said what theywanted to hear.

Lærepenge: Tru aldri på dei som seier at vi må ta pengar frå folk flest og gje dei til dei som allereie har mest for å berge økonomien

Standard