Somalieren har eit godt og interessant innlegg på bloggen sin om det å vere muslim og kjenne på frykta for å få skulda når noko går galt i landet. Ho skriv:
Jeg taler ikke for alle muslimer, men jeg taler for familien min og disse påstandene om Eurabia er ikke noe vi ler bort. Denne overbevisningen om at muslimene tar over føler vi, hjemme, kan ha en alvorlig konsekvens. Mammas første reaksjon på terroraksjonen var avsky, dernest frykt. Ikke frykt for at terroren skulle skje igjen, men frykt for at jeg skulle bli skadet av mennesker som ville hevne seg på muslimer. Det var en skjelvende stemme som ringte meg på jobb og ba meg være forsiktig på vei hjem. Og da jeg kom hjem hadde mamma et uttrykk som jeg sist så som femåring, da noen nazister sendte schäfere etter henne og hun satt i kjøkkenet vårt i Porsgrunn og gråt, med en politikvinnes armer rundt seg.
For over ett år siden viste broren min meg et videoklipp som illustrerte fødselstallet hos muslimer og migrasjon fra muslimske land. Denne økningen av muslimer, forklarte videoen, ville tilslutt akkumulere i at muslimene overtok Europa og ga det navnet Eurabia. Det var også noen bilder av korsfarere der, tror jeg, jeg har ikke særlig lyst til å søke etter Youtube-videoen. Jeg lo. Det gjorde ikke han. Han kalte meg naiv. Hver gang siden, over middagsbordet eller under Dagsrevyen, har jeg vært den naive stemmen, og broren min med mamma vært de kyniske. Ved hver påstand om snikislamisering, ved hver nyhet om forbud mot religiøse (muslimske) symboler andre steder i Europa og hver gang et høyreradikalt parti fikk stor oppslutning, stod jeg i opposisjon mot min families – “dette kommer ikke til å gå bra.
Det store spørsmålet ho stiller er; kjem dette til å gå bra? Er det norske samfunnet i stand til å handtere ulikheit, i stand til å gje ulike menneske like mulegheiter innafor ei demokratisk, open og inkluderande ramme.
Eg er i tvil, det norske samfunnet har ein dårleg tradisjon for å handtere dei som er litt annleis. Heilt frå jødeparagrafen si tid har dette vore eit stridstema i det norske samfunnet.
Korleis Noreg har handtert minoritetane i landet er kanskje det grimmaste dømet. Samane er blitt assimilert og fornorska med tvang, sigøynarane er blitt sterilisert, i det heile har det norske samfunnet gong etter gong vist at dette ikkje går bra. Vi ser dette tydeleg i debatten om Tromsø sitt forhold til det samiske. Når diskusjonen om Tromsø skal inn under forvaltningsområdet for samisk språk dukkar redselen for det som er annleis opp kvar gong, redselen for at vi er ulike, og redselen for at sjølv om vi er ulike skal vi ha like mulegheiter.
Kan det likevel gå bra?
Heldigvis har det likevel vore slik at det norske samfunnet bevegar seg i rett retning. Dei fleste gongene spørsmåla har blitt sett på spissen har fleirtalet valt å vere inkluderande, valt å ikkje vere redde.
Vi har valt likestilling mellom kjønna, vi har valt at homofile skal få gifte seg og vi har valt å gje den samiske kulturen beskyttelse i grunnloven. Men kvar gong har det vore ein minoritet som har stritta mot. Det er alltid ein minoritet som vel å skyte på skilta.
Eg oppfattar måten det norske samfunnet og den politiske leiinga vår reagerte på terroraksjonen mot Utøya og regjeringskvartalet som nok eit steg i rett retning. Vi vel openheit, demokrati og inkludering, ikkje hemn, redsel og frykt.
Dette gjev meg tru på at det norske samfunnet er i ferd med å endre seg fundamentalt. Vi er ikkje lenger det samfunnet og den kulturen som ikkje ville ha jødar i landet, som undertrykte samisk språk og kultur eller det landet som kriminaliserte homofilt samliv.
Så har vi no ei felles utfordring i å forsterke denne positive utfordringa
Fear is the path to the dark side: fear leads to anger, anger leads to hate, hate leads to suffering.