Aleksei Navalny er blitt ein av leiarane for opposisjonen i Russland. Han vart kjent gjennom bloggen sin. Foto: Alexey Yushenkov/Wikipedia

Det skjer mykje spennande i Russland for tida, og det kan vere verd å halde seg nokonlunde orientert. Her er nokre lesetips.

Etter eit parlamentsval som fråtok maktpariet «Sameinte Russland» det to tredjedels fleirtalet dei hadde, er det mange som hevdar at det likevel var mykje valjuks. Stemmetal frå mellom anna Tsjetsjenia på 99% for Putin sitt parti er eit godt døme på dette. Finansminister Kudrin gjekk av i september etter ein konflikt med Medvedev, og han seier til Associated Press:

«Without the acknowledgment that the parliamentary election was unfair, the fairness of the presidential vote will be thrown into doubt, irrespective of how honest it might be,» 

Mange meiner dette er eit spel for at protestane skal bli redusert i omfang. Alexei Navalny er blitt ein av leiarane for denne nye opposisjonsrørsla, og seier i same artikkelen:

«I’m convinced that the main strategy of the Kremlin in the coming months would be neutralizing protests by the usual deceit and bribes,» Alexei Navalny, a corruption-fighting lawyer and popular blogger who has become a leading figure in the protest movement, said in remarks posted on his blog.

Navalny er ein interessant person. Han har blitt kjent gjennom bloggen sin, og og det var han som døypte om «Sameinte Russland» til «Partiet for kjeltringar og tjuvar», ei namn som har sett seg fast i medvetet til folk i Russland. Han har blitt intervjua av B. Akunin (eigentleg Grigory Shalvovich Chkhartishvili) om kva han meiner og står for politisk. Du kan finne intervjuet omsett til engelsk her, og den russiske originalen her. Har du forøvrig ikkje lest bøkene til Akunin har du mykje å gled deg til. Sein attenhundretalskrim frå Russland med superdetektiven Erast Fandorin i hovudrolla er underhaldande, spennande og handlar om mange av dei konfliktene som har forma også dagens Russland. I innleiinga til intervjuet med Navalny skriv Akunin:

Aleksei Navalny is the most exciting political figure of recent times. More specifically, he is the only authentic politician in Russia today. Nevertheless, many view him differently, some admire him, and others hate him. Some are very critical, while others are perplexed. My opinion of Aleksei Navalny has evolved in a typical manner. At first, I thought he was simply wonderful, because he has this great story- A young lawyer goes out on his own, and while keeping within the law defies corruption, leaving the huge system cowering, with its tail between its legs

A huge turning point for me however, was his taking part in the “Russian March”. Is this guy a nationalist? Or an unprincipled populist? Perhaps he’s simply soft in the head? If that’s true, any increase in his popularity could be dangerous. I look at this young politician thinking that, just like Bulgakov’s Sharik, “this owl must be explained”.

Eg rår til at du les heile intervjuet, reknar med at framhaldet blir omsett etter kvart.

The Russia Blog skriv interessant om kven dei som har demonstrert i Moskva og andre byar er, og ikkje minst om korfor Putin og Medvedev ikkje er redde dei:

‘…the only thing that the protesters seem to have in common is a deep loathing for all things political, including all political leaders and all political parties. This contempt is not reserved just for Putin and United Russia. It assails the very notion of politics as careful social management or, to use Max Weber’s words, as ‘the strong and slow boring of hard boards, managed with both passion and perspective.’

Minst like interessant er det å lese The Jamestown Foundation sin artikkel her om same tema, men med ein litt anna vinkel.

På same nettstaden finn vi og denne artikkelen. Der hevdar dei at ein av grunnane til at det ikkje vart brukt vald mot demonstrantane i Moskva er at så mange i den russiske eliten har pengane sine i utlandet:

This evacuation of money by Putin’s elites constitutes a financial guarantee against repressions because few of the owners of mansions in London or dachas in Sardinia would want to be implicated in a forceful crackdown. The protesters have discovered this weakness that makes Putin’s regime as much quasi-authoritarian as it is pseudo-democratic, so the fear factor has all but evaporated. (…) He [Putin] counts on the fact that the list of candidates does not feature a single credible alternative, but his pyramid of power cannot stand on the crumbling personal credibility of the leader who fears making a public appearance because of the prospect of booing.

Kanskje endeleg ein positiv ting med den store kapitalflukta frå Russland?

Men det russiske styret blir ikkje berre utfordra av middelklassa i Moskva. Vi glømmer ofte at Russland ikkje berre er russisk, men samansett av mange nasjonalitetar. Den største ikkje-russiske gruppa er tartarane.

The ethnic conflict in Tatarstan started in June 2011, when activists of the organization Russian Language in the Schools of Tatarstan protested against what they regard as an overly high representation of Tatar language classes in the republic’s schools. The Russian activists complained that Tatar language hours were increased at the expense of the Russian language, meaning that ethnic Russians end up learning Russian in programs designed for non-native Russian speakers, such as ethnic Tatars. http://www.jamestown.org/programs/edm/single/?tx_ttnews%5Btt_news%5D=38836&cHash=0e1a9aa3fe393aa482b5bd2ec3f83a5c

Dette er berre ei av svært mange spenningar som rir Russland og utfordrar styresmaktene der. Du har store regionale motsetnadar, du har språk, religion og økonomi. Men du har og ei folketalsutvikling som skaper store utfordringar. Nokre spådomar seier at Russland vil hamne under 100 millionar menneske om ikkje aå alt for lenge. Ein måte å sjå denne utfordringa på er slik :

Russia has no conscript-age young men left to recruit, Russia’s chief of the General Staff complained on Thursday. The current conscript service crisis in the Russian Armed Forces is mainly due to demographic decline, bullying and brutal treatment of conscripts. General Nikolai Makarov said only 11.7% of young men aged 18-27 were eligible for the army service but 60% of them had health problems and could not be drafted under law.

Hovudgrunnen til nedgangen i folketal er nok høg dødlegheit og låge fødselstal, men ein viktig del er og at svært mange vandrar ut av Russland. I ein perioden har dette blitt vegd opp av russisk innvandring frå tidlegare sovjetrepublikkar. Men den innvandringa er ikkje lenger så stor.

Dette er nok ei litt viktigare og meir relevant utfordring for Russland enn at dei ikkje maktar å få inn fleire soldatar i den kjøttkverna som den russiske hæren er:

Russian graduate students prefer just about any small, unknown laboratory in Europe over the brand-new Russian scientific complex [Skolkovo]. “A stable trend has been established: 100% of working young people who get the opportunity to work abroad leave Russia,” said one scientific analyst. “If a young researcher gets the opportunity to enter the international arena, he or she will do it.”

Eg veit ikkje kven som vil ende opp med makta i Russland, men tvingar du meg å vedde set eg kronene mine på Putin. Men, uansett kven det blir, utfordringane er så store at eg trur vi kan kalle dei problem.

Søvndal skriv mellom anna:

Jeg har en dyb, dyb bekymring over den retning vores samfund tager i de her år. En bekymring som de mange, mange mails og blog-indlæg er udtryk for. Fogh og Pia K. har haft magten i 7 år og vi har flere uroligheder i Danmark end jeg kan huske – Ungdomshuset, Christiania, den seneste uges brande osv.Helt almindelige mennesker – uanset deres baggrund – bliver dermed ofre for nogle eskalerende problemer. Nogle gange skriver jeg om sociale problemer, nogle gange om klimaproblemer, eller om kommunernes økonomiske problemer. I disse dage adresserer jeg de problemer vi oplever med integrationen – og mangel på samme. Som jeg har forstået medierne har mange med anden etnisk baggrund også fået deres biler brændt af.Der er altså i virkeligheden to diskussioner – en om demokrati og ytringsfrihed og min og SF’s afstandtagen fra Hizb-ut-Tahrir. Og så er der en debat om fejlslagen integration. De er begge vigtige.Det er mig magtpåliggende at vi siger det helt klart: Der er ikke brug for antidemokrater i Danmark. Og modsat diktaturstater som Saudi Arabien og Iran, så synes jeg ikke vi skal holde på kræfter som Hizb-ut-Tahrir og andre, der ikke vil friheden. Vi vil gøre hvad vi kan for at deres meninger ikke får et ben til jorden.

Søvndal tar opp to heilt sentrale poeng. Det første er at sosial utstøyting skaper ekstremisme. Det viktigast evi kan gjere for å unngå ekstremisme av alle valørar er å sørgje for at folk er i arbeid. At dei som ikkje er i arbeid ikkje søkk ned i fattigdom og fortvilelse. Gode støtteordningar, soialhjelp og tilgang på kunnskap er heilt sentrale ting. Heldigvis har vi ikkje enno sett slike opptøyar i Noreg som i Danmark. Men det kan skje her og. Den viktigaste reiskapen for å hindre sosial utstøyting er arbeid – arbeid for alle. Det betyr at vi kanskje må gjere noko med eigne fordommar mot innvandrarar, men det er heilt sikkert at vi må bli enno betre på norskopplæring. Men ein viktig del av å tilhøyre sosialt er at du er trygg på kulturen din, derfor må vi og ha morsmålsundervisning og kunnskap. Det eine er ein føresetnad for det andre. Integrering går ikkje berre ein veg.

Det andre viktige peonget Søvndal tar opp er at det er ei sentral plikt for venstresida å kjempe mot antidemokratar av alle avskyggingar og til alle tider. Dei som vil ta fridomen frå oss, anten det er tilhengjarar av ekstrem islamisme, kapitalisme og nyliberalisme eller stalinisme må og skal møte motstand. Fridom og demokrati er ikkje berre viktig for oss som menneske, men og ein viktig reidskap for å kjempe for eit meir rettferdig samfunn. Derfor irriterer det meg at ein del folk på venstresida forsvarer Castro og andre litt for ukritisk. Også antidemokratar som gjer ein del gode ting sosialt må vi rekne som motstandarane våre.

Felles for desse to forslaga er at dei kjem på bakgrunn av at storsamfunnet erkjenner samiske rettar og at dei flytter makt frå departement og direktorat i Oslo og nærmare folk. Det er ein god ide. Så må eg ta eit atterhald, eg har enno ikkje lest kvart eit komma i desse utgreiingane. Det er sikkert ting som ikkje er så bra og, men hovudprinsippa er flotte.

Her kan du laste ned kystfiskeutvalet sin rapport i PDF-format.

Er det ikkje litt trist at den einaste gongen staten kommuniserer med innbyggarane er når dei skal ha pengane våre? Eg er ein av dei som betaler skatt med glede, eg veit at det vi får igjen i form av skole, omsorg og sjukehus er enormt mykje meir verd enn dei pengane eg betaler inn. Eg trur likevel vi kan gjere ein vri, ein vri som vil auke gleden over å betale skatt.

I 2008 har Stortinget budsjettert med at vi skal betale 170 milliardar i inntekts- og formueskatt. Burde ikkje vi fått love til å bestemme over korleis i alle fall litt av desse pengane skulle brukast? Stortinget kunne vedtatt skattesatsen og sett av – la oss tenke på eit tal – 50 milliardar som vi fekk bestemme over.

Praktisk
Det er ganske lett å gjennomføre dette i praksis. Når eg leverer sjølvmeldinga så fekk eg lov til å krysse av i eit skjema. Skjemaet kunne ha 10 val:

Eg vil at pengane skal brukast til:

• Betre skolar
• Meir til forskning og utvikling
• Meir til forsvaret
• Billigare sprit og bensin
• Større innsats innafor eldreomsorgen og sjukehusa
• Lågare skatt
• Auking i bistanden
• Fleire politifolk
• Billigare barnehagar og SFO
• Større overføringar til landbruket

Så ville dei kryssa vi har sett inn avgjere korleis dei 50 milliardane skulle bli brukt. Eg trur vi fort ville oppdaga at dei fleste ikkje ville ønske seg billigare bensin eller lågare skatt, men ville ønske seg betre offentlege tenester. Eg ser og for meg ein spennande offentleg debatt om korleis vi skal sette kryssa våre.

Det er openbart store utfordringar med dette, men vil vi demokrati så kan vi løyse dei utfordringane.

Å få større innverknad på arbeidstida vår er ei av dei viktigaste utfordringane venstresida har i åra framover. Korleis skape eit større økonomisk demokrati, ikkje berre på verdsbasis i kampen mot dei store multinasjonale selskap, men også i vår eigen kvardag og i vår eiga arbeidstid.

For å nå eit slikt mål finst to hovudliner. Det eine hovudlina er eit krav om rettferd og krav på å eige si eiga tid. Den andre hovudlina vil vere at ei omorganisering av arbeidslivet vil vere økonomisk effektiv.

Det vil sjølvsagt finnast mange måtar å organisere økonomien på som kan oppfylle krava til demokrati. Felles for mange av desse organisasjonsmåtane er at dei krev ei stor omvelting i samfunnet: for slik det er nå oppfyller ikkje samfunnet vårt det grunnleggjande demokratikravet – ein mann, ei røst. Ei mogleg organisasjonsform kan vere fullstendig offentleg eller statleg eige av næringslivet. Det kan vi nok slå fast at vi ikkje kjem til å oppnå i denne stortingsperioden. Eit anna alternativ kunne vore at dei tilsette kjøpte aksjar i eiga bedrift og over tid kunne ta ein del av kontrollen over bedrifta. Sjølv om det kunne vere ein strategi som gav oss større innflytelse over bedriftene, oppfyller det ikkje kravet til demokrati, og gjennom arv eller sal kan styringa med bedrifta lett forsvinne ut av arbeidarkollektivet.

Ei av dei få organisasjonsformene som over tid har vist seg effektiv, og vist seg i stand til å ta vare på eit fungerande bedriftsdemokrati er kooperativet eller samvirkelaget. Då tenkjer eg ikkje på det vi kjenner som Forbrukarsamvirket eller Samvirkeorganisasjonane i landbruket der det er kundane som i utgangspunktet eig og styrer bedrifta, men på ulike former for samfunns- eller arbeidareigde kooperativ. Eg skal kome tilbake til dette.

Men ei organisasjonsform som ikkje kan tilby anna enn demokrati har ikkje mykje framtid i dagens samfunn. Kva meir enn demokrati kan då kooperativet tilby? Om vi ser på ein del klassiske eksempel kan vi kanskje få eit bilete av dette. Det som ofte blir framheva er Mondragon området i Spania. Dette er ein del av Baskerland og var eit økonomisk ganske nedtrykt område på 50-talet. I denne situasjonen tok den katolske kyrkja initiativ for å stifte kooperativ for å hjelpe økonomien i området.

At dette vart gjort delvis for å bryte ned kommunistane og syndikalistane si sterke stilling i området er ei anna historie. Desse første kooperative utvikla seg i løpet av ganske kort tid til eit økonomisk framgangsrikt system av kooperativ som dreiv avansert industri. No er det mykje å kritisere kooperativa i Mondragon for, men samstundes har dei klart ein par ting. Dei har vist seg å vere meir robuste enn private bedrifter i nedgangstider. Spesielt har det blitt lagt merke til at langt færre mista arbeidet innafor den kooperative rørsla enn utanfor. Dette heng delvis saman med at folk bytta arbeid til andre kooperativ i samarbeidssystemet, og delvis saman med ein større grad av solidaritet.

Kooperativa som instrument for robust næringsutvikling ser vi eksempel på i mange delar av verda. Kanada har mange gode døme, spesielt frå små kystsamfunn og frå delstaten Saskatchewan. I Saskatchewan vann i 1947 det kooperative partiet delstatsvalet. Under positive ideologiske og til dels gode økonomiske stimuli voks kooperativ fram svært fort. Dei gjorde seg særleg gjeldande i mindre bygder som var avhengige av landbruket. Mange av desse kooperativa var medlemskooperativ som forbrukarsamvirket, men mange var også arbeidar- eller samfunnskontrollerte kooperativ. Noko av det mest spennande som skjedde i Saskatchewan var framveksten av kooperativt jordbruk. Dette viser potensialet som finst berre vilkåra er til stades.

Meir relevant for norske samfunnstilhøve er ein del av fisketilverkingskooperativa på Newfoundland. Fogo Island kooperativet blir ofte trekt fram. Medlemmane i dette kooperativet var både fiskarane som leverte der og dei som arbeidde i kooperativet. Dette er ulikt dei fleste fisketilverkarkoopertiva som vi fekk i Norge etter andre verdskrigen, der det i all hovudsak var fiskarane som var medlemmer. Fogo Island kooperativet og dermed lokalsamfunnet overlevde dei krisane som la mange av småsamfunna langs kysten av Newfoundland øyde. Gjennom at store delar av lokalsamfunnet var medeigarar i fiskebruket, skjedde det at fiskarane leverte lokalt, sjølv om prisane var lågare – fordi dei visste at dette ikkje førte til høgare privat profitt, men til arbeid for dei andre i samfunnet. Likeins delte ein på arbeidet på landsida. Dette førte også til lågare overskott i bedrifta, samanlikna med kva som ville skjedd om berre dei raskaste og flinkaste hadde hatt arbeid. Men det førte likevel til at dei aller fleste familiane hadde inntekt – om ikkje anna tente dei nok til å kvalifisere til arbeidsløysetrygd.

Det vi ofte ser i mindre samfunn er det fenomenet Tor Jonson innførte i norsk språkbruk – bygdedyret. Bygdedyret eller janteloven tyder i korte trekk at det finst normer i små samfunn, anten dei små samfunna er på bygdene eller er ein av dei mange subkulturane i byane, som set sperrer mot individuell foretaksomheit, kreativitet og initiativ. Dette er ei sperre mot individuell etablering av ny næringsverksemd. Denne sperra blir mest akutt i små samfunn fordi du kanskje ikkje har høve til å velje eit miljø som vil stø deg i arbeidet for din ide og di bedrift. Men om denne kreativiteten og dette initiativet kan bli kanalisert inn i ei kooperativ form der heile samfunnet deltar i næringsetableringa så kan vi snu det negative til noko positivt. Den nye bedrifta i si kooperative form kan dra vekslar på heile lokalsamfunnet medan ho er ny og som veikast. Det kan bere mang ei bedrift over den første kneika. Samstundes har då bygda etablert ein økonomisk reiskap for eiga utvikling. Ho har vist at det går an å få til noko, og kooperativet er blitt ein arbeidsplass der dei som jobbar, potensielt kan styre sin eigen kvardag. Gjennom at ikkje berre dei som jobbar i bedrifta, men også andre i bygda eller velforeininga kan bli medlemmar i kooperativet, blir kooperativet også i stand til å inkorporere både negative og positive ytre ringverknader på ein heilt anna måte enn ei privat bedrift kan.

Føresetnader for å etablere kooperativ
Med alle desse positive eigenskapane, korfor er ikkje kooperativ vanlegare i økonomien vår? Det er ikkje noko enkelt svar på dette spørsmålet. Det er likevel eit par faktorar som peiker seg ut og som må løysast om vi ønskjer å bruke kooperativet aktivt både for å demokratisere økonomien og som eit instrument i næringsutviklinga i mindre samfunn. Det aller viktigaste poenget er kanskje ideologien og kva samfunnet tenkjer om denne måten å organisere økonomien på. Kooperativ eller samvirkelag er eit ideologisk belasta uttrykk, og kanskje ikkje det første ein ung og kreativ person tenkjer som har lyst til å starte ei snerten databedrift. Det vil seie at om vi ønskjer å demokratisere kvardagen vår, tydeleg må selje inn kooperativet sine føremonar. Og, desse føremonane er ikkje så vanskeleg å selje. I enkelte delar av næringslivet er partnerskap av ulikt slag vanleg. Denne måten å organisere seg på blir nok i stor grad valt for å gje folk like rettar. Men i slike selskap må ein tene rettan til innverknad, den kjem ikkje automatisk. Kanskje må vi gje kooperativa betre økonomiske føresetnader i ein oppstartsfase, anten gjennom skattesubsidiar eller ved tilskott frå mellom anna SND-systemet (som det no knapt nok er noko att av etter at høgreregjeringa har slått til) for å få større vekst innafor denne sektoren.

Det andre store problemet er at i eit reint arbeidareigd kooperativ til liks med dei fleste andre arbeidareigde bedrifter, er det ein synleg tendens til at dei tilsette tar ut for mykje i løn. Dette er ein kortsiktig tankegang som fører til at bedrifta ikkje kan forsvare kapitalslitasjen og dermed over tid får problem med effektivitet og konkurranse med andre bedrifter.

Derimot ser vi at ein del føresetnader hjelper for å føre til etablering av nye og suksessfylte kooperativ.

Frå forsøk på å danne kooperativ ser vi at det er to hovudføresetnader som gjer det enklare å få kooperativ til å fungere. Den eine føresetnaden er at det finst kunnskap og kapital lokalt, og den andre at det finst andre kooperativ å samarbeide med og lære av. Ingen av desse føresetnaden er oppfylt i Norge i dag.

Den politiske utfordringa har derfor to hovudsider. Det første er å få vedtatt ei lov om samvirkelag og kooperativ som legg opp til og oppfordrar til danninga av kooperativ der styringa ligg i lokalsamfunnet og mellom dei som arbeider i bedrifta. Det betyr at vi må bryte med delar av den kooperative tradisjonen i Norge som i all hovudsak har fokusert på forbrukarkooperativ. Den andre hovudutfordringa er å gjennom SND eller tilsvarande system å stille til rådvelde kapital og kunnskap på ein slik måte at det blir mogleg for lokalsamfunn og entreprenørar å ta til seg kunnskapen og nytte kapitalen utan å bli bunden til eit statleg system og bli avhengig av dette.

Klarer vi å få dette til å fungere har vi i alle fall tatt eit lite steg i retning demokrati og utvikling av lokalsamfunn.