Dramatikk og tilbakesmell

I dag slår VG på nett til med mykje drama. Og, nei det handlar ikkje om teater eller situasjonen verken i Zimbabwe eller Kongo. Den første dramasaka er om mannen som kastar sko på president Bush. VG inviterer oss «til å se dramatikken her». Men ikkje berre det er dramatikk. Det er og dramatikk på hoppkanten. Vi blir invitert til å lese om «dramatikk på bommen». Felles for all denne dramaen er at ingen vart skada. Kanskje er det meir komedie enn drama?

Eg synst likevel avisa tar kaka med ei sak om skatten vår til neste år. Der skriv VG: «Feil renteberegning kan gi deg tilbakesmell på skatten». Då kan det kanskje vere verd å spørre om tilbakesmell er noko positivt eller negativt. Er det noko du gjerne vil ha? Eg må innrømme at eg er litt usikker.

Forøvrig er det trist å få melding om at Anne Cath Vestly er død. Ho har gjeve mange store og spennande opplevelsar. Må ho få kvile i fred.

Skreddaren og bussjåføren

Bilal Gahni Mohammad og Hawre Mohammed Ali heiter to kurdarar som bur i Tromsø. Dei har budd her ti år no. Hawre er skreddar, og driv den einaste skreddarforetninga i Tromsø. Eg veit ikkje om det stemmer, men eg har høyrt at han mellom anna driv mykje med tilpassing av politiuniformar. Bilal er bussjåfør i Tromsø. Det vil seie var bussjåfør. UDI har nekta han å jobbe, han skal ut av landet. Hawre må no stenge skreddarforretninga og må ut av landet 12. januar. Finst det noko som helst logikk i dette?

Både Bilal og Hawre tilhøyrer dei såkalla MUFarane. Dei har levd med usikkerheit i mange år. Er det ikkje på tide at den raud-grønne regjeringa gjev dei tryggleik og lar dei bli i landet. Vi treng bussjåførar, skreddarar og ikkje minst treng vi solidaritet. I dag hadde eg glede av å vere med på ei markering på Stortorget i Tromsø i protest mot utsendinga av Bilal og Hawre. Kanskje er det eit slag i lufta, men vi må prøve. Eg synst det var spesielt gledeleg at russepresidenten i Tromsø var ein av appellantane.

Det er fleire måter du kan hjelpe på:

For øvrig har Nordlys hatt gode artiklar om saka, mellom anna her og her.

SVs arbeidsprogram: Kultur og idrett

Underleg nok er kanskje dette det kapitlet i framlegget til arbeidsprogram for SV som det er minst luft under, minst visjonar og der komiteen har vore minst tydeleg på kva retning samfunnet skal ta. Eg synst og komiteen i liten grad har tatt inn over seg den store utviklinga vi er midt inne i når det gjeld formidlingsformer for kultur.

Wikipedia er i ferd med å bli eit allment leksikon på nettet.
Wikipedia er i ferd med å bli eit allment leksikon på nettet.

Eit godt døme på at eg opplever at vi tenkjer litt satt er formuleringa om at: «Et særlig viktig tiltak for videre styrking av nynorsk er et allment leksikon på nynorsk på internett». Denne utsegna luktar eit gamaldags konversasjonsleksikon, portert over på nettet. Eg trur det ville vere mykje meir fornuftig å satse på Wikipedia. Wikipedia på nynorsk er allereie i ferd med å bli eit slikt allment leksikon. Staten kunne med svært små summar bidra til at Wikipedia vart kvalitetskontrollert og utvikla på dei emneområda der det framleis er manglar. Dette ville vere ein politikk som viste at ein forstod korleis kunnskap blir skapt og delt i dagens verd.

Tilsvarande kunne det vore spennande å diskutert om all statsstøtta kunst og kultur skulle gjevast ut under ei ella anna form for CC-lisensiering. Når vi – folket – allereie har betalt for eit kunstverk eller eit kulturuttrykk burde det vel vere tilgjengeleg for alle. Så er det ei utfordring korleis ein skal sikre inntekta til kunstnaren eller kulturarbeidaren, men eg trur det er ei mindre utfordring enn det vi ofte innbiller oss. Ei CC-lisensiering for ikkje-kommersiell bruk vil i liten grad innverke på inntektspotensialet for ei bok, eit bilete, ein film, eller ei teaterframsyning. Men det vil kunne gje mange fleire tilgang til kunsten og kulturen. Dei fleste bøkene i Noreg sel lite ut over innkjøpsordninga, eg trur ikkje salet ville minske gjennom at teksten var tilgjengeleg digitalt. Tvert om, ville det kunne gje fleire lyst til å kjøpe boka. Så må då kunstnaren og kulturarbeidaren gjere eit val, om ein vil ta mot offentlege pengar eller ikkje. Her finst det heilt sikkert mange argument både for og mot som eg ikkje har tenkt på. Kom gjerne med dei i kommentarfeltet under. Men eg synst dette passar godt inn med det komiteen skriv:

I tråd med resulatene fra levekårsundersøkelsen bør det gis stipender som gjør det mulig for kunstnerne å konsentrere seg om sitt kunstneriske arbeid. Garantiinntekten må opprettholdes.

Komiteen skriv noko svært viktig i innleiinga til kapitlet. Der står:

Kultur kan fremme omsorg for demokrati, solidaritet og menneskerettigheter, men kan like
gjerne fremme egoisme, fanatisme, nasjonalisme eller vold. SV vil føre en liberal kulturpolitikk. Vår støtte til flerkulturelle, solidaritetsfremmende og demokratiserende kulturtiltak skal aldri innebære at vi stenger for kunst og kultur som verdimessig eller ideologisk står oss fjernt.

Dette er eit godt og viktig grunnprinsipp som vi ikkje å glømme.

Komiteen har tatt opp at åndsverk må digitaliserast. Eg kunne ønska meg eit litt meir offensivt punkt her. Skjebnen til Ibsenprosjektet vitner om at dette er noko som krev sterkt fokus. Kanskje burde programmet sette nokre mål for når Nasjonalbiblioteket skal vere fulldigitalisert?

Eit bitte lite punkt som må endrast i programmet er at komiteen skriv at «SV vil jobbe for at det samiske skriftspråket blir sikret en levedyktig utvikling.» Her må det sjølvsagt stå «dei» samiske skriftspråka. Det er minst tre samiske språk i Noreg.

Det er ein dissens i dette kapitlet. Dissensen handlar om det skal innførast eit tak på eigenbetaling i kulturskolen på 2000 kroner. Det er sjølvsagt greitt å meine at det skal vere eit tak. Det er eg usamd i. Eg meiner dette må vere må kommunane avgjere sjølv. Det skal og må vere ein skilnad på ein kommune styrt av politikarar som har skjønt kor viktig kultur er, og dei som ikkje har skjønt det. I tillegg så er det dessverre slik at det kan vere tilbod som nokre ønsker som er svært dyre som ikkje vil bli tilgjengelege med ein slik regel, og det kan redusere kvaliteten på kulturskolen. Avveginga mellom pris, kvalitet og tilgjenge for alle meiner eg bør vere eit kommunalt ansvar.

Eg meiner at det å gje barn og ungdom mulegheit til å skape kunst og kultur er viktig for eit samfunn. Då fortener det betre framlegg enn berre ein makspris.

Rosa spy

Han var i ferd med å legge seg. Telefonen ringte, det var frå ei av dei andre kyrkjene. Ibrahim var sjuk. Sjuk, kva betyr det? Han heiv på seg sko og klede, og storma oppover til kyrkja.

Foreldra var dratte og redde. Dei hadde nettopp kommet til Tromsø. Dei hadde vore på rømmen i fire år, før dei no hadde husly i ei kyrkje i Tromsø. Agim hadde vore med i den store gruvestreiken i 1989. Først hadde dei reist til Sverige, så Noreg, til sist Finland. Etter å ha fådd nei til opphald i alle landa hadde dei endt opp i ei kyrkje i tromsø. Det var fire dagar sidan dei kom. Roar sleit endå med å huske namna deira.

Minste ungen deira var sjuk. Han var fødd på vegen mellom Finland og Tromsø. Den store skjeggete mannen som hadde opplevd så mykje, stod der og kunne ingenting gjere. Roar kunne sjå hendene knyte seg og opne seg i avmakt. Verken mor eller far kunne ta ungen til legen. Politiet kunne dukke opp kva tid som helst om dei gjekk utanfor kyrkja.

Mora la den varme vesle ungen i armane til Roar. Det var ingen andre der og då, det hjalp ikkje at han knapt viste korleis ein skulle bere ein så liten unge. Knapt sytten år gamal hadde han engasjert seg i kyrkjeasylsaka. Det hadde vore spennande, hadde kjentes rett og det hadde vore artig. Han hadde aldri planlagt å stå med ein varm bylt i armane.

Ungen skreik slik at det var vanskeleg å forklare drosjen kor den skulle komme. Han gjekk ut på kyrkjetrappa med ein framand skrikande unge i hendene. Foreldra stod stille og maktlause att i gangen når drosja kom. Det minste og sjuke barnet deira reiste med ein ungdom dei knapt hadde helst på før.

Ibrahim var velsigna stille og roleg i drosja på veg til legevakta. Like roleg var han ikkje i venterommet på legevakta. Omgjeve av folk sat Roar der keitete, overtydd om at alle kunne sjå at han ikkje viste noko om barn.
— Versågod, neste
Roar tok med seg Ibrahim og gjekk inn.
— Kva er det som er galt? Legen som spurte såg sint og gammal ut. Roar stilna. Kva var eigentleg galt? Han ante ikkje. Det hadde skjedd så fort alt der i kyrkja.
— Han har feber og skrik. Han har vist vore slik lenge, stotra Roar fram. Han var snart like raud og flammande i fjeset som Ibrahim. Legen var ikkje nøgd med svaret. Han stilte mange tilleggsspørsmål, om vekt og vokster.
— Kanskje mora skulle vere med neste gong, datt det ut av den bistre legen til slutt.
Roar braut saman. Redselen for at legen ikkje ville hjelpe Ibrahim var endeleg større enn redselen for å fortelje at ungen sat i kyrkjeasyl. Politiet kunne vel ikkje ta ein så liten unge frå foreldra? Medan fortvilte tårer tok til å renne fortalte han om korfor mora ikkje kunne vere med. Og, at han berre prøvde å hjelpe.

Det var endeleg eit lite smil å sjå hos legen. Han la vekk papira – det vart ikkje noko å føre i journalen denne gongen.
— Vi får sjå litt nøyare etter denne gongen då, og ta nokre prøver. Kjenner han deg godt? Vil han føle seg trygg med deg i nærleiken?

Kjenner, nei. Hadde sett ungen to eller to eller tre gonger før. Panikkkjensla greip tak i Roar igjen. Han la Ibrahim frå seg så forsiktig som muleg på benken på legevakta. Ibrahim kasta opp. Ikkje noko stort oppkast. Men heller ikkje noko gulp, snarare ein liten bekk av rosa slim. Legen tørka bort, men det fortsette å renne. Roar sat berre og såg ned. Turte ikkje gjere noko, knapt nok følgje med kva legen gjorde.

— Det er greitt, ta han med ut i neste rommet, så kjem ho Randi og tar ein blodprøve.
Blodprøve! — Er det noko farleg, hiksta han fram?
— Nei, sannsynlegvis ikkje. Dette går over. Men for å vere sikker. Alt tyder på at ungen har ræksjuka. Ingenting alvorleg.

Då kasta Ibrahim opp igjen, på alvor denne gongen. Roar fekk rosa spy over heile jakka og over kleda til Ibrahim. Noko skifte hadde han ikkje med.

Det gjekk raskt å ta blodprøven. Ufarleg. Ibrahim sutra ikkje eingong då Randi stakk han. Det var som han hadde kvikna til etter det siste oppkastet.

— Ring oss i morgon, så skal resultata av prøven vere ferdig sa ho, og fann fram ei eske med stikkpillar. — Gje han ei slik om kvelden, så skal du sjå at dette går bra. Randi smilte. –Tenk ikkje på eigenandelen. Den får vere bidraget vårt. Ho vinka til Roar og Ibrahim då dei gjekk ut døra.

Det var godt å komme i drosja, å reise tilbake til kyrkja, tilbake til foreldra med Ibrahim, å kunne fortelje at det ikkje var noko farleg. Han sat der og heldt barnet, han kjente den same varmen som då han reiste til legevakta. Dei smilte, begge to.

————————————–

Av og til prøver eg meg på (skjønn)litteratur. Denne skreiv eg for nokre år sidan. Ho har li i ei skuffe sidan den tid. Eg dristar meg til å publisere her i håp om å få kommentarar som gjer at denne vesle historia faktisk kan bli til noko. Kritiser i veg.