Ei satsing på himmel og hav i Tromsø

Koronakrisa rammar ikkje likt. Nå sit nokon på heimekontor med vanleg lønn, mens mange av dei med servise- eller teknisk arbeid er permitterte, etterkvart med 62,4 % løn. Når smittespreiinga er kommet under kontroll, vil nokon ha arbeid å gå tilbake til mens andre har blitt arbeidslause. Før påske var det omtrent 4500 permiterte og arbeidsløse i Tromsø. Å sikre folk arbeid og inntekt er den aller viktigaste oppgåva framover. Så langt har de med minst fra før, blitt rammet hardast av denne krisen. Det kan ikkje vere resultatet som står igjen etter at krisen er over.

Vi veit ikkje enno når Coronakrisa er over, men det vi veit heilt sikkert er at krisa ikkje er over når viruset er borte. Vi kan og skal frå samfunnet si side sette i gang tiltak for å få aktiviteten i gang og få folk i arbeid. Det enklaste for kommunen er å forsere ein del byggeprosjekt for å få opp aktiviteten i dei bransjane. Vi satsar på at kommunen vil ha økonomisk rom til å få det på plass med hjelp frå staten.

Framtida for reiselivsnæringa

Men verken staten eller kommunen kan vedta at turistane skal komme attende. Det er ikkje urimeleg å tru at det vil ta tid før reiselivsbransjen er tilbake der den var før krisa traff oss. Noko kan kvar einskild av oss gjere gjennom å feriere i Noreg og nærområdet denne sommaren, og bruke dei tilboda som finst. Men kanskje skal vi og bruke dette opphaldet vi har i den store tilstrøyminga av gjestar til å gjere noko med infrastrukturen vår. Kanskje er dette rette tidspunktet til å bygge og tilrettelegge stiar, utfartsparkering, toalettfasilitetar og anna? Eg trur og vi no må ta eit felles initiativ frå reiselivsnæringa og kommunane i Nord-Noreg for å få på plass eigne statlege krisepakker for reiselivsnæringa. Eg heiar på utspelet frå Visit Tromsø om ei statleg krisepakke retta spesielt mot denne næringa.

Det aller viktigaste vi må gjere no er likevel å tenke på korleis vi vil at samfunnet skal sjå ut framover. Kva næringsliv og samfunn skal vi bygge for dei neste 30 til 50 åra? Vi må bruke denne krisa som eit startskot for eit grønnare næringsliv  – det vi skal leve av dei neste 50 åra.

Biomarin hovedstad

I Tromsø har vi allereie sett resultat av den biomarine satsinga. Fleire nye selskap har oppstått basert på slik kunnskap. Eg er sikker på at det marine og biologiske må vere ein grunnstein i det grønne framtidsnæringslivet i Tromsø og Nord-Noreg. Eg meiner at framtidige krisepakker frå staten ikkje kun kan vere å ta vare på det næringslivet vi allereie har, men må legge til rette for å utvikle nye næringar, nye bedrifter og nye arbeidsplassar. Dei neste krisepakkane må derfor fylle opp dei kommunale næringsfonda, gje fylket større musklar i form av regionale utviklingsmidlar og gje universitet såkornpengar som kan løfte fram nye idear.

Foredling av fisken

Eg elskar ny teknologi og nye næringar. Men vi må ikkje gløyme den meir tradisjonelle fiskeri- og havbruksnæringa. Den er stor i Tromsø og har potensiale til å skape mykje større verdiar i Tromsø og i landsdelen. Tromsø er den største sjarkkommunen i landet. Det å ta vare på den minste flåten som leverer fersk fisk av høg kvalitet er svært viktig. Vi må i samla flokk kjempe mot kvotemeldinga til regjeringa som legg opp til at dei store skal bli større og at meir fisk skal frysast om bord og dermed like gjerne seljast til vidareforedling i Kina som i Oldervika. Frossen fisk gjer at dei lokale bedriftene våre mistar sitt fremste konkurransefortrinn – at dei ligg nær ressursane.

Vi må legge til rette for dei bedriftene som kjøper og produserer fersk fisk for lokale og internasjonale marknader i Tromsø. Det aller viktigaste vi kan gjere er å sikre oss nok leveransar av fersk høgkvalitets fisk. I den grad den kommunale økonomien gjer det mogleg må vi bidra til å sikre kvoter til fiskarane i kommunen. Og vi må ha gode fiskerihamner med leveringsmoglegheit.

Men den største mengda fisk som blir levert i Tromsø blir levert på fryselager. Det er meir enn to millionar tonn kvart år. Klarer vi å få til vidareforedling av berre ein brøkdel av denne fisken i Tromsø vil det skape store verdiar og arbeidsplassar.

Ein ny fiskeflåte – kven skal bygge den?

Fiskeflåten vår må ha rammer som gjer det mogleg å gå over til meir miljøvenleg drift. Vi veit at den minste flåten har lågast utslepp av CO2 per kg fanga fisk. Det betyr at det første og viktigaste er å sikre denne flåten, men fiskeflåten av alle storleikar slepp ut meir enn 27 000 tonn CO2 i Tromsø kvart år.

Vi må sikre at flåten har tilgang til landstraum og bidra til at lokale og regionale verft kan delta i ombygging eller nybygging av båtar med hybrid diesel-elektrisk.

Ei havbruksnæring for framtida

Også havbruksnæringa har eit enormt potensiale for å gjere drifta si meir miljøvenleg. Det er mange interessante konsept på veg. Vi må frå kommunen si side vere ekstremt tydelege på at vi forventar tre gonger null frå havbruksnæringa. Null lus, null rømming og null utslepp til sjø. Dersom vi kombinerer dette med landstraum til anlegga har vi tatt eit kjempesteg i retning ei oppdrettsnæring vi kan vere stolte av i framtida. I tillegg kan oppsamla slam gå inn i energiproduksjon eller som ingrediens i fôrproduksjon.

Lokal fôrproduksjon kan bli verkeleg stort. Planktonproduksjon, insekt etc som del av fôret til laksen må vi no få på plass incentiv for å få bygd opp.

Hav, men og himmel

I Tromsø må ein del av ein ny pakke vere å støtte opp det vellykka næringslivet vi har. Romnæringa er ein del av dette. Derfor må vi no arbeide for å få flytta Norsk Romsenter til Tromsø. Det å halde fram med å bygge opp Tromsø som den norske romhovudstaden vil kunne gje svært god avkasting. I samarbeid mellom Andenes og Tromsø ligg det eit grunnlag for å skape spennande arbeidsplassar og ny næring. Dette er og i tråd med Universitetet si satsing. I eit møte med tromsbenken på Stortinget tok Universitetet opp nettopp dette at Norsk Romsenter bør flyttast til Tromsø. Det bør vi gjere, men gjerne delt mellom Tromsø og Andenes.

Potensialet for å bygge nye arbeidsplassar i Tromsø og i Nord-Noreg er enormt. Jobben vår når viruset er borte er å sikre kapital og kunnskap til å få realisert dette potensialet – ei grøn og verdiskapande framtid er mogleg. Det vi skal leve av i Tromsø er himmel og hav. Vi har alle føresetnader for å få det til

Foto: http://commons.wikimedia.org/wiki/Image:Arctica_surface.jpg

Kor mange i arbeid

Igjen går det ein debatt på dagbladet.no der mange trur det ikkje er mange som arbeider i Noreg. Dei tar feil. Eg har skrive om det før, her.

La meg sitere litt:
Det interessante er at vi i Noreg har langt fleire i arbeid enn snittet i OECD. La oss ta eit par døme. I Noreg er 76,8% av dei mellom 20 og 66 år i arbeid, medan tilsvarande tal i USA er 62,6%. Så kan ein lure på kva som skjer med dei som ikkje er i arbeid i USA eller andre land. Svaret er at svært mange av dei er i fattigdom. Ein kan seie mykje galt om trygding, men det er uendeleg mykje betre enn fattigdom, sjølv om ein ikkje blir rik av trygd i Noreg heller

Arbeidsløyse, sysselsetting og uføretrygd

Ei av dei største utfordringane i det norske samfunnet er at alt for mange er uføretrygda. Vi vil alle gjerne bidra til færre på trygd og fleire i arbeid. Det er likevel viktig å ha i mente at talet på uføretrygda ikkje er dei einaste målet på kor godt vi lykkes. Eit like viktig poeng er kor mange vi klarer å få i arbeid.

I ein kommentar på Rett venstre seier Sindre:

Veldig mange av disse ville nok havnet på uføretrygd ja.

For det første er velferdsordningene såpass gode. For det andre er summen av arbeidsledighet og uføre/sykefravær i Norge ikke ulikt OECD snittet, vi har bare mange flere uføre/syke enn vi har arbeidsledige. Uten at jeg regner med at SV ser noen sammenheng her..

Dette er ei vanleg feilslutning. Det interessante er at vi i Noreg har langt fleire i arbeid enn snittet i OECD. La oss ta eit par døme. I Noreg er 76,8% av dei mellom 20 og 66 år i arbeid, medan tilsvarande tal i USA er 62,6%. Så kan ein lure på kva som skjer med dei som ikkje er i arbeid i USA eller andre land. Svaret er at svært mange av dei er i fattigdom. Ein kan seie mykje galt om trygding, men det er uendeleg mykje betre enn fattigdom, sjølv om ein ikkje blir rik av trygd i Noreg heller

Vil meir pengar hjelpe?

Norwegian_bills.jpg

I nesten alle samanhengar der vi har eit problem i samfunnet blir det ropt på meir pengar. Anten det gjeld skole, vegar eller sjukehus. Og, det er ingen tvil om at pengar kan hjelpe. Då kan det kanskje vere verd å spørre, dersom pengar er med på å løyse problema og vi veit at Noreg har mykje av dei, korfor brukar vi då ikkje meir pengar?

Grunnen er enkel og vanskeleg. A. O. Vinja skal ha sagt ein gong at pengar er storkna mannesveitte. Det har Vinje heilt rett i. Pengar blir skapt gjennom arbeid, og poenget med pengar er å kunne kjøpe seg arbeid, anten det er vegarbeid, lærararbeid eller omsorgsarbeid. Utfordringa i Noreg i dag er at det ikkje er arbeid å få kjøpt. Arbeidsløysa er heldigvis så låg at vi ikkje har ein stor arbeidskraftreserve å ta av. Noko er det sjølvsagt å hente frå dei som jobbar deltid, og kanskje frå nokre av dei som er på trygd. Så mange blir det likevel ikkje – sjølv om omsorgsektoren nok kunne fått seg eit løft.

Men i hovudsak så betyr dette at om vi vil ha meir arbeid gjort på eitt område må vi anten flytte arbeidskraft frå eit område til eit anna, eller så må vi importere arbeid eller arbeidskraft. Hald fram med å lese «Vil meir pengar hjelpe?»