Eit stykkje av verda

Nei, eg snakkar ikkje om klimaendringar denne gongen. Det kunne eg nok gjort. Nordvestpassajen er open igjen i år og isen er tynnare enn nokon gong. Men, nei, denne gongen handlar det om det internasjonale landnåmet (sjøbotnnåmet) som foregår der.

Havrettstraktaten gjev landa rundt polbassenget ein frist fram til 2014, eller tidlegare om dei ratifiserte traktaten før 2004, til å fremme krav om kontroll over kontinetalsokkelen. Det betyr at vi no framover får ei mengde krav. Noreg har allereie lagt fram sitt krav, Russland, Canada og Danmark (Grønnland) er på veg. Det er usikkert korleis USA vil gå fram, dei har ikkje ratifisert Havrettstraktaten slik dei andre landa har gjort.

Det er ingen tvil om at fleire av krava vil overlappe kvarandre. Heilt sikkert er det at meir enn eitt land vil gjere krav på sjølve polen. Når isen no er i ferd med å bli borte, samstundes med at US Geological Service hevdar at det er store forekomstar av olje og gass i området, så ligg det til rette for kappløp og konflikt. Vi må berre håpe at desse konliktane ikkje eskalerer til væpna konflikt.  Dose.ca skriv:

In the latest sign of the rising international political stakes in the Arctic, the top U.S. Coast Guard official has revealed a planned shift in American foreign policy from scientific research to “sovereignty” and “security presence” in Alaskan waters bordering Canadian and Russian

vidare

“The primary mission right now is the maritime boundary line with Russia - keeping foreigners from stealing Alaskan fish,” Rear Admiral. Gene Brooks, head of the U.S. Coast Guard’s operations in Alaska, told the radio network.

og

…prompted the Conservative government to promise a new year-round icebreaker for Arctic waters and a fleet of up to eight ice-reinforced patrol boats.

Vi skal likevel vere forsiktige med å sjå på desse konfliktane som noko som vil foregå mellom aust og vest. Kaldkrigsbrillane må leggast heime. Potensialet for usemje er like stort mellom Canada og USA, Canada og Danmark som konfliktpotensialet mellom Russland og dei andre.

Likevel, the Telegraph skriv at:

As the polar powers have got out their maps in the last couple of years, four of them - Norway, Denmark, Canada, and the USA – have made the unpleasant discovery that the fifth - Russia - is far ahead of the game. As Russian forces consolidate their grip on her messy southern frontier in the aftermath of the war with Georgia, her diplomats, oilmen and military have been pressing their advantage in the north, a border region which is on a far vaster scale but equally confused and disputed.

Cleo Paskal, an Assistant Fellow at Chatham House and an expert on how climate change will affect borders, said: “The Russians have a big head start. Their nuclear submarines have been all over the Arctic for decades, they have 16 icebreaking ships to the Americans’ four, they have a lot of experience and a lot of the right gear.

Så, mens alle landa oppgraderer millitæret sitt i nordområdeøyemed, så får vi berre håpe at dei metodane som ligg i Havrettstraktaten for å handtere konfliktar og løyse dei vil vise seg å vere robuste nok til å handtere denne situasjonen.

     Del dette!

Den svenske FRA-lagen er ein undertrykkande lov som føresett at alle svenskar med utanlandskontakt ikkje har krav på privatliv. Eg har lenge vore forundra over at dei svenske styresmaktene kunne vedta ei slik undertrykkande lov, sjølv om det er høgresida som styrer. Denne artikkelen i Dagens Industri, forklarer kanskje ein del (også her).

Det viser seg at 80% av den russiske internettrafikken går gjennom Sverige. Den nye loven gjev svensk forsvar rett til å overvake denne trafikken utan rettsleg kjennelse eller grunngjeving. Det er i så fall trist at redsla for Russland skal få denne typen konsekvensar.

Denne loven vil svekke rettane til svenskar og mange nordmenn. Denne nettstaden ligg på ein svensk server. All trafikken som går gjennom denne serveren kan no overvakast. I tillegg til den makta dette potensielt gjev svenske styresmakter over privatlivet til folk, er dette med på å forsure tilhøva mellom Russland og vesten. Eg er redd for at dette vil bli nok eit argument i Russland for at russarane ikkje kan stole på vesten. Det kan vere ein av mange faktorar som styrkar ei utvikling i Russland som få av oss ønsker.

Du kan lese meir om FRA-lagen i DN eller på Wikipedia, eller Jan Omdals kommentar i Dagbladet.

     Del dette!

Av Arne-Johan Johansen, medlem av SVs Nordområdeutvalg

De syv statene rundt polbassenget møttes nylig for å drøfte nordområdenes status i lys av klimaendringene. Rammen for drøftingene er organisasjonen Arktisk Råd som bygger på samarbeidsavtalen ”Ottavaerklæringen” fra 1996. Statene som deltar her, er USA, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Sverige, Finland og Russland. Resultatet av drøftingene er av vital betydning for Norge. Det havområdet det dreier seg om dekker et areal fire ganger større enn Middelhavet.

Isfritt hav og nasjonale interesser

Issmeltingen i polbassenget går raskere enn selv ”worst case scenariene” til FNs klimapanel. Vi vil kanskje allerede i sommer oppleve åpent hav helt inn til polpunktet. Mange aktører ligger i startgropa for å posisjonere seg i kampen om å utnytte de nye mulighetene for store fortjenester. Det dreier seg da om flere saksfelt: Transport og havneutbygging knyttet til ”snarveien over polområdet”’, utvinning av petroressurser under havbunnen, utvinning av andre mineralressurser i havbunnen, og økt tilgang til nye og uregulerte fiskeriområder.

Norge, Danmark, Russland og Canada er stormaktene i dette fellesskapet hva angår kystlinje, næringsvirksomhet, forskning og befolkning som lever opp mot den nordlige fronten. De har vitale nasjonale interesser, samtidig som de skal forvalte de globale interessene i nordområdene på en bærekraftig måte. Norge har holdt en relativt lav profil på polarfronten, mens både Russland og Canada ser ut til å ønske mer kraftfulle markeringer av egne interesser. Canada har brukt væpnede marinestyrker for å tiltvinge seg herredømme over øyer og havområde som leder inn i Nordvestpassasjen utenfor egen sone, mens russiske forskere med stor mediedekning plasserte det russiske flagg på havbunnen på nordpolpunktet, og erklærte polen som russisk. USA (Alaska) ligger også plassert mot Polhavet, men landet har over lang tid forsømt investeringer i polarforskning.

Hvilke regler gjelder?

Norges utenriksminister Gahr Støre, peker på at nordområdet har sitt hovedrammeverk i FNs Havrettskonvensjon. Havretten setter de nasjonale grenselinjer til 200 sjømil ut fra eget territorium, og pålegger sokkelstatene å forvalte de marine ressursene i området på en bærekraftig måte. USA har ikke ratifisert Havrettskonvensjonen og har dermed et formelt problem med å inngå avtaler som bygger på denne. Det er god grunn til å tro at den amerikanske Kongressen snart vil bringe dette forholdet i orden.

Problemet er at det sirkumpolare området har enorme arealer som ikke ligger innafor havrettens 200 mil fra nasjonale territorier. Dette søkes delvis ”løst” ved at FNs havrettskommisjon allerede i 1994 satte i gang et arbeid for å klargjøre grenser og ansvar helt fram til Nordpolen. Utvidelse av nasjonale grenser avgjøres av Havrettskommisjonen på grunnlag av landenes formelle krav med havbunngeologisk begrunnelse. Krav om utvidete grenser skal bygge på dokumentert sokkelareal.

Både Russland og Danmark/Grønland hevder de har sokkel som går helt fram til polpunktet. Det kan bli krevende å begrunne dette geologisk ettersom sokkelbegrepet er en betegnelse for grunnhav som strekker seg fra kystlinja. Havdybden på polpunktet er over 4000 meter! Andre steder i polbassenget går dybden ned til hele 5000 meter, avbrutt av store forkastninger på havbunnen i form av fjellkjeder. Fra Norges side mener man å kunne dokumentere sokkel forbi Svalbard. ”Der kontinentalsokkelskråningen stanser, kan en naturlig havgrense etableres”. Dette sier Harald Brekke, leder for det norske sokkellinjeprosjektet. Der ingen av de fem får nasjonal råderett – og forvaltningsansvar – vil det være internasjonalt farvann. Her må man ta andre internasjonale bestemmelser i bruk.

En slik mulighet kan være FN-avtalen om vandrende fiskestammer (”Straddeling stocks”), og Den Nordøst-atlantiske Fiskerikommisjon. Dette arbeidet med å finne løsninger på ansvars- og ressursfordeling i nord, har nå høyeste prioritet i de statene som omgir Polhavet. Det står sentralt på dagsorden i de samtalene Gahr Støre i disse dager har med den russiske utenriksminister Lavrov, og det følges med skjerpet oppmerksomhet av verdenssamfunnet.

Nye føringer i nord

Regjeringa Bondevik satte Nordområdene på sakskartet. Stoltenberg-regjeringa har fulgt dette kraftfullt opp. Det er klart for alle at fokus må være langt bredere enn Torvald Stoltenbergs Barentsregion. Likevel er de linjene som er lagt i dette regionale samarbeidet et viktig grunnlag for det som må skje videre. Framfor alt dreier det seg om et konstruktivt og sektorovergripende samarbeid mellom Norge og Russland. De tendenser vi i år har sett til sammenbrudd i verdensmarkedet for sentrale matvarer, styrker verdien og betydningen av de nordlige marine ressursene.

Regionale styringsmekanismer

Norges posisjon som polar stormakt vil avhenge av hvordan vi går videre fram i vår nordområdepolitikk. Det dreier seg både om infrastruktur og levedyktige samfunn langs den nordlige kysten, og om en bærekraftig forvaltning av ressursene i nord. Det finnes allerede flere reguleringsbestemmelser for avgrensede deler av polarområdet. Det mest sentrale avtaleverket er utvilsomt Svalbardtraktaten fra 1921 som gir Norge suveren styringsrett over landarealene til øygruppa, men der utnyttelse av området skal skje ut ifra likebehandlingsprinsippet som er nedfelt i traktatens bestemmelser. Dessuten finnes nasjonale verneregimer som landene i området har etablert for særlig sårbare biotoper. Norge har underlagt størstedelen av Svalbard slike naturparkbestemmelser. Norge har også ensidig etablert en fiskerivernesone på 200 mil rundt Svalbard. Denne håndheves av det norske fiskerioppsynet på ikke-diskriminerende basis. Begrunnelsen er bærekraftig ressurshandtering.

Ingen av de store fiskerimaktene har formelt anerkjent dette grepet. Særlig har Russland, Island og Spania vært kritisk til Norges rolle. De har likevel ikke kommet fram med forslag om andre tiltak som kan balansere uttaket av fisk i dette viktige området. Norge har dessuten etablert en Forvaltningsplan for nordområdene som omfatter havområdet innafor norsk territorium i nord. Her tas også sikte på å regulere petroleumsvirksomheten.

Både Canada og USA har egne vernesoner. For Canada er det et poeng av enkelte slike områder er bebodd av inuittene, som ut ifra urfolkrettigheter har styringsmakt over arealet og rett til tradisjonell næringsvirksomhet. Trussel mot natur og miljø i nord har imidlertid aldri kommet fra disse gruppene.

Verdenssamfunnets interesser

Miljøvernorganisasjonene hevder at nordområdestatene tilraner seg arealer, ressurser og makt i nord. Det hevdes derfor at det i stedet må etableres en FN-basert løsning for hvordan Arktis skal forvaltes. Som modell pekes bl.a. på Antarktistraktaten av 1967 som definerer hele dette kontinentet til internasjonalt ikkemilitarisert område med strenge vernebestemmelser.

Det er liten tvil om at hoveddrivkraften bak den store interessen for Arktis som de nordlige industristatene viser, er næringsmessig utnytting. Det dreier seg om olje, gass og mineraler. Geologer mener at ca en fjerdedel av verdens uoppdagede olje- og gassressurser befinner seg under bunnen av Polhavet. Et signal om slike interesser var det da en under Arktisk Råds store konferanse Arctic Frontier i vinter fikk veto fra USA og Russland mot å offentliggjøre og behandle en rapport om mulige miljøproblemer knyttet til oljevirksomhet i Arktis. Konferansens møteleder, Gunnar Stålsett, fant det nødvendig å peke på nødvendigheten av å ha med åndelige og moralske problemstillinger rundt olje- og gassutviklingen i Arktis.

WWFs Rasmus Hansson sier at hovedproblemet knyttet til global oppvarming, er det store forbruket av olje og gass i verdens rike land, med tilhørende utslipp av drivhusgasser. Den 28.mai i år skrev de 5 nordlige kyststatene med grense inn mot Polhavet under Ilulissat Erklæringen der de forplikter seg til å diskutere seg fram til forpliktende reguleringsbestemmelser for Arktis basert på foreliggende internasjonal havrett. ”Vi ser derfor ingen behov for å utvikle et nytt internasjonalt juridisk regime for å regulere havet i Arktis.”

Norge og Russland

Putin har etablert et Russland med styrket selvbevissthet. Hovedgrunnlaget er inntekter fra olje og gass. Nasjonalisme erstatter demokratiske rettigheter. President Medvedev vil videreføre Putins linje.

Norge har store realpolitiske behov for et samarbeid med Russland i nord. Allerede under Sovjetunionen utviklet det seg et fruktbart samarbeid innafor forvaltning av fiskeriressursene i Barentshavet. Denne felles virkelighetsforståelse må søkes videreført til nye samarbeidsområder i nord. Russland har en stolt historie innafor polarforskning, og viktige forskningsmiljøer som driver fram ny kunnskap på dette feltet. Det vil være av verdi for Norge å finne måter der våre to land setter seg felles mål og standarder for polarforskningen heller enn å bruke den til å sementere nasjonale posisjoner.

Den norske regjeringens nylig erklærte målsetting om å bygge ut et omfattende overvåkingssystem for vårt soneområde i nord, bør ikke fremstå som en trussel mot russiske interesser, men som et felles prosjekt som også omfatter russisk sone. Ved å ha Russland på laget vil man kunne skape et system som gir mulighet til å ivareta overordnede globale interesser som samsvarer med langsiktige nasjonale interesser for både Norge og Russland.

     Del dette!

Russland har auka eksporttolla på rundtømmer. Dette er tømmer som ikkje er saga til plank eller på anna måta er gjort klart til bruk. Dette viser at russiske styresmakter har skjønt ein del grunnleggande om økonomi som dei fleste vestlege og norske økonomar har latt gå i glømmeboka. Denne lærdomen er at ingen land kan bli rike på å eksportere råvarer og importere ferdigvarer. Dette som eigentleg er så lett å skjønne er noko vanleg økonomisk teori fornektar. Er det rart fattige land forblir fattige når økonomane i verdsbanken og andre stader hevdar med stor styrke at dei kan bli like rike om dei satsar på kamelal som om dei byggjer ein nasjonal industri som kan tilføre verdiar og aukande løner?

Erik S. Reinert viser til eit døme i boka si «How Rich Countries Got Rich … and Why Poor Countries Stay Poor» der ein engelsk økonom på 1700-talet foreslo dødstraff for råvareeksport. Det er kanskje å gå litt langt, men poenget er likevel rett. Kanskje kan Noreg vere eit døme på at råvareeksport kan gjere eit land rikt – eg tenkjer då på olja. Men det er viktig å vere merksam på ein av dei viktigaste delane av oljerikdomen vår er all den industrien og dei sørvisnæringane som er bygd opp rundt olja. Det at dyktige norske politikarar tok valet om at vi skal bruke olja til å bygge opp kunnskap og industri er ein av dei viktigaste skilnadene på Noreg og land som Angola eller Nigeria med tilsvarande oljeinntektar.

Skal eit land bli rikt må det få høve til å bygge opp industri bak tollmurar slik alle rike land har gjort. Frihandel er fattige lands svøpe, men bra for dei rike.

     Del dette!

Kva er det mest spesielle med det komande ordførarvalet i Arkangelsk? Jau, fem av kandidatane har det same namnet. Dei heiter alle Sergei Moiseev.

Ein kan sjølvsagt spekulere i korfor dette skjer, men ein av dei sterkaste kandidatane ved valet heiter nettopp Sergei Moiseev og er leiar for ein organiasjon som heiter “Folkets kontroll”. Guvernøren sin kandidat heiter derimot Viktor Pavlenko og er fungerande ordførar. Kanskje er det eit poeng å splitte opposisjonen sine røyster. Pavlenko var forresten den einaste som ikkje stilte til den einaste debatten i ordførarvalet. Det var studentane ved universitetet som arrangerte debatten.

Den forrige ordføraren vart forresten arrestert. Mange meiner det var fordi han gav uttrykk for eit ønske om å stille til presidentvalet.

     Del dette!

Morten Strand skriv i Dagbladet i dag om Russland sine to andlet. Han viser då til Putin og den nye presidenten Dmitrij Medvedev, men speler og på det russiske statsvåpnet som er ei ørn med to hovud.

Eit minst like interessant aspekt av dette er det fantastiske Russland på den eine sida og det brutale Russland på den andre sida. På den eine sida står det Russland som består av stor litteratur og kunst, framsynte idelogar, oppfinnarar og ingeniørar. Dei som har gjeve oss nokre av dei største undra verda har sett. Både romskip og litteratur. Dette er eit stolt, trygt og venleg Russland. På den andre sida står det landet som har gjeve oss brutaliteten i Tsjetsjenia, Gulag og redsel. Eg trur (dersom vi legg den gode, eller den onde vilja til) vi kan sjå litt av denne dualismen mellom Medvedev og Putin. Putins Russland var veikt og utrygt, etter kommunismens samanbrot.  Dette gav seg utslag i brutalitet og ei hevding av smale russiske interessar som til tider går på tvers av Russlands langsiktige interesser. På den andre sida kan vi håpe at Medvedevs Russland kan bli rikt, sterkt og trygt på seg sjølv. Eit slikt Russland kan på nytt skape storverk, utan at det må gå på bekostning av verken tsjetsjenarar eller georgiarar. Eit Russland som er trygt på seg sjølv kan bli ein faktor for det gode internasjonalt.

     Del dette!

Søndag er det val i Russland. Valet er ikkje særleg spanande. Det er klårt at Dimitrij Medvedev kjem til å bli valt til president.

Russland har endra seg mykje dei åtte åra Vladimir Putin har vore president. Landet er enno ikkje rikt, men samanlikna med byrjinga av 90-talet har landet tatt stormsteg framover. Det er i hovudsak olja og andre naturressursar som har brakt Russland på fote igjen. Dei høge prisane har gjeve alvorleg fart på den russiske økonomien. Det er ikkje meir enn 10 år sidan den russiske økonomien var så dårleg at dei ikkje kunne betale utanlandsgjelda si, no er landet gjeldsfritt. I dag er BNP per innbyggar oppe på 9000 dollar mot 2000 dollar i 1998. Dette er likevel ikkje høgare enn det var i 1989. I den same perioden er gapet mellom dei rikaste og dei fattigaste auka monaleg, skriv den nyliberalistiske avisa The Economist .

Samstundes skjer det ting i Russland som ikkje er positive. Den estiske presidenten Toomas Hendrik Ilves samanliknar situasjonen i dagens Russland med Tyskland under Weimarrepublikken. I følgje Moscow Times seier Ilves: «There is a mentality of being stabbed in the back that reminds me of the Weimar republic. The Weimar mentality … is so similar that I really hope that we do not go off in the wrong direction»

Dette er skummelt om han har rett. Det er ingen tvil om at Russland viser ein del trekk som ikkje er positive, for å vere svært forsiktig i formuleringane. Krigen i Tsjetsjenia er sjølvsagt det verste eksemplet, men måten vernepliktige soldatar blir behandla er ille, den agressive nære utanrikspolitikken andsynes Georgia, og andre er og ille. Eller meir mundane ting som råkar folk i kvardagen. Transperancy International ranger Russland på 143 plass i verda når det kjem til korrupsjon (1 er minst korrupt) dårlegare enn land som Niger, Syria og Etiopia.

Desse sakene (spesielt krigen i Tsjetsjenia) gjer at ein godt kan stille seg spørsmålet: «Held vi USA til ein høgare moralsk standard enn andre?» Korleis ville demonstrasjonane sett ut om dei amerikanske overgrepa i Irak og Afghanistan var i nærleiken av å vere så store som dei russiske overgrepa i Tsjetsjenia? Det er vel ingen tvil om at det ikkje ville vore berre i SV vi diskuterte om Noreg skulle delta i krigen i Afghanistan. Men ein ekspansjonistisk og imperialistisk utanrikspolitikk er ikkje Russland og USA åleine om. Dagbladet skriv at: «NUPI-forsker Indra Øverland mener Jens Stoltenberg ikke framstår som noe mindre imperialistiske enn Russlands president Vladimir Putin.» På same måte som Russland plantar flagget sitt på nordpolen, prøver også Noreg å utvide land- og havområda sine, både i nord og sør. Er det verkeleg slik at det er storleiken som er den største skilnaden mellom Noreg, Russland og USA.

     Del dette!

I tre dagar før jul var eg i Murmansk. Det er alltid spennande å besøke Russland. Det er artig å sjå den store økonomiske framgangen som er i landet. I alle fall i byane, og det er fortvilande å sjå kor sakte det går før alle er på eit leveleg nivå. Samstundes er det tungt ikkje å kunne i særleg grad påverke landet sin glidebane til ein styreform som blir meir autoritært og korporativt.

Russland har fått eit tydeleg autoritært styresett. Økonomien blir korporativ i større grad med ein stat som opererer meir eller mindre utanfor loven – eller over loven. Men samstundes skal vi vere klåre over at Russland har gått gjennom ei stor omveltning. Ei omveltning som ikkje har gjort det lett å skape eit liberalt demokrati, utan korrupsjon med like mulegheiter for alle. Kanskje er ein sterk stat styrt frå sentrum naudsynt i ein periode? Sjølv om det er uråd å akseptere dei overgrepa og den terroren som har skjedd i Tsjetsjenia.

Det som likevel varmar er det gode samarbeidet i Nordområda. Det at eit norsk redningshelikopter kan redde russiske sjømenn i Russland er fantastisk og eit godt bilete på kor langt vi er komen frå tida med den kalde krigen. Det er ikkje meir enn 20 år sidan opninga tok til.

No skal vi samarbeide med fylkesstyresmaktene i Murmansk om å opprette ein russisk-norsk vidaregåande skole i Murmansk (og det er artig å bli intervjua på russisk TV ).Ein skole som skal vere med på å gje grunnlag for eit enno betre samarbeid både om næringsliv og kultur. Hovudfokus på skolen skal vere entreprenørskap og klima. To svært viktige tema i samarbeidet i nordområda. I tillegg trur eg vi kan ha ein del å lære av russisk pedagogikk - kanskje spesielt knytt til realfaga. Vi sit no og ser på læreplanane for å prøve å sameine norske og russiske læreplanar. Det viser tydeleg at landa vektlegg ulike tema i undervisninga. Det blir spennande å sjå dette i samanheng.

Forøvrig, God jul alle saman.

     Del dette!