Berusa av oljedamp?

Det er betre å spare olja på botn av havet: Foto: Tim Thomsen/flickr.com/photos/hotpixelaction/182874330/

Eg må innrømme at eg har tatt feil. Eg har lenge trudd at Senterpartiet var ein alliert i klima og miljøkampen. Eg har lenge visst at SPs Irene Lange Nordahl var berusa av oljedampen, men at også SPs Ola Borten Moe, oljeminister, har tatt til å sniffe petroleumsprodukt er rett og slett trist.

Det er nesten ingen tvil om at vi står framfor store menneskeskapte klimaendringar — om vi ikkje får redusert utsleppa av klimagassar. Bevisa er så trygge at vi må handle. I Tromsø vil SV satse på buss og gang- og sykkelvegar, for at vi skal gjere vårt. Men det nyttar ikkje så mykje om vi held fram med å pumpe opp oljeressursane våre i aukande tempo. Eg hadde trudd at Senterpartiet var ein alliert i kampen for ein ansvarleg oljepolitikk. Det kan virke som eg har tatt feil. Borten Moe seier til VG:

Han mener det er et «paradoks» at det i den norske samfunnsdebatten er et motsetningsforhold mellom det å være for olje og gass og å være miljøvennlig og foroverlent.

Men, og om vi ser bort frå klima er det mange gode argument for å redusere tempoet i oljeutvinninga i Noreg. Olja og gassen vår blir ikkje verdilaus i framtida. Det er derimot mykje større sjanse for at investeringane våre i internasjonale aksjar og handlegater skal bli mindre verd i framtida. Det er mykje betre å spare til framtidige pensjonar på botn av havet enn på internasjonale børsar (eg har skrive litt om dette tidlegare).

Så veit vi at oljeutvinnga skaper problem for fiskerinæringa. Både forurensing og konflikt om areal kan øydelegge for den største fornybare næringa i Noreg. Skal vi ta sjansen på det i bytte mot italienske lånepapir og aksjar?

SV er mot oljeutvinning i nord, eg håper ikkje Borten Mo og Lange Nordahl får gjennomslag i SP til å gjere det partiet og avhengig av oljedunstar.

Heller eige enn leige

Høgres Øyvind Hilmarsen spør i eit lesarinnlegg om det ikkje blinker varsellamper for SV med omsyn til at gjelda er i ferd med å bli stor i Tromsø. Jo, det er ingen tvil om at det hadde vore hyggelegare å vere gjeldfri, det trur eg dei fleste av oss kan skrive under på. Men, faktum er at om du ikkje tar opp lån vil dei færraste ha råd til hus eller leilegheit. Det same gjeld for kommunen. Og gjelda til Tromsø kommune er innafor det kommunen har råd til.

Den medisinen Høgre vil bruke betyr at kommunen for evig blir leigetakar. Høgre vil openbart at vi skal leige skolar, barnehagar og sjukeheimar. Eg er heilt sikker på at det blir dyrare i det lange løp. Dersom vi skal leige ein skole må vi ikkje berre betale kostnaden med skolen, vi må og betale profitten til utleigaren, og det er sannsynleg at skolen blir dyrare, fordi ein privat utbyggar vil måtte betale høgare rente enn kommunen vil. Venstres Jonas Stein Eilertsen har gått i same felle som Hilmarsen. Han hadde eit stort oppslag i Nordlys der han gjekk inn for såkalla OPS, som betyr å leige heller enn å eige. Eg har kommentert det oppslaget på bloggen min tidlegare. I eit tilsvar han misvisande har kalla «Mer skole for pengene» skriv han:

Å lese Pål Julius Skogholts (SV) kritikk av vårt forslag er nokså illustrerende for sosialistenes manglende vilje til nytenkning og modernisering. For å understøtte sine argumenter bruker han den marxistiske tenketanken, Manifest. For å understøtte våre argumenter bruker Venstre forskningsrapporter fra SINTEF.

Problemet til Eilertsen er at SINTEF-rapporten bygger på sviktande føresetnader. SINTEF bruker eit tal for investeringskostnader som sannsynlegvis er feil. Fagforbundet skriv i ein rapport om OPS:

Selskapet [SINTEF]mener å ha funnet fram til en totalvirkning på kr 41,55 millioner i lavere kostnader på Persbråten skole. dette skyldes lavere nåverdi av prosjektkostnadene inklusive finansieringskostnad på 43,80 millioner kroner, som igjen kommer av at selve prosjektkostnaden er antatt å være 58 millioner kroner billigere med OPS-alternativer, i forhold til tradisjonell entreprise (262 mill kr – 320 mill kroner). dette har SINTEF kommet fram til ved å ta utgangspunkt i papirene til bystyresak 95/05. Der var byggekostnadene for Persbråten anslått til 260 mill kroner. Undervisningsbygg oppga samtidig at det var for tidlig i prosjekteringsfasen til å kunne gi en fastpris og anga derfor et risikopåslag på 30 prosent. dermed ble kostnaden på 320 mill kroner. det er dette tallet SINTEF har brukt i sine beregninger av besparelsene.

Det er imidlertid ingen grunn til å tro at ikke undervisningsbyggs første anslag var nær det riktige. dette fordi man faktisk fikk inn et anbud som var helt i tråd med dette anslaget i forbindelse med OPS-kontrakten. Videre viste det seg at byggekostnadene for Bjørnholt vgs, som ble bygget omtrent samtidig, ble 48 millioner kroner lavere enn den opprinnelig vedtatte ramma, og med nesten nøyaktig samme byggekostnader pr m2 som Persbråten.

Det ligg derfor fast at ein skole eller ein sjukeheim blir ikkje billigare av at du betaler leige over driftsbudsjettet heller enn å investere i den same skolen eller sjukeheimen. Eilertsen, det blir mindre skole for pengane.

Det betyr at både Venstre og Høgre framleis har til gode å svare på spørsmålet mitt. Kva for ein skole vil dei ikkje bygge, kva for ein barnehage vil dei ikkje bygge? Kostnadane blir større med Høgre og Venstre sin modell, det må vel gå utover noko?

Eg meiner veljarane har krav på å få vite det.

Ein by open for nye idear

I middelalderen vart Venezia ein av dei største, mektigaste og rikaste byane i verda. Ein av teoriane som prøver å forklare korfor, seier at Venezia skapte seg denne statusen gjennom å vere open for alle typar folk, alle typar yrker og dei mange ideane som oppstår i møtet mellom desse.

Tromsø kan lære av kva som har skapt suksess for byar før, og bruke på vår måte i vår samanheng. Eit av fellestrekka for suksessrike byar, før og no, er at dei er opne. Det vil seie at dei tek i mot nye idear og har eit miljø der idear kan settast ut i livet. Det er to delar av dette, det første er ideen, det andre miljøet for nyskaping. I SV er vi opptatt av å lage eit godt grunnlag for begge delar.

Idear oppstår i møtet mellom menneske, kultur og kunnskap. Menneske som har ulik kunnskap og ulik kultur. Tromsø er ein open by. Vi tar mot innvandrarar, søringar, nordlendingar, samar og asylsøkarar. Kommunen vår har allereie gjort mykje for at alle skal kjenne seg heime i byen vår. Vi har oppretta ein internasjonal skole, vi har vedtatt å bli ein del av forvaltningsområdet for samisk språk, og vi driv eit aktivt internasjonalt samarbeid, basert både på solidaritet og eigennytte.

Det er framleis ei utfordring å arbeide for at alle kjenner seg heime i byen. Dei som trur på noko anna enn den kristne guden må ha gudshus å gå. Vi må overvinne vår eiga frykt for det framande i og utanfor oss sjølve for å bygge vidare på dette. Det er forståeleg at ein er skeptisk til det som er framand og nytt. Men både som samfunn og som menneske har vi mykje å tene på prøve å forstå det som er nytt for oss. Det betyr likevel ikkje at vi skal godta alt.

Så må vi bygge møteplassar, der folk frå ulike bakgrunnar kan møtast, bli kjent med kvarandre og skape seg like mulegheiter til å lykkast. Først og fremst må vi bygge vidare på det som skjer i kulturlivet, idrettsorganisasjonane og resten av frivilligheita for å sørgje for at alle er velkomne der. Likevel er kanskje arbeidsplassen den viktigaste staden der folk møtes. Store arbeidsplassar i Tromsø som Universitetet og UNN er gode på å ta i bruk kompetansen frå mange ulike folk. Der trur vi mange har mykje å lære. Både i det offentlege og i det private bør vi sjå forbi framande namn, slik at vi kan sjå den kompetansen folk sit på.

Byen har mykje av rammeverket som skal til for at vi skal tiltrekke oss folk – dyktige og skapande folk frå landsdelen og frå verda. Vi treng desse folka.
Næringsforeninga hevdar vi vil kome til å trenge minst 2500 nye arbeidstakarar i byen. Dei må vi tiltrekke oss. Hans Olav Karde seier til siste nummer av Markant:

“Som andre, så tror jeg vi må jobbe for at vi skal fremstå som en attraktiv by å jobbe i, og jeg tror Tromsø vil være tjent med å markedsføre seg som en del av hele regionen vår. Dessuten tror jeg også Tromsø må tenke på bredde i tilbudet av arbeidsplasser. Kulturnæringen er et veldig godt eksempel på dette. Denne næringen representerer i seg selv mange arbeidsplasser, den tilbyr attraktive arbeidsplasser også for kvinner – og den bidrar til å gjøre byen og regionen mer attraktiv og spennende.”

Eg trur Karde har eit heilt sentralt poeng som underbygger behovet for å vere ein open og inklderande by.

Tromsø er ein kunnskapsby, vi har ei høgt utdanna befolkning, vi har dyktige fagarbeidarar og vi har viktige kunnskapsinstitusjonar. SV meiner vi kan bli enno betre på å ta i bruk denne kunnskapen, til beste for folk i byen og landsdelen. Saman med dyktige folk i Innovasjon Noreg, fylkeskommune, kommunen, Universitetet og forskningsinstitutta bør det vere muleg å bli enno betre på å spreie den kunnskapen som finst og ta den i bruk i nye og etablerte bedrifter. Utan kunnskapen frå Universitetet og institutta ville vi ikkje hatt ei gryande næring innan biotek eller IKT i Tromsø. Vi trur kommunen kan ta ei enno større rolle som tilretteleggar her.

Med utgangspunkt i kunnskapen i byen, med utgangspunkt i å vere den opne, inkluderande og tolerante byen er det muleg å få til å skape spennande nye bedrifter og vidareutvikle dei vi har. I Tromsø er det sterke miljø innafor bioteknologi, fjernteknologi og marine næringar. Desse er avhengige av tilrettelegging frå kommune.

SV vil vere leiande i å sørgje for at planprosessane i kommunen skal vere føreseielege og forståelege, og gjennom å sørgje for at vi alltid har areal tilgjengeleg for den som vil starte eller utvide ei bedrift. Kommunen må i enno større grad bli ein medspelar for dei som vil skape noko i Tromsø. Derfor vil vi opprette eit strategisk næringsselskap som kan vere ein reiskap for å legge betre til rette for næringslivet i Tromsø. Tromsø må ta godt vare på og ta godt i mot både gründarar og etablerte bedrifter.

Slik er vi med på å bygge byen og landsdelen for framtida.
Slik blir vi også rusta til å møte den internasjonale finanskrisa – med trygge arbeidsplassar, og ein god velferd for alle.

Offentleg privat samarbeid (OPS) er å kaste pengar ut av vindauget

Det blir mindre skole for pengene om høgresida får innføre OPS i Tromsø. Foto: Faksimile frå Nordlys

I Nordlys i dag (18.08.11) har Jonas Stein Eilertsen eit utspel der han seier at om høgresida vinn valet i Tromsø skal dei innføre OPS i stor skala. Han meiner dette vil gje billigare og betre kommunale bygg. Han tar feil. OPS er eit system der det offentlege gjer ein avtale med ein utbyggar om å bygge og drifte ein skole, veg eller sjukeheim på vegne av det offentlege. Det blir dyrare i det lange løp

Storbritannia er det landet som i størst grad har tatt i bruk OPS. Erfaringane derifrå er at sjukehus, skolar og vegar bygd gjennom OPS blir dyrare og dårlegare enn om vi gjer det på vanleg måte. Det same ser vi i Noreg. I 2004 skulle Røyken og Asker saman bygge ein ny sjukeheim. Dei hadde gjort avtale med Selvaag Senior AS om at sjukeheimen skulle byggast som OPS. Manifest analyse skriv (NOTAT NR. 1– 2010 OFFENTLEG-PRIVAT SUGERØR Lærdomar frå dei kostbare erfaringane med OPS):

Bygginga var godt i gang. Det nærma seg innflytting. Selvaag hadde 20 år med sikre og gode inntekter innan rekkevidde. Men så skjedde noko uventa. Ein eller annan i administrasjonen i Asker, eller var det Røyken, hadde fått det for seg å rekna på kostnadene. Ingen hadde laga ei oppstilling av kva kostnadene ville bli ved enden av OPS-perioden, samanlikna med normal kommune-drift. Byråkratane trykte i veg og kalkulatorane leverte varen: I 2024 ville OPS-alternativet vore 115 millionar kroner dyrare enn om kommunane tok over sjukeheimen frå september 2004.

115 millionar, det er mykje pengar for ein kommune!

Vi ser det same i Storbritannia. Der har til og med den konservative regjeringa skjønt at slike prosjekt blir dyrare for det offentlege, og gjev lågare kvalitet. Aftenposten skriv om OPS i Storbritannia (18.08.2010):

Men det skjedde ikke gratis. Etter hvert som flere prosjekter ferdigstilles, blir det mange penger som skal betales tilbake omtrent som når man kjøper masse dyre varer på kreditt. Det siste statsbudsjettet anslår, ifølge The Independent, at statens årlige utgifter til nedbetaling av OPS-prosjekter vil komme opp i nesten 100 milliarder kroner om noen ganske få år. Osbornes [den konservative finansministeren] kritikk mot dagens OPS-ordning går da også, i stor grad, på at staten pådrar seg en enorm gjeld som ikke kommer til uttrykk i statsbudsjettet.

OPS er å kjøpe på nedbetaling med dyre forbrukslån. Det er sjeldan ein god ide, og noko kommunen bør og må halde seg unna.

I tillegg så er det slik at i eit OPS-prosjekt der private bygger og forvaltar ein skole eller ein sjukeheim i 20-30 år så må vi og lage ein kontrakt som varer like lenge. Den er god som klarer å skrive ein kontrakt som dekker alle eventualitetar i ein slik tidsperiode.

Kva skjer om skolen skal byggast om, kven dekker kostnaden? Kva skjer om bygninga skal brukast til noko anna med lågare eller høgare slitasje, kven får gevinsten eller tapet?
Realiteten er at OPS flyttar makt og styring frå folkevalde og veljarar til utbyggar. Det betyr at det er domstolen, juristane og kontraktane som avgjer korleis eit bygg kan brukast. Kommunen ender opp som saksøkar og saksøkt og ikkje ein aktør for å skape velferd for folk flest.

La deg ikkje forføre av høgresida sine lettvinte løysningar – samfunnet er sjeldan lettvint.

Jonas Stein Eilertsen er innom OPS på bloggen sin her.

Vi tar bussen inn i framtida

Stem SV, og få bussen til 10 kroner. Foto: Krister Brandser/Wikimedia Commons

Tromsø SV vil at bussen skal koste ti kroner, og vi vil at bussen skal gå oftare. Vi vil dette fordi det er bra for miljøet og fordi det er god velferdspolitikk.

Omtrent ein tredjedel av innbyggarane i Tromsø har ikkje tilgang til bil, dei har og rett på god kommunikasjon.

For å få dette til meiner SV at det er rett å innføre vegprising. Dette vil saman med auka tilskott frå staten om vi innfører det tilføre oss rundt 200 millionar i året som vi kan bruke på betre vegar, sykkelvegar og billigare og betre buss.

SV er det einaste partiet i kommunestyret som tar denne utfordringa på alvor.

Ein stemme på SV er ein stemme på eit miljø utan svevestøv, ein stemme på eit betre kommunikasjonstilbod, ein stemme mot klimaendringar, ein stemme for gode velferdstilbod.

Exit mobile version