FHL er opptatt av at vi skal ha et rent hav, og har vært svært klare på at vi mener at det er fornuftig å avvente med olje- og gassvirksomhet utenfor de mest sårbare områdene (Senja, Lofoten, Vesterålen og Møreegga). Dette er viktige fiskeriområder, og er områder som er av avgjørende betydning for våre fiskebestander. Vår politikk på dette området er svært likt med Norges Fiskarlags politikk, og vi har sammen med Fiskarlaget hatt et tett samarbeid med miljøorganisasjonene i dette arbeidet. På tross av dette har et bredt politisk flertall i Norge vedtatt at mann skal gjennomføre helhetlige konsekvensutredninger av disse sjøområdene, og at det også skal gjennomføres en omfattende seismikkaktivitet. Det er altså myndighetene som gjennomfører seismikkaktiviteten utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Sånn sett er det bare rett og rimelig at det også er myndighetene som skal kompensere for de tap andre blir påført. Problemet er at myndighetene har avgrenset sin kompensasjon til kun å gjelde fiskerne, ikke den øvrige verdikjeden, og dette på tross av at fiskeindustrien åpenbart har blitt påført økonomiske tap.

Pål Julius gjør et poeng av at aktører i fiskerinæringen også har økonomiske engasjement i olje- og gassindustrien. Det er riktig. Personlig tror jeg at miljøbevegelsen gjør feil i å hevde at ikke petroluemsindustrien skaper verdier og synergier. For meg er det åpenbart, og det er også åpenbart at fiskeri, havbruk, olje, gass, maritim virksomhet, nye energiformer etc. har overlappende kompetanseflater og at det oppstår kryssinvesteringer. Det betyr derimot ikke at vi skal åpne de områdene som er mest sårbare for oljeleting. Ei heller at vi skal unngå å flagge klart fra når ulike næringer har ulike interesser.