Aleksei Navalny
Feature, Internasjonalt, Russland

Kor går Russland?

Aleksei Navalny

Aleksei Navalny er blitt ein av leiarane for opposisjonen i Russland. Han vart kjent gjennom bloggen sin. Foto: Alexey Yushenkov/Wikipedia

Det skjer mykje spennande i Russland for tida, og det kan vere verd å halde seg nokonlunde orientert. Her er nokre lesetips.

Etter eit parlamentsval som fråtok maktpariet «Sameinte Russland» det to tredjedels fleirtalet dei hadde, er det mange som hevdar at det likevel var mykje valjuks. Stemmetal frå mellom anna Tsjetsjenia på 99% for Putin sitt parti er eit godt døme på dette. Finansminister Kudrin gjekk av i september etter ein konflikt med Medvedev, og han seier til Associated Press:

«Without the acknowledgment that the parliamentary election was unfair, the fairness of the presidential vote will be thrown into doubt, irrespective of how honest it might be,» 

Mange meiner dette er eit spel for at protestane skal bli redusert i omfang. Alexei Navalny er blitt ein av leiarane for denne nye opposisjonsrørsla, og seier i same artikkelen:

«I’m convinced that the main strategy of the Kremlin in the coming months would be neutralizing protests by the usual deceit and bribes,» Alexei Navalny, a corruption-fighting lawyer and popular blogger who has become a leading figure in the protest movement, said in remarks posted on his blog.

Navalny er ein interessant person. Han har blitt kjent gjennom bloggen sin, og og det var han som døypte om «Sameinte Russland» til «Partiet for kjeltringar og tjuvar», ei namn som har sett seg fast i medvetet til folk i Russland. Han har blitt intervjua av B. Akunin (eigentleg Grigory Shalvovich Chkhartishvili) om kva han meiner og står for politisk. Du kan finne intervjuet omsett til engelsk her, og den russiske originalen her. Har du forøvrig ikkje lest bøkene til Akunin har du mykje å gled deg til. Sein attenhundretalskrim frå Russland med superdetektiven Erast Fandorin i hovudrolla er underhaldande, spennande og handlar om mange av dei konfliktene som har forma også dagens Russland. I innleiinga til intervjuet med Navalny skriv Akunin:

Aleksei Navalny is the most exciting political figure of recent times. More specifically, he is the only authentic politician in Russia today. Nevertheless, many view him differently, some admire him, and others hate him. Some are very critical, while others are perplexed. My opinion of Aleksei Navalny has evolved in a typical manner. At first, I thought he was simply wonderful, because he has this great story- A young lawyer goes out on his own, and while keeping within the law defies corruption, leaving the huge system cowering, with its tail between its legs

A huge turning point for me however, was his taking part in the “Russian March”. Is this guy a nationalist? Or an unprincipled populist? Perhaps he’s simply soft in the head? If that’s true, any increase in his popularity could be dangerous. I look at this young politician thinking that, just like Bulgakov’s Sharik, “this owl must be explained”.

Eg rår til at du les heile intervjuet, reknar med at framhaldet blir omsett etter kvart.

The Russia Blog skriv interessant om kven dei som har demonstrert i Moskva og andre byar er, og ikkje minst om korfor Putin og Medvedev ikkje er redde dei:

«…the only thing that the protesters seem to have in common is a deep loathing for all things political, including all political leaders and all political parties. This contempt is not reserved just for Putin and United Russia. It assails the very notion of politics as careful social management or, to use Max Weber’s words, as «the strong and slow boring of hard boards, managed with both passion and perspective.»

Minst like interessant er det å lese The Jamestown Foundation sin artikkel her om same tema, men med ein litt anna vinkel.

På same nettstaden finn vi og denne artikkelen. Der hevdar dei at ein av grunnane til at det ikkje vart brukt vald mot demonstrantane i Moskva er at så mange i den russiske eliten har pengane sine i utlandet:

This evacuation of money by Putin’s elites constitutes a financial guarantee against repressions because few of the owners of mansions in London or dachas in Sardinia would want to be implicated in a forceful crackdown. The protesters have discovered this weakness that makes Putin’s regime as much quasi-authoritarian as it is pseudo-democratic, so the fear factor has all but evaporated. (…) He [Putin] counts on the fact that the list of candidates does not feature a single credible alternative, but his pyramid of power cannot stand on the crumbling personal credibility of the leader who fears making a public appearance because of the prospect of booing.

Kanskje endeleg ein positiv ting med den store kapitalflukta frå Russland?

Men det russiske styret blir ikkje berre utfordra av middelklassa i Moskva. Vi glømmer ofte at Russland ikkje berre er russisk, men samansett av mange nasjonalitetar. Den største ikkje-russiske gruppa er tartarane.

The ethnic conflict in Tatarstan started in June 2011, when activists of the organization Russian Language in the Schools of Tatarstan protested against what they regard as an overly high representation of Tatar language classes in the republic’s schools. The Russian activists complained that Tatar language hours were increased at the expense of the Russian language, meaning that ethnic Russians end up learning Russian in programs designed for non-native Russian speakers, such as ethnic Tatars. http://www.jamestown.org/programs/edm/single/?tx_ttnews%5Btt_news%5D=38836&cHash=0e1a9aa3fe393aa482b5bd2ec3f83a5c

Dette er berre ei av svært mange spenningar som rir Russland og utfordrar styresmaktene der. Du har store regionale motsetnadar, du har språk, religion og økonomi. Men du har og ei folketalsutvikling som skaper store utfordringar. Nokre spådomar seier at Russland vil hamne under 100 millionar menneske om ikkje aå alt for lenge. Ein måte å sjå denne utfordringa på er slik :

Russia has no conscript-age young men left to recruit, Russia’s chief of the General Staff complained on Thursday. The current conscript service crisis in the Russian Armed Forces is mainly due to demographic decline, bullying and brutal treatment of conscripts. General Nikolai Makarov said only 11.7% of young men aged 18-27 were eligible for the army service but 60% of them had health problems and could not be drafted under law.

Hovudgrunnen til nedgangen i folketal er nok høg dødlegheit og låge fødselstal, men ein viktig del er og at svært mange vandrar ut av Russland. I ein perioden har dette blitt vegd opp av russisk innvandring frå tidlegare sovjetrepublikkar. Men den innvandringa er ikkje lenger så stor.

Dette er nok ei litt viktigare og meir relevant utfordring for Russland enn at dei ikkje maktar å få inn fleire soldatar i den kjøttkverna som den russiske hæren er:

Russian graduate students prefer just about any small, unknown laboratory in Europe over the brand-new Russian scientific complex [Skolkovo]. “A stable trend has been established: 100% of working young people who get the opportunity to work abroad leave Russia,” said one scientific analyst. “If a young researcher gets the opportunity to enter the international arena, he or she will do it.”

Eg veit ikkje kven som vil ende opp med makta i Russland, men tvingar du meg å vedde set eg kronene mine på Putin. Men, uansett kven det blir, utfordringane er så store at eg trur vi kan kalle dei problem.

Standard
Feature

Verdt å lese i helga

Ein verden i glassbolle. Foto: Nirav Patel/http://eclecti.cc/computergraphics/snow-globe-part-one-cheap-diy-spherical-projection

Her i Tromsø ser det ut til at det skal bli godt med sol i helga, men bur du ein annan plass i landet kan det kanskje vere behov for litt lesestoff i helga. Her er nokre ting frå det fantastiske internettet, som i alle fall eg likte og lærte av.

Magnus Marsdal og Julie Lødrup analyserer valet og den blå middelklassen på ein god måte, og er du ikkje lei av val og slikt enno kan det vere verd å lese om Piratpartiet sin fantastiske framgang i Berlin. Dessverre gjekk det ikkje riktig like bra for Die Linke.

Her i Noreg tar vi til å diskutere terrorhandlingane den 22. juli med litt større avstand. Eg synst Hanne Skartveit skriv interessant om ansvaret, sjølv om eg ikkje er samd i riktig alt. Interessant er og Dagfinn Nordbø si reise i Gudbransdalen. Kanskje sit ikkje den kreative klassa på kafe i byane og drikk Kaffe latte? Om det er interessant eller ikkje veit eg ikkje, men det kan kanskje vere verd å merke seg at den norske EØS-kontingenten går til å bygge kapell i Spania. Eg meiner å minnast at vi nettopp hadde ein diskusjon om utanlandske pengar til eit gudshus i Tromsø og.

Vi har hatt nok ein rekordsommar, kanskje den varmaste nokonsinne? Isen i Arktis har det heller ikkje veldig bra. Så vidt eg skjønner har det vore ei regnskur eller to i Noreg og? Då kan det jo vere verd å merke seg at elektrifisering av sokkelen kan vise seg å vere billigare enn vi har trudd, og at for mykje gass gjer det vanskelegare å nå karbonmåla.

Noko som definitivt er spennande er å følgje politikken i Tyrkia og sjølvsagt heile Midt-Austen. Gunes Murat Tezcur skriv godt om AKP og det kurdiske dilemmaet hos opendemocracy.org. Medan vi først er inne på tyrkia kan det og vere verd å få med seg kva konsekvensar NATO sitt rakettskjold kan får for tilhøvet mellom Iran og Tyrkia. Kanskje kan det og vere verd å tenke over kva som er stormaktinteressene i Syria?

Apropos stormakter, så finst det mykje spennand å lese og lære om “demokratiet” i Russland. Det gjer det i å for seg om politikken i USA og. Kva meiner eigentleg det republikanske partiet? Medan norske politikarar kanskje har overfortolka dei finske. Jernbane til Noreg er halusinasjon, seier den finske samferdsleministeren. La oss håpe det er forpostfektingar over kven som skal betale rekninga.

Den aller største saka på lang tid er at Einstein kanskje tok feil. Dersom det går an å reise fortare enn lyset så er kanskje tidsreiser likevel muleg? Av dei meir konkrete vitskaplege gjennombrota, så merka eg meg at dataspelarar løyste ei virusgåte, og at det går an å lage artige ting heime, mellom anna denne jordkloda.

 

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Standard
EU, Internasjonalt, Russland, Video

Ei verd utan grenser dominert av Kina?

Eg hadde lyst til å dele denne videoen. Den er interessant, sjølv om eg synst analysen er litt lett av og til. Eg har mellom anna lite tru på tala hans om innvandringa av kinesarar til Sibir og Det fjerne austen. Frå tida mi i Vladivostok huskar eg godt at russarane var redde for at det fanst ein hemmeleg plan i det kinesiske kommunistpartiet om å overta Sibir og det Fjerne Austen. Det trur eg ikkje noko på, sjølv om frykta ikkje er vanskeleg å skjønne. På eine sida av grensa er det 10 millionar russarar, på den andre sida 100 millionar kinesarar.

Det er likevel verd å merke seg, som «Russia Blog» gjer her, at det er mykje meir lukrativt for ein kinesar å flytte til den kinesiske kysten enn til Sibir:

For now, official Chinese migration to Siberia and the Far East regions is small, though these figures are probably dwarfed by the number of illegal migrants crossing the completely open border. Even so, most young Chinese probably see far more opportunities in China’s booming coastal cities than in Far Eastern Russia, where business still mostly involves trading Russian raw materials for Chinese manufactured goods.

Vel, i alle fall her er videoen frå TED:

Kva trur du om det som kjem fram i videoen, kommenter her?

Originalen finn du på TED.com

Standard
Feature, Internasjonalt, Politikk

Mindre fridom i 2008

Freedom House er ein amerikansk organisasjon som måler fridomen i verda. Dei måler fridom i form av politiske rettar og ytringsfridom. Målt etter desse kriteria var verda i 2008 mindre fri enn foregåande år. Det er tredje året på rad at pila peikar nedover. Eit av dei landa som skårer dårlegare år for år er Russland.

fridom

Fridomen har blitt redusert iverda dei siste åra. Det gjev ei utfordring til oss alle. Foto: HORIZON/Flickr.com

I følgje Freedom House er trenden mest negativ i den tidlegare Sovjetunionen og i Afrika sør for Sahara. I Sør-Aust Asia peiker pila i rett retning. Arch Puddington skriv i oppsummeringa av undersøkjinga:

Significantly, the countries that have been most aggressive in suppressing political opposition and civil society either showed no evidence of positive change in 2008 or— as with Iran, Russia, Zimbabwe, and Venezuela—demonstrated enhanced anti-democratic tendencies.

For oss er det spesielt viktig å vere merksam på det som skjer i Russland. Rapporten peiker på den sentraliseringa av makt som skjer i Russland – til Moskva og til ein liten klikk i Moskva. Eg har tidlegare skrive om utfordringane for småsamfunna i Russland.  Rober t W. Orttung skreiv i 2007 om dette i landrapporten om Russland:

In an era of centralization, local government in Russia remains an afterthought. Putin used his power to appoint governors to shore up his political support in advance of the State Duma elections. Mayors are increasingly dependent on governors and the rest of the political hierarchy. The federal government has returned to a process of signing treaties with some regions, suggesting that federal laws do not apply equally to all. Chechnya has achieved relative calm, but at the cost of continued suppression of civil and political liberties. At the same time, violence continues to plague neighboring Dagestan and Ingushetia. Russia’s rating for local democratic governance remains at 5.75 because centralizing tendencies remain strong, denying the population much tangible influence in the conduct of local affairs.

Vidare peikar han på statsmakta si kontroll med media, vanskelege kår for uavhengige organisasjonar, politisk manupulasjon med domstolane. Dette er ein trend ikkje berre for Russland. Det er ikkje eingong verst i Russland. Men, heile den gamle sovjetunion minus dei baltiske landa er no noko av der verste området i verda for demokrati, ytringsfridom. Freedom House skriv:

Conditions in the non-Baltic former Soviet Union have deteriorated to the point that the area ranks at the very bottom on a number of indicators measured by Freedom in the World. Its average political rights score has dropped sharply over the past three years and is now worse than that of any region, including the Middle East and North Africa.

Freedom House peikar på at Afghanistan som eit land som har bevega seg spesielt sterkt i retning av mindre fridom i 2008. Afghanistan er reklassifisert frå delvis fritt til ufritt. Då kan det vel vere lov å sette spørsmålsteikn ved om det norske (og NATO og USA) sitt nærvær i Afghanistan er med på å bevege landet i rett retning. Innafor viktige område som ytringsfridom og politiske rettar er det ikkje slik – i flgje denne rapporten.

I 2008 var det 89 frie land i verda, eit mindre enn i 2007. I desse 89 landa budde 46 prosent av folka i verda. Det var  62 delvis frie land, to fleire enn i 2007. Desse landa representerer 20 prosent av folkesetnaden i verda. Dei resterande 42 landa blir rekna som ufrie. Desse landa representerer 34 prosent av alle folk på jorda. Halvparten av alle desse bur i Kina.

I 2008 var det 119 land som var demokrati i den forstand at det blir avholdt val. Det er to mindre enn året før.

På eit oversyn som det Freedom House her lagar kan ein alltid diskutere tilhøvet mellom ulike rettar. Delar av venstresida har til tider unnskyldt særleg Cuba for overgrepa mot meiningsmotstandarar. Det blir peika på godt helsevesen og lite ulikskap. Det er rett og viktig, men kan aldri unnskylde mangel på demokrati og manglande rett til å uttrykke og diksutere meiningar og fakta.

Standard
Feature, Internasjonalt, Russland

To sider av Russland

Eg har tidlegare skrive eit innlegg på denne bloggen om Russlands to andlet. Det innlegget handla om brutalitet og progressivitet. Det finst ein annan måte å sjå på Russlands to andlet på – tilhøvet mellom by og land. Det seier eg noko om her.

Landsbygda i Russland slit med økonomien og framtidstrua. Foto: Wikipedia

Landsbygda i Russland slit med økonomien og framtidstrua. Foto: Wikipedia

I Noreg har ikkje alltid tilhøvet mellom by og land vore av det beste. Tvert i mot har det ofte bestått i ideologiske og økonomiske motsetnader knytt til målsak, fråhald, kristendom og distriktspolitikk. Noko av den same motsetnaden har du i mange land, tenk berre på på Tyskland og tilhøvet mellom Bayern og Berlin. Eg har likevel ikkje fundert så mykje på denne motsetnaden når det gjeld Russland, sjølv om eg har vore klår over dei enorme skilnadene mellom dei store byane og landsbygda i Russland. Eg kom over ein spennande artikkel på bloggen «Windowoneurasia» her om dagen. Dei skriv:

Like Disraeli’s description of England in the 19th century, the Russian Federation of today has split into “two Russias” increasingly different and isolated from one another and increasingly hostile to each other, a development that one provincial official argues is not sustainable for much longer whatever those in Moscow may believe.

og

These “two Russias do not understand one another,” he continues, and “their contacts are minimal,” limited in most cases to the use for a few months each year by urban residents of dachas they have had Tajik workers build for them. In every other regard, there is “a wall of silence between the victorious urban Russia and the defeated provincial one.”

Ei av dei verkeleg store endringane som skjer i Russland er ei endring i styringssystemet. Lokale og regionale politiske organ blir i stadig større grad gjort ansvarlege oppover, i staden for nedover til dei folka dei skal representere. Dette skjer samstundes med at dei føderale pengeoverføringane i stadig større grad blir gjort «like» for heile landet. Det betyr at dei får like mykje pengar per person uavhengig av korleis samfunnet ser ut. Dette fører til nedlegging av kulturtilbod og grendeskolar. Ein viktig konsekvens av dette er at ein bygg ned arenaer for sosiale relasjonar. På kort sikt kan dette gjere folk makteslause, fordi ingen har makt åleine. På lang sikt trur eg det vil bli bygd opp eit valdsamt sinne.

Det interessante spørsmålet er sjølvsagt om det er muleg å styre og halde saman eit så stort land med så store skilnader. I 2005 skreiv «Russia in Global Affairs»:

The disparity between some Russian regions on key development indicators (GRP, investment per capita) can be as great as 20 to 30 times – roughly the same as the gap between UN member countries except for some extreme cases, which include the most developed countries, sub-Saharan Africa, and the South and Southeast Asian countries. The wide disparity of resources in countries sharing the same continent, reflecting their uneven development, has re-emerged within the boundaries of individual countries.

Dei delane som kjem verst ut er Kaukasus. Kan det vere litt av bakgrunnen for uroa og krigane der?

Kva meiner du, er distriktspolitikk viktig andre stader enn i Noreg?

Standard