Økonomi, Politikk, SV

Betre næringspolitikk med SV

Næringsfiendlig regjering - innlegg i Nordlys

Jane Sivertsen tar feil i sitt åtek på SV. Vi står for ein god næringspolitikk som og er god for miljøet. Illustrasjon: Faksimile frå Nordlys 07.06.13

I Nordlys den 7. juni angriper Jane Sivertsen SV. I Tromsø SV er vi svært glad for at Statoil vil utsette utbygginga av Castberg-feltet i Barentshavet. Vi veit at vi må la store dela av oljen og gassen i verda ligge om vi skal unngå katastrofale klimaendringar. Dersom endringa i oljeskatten bidrar til at felt ikkje blir bygd ut er det bra for klima og miljø. Det er fint at oljeselskapa no må bære meir av leite- og utbyggingskostnaden sjølv.

I tillegg er dette god næringspolitikk. Oljesektoren i Noreg sug til seg enorme mengdar investeringspengar og kompetente folk. Vi treng å frigjere både pengar og folk frå oljesektoren for å kunne bygge anna industri og næringsliv. Det er farleg for landet dersom vi blir totalt avhengig av ei næring, spesielt når det er ei næring som øydelegg klima og miljø.

Subscribe to Blog via Email

Enter your email address to subscribe to this blog and receive notifications of new posts by email.

Standard
Feature, Olje, Økonomi

La olja ligge

Vi treng ikkje ta opp olja i Barentshavet no. Foto: Tim Thomsen

I dag vart vi møtt av nyheita om at Statoil har funne meir olje i Barentshavet. Det er ei gladmelding. Olje er viktig for energiforsyninga vår og det er eit viktig kjemikalie i mange typar industri. Men vi treng ikkje ta opp olja no – vi har råd til å vente.

  • Olja kjem ikkje til å bli verdilaus i overskueleg framtid. Det kan aksjane våre på internasjonale børsar bli.
  • Noreg treng ikkje pengane.
  • Derimot treng vi å flytte pengar, folk og kompetanse frå oljesektoren til andre industriar og over til investering i infrastruktur. Vi blir svært sårbare dersom vi berre har olja.
  • Vi står framfor store klimaendringar. Det er vår plikt å hjelpe til med å redusere utsleppa av klimagassar.
  • Den beste måten å redusere klimagassutsleppa på er ved å redusere utvinninga av olje. Det fører til høgare prisar, meir satsing på energieffektivitet og meir satsing på alternative energikjelder.

Klimaendringane er den største utfordringa verda har. Derfor må det ligge til grunn når vi skal ta stilling til oljeutvinning både på Skrugard og på det nye feltet.

Vi bør no bli samde om at vi ventar i 20 år før vi tar stilling til utvinning av denne olja i Barentshavet. Vi har råd til det, klimaet har godt av det, og vi treng ikkje pengane.

Alt taler for å vente.

OPPDATERT: Saka blir ikkje mindre viktig av at Statoil no meiner dei har knekt Barentshavkoden. Skal vi faktisk legge alle egga våre i ei korg?

Standard
Feature, Internasjonalt, Klima, USA

Ny arktisk politikk frå USA

Ei av dei aller siste embedsgjerningane frå George Bush, var å skrive under på eit dekret som etablerer ein ny arktisk politikk for USA. Dekretet er utforma slik at det ikkje er sannsynleg, så vidt eg kan vurdere,  at det vil bli omstøtt av den nye presidenten umiddelbart.

arktis

Det skal ikkje mykje fantasi til for å skjønne at dette området er sårbart overfor klimaendringar og andre miljøforstyrringar. Det blir spennande å sjå om USA tar omsyn. Foto: Wili Hybrid på Flickr

Det er mykje spennande i den nye amerikanske politikken. Det er likevel to ting som ikkje er overraskande, hovudfokuset frå amerikansk side er forsvar og energitryggleik. Det blir lagt stor vekt på at USA no må kaste seg inn i kappløpet om polen og dei energiressursane som finst på havbotn der. Dei skriv: «A growing awareness that the Arctic region is both fragile and rich in resources».  Ein positiv konsekvens av dette er at presidenten no tar eit svært klårt standpunkt for at USA må ratifisere Havrettstraktaten. USA er i dag eit av dei få landa som ikkje har ratifisert traktaten. Det gjev dei eit svakare legalt utgangspunkt for å kreve territorium i Arktis enn til dømes Canada og Russland. Kanskje vil dette føre til at Senatet ser bort frå dei kommunistiske delane av havrettraktaten og svelger den prinsippielle motstanden mot «The International Seabed Authority». Det hadde vore ei glede.

USA legg og stor vekt på retten til navigasjon og uhindra millitær og sivil trafikk i Arktis. Det gjeld særleg dei to passasjane som tidvis går gjennom trange strede i Canada og Russland som USA ønsker å definere som internasjonale (slik som Øresund og Bosporus) slik at USA eller andre ikkje kan bli nekta uskuldig gjennomfart. I dekretet er presidenten opptatt av mellom anna tilgangen på ressursar om eit uhell skulle vere ute. Her bør Noreg posisjonere Svalbard som ein plattform for søk og redning i Arktis.

Når det gjeld forsvaret av USA (Homeland Security) skriv presidenten:

The United States has broad and fundamental national security interests in the Arctic region and is prepared to operate either independently or in conjunction with other states to safeguard these interests. These interests include such matters as missile defense and early warning; deployment of sea and air systems for strategic sealift, strategic deterrence, maritime presence, and maritime security operations; and ensuring freedom of navigation and overflight.

Eg legg merke til at USA også her er tydelege på at aleinegang alltid vil vere ei mulegheit.

Det er gledeleg at presidenten legg vekt på Arktisk Råd i politikken sin, og eg må seie at eg er overraska over kor stor plass omsynet til urbefolkninga og miljø har fått. Til og med klimaendringar blir vektlagt. Bush skriv (ja, eg veit han ikkje skriv sjølv, men det er han som skriv under):

The Arctic Council has produced positive results for the United States by working within its limited mandate of environmental protection and sustainable development. Its subsidiary bodies, with help from many United States agencies, have developed and undertaken projects on a wide range of topics. The Council also provides a beneficial venue for interaction with indigenous groups. It is the position of the United States that the Arctic Council should remain a high-level forum devoted to issues within its current mandate and not be transformed into a formal international organization, particularly one with assessed contributions. The United States is nevertheless open to updating the structure of the Council, including consolidation of, or making operational changes to, its subsidiary bodies, to the extent such changes can clearly improve the Council’s work and are consistent with the general mandate of the Council.

Dette er spennande. USA opnar her for at Arktisk råd kan bli eit enno viktigare verkty for å ta vare på miljøet i Arktis. Mandatet til arktisk råd er spesifikt retta mot å ta vare på miljøet og arbeide for ei bærekraftig utvikling. Dette gjev oss ei opning for å få større kraft bak arbeidet for miljøet i Arktis. Fleire i mitt parti, SV, har tatt til orde for at Arktis skal underleggast ei styring som liknar på styringa av Antarktis. Det avviser Bush i dette dekretet. Det er likevel interessant at ideen har fått sånn feste at det var naudsynt å ta avstand frå han. Det er ellers underleg at mannen som opna store tidlegare freda delar av Alaska for olhjeboring skriv under på dette dekretet.

Den amerikanske presidenten legg og stor vekt på forsking. Dette burde opne mulegheiter for norske og nordnorske forskingsmiljø. Det er viktig for UNIS og Univeristetet i Tromsø å vere på høgget og bli med på det som kan skje frå amerikansk side. Dette blir spesielt spenande med tanke på at den nye presidenten har lova store summar til forsking.

Med tanke på norske idear om Barentshavet på skjerm er dette interessant:

Accurate prediction of future environmental and climate change on a regional basis, and the delivery of near real-time information to end-users, requires obtaining, analyzing, and disseminating accurate data from the entire Arctic region, including both paleoclimatic data and observational data. The United States has made significant investments in the infrastructure needed to collect environmental data in the Arctic region, including the establishment of portions of an Arctic circumpolar observing network through a partnership among United States agencies, academic collaborators, and Arctic residents. The United States promotes active involvement of all Arctic nations in these efforts in order to advance scientific understanding that could provide the basis for assessing future impacts and proposed response strategies.

Det blir spennande å følgje med om denne nye politikken får konsekvensar. Det er nok heilt sikkert ikkje det første temaet som Obama kjem til å konsentrere seg om. Dette blir ståande ei stund.

Andre innlegg om Arktis på denne bloggen finn du her

Standard
Internasjonalt, Russland

Fiskevernsona og gråsona etter "Elektron"

Den siste norske grensa til lands vart trekt i 1826, mellom Noreg-Sverige og Russland. Den siste hendinga med trålaren ?Elektron? viser tydeleg at ikkje alle grensespørsmål er avklarte. I Barentshavet er det to omstridte område – der norsk handheving av fiskerireglar og rett til olje- og gassressursar er uavklart. Det eine spørsmålet er vernesona rundt Svalbard, det andre er grensa mellom Noreg og Russland i Barentshavet. Desse to sakene må sjåast i samanheng.

Det omstridde grenseområdet i Barentshavet dekker 155000 kvadratkilometer hav med viktige fiskeressursar og med potensiale for utvinning av olje og gass. Det står med andre ord store økonomiske verdiar på spel i forhandlingane mellom Noreg og Russland. Både Noreg og Russland innførte 200 mils økonomisk sone i 1976. Noreg meinte den gongen at grensa mellom dei to sonene skulle følgje midtlinjeprinsippet, altså ei linje som går midt mellom territoriet til dei to statane. Russland meinte at skiljelinja skulle følgje sektorprinsippet, altså ei linje trekt frå grensa i Varangerfjorden og rett til polen. I 1978 vart Noreg og Russland samde om ein ?gråsoneavtale? for å kunne ha kontroll med fisket i det omstridde området. Gråsona ligg i den sørlege enden av det omstridde området og dekkjer 67 000 kvadratkilometer. Gråsona dekkjer berre ein liten del av det omstridde området, og i tillegg ligg 22000 kvadratkilometer (tilsvarer Oppland fylke) av gråsona på det som er uomstridt norsk områda, medan gråsona berre dekker ørlite (3000 km2) av det som er uomtvista russisk område. Gråsoneavtalen gjeld berre for eit år om gongen.

Havrettstraktatens artikkel 15 og Genevekonvensjonen av 1958 fastslår at midtlinjeprinsippet skal vere det normale når ein skal strekke grenser til sjøs. Ut frå dette står det norske kravet på trygg folkerettsleg grunn. Det er i traktatane opna for at det kan gjerast unntak frå dette prinsippet om spesielle omsyn talar for det. Usemja mellom Noreg og Russland handlar om kor vidt det finst spesielle omsyn. Russland viser til at dette er i polområda og at Russland allereie i 1926 gjorde krav på øyer i havet nord for Russland ut frå sektorprinsippet. Det er dermed ikkje eit opportunistisk krav lage i denne samanhengen. Også Canada legg tilsvarande prinsipp til grunn i si forståing av grensene i nord. Det kan og vere verd å peike på at krava i Antarktisk (med unntak av det norske) blir avgrensa av rette sektorlinjer trekt mot polen. Det kan og leggast vekt på at det bur fleire på russisk side av grensa enn på norsk side. Dette understrekar behovet for å halde oppe folketalet i Nord-Noreg og Finnmark spesielt.

Det har frå norsk side vore eit sterkt ønske om å oppnå semje med Russland om grensa til sjøs. Det blir sett på som tryggare med klart definerte grenser mot den store naboen vår. Frå Russland har ikkje dette ønsket vore like sterkt. Det heng sjølvsagt saman med at Gråsona går langt inn i norsk område, men også ei langsiktig haldning frå russisk side med ønske om fellesstyre i nord. Dette er spesielt i høve til Svalbard, men gjev seg nok og utslag med omsyn til Gråsona.

Det er vanskeleg å sjå striden om gråsona avskilt frå den andre store betente saka i nord. Striden om fiskevernsona rundt Svalbard og i kor stor grad Noreg har rett til å forvalte fiskeressursane og eventuelle oljeressursar i denne sona.

Noreg fekk suverenitet over Svalbard i 1925 gjennom Svalbardtraktaten. Traktaten gjev alle like rettar til å utnytte ressursane på øygruppa og norsk skattelegging må avgrensast til det kostar å administrere øygruppa. Den avgåtte regjeringa foreslo ein skattesats på 10 prosent for næringsverksemd på øygruppa.

Traktaten gjeld landområda og territorialfarvatnet rundt Svalbard. Frå norsk side har det vore hevda at traktaten derimot ikkje gjeld på kontinentalsokkelen og i den økonomiske sona rundt Svalbard. Noreg har fått liten aksept for dette synspunktet internasjonalt. Frå norsk side blir det hevda at norsk suverenitet gjeld uavgrensa der det ikkje er sett konkrete sperrar mot dette i traktaten og at internasjonal rett har utvikla seg mot at kyststaten skal få større suverenitet og kontroll over hava og at det ville vere urimeleg at ikkje den same utviklinga skulle gjelde på Svalbard. Noreg har valt ikkje å sette desse spørsmåla på spissen. Vi har ikkje oppretta ei vanleg økonomisk sone rundt Svalbard, men heller valt ei ikkjediskriminerande fiskevernsone. I denne sona blir reglane handheva utan sideblikk til nasjonalitet.

Eventuelle konfliktar i sona går i hovudsak stå mellom Noreg og Russland, men også Island, Grønland og EU har interesser. Russland har i praksis akseptert norsk forvaltning av fiskerireglane i sona, men Noreg har vore svært forsiktig i sine inspeksjonar av russiske skip i sona. Med få unntak arresterer ikkje norsk kystvakt utanlandske farty i vernesona, men nøyer seg med å gje advarslar.

I nyare tid er det nokre heilt få unnatak frå dette. I 1994 arresterte den norske kystvakta ein islandsk eigd trålar som var registrert under flagget til Belize. Grunnen til arrestasjonen var at Belize ikkje har kvote i Barentshavet og heller ingen historiske rettar. I 1998 vart ein russisk trålar oppbrakt for ikkje å ha akseptert forbod mot fiske i eit område med for stor innblanding av småfisk. Trålaren vart slept fri av kystvakta etter diplomatiske samtalar på høgt nivå. Også i 2001 arresterte kystvakta ein russisk trålar. Dette førte til brot i fiskerirelasjonane mellom Noreg og Russland. Etter 2001 har det ikkje vore liknande situasjonar i vernesona før den dagsatuelle saka med Elektron.

Det vil vere naturleg å sjå for seg at vi vil få fleire situasjonar som Elektron i framtida. Det er sannsynleg at russiske reiarlag i større og større grad vil skjele til pengeboka, og dermed bli tøffare, og utfordre Noreg i vernesona. Dette stiler Noreg overfor store utfordringar. Vi må vurdere om norsk kystvakt i større grad fysisk skal gripe inn og ha ei mindre lempeleg handsaming av slike saker som dette. Problemet er at dette kan sette saka på spissen og gjere at vi blir trekt inn for internasjonale domstolar – ei slik rettssak kan ikkje Noreg vere sikker på å vinne. Likevel er det på tide at saka blir avgjort, konsekvensen for fiskeressursane av at det ikkje er avklart kven som fastsett reglane og handhever desse er for store til at vi kan leve med det.

Korleis kan motsetnadene mellom Noreg og Russland om gråsona og fiskevernsona løysast? Det er sjølvsagt ikkje noko enkelt svar på dette, då ville sakene vore ute av verden for lenge sidan. Det er heller ikkje blitt mindre utfordrande etter som det er blitt tydelegare at det er snakk om store verdiar i form av olje og gass i området i tillegg til fiskeressursane. Eg meiner at det kan vere naudsynt å sjå sakene i samanheng. Kanskje vil det vere fornuftig av Noreg å akseptere ei løysning der grensa mellom Noreg og Russland blir mindre fordelaktig for å samstundes få til russisk aksept av den norske forståinga av Svalbard og fiskervernsona. Dette sit nok langt inne, men med det svartfisket som no foregår i Barentshavet må vi vere villige til å sjå på alternative løysningsmodellar.

Det er og slik at det ikkje er uvanleg internasjonalt med ulike løysningar for grensene mellom økonomiske soner og grenser mellom kontinentalsoklane. For Noreg er det avgjerande å få aksept ikkje berre for den norske forståinga av fiskevernsona, men også at kontinentalsokkelen rundt Svalbard er ein del av den generelle norske kontinentalsokkelen og ikkje underlagt Svalbardtraktaten. Dersom det ikkje skjer må eventulle olje og gassressursar på kontinentalsokkelen rundt Svalbard forvaltast etter Svalbardtraktaten. Det vil då bli svært vanskeleg å avgrense utvinninga der av miljømessige grunnar, eller å skattlegge denne utvinninga på eit fornuftig nivå.

Standard
Olje

Oljenirvana

Eg skal ikkje påberope meg all verdas kunnskap om Nirvana. Men så vidt eg har skjønt er det ein tilstand av harmoni og glede der alt er bra og ikkje til å tru. Nirvana er sikkert fint og flott, men det forundrar meg at så mange trur at det er olja som skal bringe oss dit.

Redaktøren i Nordlys har hatt nokre kommentarar og leiarartiklar i det siste som viser ei nærmast religiøs haldning til oljeutvinning i nord. Sjå til dømes Om forvaltningsplanen.

Eg er ein av dei som meiner at verda ikkje tar skade av at vi borer litt i Barentshavet, og at den olja og gassen vi finn der kan vere med på å løfte Nord-Noreg. Men, og det er eit stort men, skal vi gjere dette må vi ta minst to omsyn. Det eine er miljøet, det andre er til korleis vi skal få mest mogleg igjen for oljeutvinninga i nord.

Miljøet er viktig i og for seg sjølv. Men det er og viktig for fiskerinæringa og turistnæringa. Vi kan då ikkje for alvor ta sjansen på å skjere av oss to av dei føtene landsdelen står på, mens det nye (olja) i beste fall er halvvegs utvaksen? Vidare veit vi at Barentshavet har ei kort og sårbar næringskjede. Vi har ikkje lov til å gamble med denne. Derfor la oss ta det svært sakte og forsiktig i Barentshavet. Bygge kunnskap på erfaring slik at vi unngår uhell eller utslepp som øydelegg havet vårt. Dette tyder og på at vi må seie nei til olje- og gassutvinning i dei mest sårbare områda.

Korleis skal vi få mest mogleg igjen for olja og gassen? Det einaste som vi veit heilt sikkert er at det ikkje er først og fremst i Nord-Noreg oljekompetansen sit i dette landet. Den kompetansen sit i hovudsak på Sør-vestlandet. Dersom vi no tar sjumilstøvlane på og opnar Barentshavet med eit big bang har ikkje nordnorsk næringsliv sjanse til å ta dei oppdraga som kjem. Syndefloda av oppdrag druknar oss, men vil gje næringslivet på sør-vestlandet høve til å surfe inn og bygge eigen kompetanse på kaldt klima og Barentshavet. Nordlysredaktøren si linje er å be om at vi får minst råd igjen for det som skal skje i Barentshavet. Derfor la oss ta det svært sakte og forsiktig i Barentshavet. Bygge kunnskap på erfaring slik at vi unngår uhell eller utslepp som øydelegg havet vårt. Dette tyder og på at vi må seie nei til olje- og gassutvinning i dei mest sårbare områda.

Standard