Politikk, Troms og Tromsø

Magert i Tromsø om vi skal vente på oljeleveranser

En mager fremtid møter de som baserer sin næringspolitikk på olje. Høyre og Ap har alt for lenge basert seg på at olja skulle redde både Nord-Norge og Tromsø. Nå ser vi at dette ikke har fungert. Et tydelig symbol på dette er Tønsnes. Det er et stort og tomt område, ikke engang tomme tønner. Det er nedslående og trist å se et sånt område ligge brakk. Her skulle det være liv og røre, men det livet blir ikke skapt av olja. Det må vi skape av andre ressurser.

av Pål Julius Skogholt,tredjekandidat Tromsø SV og Torgeir Knag Fylkesnes, stortingsrepresentant SV.

Trykt i Nordlys 25.06.15

Det er bare tomhet der det skulle være oljeaktivitet. Her fra Tønsvika.

Det er bare tomhet der det skulle være oljeaktivitet. Her fra Tønsvika.

Det ser ut til å være noen som tror at det grønne skiftet skjer dersom en bare snakker om det.

Erna Solbergs nyttårstale om behovet for at Norge må omstille seg, få flere ben å stå på, bli mindre oljeavhengig, fikk mye ros. Men ikke på grunn av hva hun sa, men fordi folk trodde at hun ville følge opp sine ord med handling.

Mye har skjedd siden statsbudsjettet ble lagt frem i fjor. Stadig flere mister jobben, arbeidsledigheten øker, og det er krise i oljenæringen som sender sjokkbølger inn i norsk økonomi.

I denne krisa er det også muligheter her i Tromsø. Tromsø er i ferd med å bli landets største fiskerihavn, vi har ledende fagmiljø innen både forvaltning av og kunnskap om hav og havressurser, både på makro- og mikronivå. Vi har høgteknologiske og verdensledene miljø innafor biotek, rom og IKT. Dette må være utgangspunktet for Tromsøs framtid: langsiktige og bærekraftige næringer er det vi trenger.

Havet er Tromsøs olje. Vi i Tromsø må bli flinkere til å skape næring med utgangspunkt i disse miljøene, skape koplinger, nye produkt og nye tjenester. Petroleumssektoren har ikke betydd et løft for Tromsø. Vi må bygge på de næringene som allerede finnes i byen.

Nøkkelen ligger i å utnytte den kompetansen som finnes på Universitetet, institutta og i det eksisterende næringslivet for å ta Tromsø videre.

Abelia, Norsk Industri, Norsk Olje og Gass og Tekna har lagt fram et forslag til program for teknologioverføring fra petroleumssektoren som de kaller “Transferit”. Dessverre var det bare SV som stemte for dette i statsbudsjettet på Stortinget. Vi mener vi uansett kan følge dette opp lokalt her i Tromsø. Vårt forslag bygger på den samme lesten, men ser breiere enn bare teknologioverføring fra oljebransjen. Det vi trenger er gode mekanismer for teknologioverføring mellom bedrifter og bransjer i Tromsø.

Forslaget fra Abelia med fleire lyder blant annet:

Metoden kalles «Idélab», og er en utprøvd metode for å dyrke frem nye og radikale idéer i grenseflatene mellom ulike fagfelt. Metoden er generisk, bygger på erfaringer fra over 60 gjennomføringer i det engelske forskningsrådet, og det norske Forskningsrådet har også gjort dette med suksess. Metoden egner seg godt til å plukke ut de mest grensesprengende innovasjonsprosjektene, gjennom en tidsbegrenset og intens idéutveksling og diskusjon på tvers av faggrenser. “

Vi tror denne måten å jobbe på kan være en viktig måte å jobbe på for å videreutvikle næringslivet i Tromsø.

Vi mener vi må gjøre Tromsø til en skapende by på nye områder og legge til rette for såkalla «makerspaces», vi kan kalle det verksteder, med verktøy, opplæring og fellesskap rundt det å lage. Disse verktøya kan være med å inspirere de som i dag skaper ting i sin egen garasje eller på sitt eget hobbyrom. I fellesskap vil det bli skapt nye ideer og nye måter å jobbe på.

Når nye ideer skal settes ut i live trenger vi kapital. Av og til lite, av og til mye. Derfor vil vi foreslå både å styrke det kommunale næringsfondet og et nordnorsk investeringsfond. Det kommunale næringsfondet kan bidra med ubyråkratisk startstøtte for å komme i gang med nye ideer, mens investeringsforndet kan være med på å ta de store løftene.

Vi vil derfor foreslå fire konkrete ting som vil være med på å løfte Tromsø som næringslivsby.

Forslag :

  • Idélab Tromsø – et innovasjonsprosjekt/-arena for Tromsø hvor vi bringer sammen de ulike miljøene og bransjene i byen til jevnlig idéutveksling, koblet med lokale næringsfond for idemakere, osv. Vi må få til koblinga mellom avanserte miljø innafor IKT, rom, biotek og tradisjonelt fiskeri. I denne koblinga kan vi utnytte naturlige fortrinn og ta Tromsø videre.
  • Tekno-Tromsø. Tromsø har gode forutsetninger for å bli gode på ny teknologi, men da må det  legges til rette for det. Vi vil gi alle de som har gode ideer for dataprogram, bygging av nye maskiner, osb et miljø gjennom å bygge opp makerspaces og hackerspaces – dvs frie boltreplasser for teknologiinnovatører.
  • Styrke det kommunale næringsfondet. Kommunale næringsfond har vist seg å være meget treffsikker måte å hjelpe nye næringsideer ut i livet. Det er rett og slett ubyråkratisk støtte som vi ofte hører har vært avgjørende for at folk har satt ideer ut i livet.
  • Nordnorsk investeringsfond. SV har foreslått å etablere et fond på 10 mrd for å investere i Nord-Norge. Ofte er kapital ei utfordring for å komme i gang, spesielt i nord. Vi må gi de gode ideene rom til å blomstre.

Tilsammen vil dette gjøre byen attraktiv for de som skal bygge de nye næringene!
Byen skal lukte fisk – ikke olje!

Standard
Olje, Økonomi

Øydelegge for å skape?

Det vart ikkje noko oljenirvana i nord. Det ser ikkje ut til at vi skal kunne ruse oss i oljedamp medan naturen blir øydelagt rundt oss. Dette er fantastisk gode nyheiter. Det som ikkje er fantastisk er korleis NHO reagerer på dette.

Tidlegare stortingsrepresentant for Høgre, no regiondirektør for NHO i Nordland, Ivar Kristiansen seier til Nord24:

Regiondirektøren legger ikke skjul på at han er redd for å bli oppfattet som en festbrems, men han mener det ikke lenger er riktig å snakke om at Nord-Norge vil få en fantastisk vekst. For i troen på vekst som følge av petroleumsnæringen kommer nordover, er mulighetene i andre sektorer glemt.

Fortel meg, går det ikkje an å forestille seg anna næring enn olje?

– Skal vi få arbeidsplasser må vi nok godta flere inngrep og sår i landskapet. Vi må tåle å se spor etter gruvedrift eller oppdrettsanlegg i flere kystmiljø, sier han.

Kor tar dei dette frå, at vi ikkje skal kunne skape noko nytt utan å øydelegge ting rundt oss? Dette må vere eit av dei beste eksempla på manglande kreativitet eg har sett.

Går det ikkje an å tenkje tanken at framtida vår er basert på at vi tar vare på naturen rundt oss, at vi tar vare på og utnyttar dei ressursane som ikkje blir borte? Først og fremst fisken, men kva turisme vil vi få i ein øydelagt natur?

Basisen for det som skal skje her nord må vere bærekrafta til naturen vår. På det grunnlaget kan vi hauste fisk frå havet, vind til straum og godt betalande turistar.

Men, eg trur vi kan bygge oss ei framtid der vi tar i bruk nye teknologiar og bygger nye industriar utan å øydelegge. Vi står framfor ein ny industriell revolusjon. Denne gongen blir det ikkje store fabrikkar, men mindre desentraliserte og distribuerte produksjonsstader basert på 3D-printing av ulikemateriale.

I ei slik framtida kjem pengane til å sitte ikkje i å produsere, men i å skape. Der er vi i Nord-Noreg like sentralt plassert som alle andre. Vi kan hive oss på denne nye industrielle revolusjonen eller vi kan basere oss på å øydelegge naturen rundt oss.

Det er ditt val.

Standard
Arbeid og trygd, Feature, Økonomi, Politikk, Troms og Tromsø

Ein by open for nye idear

I middelalderen vart Venezia ein av dei største, mektigaste og rikaste byane i verda. Ein av teoriane som prøver å forklare korfor, seier at Venezia skapte seg denne statusen gjennom å vere open for alle typar folk, alle typar yrker og dei mange ideane som oppstår i møtet mellom desse.

Tromsø kan lære av kva som har skapt suksess for byar før, og bruke på vår måte i vår samanheng. Eit av fellestrekka for suksessrike byar, før og no, er at dei er opne. Det vil seie at dei tek i mot nye idear og har eit miljø der idear kan settast ut i livet. Det er to delar av dette, det første er ideen, det andre miljøet for nyskaping. I SV er vi opptatt av å lage eit godt grunnlag for begge delar.

Idear oppstår i møtet mellom menneske, kultur og kunnskap. Menneske som har ulik kunnskap og ulik kultur. Tromsø er ein open by. Vi tar mot innvandrarar, søringar, nordlendingar, samar og asylsøkarar. Kommunen vår har allereie gjort mykje for at alle skal kjenne seg heime i byen vår. Vi har oppretta ein internasjonal skole, vi har vedtatt å bli ein del av forvaltningsområdet for samisk språk, og vi driv eit aktivt internasjonalt samarbeid, basert både på solidaritet og eigennytte.

Det er framleis ei utfordring å arbeide for at alle kjenner seg heime i byen. Dei som trur på noko anna enn den kristne guden må ha gudshus å gå. Vi må overvinne vår eiga frykt for det framande i og utanfor oss sjølve for å bygge vidare på dette. Det er forståeleg at ein er skeptisk til det som er framand og nytt. Men både som samfunn og som menneske har vi mykje å tene på prøve å forstå det som er nytt for oss. Det betyr likevel ikkje at vi skal godta alt.

Så må vi bygge møteplassar, der folk frå ulike bakgrunnar kan møtast, bli kjent med kvarandre og skape seg like mulegheiter til å lykkast. Først og fremst må vi bygge vidare på det som skjer i kulturlivet, idrettsorganisasjonane og resten av frivilligheita for å sørgje for at alle er velkomne der. Likevel er kanskje arbeidsplassen den viktigaste staden der folk møtes. Store arbeidsplassar i Tromsø som Universitetet og UNN er gode på å ta i bruk kompetansen frå mange ulike folk. Der trur vi mange har mykje å lære. Både i det offentlege og i det private bør vi sjå forbi framande namn, slik at vi kan sjå den kompetansen folk sit på.

Byen har mykje av rammeverket som skal til for at vi skal tiltrekke oss folk – dyktige og skapande folk frå landsdelen og frå verda. Vi treng desse folka.
Næringsforeninga hevdar vi vil kome til å trenge minst 2500 nye arbeidstakarar i byen. Dei må vi tiltrekke oss. Hans Olav Karde seier til siste nummer av Markant:

“Som andre, så tror jeg vi må jobbe for at vi skal fremstå som en attraktiv by å jobbe i, og jeg tror Tromsø vil være tjent med å markedsføre seg som en del av hele regionen vår. Dessuten tror jeg også Tromsø må tenke på bredde i tilbudet av arbeidsplasser. Kulturnæringen er et veldig godt eksempel på dette. Denne næringen representerer i seg selv mange arbeidsplasser, den tilbyr attraktive arbeidsplasser også for kvinner – og den bidrar til å gjøre byen og regionen mer attraktiv og spennende.”

Eg trur Karde har eit heilt sentralt poeng som underbygger behovet for å vere ein open og inklderande by.

Tromsø er ein kunnskapsby, vi har ei høgt utdanna befolkning, vi har dyktige fagarbeidarar og vi har viktige kunnskapsinstitusjonar. SV meiner vi kan bli enno betre på å ta i bruk denne kunnskapen, til beste for folk i byen og landsdelen. Saman med dyktige folk i Innovasjon Noreg, fylkeskommune, kommunen, Universitetet og forskningsinstitutta bør det vere muleg å bli enno betre på å spreie den kunnskapen som finst og ta den i bruk i nye og etablerte bedrifter. Utan kunnskapen frå Universitetet og institutta ville vi ikkje hatt ei gryande næring innan biotek eller IKT i Tromsø. Vi trur kommunen kan ta ei enno større rolle som tilretteleggar her.

Med utgangspunkt i kunnskapen i byen, med utgangspunkt i å vere den opne, inkluderande og tolerante byen er det muleg å få til å skape spennande nye bedrifter og vidareutvikle dei vi har. I Tromsø er det sterke miljø innafor bioteknologi, fjernteknologi og marine næringar. Desse er avhengige av tilrettelegging frå kommune.

SV vil vere leiande i å sørgje for at planprosessane i kommunen skal vere føreseielege og forståelege, og gjennom å sørgje for at vi alltid har areal tilgjengeleg for den som vil starte eller utvide ei bedrift. Kommunen må i enno større grad bli ein medspelar for dei som vil skape noko i Tromsø. Derfor vil vi opprette eit strategisk næringsselskap som kan vere ein reiskap for å legge betre til rette for næringslivet i Tromsø. Tromsø må ta godt vare på og ta godt i mot både gründarar og etablerte bedrifter.

Slik er vi med på å bygge byen og landsdelen for framtida.
Slik blir vi også rusta til å møte den internasjonale finanskrisa – med trygge arbeidsplassar, og ein god velferd for alle.

Standard
Erna Solberg
Feature, Olje, Økonomi

Høgre er næringsfiendtlege og distriktsfiendtlege

Erna Solberg

Erna Solberg sitt parti fjernar støtte til næringslivet i nord og gjer Noreg meir avhengige av oljen. Foto: Høgre/CF Wesenberg / kolonihavnen.no(dei har copyright på biletet, og derfor gjeld ikkje den generelle CC-lisensen for bloggen min på dette biletet)

Eg er kanskje naiv, men eg hadde faktisk trudd at Høgre var opptatt av næringslivet i heile landet, og at dei var opptatt å skape det nye næringslivet som vi skal leve av og med i framtida. Eg tok feil. Høgre er i beste fall opptatt av næringslivet i Oslo og Akershus.

Eg vart kvitt naiviteten min då eg las gjennom Høgre sitt alternative statsbudsjett for 2011. Det trur eg det er fornuftig at alle som er opptatt av næringsutvikling brukar tid på å lese. Då blir du kvitt all di naive tru på at Høgre er næringslivet sitt parti.

Ein av dei viktigaste aktørane i næringsutviklinga i Noreg er fylkeskommunane. Fylka har pengar som gå direkte i støtte til nye og gamle bedrifter og som blir brukt til å legge til rette for næringsutvikling. Høgre foreslår å fjerne heile denne posten på 1,5 milliardar. Det betyr at Nordland mistar 261,5 mill, Troms 178 mill, og Finnmark 134 millionar. Det vil næringslivet i nord, og særleg nye bedrifter merke.

Du trur kanskje at det var alt, men nei. Det er meir.

Høgre kuttar og ein halv milliard i rammetilskottet til fylka. Det vil gå ut over vegbygginga og den vidaregåande skolen. Det er ikkje eit gode for næringslivet.

Men, det er enno meir!

Høgre foreslår å kutte 220 millionar til utviklingsfond. Dette er sentrale middel til bygdeutvikling i Noreg og kutt vil skape problem for næringslivet i dei minste bygdene våre.

Puh, var det alt, spør du? Neida, det er enno meir!

Høgre flyttar 200 millionar frå allsidig næringsutvikling gjennom SIVA, næringshagar og kompetanseutvikling til petroleumssatsing. Høgre vil altså gjere landet vårt enno meir avhengige av oljen. Det er å gå med ryggen inn i framtida.

Har du falt av stolen no? Viss ikkje, hald deg fast, for det kjem meir.

Høgre vil kutte 200 millionar i kjøp av ulønsame posttenester. Dette er dei tenestene som gjer at folk og bedrifter i distrikta kan få og kan sende post kvar dag. Det som gjer at distrikta har tilgang til omtrent same infrastruktur og kommunikasjon som sentrale strok.

Høgre sin politikk er ein politikk for eit meir oljeavhengig land med større skilnader mellom folk og landsdelar.

Så, eg har lagt vekk mi naive tru på at Høgre er næringsvenleg, det bør du og gjere. SV og den raud-grønne regjeringa er mykje betre for næringslivet enn Høgre.

Høgre sitt alternative statsbudsjett finn du her, kutta er frå side 69 og utover.

Standard
Feature, Politikk

Nytten av forskinga

Det tar tid, langsiktig satsing å finne kurar mot sjukdomar. Her er ei HIV-cellel. Foto: C. Goldsmith/Wikipedia Commons

På torsdag var eg invitert til å halde eit foredrag om nytta av forskinga for næringslivet. Her finn du ein litt redigert versjon av foredraget mitt. Eg vil gjerne ha kommentarar.

***

Det er ikkje så lenge sidan det var eit anna møte her i dette huset, og diskusjonane i etterkant av det forrige møte her på huset levnar liten tvil: desse seminara engasjerer.

Det er tydeleg at det kan varmt for seg når det skal diskuterast om forsking, prioritering av forskingsmidlar og nytta for samfunn og næringsliv.

Vi ser også ein tiltakende debatt i aviser og andre medium om forskingsprioriteringar og næringslivet i framtida.

Eg vil ikkje gå mykje inn på det ordskiftet som oppstod etter det forrige møtet – mellom rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen og sjefen min, Nærings- og handelsminister Trond Giske. (Ottersen bloggar her: https://blogg.uio.no/unidir/ottersen/blogs/ole-petter-ottersen)

Eg vil likevel nytte høvet til å kome med nokre presiseringar.

Ja, i departementet mitt lever vi i ei råvarebasert verd. Men vi må ikkje snakke om råvarar som om det var eit skjellsord.. Vi skal ikkje skamme oss over å ha råvarar og at vi forvaltar dei godt. Energiressursane våre varmar opp europeiske heimar. Norsk fisk og sjømat mettar mange magar i Russland, Frankrike og Kina. Minerala våre blir i aukande grad etterspurt av framveksande økonomiar.

Noreg er ein moderne, open økonomi som også har store råvareressursar.

Eg ønskjer også å nytte høvet til å kome med ei oppmoding: Vi må fri oss frå overskrifter av typen ”Frå ein svart oljeøkonomi til ein grøn kunnskapsøkonomi.” Noreg har ikkje ein kunnskapslaus og svart dinosaurøkonomi.

For det fyrste er det få sektorar som er så kunnskapsintensive som petroleumssektoren. Og det er ingen oljeøkonomiar som er mindre svarte enn den norske.

For det andre skal det heller ikkje vere tvil om at norsk næringsliv består av langt meir enn råvarene våre.

Gjennom utdanning og forsking har vi blant anna bygd opp ei stor IKT-næring i Noreg. I dag er IKT-næringa Noregs tredje største mål i omsetning.

Her finn vi Opera Software som i 1994 starta som eit forskingsprosjekt i Telenor. I mars i år blei norske Opera Software det fyrste selskapet til å bryte Apples nettlesarmonopol for iPhone-plattformen.

Andre eksempel finn vi innan bioteknologi.

Ny norsk forsking viser at det skjuler seg store rikdommar i arvestoffet til marine dyr, planter og bakteriar. Jakta på desse stoffa blir kalla marin bioprospektering, og det er seg store forventningar til kommersialiseringa av desse organismane. Ei råvarebasert kunnskapsnæring.

Innanfor same næring finn vi Oslo Cancer Cluster. I 2008 blei Oslo-regionen kåra til ein av dei 20 beste stadene i verda for bioteknologisk innovasjon av bladet Genome Technology. Eg fekk sjansen til å vere med å opne eit senter for innovasjon knytt til Universitetssjukehuset her i byen. Dette er eit godt eksempel på korleis vi kan kople kunnskapen ved offentlege kunnskapsbedrifter og skape mulegheit for næringsutvikling.

Uavhengig av næring. Desse eksempla fortel historia om eit kunnskapsbasert norsk næringsliv. Det fortel korleis norsk kompetanse vinn fram i den internasjonalen konkurransen.

Når vi no legg langsiktige strategiar for næringspolitikken må vi bygge vidare der vi allereie har fordel, der vi er kunnskapsrike og konkurransedyktige. Og det betyr at vi både må satse på olje, Opera og Oslo Cancer Cluster.

Når dei presiseringane er unnagjort vil eg samtidig hevde at debatten mellom Ottersen og Giske ikkje er utan relevans for dagens tema. Tvert i mot viser debatten den sterke koplinga mellom forsking på den eine sida, og på den andre sida: spørsmålet om kva vi skal leve av i framtida.

Denne koplinga er det avgjerande å ta med seg når vi i dag skal snakke om forskinga sin nytte og forskinga sin nytte for næringslivet.

I ein kronikk i Dagens Næringsliv på måndag fortalte professor ved Universitetet i Oslo, Helene Ulltveit-Moe om eit USA som slit.

Finanskrisa har bana veg for ei sjeldan grundig og smertefull strukturomstilling i USA. Den er særleg smertefull fordi krava som blir stilte innanfor dei næringane som skal sikre USA vokster i framtida overgår kompetansen til den arbeidsleitande.

Dette er urovekkjande med tanke på at USA for ein generasjon sidan rangerte på toppen internasjonalt når det gjeld delen av befolkninga med høgare utdanning. I dag finn vi USA på 12. plass. Samtidig slit dei med kvaliteten i den offentlege grunnskulen.

Dette er ikkje særeige for USA. Også i Noreg står vi overfor tilsvarande krav om omstilling.

I kronikken sin avsluttar derfor Ulltveit-Moe med følgjande oppfordring: ”Vi må satse på utdanning – ikke den dagen oljen tar slutt, men i dag!”

Eg kunne ikkje bli meir einig.

Då Kristin Halvorsen gjekk frå Finans- til Kunnskapsdepartementet sa ho at ho med denne overgangen gjekk frå å bruke pengar til å forvalte dei viktigaste ressursane våre.

Humankapitalen utgjer heile 70 prosent, mens olje og gass berre utgjer nærmare 12 prosent av den norske nasjonalformuen.

Det er kunnskap som har gjort oljen om til verdi og velstand. Det er arbeidskrafta som har gjeve oss 6000 milliardar petroleums-kronar i statskassa.

Vi lever av kvarandre sitt arbeid – hovuda våre og hendene våre – og det vil vi også gjere den dagen oljen tar slutt.

  • Derfor startar ein framtidsrette næringspolitikk allereie i seksårsalderen – når rundt 55.000 seksåringar kvart år entrar grunnskulen
  • Derfor har forsking og innovasjon ein høg prioritet når vi set rammene for Statsbudsjettet; og
  • Derfor oppfordrar vi norsk næringsliv til å auke forskingsinnsatsen gjennom brukarstyrde forskingsprogram.

Å bygge opp nye næringar tar tid.

Men i dei færraste tilfelle veks nye næringar fram frå ingenting.

Sjølv om tanken kanskje synest forlokkande for somme, er det lite truleg at norsk næringsliv er vesensforskjellig frå det gjeldande i framtida.

Næringslivet i 2020 vil stå på skuldrene til dagens bedrifter. Nye næringar veks fram frå det gjeldande.

  • Ta for eksempel Aker Verdals produksjon av understell til offshore vindmøller. Jacket-stålunderstella for oljeriggar er Verdals hovudprodukt i satsinga på offshore vind. Med lang erfaring med produksjon til krevjande kundar står dei klar til å entre ein ny marknad. Då General Electric tidlegare i år valte å etablere satsinga si på offshore vindkraft i Noreg og Trøndelag er dette ei stadfesting på at Aker Verdal er med.
  • Tilsvarande ser vi også korleis stadig meir utfordrande boreforhold har skapt nye høve for norske subsea-leverandørar. System løysingane, produkta og tenestene – baserte på tiår med erfaring og stadig vidareutvikling teknologiløysingar – set preget sitt på Subsea-utbygginga over heile verda. Og skulle vi no ende opp med sjøkabel i Hardanger vil vi nyttiggjere oss av subsea-teknologi – kunnskap og teknologi frå undervannskonstruksjoner til oljeindustrien.
  • Eit tredje eksempel har vi innan solenergi. Noreg har i utgangspunktet elendige føresetnader for solceller, det er dess ikkje noko særleg sol her. Men vi har materialteknologi og høgt kompetente kunnskapsmiljø som hjelper i utviklinga av energien frå ovan. Det var tilgangen til kunnskap, ikkje tilgangen til sol som gjorde denne satsinga muleg.

Noreg er eit lite land, men innanfor enkelte næringar er vi også store i verda.

  • Innanfor olje- og gass industrien
  • Dei maritime og marine næringar.

Her er vi ikkje berre verdsleiande når det kjem til storleik. Her er vi også i front når det gjeld kunnskap og teknologi. Det skal vi bygge vidare på.

  • Vi skal satse der vi har særskild kompetanse
  • Der vi har særskilde føresetnader, og ikkje minst
  • Der vi har sterke næringsklynger som vi kan bygge vidare på.

Men vi skal også sjå vidare!

  • Derfor vil regjeringa lage den første heilskaplege strategien for miljøteknologi. Vi skal vere med i eit av dei største teknologikappløpa som er i vår tid. Der stiller USA, EU, Kina med fleire på startstreken. Vi kan ikkje vinne i alle øvelsane, men det finast langrenn innafor miljøteknologi og.
  • Derfor skal vi lage ein heilt ny strategi for nanoteknologi.
  • Vi skal satse på rein energi, ikkje minst vere med på det som no skjer på vindkraft.

Vi er avhengige av at mange dreg i same retning for å nå dei måla vi har sat oss. Næringsutvikling er ei felles sak og involverer:

  • Styresmakter på alle nivå
  • Akademia: UH-sektoren og institutta, og ikkje minst
  • Næringslivet sjølv.

Alle må vere med.

Det betyr også at det er tilsvarande mange som må vere med når vi no diskuterer forskinga og nytten av forskinga.

I løpet av dei komande fire årene vil dei store ungdomskulla føre til ein rikeleg vokster i talet på studentar.

Oppmodinga om å velje seg ut – til utanlandske universitet og høgskuler – er gjeld også for desse studentane. Oppmodinga er ikkje noko som har kome med veksten i talet på studentar, men noko vi har stått fast på. Fordi internasjonal utveksling av studentar og forskarar handlar om å kome i kontakt med verda og kunnskapsmiljø ute. Vi bør søke ut på same måte som at vi oppmodar studentar og forskarar til å kome til oss.

Paul Chaffey har skrive på bloggen sin :

”I en moderne kunnskapsøkonomi er næringslivet mye mer avhengig av gode universiteter og forskningsmiljøer enn før. Og ikke et hvilket som helst forskningsmiljø, det må være både veldig godt kvalitetsmessig og det man gjør må være relevant for bedriften, ellers finner man samarbeid et annet sted”.

Eg observerer med glede at sektoren sine eigne ønsker om dialog om korleis potensialet til universitets- og til høgskulesektoren best kan utnyttast for å sikre den norske velferdsstaten.

På tilsvarande måte må også den politiske leiinga i Nærings- og handelsdepartementet vere opne for å stille spørsmål til om gjeldande organisering av forskingsmidlane våre er optimalt innretta. Om Nærings- og handelsdepartementet gjer gode prioriteringar. Om verkemidla våre er treffsikre.

Målet for næringsdepartementet sine forskingsretta verkemiddel er å utløyse meir forsking i næringslivet.

Ikkje fordi forsking i næringslivet er eit mål i seg sjølv.

Målet er å hjelpe til auka produktivitet, nye næringsområde og effektivisering.

Når vi i dag investerer i utdanning og forsking, gjer vi det med ei klar forventning om framtidige resultat.

  • Vi forventar at universitet og høgskular utdannar studentar som har kunnskap som norsk nærings- og samfunnsliv treng og etterspør.
  • Vi forventar at forsking vil gi ny kunnskap, nye produkt og tenester.
  • Vi forventar at forskingsinvesteringar materialiserer seg i framtidig verdiskaping – det vi skal leve av i framtida.

I 2010 går nærmare 700 millionar kronar av Nærings- og budsjettet til handelsdepartementet til innovasjonsprosjekt og kompetanseprosjekt i norsk næringsliv. Av dette går 345 millionar, eller rundt halvparten, til programmet BIA [Brukerstyrt Innovasjonsarena].

BIA er ein open konkurransearena. Prosjekter frå ulike område konkurrerer om å få støtte på grunnlag av forskingskvalitet, innovasjonsgrad og verdiskapningspotensial. Prosjekta er initierte av næringslivet, og drivkrafta ligg i dei eigne strategiane og behova til bedriftene.

Resultata såg langt tyder på at dette er eit verkemiddel som treff.

  • Vi ser at innovasjonsprosjekta utløyser forskingsinvesteringar i næringslivet
  • BIA fører til konkurranse på tvers av bransjar og teknologiområde; og
  • Programmet gjev oss prosjekt med høg kvalitet og stort verdiskapingspotensial.

Det offentlege hjelper i gjennomsnitt med litt over tretti prosent av investeringa i BIA-prosjekta. Det er selskapa sjølv som bidrar med størstedelen av investeringa.

Og det gjer dei fordi dei har ei forventning om at investeringa vil gje framtidige gevinstar. Nytten vil dekke for kostnaden. Dersom ikkje ville investeringa uteblitt.

Det forteljar oss korleis næringslivet sjølv – særleg i dette tilfellet – er den beste til å vurdere kva som er nyttig forsking for næringslivet.

Det har skjedd store ting i verda sidan den gongen eg blei fødd – på begynninga av 70-talla ein gong.

År for år, litt etter litt, har velstanden auka.

Resultatet er at generasjonen min – reint økonomisk- er langt betre stilt enn den foreldregenerasjonen ein gong var.

Men det er ikkje dei rikaste landa som har vakse mest i løpet av dei siste femti årene vi har lagt bak oss. Drivarane for voksteren er dei nye framveksande økonomiane. Mens voksteren her har vore opp mot 5 prosent, har snitta blant OECD-landa vore på 2,6 prosent.

Ein annan nokså påfallande utviklingstrekk for livstida mi – og som kanskje i størst grad har gjort seg gjeldande i dei siste årene – er veksten i medlemsmassen i Miljøbevegelsen.

Enno finst det dei som forfektar det opplagde, men medvitet omkring omfang og verknadene av menneskeskapte klimaforandringar er skjerpte.

Få er villige til å forsake velferdsgode eller velstand for å konkurrere internasjonalt. For å forsvare det norske lønnsnivået og samtidig vere konkurransedyktige må vi derfor halde arbeidsproduktiviteten oppe – vi må produsere mykje på få arbeidstimar.

For å finne løysingar på den globale klimautfordringa må vi utvikle nye energikjelder, vi må produsere meir energieffektivt og med mindre utslepp.

”Det er mye vi ikke vet om framtiden, men vi vet at vi vil trenge kunnskap.” sa Statsministeren i nyttårstalen sin.

Når vi i dag diskuterer forsking og nytten til og av forskinga er det eit uttrykk for eit felles ønske om å stå sterkare rusta i møtet med framtida.

Det er derfor med glede å registrere eit brennende engasjement – i næringslivet, blant universiteta og høgskulane, instituttsektoren og politikarar. Det lover godt for debatten.

Standard