Politikk

Ein politisk høgsterett

Med ni mot åtte røyster vedtok høgsterett at fordeling av kvoter skal halde fram med å vere eit politisk spørsmål, og ikkje noko som skal vere ein privat eigedom. Men, altså dei 17 beste juristane i Noreg delte seg i denne saka. Er det då jus, eller er det politikk som har avgjort  dette spørsmålet.
Grunnspørsmålet høgsterett tok stilling til var om forvaltninga kan endre på vilkåra for tildeling av kvoter, eller om ei kvotetildeling er beskytta av grunnloven. Saka oppsto etter at rederiet Volstad ikkje ville akseptere at strukturkvotene ikkje lenger var evigvarande. Eg synst det er greitt å sitere litt frå førstevoterande si grunngjeving i dommen:

I tillegg kommer at forvaltningen av fiskeressursene også skal tjene andre sentrale samfunnshensyn, blant annet å «trygge bosetting og arbeidsplasser i kystdistriktene» og «legge til rette for at høstingen av de marine ressurser fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode», jf. deltakerloven § 1 om lovens formålsbestemmelse.  Det blir derfor en sentral oppgave for fiskeriforvaltningen å finne balansen mellom stabilitet i rammevilkårene og behovet for politisk handlefrihet. Dette beror først og fremst på en politisk vurdering. Selv om stabilitet og forutberegnelighet er viktige faktorer i fiskerinæringen, bygger lovgivningen på at disse hensynene må vike når andre fiskeripolitiske målsettinger tilsier det, jf. Strukturmeldingen side 101.  Siden avgjørelsene i utpreget grad vil måtte bero på politiske overveielser, må det også tas i betraktning at ulike regjeringer kan ha ulike syn på hvilken fiskeripolitikk som skal føres.

Eg synst dette er ei god grunngjeving. Men to spørsmål spring med i auga etter å ha lest dommen. Høgsterett har eigentleg 20 dommarar, i denne saka var det to dommarar som ikkje kunne delta, og ein som måtte fråtre for at det skulle bli eit odde tal dommarar. Ville resultatet blitt det same om alle dommarane deltok?  Det kan vi sjølvsagt ikkje vite, men det vi kan vite er at det er ikkje formaljus som avgjer ei sak som denne. Det er sjølvsagt jus, men vurderingane er ikkje berre jus, dei vil vere basert på personlege erfaringar og politiske haldningar.

Bak desse veggane sit dommarar og tar politiske avgjerder. Foto: Erlend Bjørtvedt/Wikimedia Commons

Bak desse veggane sit dommarar og tar politiske avgjerder. Foto: Erlend Bjørtvedt/Wikimedia Commons

Dersom det er slik så meiner eg vi må ta til å diskutere korleis vi utnevner dommarane til høgsterett. I andre land er utnemninga av høgsterettsdommarar eit politisk spørsmål. USA er kanskje det mest outrerte dømet på dette. I Noreg blir det i alle fall offisielt ikkje tatt politiske omsyn ved utnemninga av dommarane.

Utnemning av dommarar til høgsterett er det regjeringa som står for. Dette er regulert i grunnlova, paragraf 55b:

 Til ledig embete som høyesterettsdommer gir høyesterettsjustitiarius muntlig eller skriftlig uttalelse direkte til departementet etter at Innstillingsrådet har gitt sin innstilling.

Utnyttar dei ulike regjeringane dette til å utnemne dommarar som er politisk samde med den sittande regjeringa? I eit representantforslag frå Frp i Stortinget blir det sagt:

Det ferskeste eksempelet er plenumsdommen i Høyesterett hvor rederne så vidt slapp å betale 21 mrd. kroner i skatt. De seks dommerne som utgjorde flertallet stemte imot Stortingets/regjeringens endring av rederibeskatningen. De fem dommerne som utgjorde mindretallet og som ville belaste rederne med skatt, var alle utnevnt av regjeringer utgått av Arbeiderpartiet.

Dersom vi kan vere samde om at det ikkje er usannsynleg at det er ein samanheng mellom den politiske farga på regjeringa og den politiske farga på dei dommarane som blir utnemnt, så meiner eg at vi i Noreg bør vurdere å gjere det opnare korleis høgsterettdommarar blir utnemnt.

Frp meinte i sitt forslag at Stortinget skal godkjenneeit tal  kandidatar på førehand og at regjeringa skal velje mellomd desse. Eg synst det forslaget har mykje for seg. Det går og an å tenkje seg at vi kan la justiskomiteen fungere som eit innstillingsråd for utnemning av høgsterettsdommarar. Det kan og vere at komiteen bør ha ein type offentleg høyring om høgsterettsdommarar. Eg er ikkje heilt sikker på kva som er rett, men eg er sikker på at vi treng meir offentleg debatt om kven som blir høgsterettsdommarar.

Standard
Aleksei Navalny
Feature, Internasjonalt, Russland

Kor går Russland?

Aleksei Navalny

Aleksei Navalny er blitt ein av leiarane for opposisjonen i Russland. Han vart kjent gjennom bloggen sin. Foto: Alexey Yushenkov/Wikipedia

Det skjer mykje spennande i Russland for tida, og det kan vere verd å halde seg nokonlunde orientert. Her er nokre lesetips.

Etter eit parlamentsval som fråtok maktpariet «Sameinte Russland» det to tredjedels fleirtalet dei hadde, er det mange som hevdar at det likevel var mykje valjuks. Stemmetal frå mellom anna Tsjetsjenia på 99% for Putin sitt parti er eit godt døme på dette. Finansminister Kudrin gjekk av i september etter ein konflikt med Medvedev, og han seier til Associated Press:

«Without the acknowledgment that the parliamentary election was unfair, the fairness of the presidential vote will be thrown into doubt, irrespective of how honest it might be,» 

Mange meiner dette er eit spel for at protestane skal bli redusert i omfang. Alexei Navalny er blitt ein av leiarane for denne nye opposisjonsrørsla, og seier i same artikkelen:

«I’m convinced that the main strategy of the Kremlin in the coming months would be neutralizing protests by the usual deceit and bribes,» Alexei Navalny, a corruption-fighting lawyer and popular blogger who has become a leading figure in the protest movement, said in remarks posted on his blog.

Navalny er ein interessant person. Han har blitt kjent gjennom bloggen sin, og og det var han som døypte om «Sameinte Russland» til «Partiet for kjeltringar og tjuvar», ei namn som har sett seg fast i medvetet til folk i Russland. Han har blitt intervjua av B. Akunin (eigentleg Grigory Shalvovich Chkhartishvili) om kva han meiner og står for politisk. Du kan finne intervjuet omsett til engelsk her, og den russiske originalen her. Har du forøvrig ikkje lest bøkene til Akunin har du mykje å gled deg til. Sein attenhundretalskrim frå Russland med superdetektiven Erast Fandorin i hovudrolla er underhaldande, spennande og handlar om mange av dei konfliktene som har forma også dagens Russland. I innleiinga til intervjuet med Navalny skriv Akunin:

Aleksei Navalny is the most exciting political figure of recent times. More specifically, he is the only authentic politician in Russia today. Nevertheless, many view him differently, some admire him, and others hate him. Some are very critical, while others are perplexed. My opinion of Aleksei Navalny has evolved in a typical manner. At first, I thought he was simply wonderful, because he has this great story- A young lawyer goes out on his own, and while keeping within the law defies corruption, leaving the huge system cowering, with its tail between its legs

A huge turning point for me however, was his taking part in the “Russian March”. Is this guy a nationalist? Or an unprincipled populist? Perhaps he’s simply soft in the head? If that’s true, any increase in his popularity could be dangerous. I look at this young politician thinking that, just like Bulgakov’s Sharik, “this owl must be explained”.

Eg rår til at du les heile intervjuet, reknar med at framhaldet blir omsett etter kvart.

The Russia Blog skriv interessant om kven dei som har demonstrert i Moskva og andre byar er, og ikkje minst om korfor Putin og Medvedev ikkje er redde dei:

«…the only thing that the protesters seem to have in common is a deep loathing for all things political, including all political leaders and all political parties. This contempt is not reserved just for Putin and United Russia. It assails the very notion of politics as careful social management or, to use Max Weber’s words, as «the strong and slow boring of hard boards, managed with both passion and perspective.»

Minst like interessant er det å lese The Jamestown Foundation sin artikkel her om same tema, men med ein litt anna vinkel.

På same nettstaden finn vi og denne artikkelen. Der hevdar dei at ein av grunnane til at det ikkje vart brukt vald mot demonstrantane i Moskva er at så mange i den russiske eliten har pengane sine i utlandet:

This evacuation of money by Putin’s elites constitutes a financial guarantee against repressions because few of the owners of mansions in London or dachas in Sardinia would want to be implicated in a forceful crackdown. The protesters have discovered this weakness that makes Putin’s regime as much quasi-authoritarian as it is pseudo-democratic, so the fear factor has all but evaporated. (…) He [Putin] counts on the fact that the list of candidates does not feature a single credible alternative, but his pyramid of power cannot stand on the crumbling personal credibility of the leader who fears making a public appearance because of the prospect of booing.

Kanskje endeleg ein positiv ting med den store kapitalflukta frå Russland?

Men det russiske styret blir ikkje berre utfordra av middelklassa i Moskva. Vi glømmer ofte at Russland ikkje berre er russisk, men samansett av mange nasjonalitetar. Den største ikkje-russiske gruppa er tartarane.

The ethnic conflict in Tatarstan started in June 2011, when activists of the organization Russian Language in the Schools of Tatarstan protested against what they regard as an overly high representation of Tatar language classes in the republic’s schools. The Russian activists complained that Tatar language hours were increased at the expense of the Russian language, meaning that ethnic Russians end up learning Russian in programs designed for non-native Russian speakers, such as ethnic Tatars. http://www.jamestown.org/programs/edm/single/?tx_ttnews%5Btt_news%5D=38836&cHash=0e1a9aa3fe393aa482b5bd2ec3f83a5c

Dette er berre ei av svært mange spenningar som rir Russland og utfordrar styresmaktene der. Du har store regionale motsetnadar, du har språk, religion og økonomi. Men du har og ei folketalsutvikling som skaper store utfordringar. Nokre spådomar seier at Russland vil hamne under 100 millionar menneske om ikkje aå alt for lenge. Ein måte å sjå denne utfordringa på er slik :

Russia has no conscript-age young men left to recruit, Russia’s chief of the General Staff complained on Thursday. The current conscript service crisis in the Russian Armed Forces is mainly due to demographic decline, bullying and brutal treatment of conscripts. General Nikolai Makarov said only 11.7% of young men aged 18-27 were eligible for the army service but 60% of them had health problems and could not be drafted under law.

Hovudgrunnen til nedgangen i folketal er nok høg dødlegheit og låge fødselstal, men ein viktig del er og at svært mange vandrar ut av Russland. I ein perioden har dette blitt vegd opp av russisk innvandring frå tidlegare sovjetrepublikkar. Men den innvandringa er ikkje lenger så stor.

Dette er nok ei litt viktigare og meir relevant utfordring for Russland enn at dei ikkje maktar å få inn fleire soldatar i den kjøttkverna som den russiske hæren er:

Russian graduate students prefer just about any small, unknown laboratory in Europe over the brand-new Russian scientific complex [Skolkovo]. “A stable trend has been established: 100% of working young people who get the opportunity to work abroad leave Russia,” said one scientific analyst. “If a young researcher gets the opportunity to enter the international arena, he or she will do it.”

Eg veit ikkje kven som vil ende opp med makta i Russland, men tvingar du meg å vedde set eg kronene mine på Putin. Men, uansett kven det blir, utfordringane er så store at eg trur vi kan kalle dei problem.

Standard
Politikk, Sosialisme

Dansk SF og Hizb ut Tahrir

Leiaren for SV sitt søsterparti i Danmark, Villy Søvndal har starta ein viktig debatt i bloggen sin. Han tar eit oppgjer med antidemokratiske strømningar i Danmark. Denne gongen spsifikt knytt til ein ekstrem muslims organisasjon Hizb-utTahrir.

Søvndal skriv mellom anna:

Jeg har en dyb, dyb bekymring over den retning vores samfund tager i de her år. En bekymring som de mange, mange mails og blog-indlæg er udtryk for. Fogh og Pia K. har haft magten i 7 år og vi har flere uroligheder i Danmark end jeg kan huske – Ungdomshuset, Christiania, den seneste uges brande osv.Helt almindelige mennesker – uanset deres baggrund – bliver dermed ofre for nogle eskalerende problemer. Nogle gange skriver jeg om sociale problemer, nogle gange om klimaproblemer, eller om kommunernes økonomiske problemer. I disse dage adresserer jeg de problemer vi oplever med integrationen – og mangel på samme. Som jeg har forstået medierne har mange med anden etnisk baggrund også fået deres biler brændt af.Der er altså i virkeligheden to diskussioner – en om demokrati og ytringsfrihed og min og SF’s afstandtagen fra Hizb-ut-Tahrir. Og så er der en debat om fejlslagen integration. De er begge vigtige.Det er mig magtpåliggende at vi siger det helt klart: Der er ikke brug for antidemokrater i Danmark. Og modsat diktaturstater som Saudi Arabien og Iran, så synes jeg ikke vi skal holde på kræfter som Hizb-ut-Tahrir og andre, der ikke vil friheden. Vi vil gøre hvad vi kan for at deres meninger ikke får et ben til jorden.

Søvndal tar opp to heilt sentrale poeng. Det første er at sosial utstøyting skaper ekstremisme. Det viktigast evi kan gjere for å unngå ekstremisme av alle valørar er å sørgje for at folk er i arbeid. At dei som ikkje er i arbeid ikkje søkk ned i fattigdom og fortvilelse. Gode støtteordningar, soialhjelp og tilgang på kunnskap er heilt sentrale ting. Heldigvis har vi ikkje enno sett slike opptøyar i Noreg som i Danmark. Men det kan skje her og. Den viktigaste reiskapen for å hindre sosial utstøyting er arbeid – arbeid for alle. Det betyr at vi kanskje må gjere noko med eigne fordommar mot innvandrarar, men det er heilt sikkert at vi må bli enno betre på norskopplæring. Men ein viktig del av å tilhøyre sosialt er at du er trygg på kulturen din, derfor må vi og ha morsmålsundervisning og kunnskap. Det eine er ein føresetnad for det andre. Integrering går ikkje berre ein veg.

Det andre viktige peonget Søvndal tar opp er at det er ei sentral plikt for venstresida å kjempe mot antidemokratar av alle avskyggingar og til alle tider. Dei som vil ta fridomen frå oss, anten det er tilhengjarar av ekstrem islamisme, kapitalisme og nyliberalisme eller stalinisme må og skal møte motstand. Fridom og demokrati er ikkje berre viktig for oss som menneske, men og ein viktig reidskap for å kjempe for eit meir rettferdig samfunn. Derfor irriterer det meg at ein del folk på venstresida forsvarer Castro og andre litt for ukritisk. Også antidemokratar som gjer ein del gode ting sosialt må vi rekne som motstandarane våre.

Standard
Fylkesting, Politikk

Spanande demokratisering

To lovforslag er ute til diskusjon for tida. Begge har potensiale i seg til å verke demokratiserande i Noreg. Kystfiskeutvalet har konkludert med at finnmarkingane har rett til å fiske i eiga hav, og skal få styre noko av dette sjølv. Forvaltning av dei som bur nære ressursane er eg jamt over for. Tidlegare er det foreslått at staten ikkje lenger skal styre dei store utmarksområda i Nordland og Troms, men at vi som bur her skal få rå over desse områda. Det skal skje gjennom skipinga av ein Hålogalandseigedom som Troms, Nordland og Sametinget skal styre i fellesskap.

Felles for desse to forslaga er at dei kjem på bakgrunn av at storsamfunnet erkjenner samiske rettar og at dei flytter makt frå departement og direktorat i Oslo og nærmare folk. Det er ein god ide. Så må eg ta eit atterhald, eg har enno ikkje lest kvart eit komma i desse utgreiingane. Det er sikkert ting som ikkje er så bra og, men hovudprinsippa er flotte.

Her kan du laste ned kystfiskeutvalet sin rapport i PDF-format.

Standard