Valet gjekk omtrent som forventa – dessverre. Her i Tromsø ser vi ein tilbakegang på 1,5 prosent. Når eg skriv dette manglar vi fem stemmer på å ta det tredje mandatet, så eg har håp til fintelling og stemmer utanfor krets.
Det viktigaste er likevel at dette valet maner til ettertanke både lokalt og sentralt.
Den største utfordringa, og problemet, SV har er at vi lenge har vore for dårleg på politikkutvikling. Paul Chaffey skreiv om sitt gamle parti hos Minerva for ei tid sida :
SV er intellektuelt late
Jeg tror ikke den intellektuelle latskapen har vært der helt fra starten. I hvert var den ikke like dominerende på 60- og 70-tallet som i dag. Det vil sikkert overraske mange at et parti med så mange akademikere ikke bruker forskning og akademisk kunnskap til å analysere samfunnet, finne bedre politiske svar og til å begrunne de politiske svarene man har programfestet. Siden 80-tallet har SV vært blant de minst kunnskapsbaserte politiske miljøene i Norge. Det finnes ingen tenketank som hjelper SV med å fornye politikken, ikke noe tidsskrift, ingen avis og det produseres ikke annen politisk litteratur enn partiledernes nokså overfladiske bøker om seg selv.
Eg er ikkje samd med Chaffey i at SV er intelektuelt late, men han har eit poeng i at vi har vore for dårleg til å utvikle ny politikk. Det heng saman med fleire ting. Men viktige årsaker er at vi lenge har vore involvert i ein stor kamp for å forsvare den norske velferdstaten, både mot åtak frå Høgresida og delar av Arbeidarpartiet.
Men, også regjeringssamarbeidet er ein årsak til dette. Vi har blitt for opptatt av dei rammene vi kan operere innafor der, noko som gjer at vi ikkje har utfordra rammene. Samstundes er det ingen tvil om at mange av våre beste folk er bundne opp i regjeringsarbeidet og den daglege sakshandsaminga som skjer der. Det gjev lite rom for å tenke nye tankar. Audun Herning tar opp dette på bloggen sin. Han skriv mellom anna:
Først og fremst mangler vi saker. Etter landsmøtet satt jeg foran nettavisene og prøvde å skjønne hva det var partiet hadde vedtatt, hva vi gikk til valg på. Det klarte jeg ikke. Det var noe med en arbeidsgivergaranti, men fikk jeg med meg hva det var eller hva det betydde. At det i tillegg hørtes ut som vi ga en garanti til arbeidsgivere er noe annet. Dette ikke det første landsmøtet hvor vi ikke har lykkes i å komme ut med ny politikk. Hvert landsmøte etter regjeringsdeltagelsen har blitt mindre og mindre fylt med politisk innhold. Det skapes rett og slett for lite politikk i SV.
Dette er ei kjempeutfordring til heile partiet. Ikkje berre sentralleddet. Vi må bli mykje flinkare til å reise ny politikk nedanfrå. Både retta mot den nasjonale scena, men og til lokalt bruk. Her i Tromsø ser eg heilt klårt ei stort behov for at vi tar tak og utviklar ny politikk for byen vår. Og gjer vi ein god jobb kan dette gje smitteeffekt til andre stader. Eg trur vi i Tromsø SV må utvikle oss på mange frontar. Det gjeld skole og barnehagar, men og tilhøvet mellom Universitetet og byen, næringsutvikling, bustadbygging og mykje meir. Eg kjenner at det kriblar i nevane etter å ta til med dette arbeidet. Det er politikkutvikling som er grunnlaget for partiet. Eg trur vi har forsømt det.
Politikkutvikling handlar om makt og om fordeling av makt. Vi må ta innover oss at SV er blitt eit ganske sentralstyrt parti. Det har lenge vore slik at det har vore stortingsgruppa og regjeringsapparatet som definert kva som er det viktige. Kommunikasjonen og informasjonsflyten har ikkje vore god nok. Noko av dette er leiinga sitt ansvar, men det handlar og om at lokalleddet og fylkeslaga har vore for svake til å sette dagsorden. Alt i alt har dette i for stor grad ført til at SV er blitt eit reaktivt parti. Vi set ikkje dagsorden, vi reagerer på andre sin dagsorden.
Ny leiar
Det er ingen tvil om at diskusjonen i partiet i stor grad vil handle om kven som skal bli ny leiar. Det er ein viktig debatt, men det bør og bli ein debatt om korleis leiarskapen skal utøvast. Vi har tre-fire gode og opplagte kandidatar til leiarvervet. Eg trur at Bård Vegar Solhjell, Audun Lysbakken, Heikki Holmås og Inga-Marte Thorkildsen alle kunne blitt utmerka leiarar for SV. I valet mellom desse stør nok eg i utgangspunktet Bård Vegar, men Erna Solberg har jo vist at det er muleg å gjere suksess med ein bergensar og.
Men, kanskje skal vi ta oss tid til å sjå utanfor dei som sit på Stortinget eller i regjeringa i dag. Er vi heilt sikre på at det må vere ein av desse fire? Eg trur vi må sette oss ned å tenke på om det ikkej finst andre, kanskje folk som ikkje har eit perspektiv på partiet med utsyn frå sentrale styringsorgan. Eg trur det kan vere gode folk i fagrørsla, blant ordførarane våre eller i miljørørsla som bør kaste seg frampå. Kanskje kunne folk som Inge Ryan, Christian Hinze Holm, Knut Fagerbakke, Ommund Stokkan, Kari Ystgård eller Arne Vinje vore verd å diskutere i som nye leiarar? Det er sikkert mange der ute som eg ikkje ser umiddelbart. Diskusjonen må bli brei. Eg meiner og at vi har ei kjempeutfordring i Nord-Noreg. Vi har, etter at Åsa Elvik trekte seg litt tilbake, ingen nasjonale leiarfigurar i partiet. Det må vi få gjort noko med.
For vi treng ein leiarskap som er opptatt av å ta i bruk ressursane i heile partiet. Ein leiarskap som er villig til å flytte makt ut i organisasjonen, mellom anna gjennom å flytte alle dei tilsette ut av oslogryta. Eg ser ikkje for meg at dei fire kandidatane alle peikar på er villige til det
Uravstemming om ny leiar
Eg trur uansett ikkje at vi skal bruke ressursar på å arrangere eit nytt landsmøte. Vi kan og bør velje den neste leiaren vår gjennom uravstemming i partiet. Det er ingen grunn i dag til at ikkje alle medlemma i SV skulle kunne ha like mykje innverknad på kven som blir valt. Eg vil ha debattmøter mellom kandidatane på youtube, eg vil at alle skal vere involvert i å definere kva type leiarskap vi skal ha i framtida.
Kanskje kan det vere med på å gje oss ein ny start.
[poll id=»11″]
