Sigbjørn Johnsen
Arbeid og trygd, Feature, Økonomi, Politikk

Eit budsjett for miljøteknologi og innovasjon

Sigbjørn Johnsen

Finansminister Sigbjørn Johnsen la i dag fram eit godt statsbudsjett for landet. Satsing på miljø og innovasjon, samt barn og unge peikar framover. Foto: Wikipedia

I Næringsdepartementet har hovudfokus i dette budsjettet vore på det vi skal leve av i framtida.  Det er ei stor satsing på dei teknologiane vi skal leve av framover. Det tyder at forsking og miljø får ein auke i eit stramt budsjett. Dette vil vere med på å legge til rette for eit grønare næringsliv og vil legge grunnlaget for dei bedriftene som skal bere velferdsstaten i framtida.

Miljøteknologi

På næringsdepartementet sitt budsjett vil det i 2011 blir brukt 267 millionar kroner direkte mot miljøteknologi for å få på plass pilot- og demonstrasjonsprosjekt. Det er likevel slik at dei fleste miljøprosjekta får stønad gjennom dei ordinære verkemidla der dei konkurrerer med andre prosjekt. Det betyr at den samla summen brukt på utvikling av miljøteknologi, vil vere ein god del høgare enn 267 millionar.

Regjeringa varsla i samanheng med revidert budsjett for 2010 eit nytt program for kommersialisering av miljøteknologi, med ei ramme på 500 millionar kroner i perioden 2011-13. Programmet skal utnytte og supplere gjeldande verkemiddel. Ein hovuddel av fyrste løyvinga til året, på 117 mill. kroner, blir derfor tilført den etablerte foreslåtte ordninga for miljøteknologi i Innovasjon Noreg. Vidare blir det foreslått å setje av 10 mill. kroner til etablering av eit Senter for forskingsdriven innovasjon for miljøteknologi. Olje – og satsinga til energidepartementet innanfor havvind –  blir foreslått auka med 20 mill. kroner, og 20 mill. kroner blir løyvd foreslått til Transnova over Samferdselsdepartementets budsjett. I tillegg foreslår vi å vidareføre 140 mill. kroner til ordninga for miljøteknologi som blei etablert i 2010 på Innovasjon Noregs budsjett.

Meir til forsking over budsjettet til NHD

Investeringar i forsking og utvikling er avgjerande for å sikre den framtidige konkurranseevna og dermed trygge arbeidsplassar. Over Nærings- og budsjettet til handelsdepartementet foreslår regjeringa å bruke 2,18 milliardar kroner til næringsrelevant forsking og utvikling (FOU) i 2011.  FoU-kontrakter over Innovasjon Noregs budsjett blir styrkt med 20 millionar kroner til 285 millionar kronar. Brukarstyrd innovasjonsarena (BIA) blir foreslått styrkt med 10 millionar kroner, til 352,2 millionar kroner. Auka løyvingar til BIA under Forskningsrådet og FOU-kontraktar under Innovasjon Noreg skal hjelpe til å utløyse fleire gode FOU-prosjekt i bredda av norsk næringsliv. Når det gjeld dei tematiske satsingane, styrker regjeringa med dette budsjettforslaget FOU-løyvingane til miljøteknologi og marin bioprospektering.

Gulljakt i nord

Verda skrik etter råvarer, til mellom anna batteri, mobiltelefonar og vindkraftgeneratorar. Kina er den største produsenten av mange viktige mineralar, men har no innført eksporttoll på mange av desse minerala. Det betyr at det er ein stor marknad for viktige mineral, og ikkje minst er dette mineral vi treng for å kunne legge om i meir miljø vennleg retning. Derfor foreslår vi å løyve 25 millionar til leiting etter mineral i Nord-Noreg. Dette er for å starte eit fireårig prosjekt som totalt vil koste 100 millionar.

Du kan lese heile statsbudsjettet på regjeringa.no og på NHD sine nettsider.

Teknisk Ukeblad nemner miljøsatsinga her.

Alf Holmlid bloggar om saka her.

Standard
Feature, Politikk

Nytten av forskinga

Det tar tid, langsiktig satsing å finne kurar mot sjukdomar. Her er ei HIV-cellel. Foto: C. Goldsmith/Wikipedia Commons

På torsdag var eg invitert til å halde eit foredrag om nytta av forskinga for næringslivet. Her finn du ein litt redigert versjon av foredraget mitt. Eg vil gjerne ha kommentarar.

***

Det er ikkje så lenge sidan det var eit anna møte her i dette huset, og diskusjonane i etterkant av det forrige møte her på huset levnar liten tvil: desse seminara engasjerer.

Det er tydeleg at det kan varmt for seg når det skal diskuterast om forsking, prioritering av forskingsmidlar og nytta for samfunn og næringsliv.

Vi ser også ein tiltakende debatt i aviser og andre medium om forskingsprioriteringar og næringslivet i framtida.

Eg vil ikkje gå mykje inn på det ordskiftet som oppstod etter det forrige møtet – mellom rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen og sjefen min, Nærings- og handelsminister Trond Giske. (Ottersen bloggar her: https://blogg.uio.no/unidir/ottersen/blogs/ole-petter-ottersen)

Eg vil likevel nytte høvet til å kome med nokre presiseringar.

Ja, i departementet mitt lever vi i ei råvarebasert verd. Men vi må ikkje snakke om råvarar som om det var eit skjellsord.. Vi skal ikkje skamme oss over å ha råvarar og at vi forvaltar dei godt. Energiressursane våre varmar opp europeiske heimar. Norsk fisk og sjømat mettar mange magar i Russland, Frankrike og Kina. Minerala våre blir i aukande grad etterspurt av framveksande økonomiar.

Noreg er ein moderne, open økonomi som også har store råvareressursar.

Eg ønskjer også å nytte høvet til å kome med ei oppmoding: Vi må fri oss frå overskrifter av typen ”Frå ein svart oljeøkonomi til ein grøn kunnskapsøkonomi.” Noreg har ikkje ein kunnskapslaus og svart dinosaurøkonomi.

For det fyrste er det få sektorar som er så kunnskapsintensive som petroleumssektoren. Og det er ingen oljeøkonomiar som er mindre svarte enn den norske.

For det andre skal det heller ikkje vere tvil om at norsk næringsliv består av langt meir enn råvarene våre.

Gjennom utdanning og forsking har vi blant anna bygd opp ei stor IKT-næring i Noreg. I dag er IKT-næringa Noregs tredje største mål i omsetning.

Her finn vi Opera Software som i 1994 starta som eit forskingsprosjekt i Telenor. I mars i år blei norske Opera Software det fyrste selskapet til å bryte Apples nettlesarmonopol for iPhone-plattformen.

Andre eksempel finn vi innan bioteknologi.

Ny norsk forsking viser at det skjuler seg store rikdommar i arvestoffet til marine dyr, planter og bakteriar. Jakta på desse stoffa blir kalla marin bioprospektering, og det er seg store forventningar til kommersialiseringa av desse organismane. Ei råvarebasert kunnskapsnæring.

Innanfor same næring finn vi Oslo Cancer Cluster. I 2008 blei Oslo-regionen kåra til ein av dei 20 beste stadene i verda for bioteknologisk innovasjon av bladet Genome Technology. Eg fekk sjansen til å vere med å opne eit senter for innovasjon knytt til Universitetssjukehuset her i byen. Dette er eit godt eksempel på korleis vi kan kople kunnskapen ved offentlege kunnskapsbedrifter og skape mulegheit for næringsutvikling.

Uavhengig av næring. Desse eksempla fortel historia om eit kunnskapsbasert norsk næringsliv. Det fortel korleis norsk kompetanse vinn fram i den internasjonalen konkurransen.

Når vi no legg langsiktige strategiar for næringspolitikken må vi bygge vidare der vi allereie har fordel, der vi er kunnskapsrike og konkurransedyktige. Og det betyr at vi både må satse på olje, Opera og Oslo Cancer Cluster.

Når dei presiseringane er unnagjort vil eg samtidig hevde at debatten mellom Ottersen og Giske ikkje er utan relevans for dagens tema. Tvert i mot viser debatten den sterke koplinga mellom forsking på den eine sida, og på den andre sida: spørsmålet om kva vi skal leve av i framtida.

Denne koplinga er det avgjerande å ta med seg når vi i dag skal snakke om forskinga sin nytte og forskinga sin nytte for næringslivet.

I ein kronikk i Dagens Næringsliv på måndag fortalte professor ved Universitetet i Oslo, Helene Ulltveit-Moe om eit USA som slit.

Finanskrisa har bana veg for ei sjeldan grundig og smertefull strukturomstilling i USA. Den er særleg smertefull fordi krava som blir stilte innanfor dei næringane som skal sikre USA vokster i framtida overgår kompetansen til den arbeidsleitande.

Dette er urovekkjande med tanke på at USA for ein generasjon sidan rangerte på toppen internasjonalt når det gjeld delen av befolkninga med høgare utdanning. I dag finn vi USA på 12. plass. Samtidig slit dei med kvaliteten i den offentlege grunnskulen.

Dette er ikkje særeige for USA. Også i Noreg står vi overfor tilsvarande krav om omstilling.

I kronikken sin avsluttar derfor Ulltveit-Moe med følgjande oppfordring: ”Vi må satse på utdanning – ikke den dagen oljen tar slutt, men i dag!”

Eg kunne ikkje bli meir einig.

Då Kristin Halvorsen gjekk frå Finans- til Kunnskapsdepartementet sa ho at ho med denne overgangen gjekk frå å bruke pengar til å forvalte dei viktigaste ressursane våre.

Humankapitalen utgjer heile 70 prosent, mens olje og gass berre utgjer nærmare 12 prosent av den norske nasjonalformuen.

Det er kunnskap som har gjort oljen om til verdi og velstand. Det er arbeidskrafta som har gjeve oss 6000 milliardar petroleums-kronar i statskassa.

Vi lever av kvarandre sitt arbeid – hovuda våre og hendene våre – og det vil vi også gjere den dagen oljen tar slutt.

  • Derfor startar ein framtidsrette næringspolitikk allereie i seksårsalderen – når rundt 55.000 seksåringar kvart år entrar grunnskulen
  • Derfor har forsking og innovasjon ein høg prioritet når vi set rammene for Statsbudsjettet; og
  • Derfor oppfordrar vi norsk næringsliv til å auke forskingsinnsatsen gjennom brukarstyrde forskingsprogram.

Å bygge opp nye næringar tar tid.

Men i dei færraste tilfelle veks nye næringar fram frå ingenting.

Sjølv om tanken kanskje synest forlokkande for somme, er det lite truleg at norsk næringsliv er vesensforskjellig frå det gjeldande i framtida.

Næringslivet i 2020 vil stå på skuldrene til dagens bedrifter. Nye næringar veks fram frå det gjeldande.

  • Ta for eksempel Aker Verdals produksjon av understell til offshore vindmøller. Jacket-stålunderstella for oljeriggar er Verdals hovudprodukt i satsinga på offshore vind. Med lang erfaring med produksjon til krevjande kundar står dei klar til å entre ein ny marknad. Då General Electric tidlegare i år valte å etablere satsinga si på offshore vindkraft i Noreg og Trøndelag er dette ei stadfesting på at Aker Verdal er med.
  • Tilsvarande ser vi også korleis stadig meir utfordrande boreforhold har skapt nye høve for norske subsea-leverandørar. System løysingane, produkta og tenestene – baserte på tiår med erfaring og stadig vidareutvikling teknologiløysingar – set preget sitt på Subsea-utbygginga over heile verda. Og skulle vi no ende opp med sjøkabel i Hardanger vil vi nyttiggjere oss av subsea-teknologi – kunnskap og teknologi frå undervannskonstruksjoner til oljeindustrien.
  • Eit tredje eksempel har vi innan solenergi. Noreg har i utgangspunktet elendige føresetnader for solceller, det er dess ikkje noko særleg sol her. Men vi har materialteknologi og høgt kompetente kunnskapsmiljø som hjelper i utviklinga av energien frå ovan. Det var tilgangen til kunnskap, ikkje tilgangen til sol som gjorde denne satsinga muleg.

Noreg er eit lite land, men innanfor enkelte næringar er vi også store i verda.

  • Innanfor olje- og gass industrien
  • Dei maritime og marine næringar.

Her er vi ikkje berre verdsleiande når det kjem til storleik. Her er vi også i front når det gjeld kunnskap og teknologi. Det skal vi bygge vidare på.

  • Vi skal satse der vi har særskild kompetanse
  • Der vi har særskilde føresetnader, og ikkje minst
  • Der vi har sterke næringsklynger som vi kan bygge vidare på.

Men vi skal også sjå vidare!

  • Derfor vil regjeringa lage den første heilskaplege strategien for miljøteknologi. Vi skal vere med i eit av dei største teknologikappløpa som er i vår tid. Der stiller USA, EU, Kina med fleire på startstreken. Vi kan ikkje vinne i alle øvelsane, men det finast langrenn innafor miljøteknologi og.
  • Derfor skal vi lage ein heilt ny strategi for nanoteknologi.
  • Vi skal satse på rein energi, ikkje minst vere med på det som no skjer på vindkraft.

Vi er avhengige av at mange dreg i same retning for å nå dei måla vi har sat oss. Næringsutvikling er ei felles sak og involverer:

  • Styresmakter på alle nivå
  • Akademia: UH-sektoren og institutta, og ikkje minst
  • Næringslivet sjølv.

Alle må vere med.

Det betyr også at det er tilsvarande mange som må vere med når vi no diskuterer forskinga og nytten av forskinga.

I løpet av dei komande fire årene vil dei store ungdomskulla føre til ein rikeleg vokster i talet på studentar.

Oppmodinga om å velje seg ut – til utanlandske universitet og høgskuler – er gjeld også for desse studentane. Oppmodinga er ikkje noko som har kome med veksten i talet på studentar, men noko vi har stått fast på. Fordi internasjonal utveksling av studentar og forskarar handlar om å kome i kontakt med verda og kunnskapsmiljø ute. Vi bør søke ut på same måte som at vi oppmodar studentar og forskarar til å kome til oss.

Paul Chaffey har skrive på bloggen sin :

”I en moderne kunnskapsøkonomi er næringslivet mye mer avhengig av gode universiteter og forskningsmiljøer enn før. Og ikke et hvilket som helst forskningsmiljø, det må være både veldig godt kvalitetsmessig og det man gjør må være relevant for bedriften, ellers finner man samarbeid et annet sted”.

Eg observerer med glede at sektoren sine eigne ønsker om dialog om korleis potensialet til universitets- og til høgskulesektoren best kan utnyttast for å sikre den norske velferdsstaten.

På tilsvarande måte må også den politiske leiinga i Nærings- og handelsdepartementet vere opne for å stille spørsmål til om gjeldande organisering av forskingsmidlane våre er optimalt innretta. Om Nærings- og handelsdepartementet gjer gode prioriteringar. Om verkemidla våre er treffsikre.

Målet for næringsdepartementet sine forskingsretta verkemiddel er å utløyse meir forsking i næringslivet.

Ikkje fordi forsking i næringslivet er eit mål i seg sjølv.

Målet er å hjelpe til auka produktivitet, nye næringsområde og effektivisering.

Når vi i dag investerer i utdanning og forsking, gjer vi det med ei klar forventning om framtidige resultat.

  • Vi forventar at universitet og høgskular utdannar studentar som har kunnskap som norsk nærings- og samfunnsliv treng og etterspør.
  • Vi forventar at forsking vil gi ny kunnskap, nye produkt og tenester.
  • Vi forventar at forskingsinvesteringar materialiserer seg i framtidig verdiskaping – det vi skal leve av i framtida.

I 2010 går nærmare 700 millionar kronar av Nærings- og budsjettet til handelsdepartementet til innovasjonsprosjekt og kompetanseprosjekt i norsk næringsliv. Av dette går 345 millionar, eller rundt halvparten, til programmet BIA [Brukerstyrt Innovasjonsarena].

BIA er ein open konkurransearena. Prosjekter frå ulike område konkurrerer om å få støtte på grunnlag av forskingskvalitet, innovasjonsgrad og verdiskapningspotensial. Prosjekta er initierte av næringslivet, og drivkrafta ligg i dei eigne strategiane og behova til bedriftene.

Resultata såg langt tyder på at dette er eit verkemiddel som treff.

  • Vi ser at innovasjonsprosjekta utløyser forskingsinvesteringar i næringslivet
  • BIA fører til konkurranse på tvers av bransjar og teknologiområde; og
  • Programmet gjev oss prosjekt med høg kvalitet og stort verdiskapingspotensial.

Det offentlege hjelper i gjennomsnitt med litt over tretti prosent av investeringa i BIA-prosjekta. Det er selskapa sjølv som bidrar med størstedelen av investeringa.

Og det gjer dei fordi dei har ei forventning om at investeringa vil gje framtidige gevinstar. Nytten vil dekke for kostnaden. Dersom ikkje ville investeringa uteblitt.

Det forteljar oss korleis næringslivet sjølv – særleg i dette tilfellet – er den beste til å vurdere kva som er nyttig forsking for næringslivet.

Det har skjedd store ting i verda sidan den gongen eg blei fødd – på begynninga av 70-talla ein gong.

År for år, litt etter litt, har velstanden auka.

Resultatet er at generasjonen min – reint økonomisk- er langt betre stilt enn den foreldregenerasjonen ein gong var.

Men det er ikkje dei rikaste landa som har vakse mest i løpet av dei siste femti årene vi har lagt bak oss. Drivarane for voksteren er dei nye framveksande økonomiane. Mens voksteren her har vore opp mot 5 prosent, har snitta blant OECD-landa vore på 2,6 prosent.

Ein annan nokså påfallande utviklingstrekk for livstida mi – og som kanskje i størst grad har gjort seg gjeldande i dei siste årene – er veksten i medlemsmassen i Miljøbevegelsen.

Enno finst det dei som forfektar det opplagde, men medvitet omkring omfang og verknadene av menneskeskapte klimaforandringar er skjerpte.

Få er villige til å forsake velferdsgode eller velstand for å konkurrere internasjonalt. For å forsvare det norske lønnsnivået og samtidig vere konkurransedyktige må vi derfor halde arbeidsproduktiviteten oppe – vi må produsere mykje på få arbeidstimar.

For å finne løysingar på den globale klimautfordringa må vi utvikle nye energikjelder, vi må produsere meir energieffektivt og med mindre utslepp.

”Det er mye vi ikke vet om framtiden, men vi vet at vi vil trenge kunnskap.” sa Statsministeren i nyttårstalen sin.

Når vi i dag diskuterer forsking og nytten til og av forskinga er det eit uttrykk for eit felles ønske om å stå sterkare rusta i møtet med framtida.

Det er derfor med glede å registrere eit brennende engasjement – i næringslivet, blant universiteta og høgskulane, instituttsektoren og politikarar. Det lover godt for debatten.

Standard