Yalda skal sendast ut av landet, foreldra blir sendt til kvart sitt land. Ho har budd her i fem år, over av halvparten av livet sitt. Er det farleg for oss om ho får bli?
Allan på tre år har fått avslag på søknaden sin om opphald i Noreg, landet der han er født og har levd heile livet sitt. Det kalde brevet seier han skal ut av landet, sjølv om foreldra enno ikkje har fått avslag. Er det farleg for oss om han får bli?
Yalda og Allen er berre nokre få døme på kor umenneskelg den norske flyktningepolitikken er. Vi må la bara sitt beste vere styrande også for utlendingepolitikken.
Tre ting må skje
Det må umiddelbart bli gitt amnesti for alle barn og foreldra deira som har budd i Noreg i tre år eller lenger.
Vaksne asylsøkjarar som har vore meir enn fem år i Noreg må få amnesti. Vi kan ikkje krevje at folk skal leve i uvisse for alltid.
Dei som er ureturnerbare er faktisk ureturnebare. Då må dei få lov til å jobbe, betale skatt og skape seg eit liv utan å leve i uvisse
Eit slikt amnesti er gjennomført i mange land i Europa. No er det Noreg sin tur. Eit slikt amnesti vil frigjere sakshandsamarar i UDI slik at søknader kan bli behandla raskt. Dei som ikkje skal få bli må sendast ut raskt.
Nynorsken oppsto som eit frigjeringsprosjekt. Dei som skapte og bar fram det som var landsmålet og som no er nynorsken har vore nokre av dei viktigaste aktørane for å skape eit norsk språk for alle, ein norsk kultur for andre enn eliten og for å vise fram den intellektuelle kapasiteten som finst utanfor dei store byane. Nynorsken frigjorde oss frå det danske embedsmannspråket og også bokmålet er blitt betre på grunn av det.
Slik var nynorsken. Spørsmålet er om nynorsken framleis er eit frigjeringsprosjekt. Eg er usikker må eg innrømme. For meg er nynorsken frigjerande. Det at eg kan skrive “eg” og “ikkje” i staden for “jeg” og “ikke” er viktig og frigjerande for meg. Eg bytta frå bokmål til nynorsk i tredje klasse på gymnaset. Delvis for å plage norsklæraren min, delvis for at språket sto meg nærmare.
Men, eg er ikkje sikker på at nynorsken blir opplevd som frigjerande for det store fleirtalet av nordmenn.
Eg trur dessverre ikkje det er slik at nynorsken blir oppfatta som eit språk det er enklare å uttrykke tankane sine klårt og fornuftig på enn bokmål. Samstundes er det ikkje noko tvil om at det talemålsnære språket verkar frigjerande, sjå berre på bruken av dialekt i mange settingar, blogg, sms, chat osb.
Det som er utfordringa for oss som trur nynorsken kan verke frigjerande for mange er å få fjerna mange av dei stigma som er knytt til nynorsken. Eg er ikkje sikker på korleis vi skal få det til, men eg er heilt sikker på at måten nynorsken blir undervist i norske skolar per i dag ikkje er vegen å gå.
Derfor helsar eg velkommen debatten som går no. Nynorsken si framtid er ikkje avhengig av karakterar og eksamenar, men av at han nok ein gong blir frigjerande. Det er den viktige debatten vi må ta. Korleis legg vi opp ei undervisning som gjev ungdom reell moglegheit til å bruke språket for å uttrykke seg? Makter vi det, makter vi og å styrke nynorsken, og viktigare vi gjev fleire eit verkty for å uttrykke seg slik dei vil.
Eg har lenge tenkt at eg burde skrive noko om leiarvalet i SV. Men, eg må innrømme at eg slit med engasjementet. Eg likar både Heikki Holmås og Audun Lysbakken. Begge blir utmerka leiarar for SV. Eg har stemt på Heikki, fordi eg alt i alt trur han er betre til å kommunisere politikken vår. Eg er derimot mykje meir engasjert i nestleiarvalet i partiet.
Dersom Lysbakken blir ny leiar skal det utvilsamt veljast ein ny nestleiar på landsmøtet. Dersom det blir Holmås er eg litt meir usikker på om nestleiarvalet kjem på dette landsmøtet eller neste. Uansett skal vi i løpet av kort tid velje minst ein ny nestleiar. Der har vi moglegheit til å gjere nokre grep.
Vi treng ein nestleiar som ikkje er lik den leiinga vi har i dag. Eg liker Lysbakken, Solhjell og Tveitdahl, samt Halvorsen. Men ingen skal få meg til å tru at for eksempel Ingrid Fiskaa eller Inga Marte Thorkildsen vil tilføre den leiinga nye måtar å sjå verda på, anna erfaringsbakgrunn eller oppleving av ei anna verkelegheit.
Når vi no skal finne ein ny nestleiar må vi finne ei som ikkje bur i Oslo eller Bergen. Ei som har ein annan alder enn dei andre i leiinga, ei som ikkje går i korridorane på Stortinget eller katekombene mellom regjeringsbygga.
Vi har mange slike dyktige damer i partiet. Damer som har mykje å tilføre partiet og partileiinga. Ein av fleire personar som eg håper valkomiteen vurderer er Kari Ystgård. Som lærar og tidlegare ordførar i Namskogan lever ho i ein annan røyndom enn storbyens, og ho har vist at ho kan vinne val.
Den kunnskapen treng partileiinga. Vi treng folk som Ysgård i partileiinga. Det kan vere andre der ute som er like god eller betre, men la det i alle fall vere ei som kan tilføre noko nytt.
Det er ganske utruleg, men dessverre sant. Der norske styresmakter ikkje legg seg opp i at Statoil utvinn den mest klimaøydeleggande olja i verda frå sand i Canada, har president Obama sagt nei til ei røyrledning som skal føre denne olja til den amerikanske marknaden.
Prosjektet gjeld Keystone XL som skulle føre olje frå sandbankane i Alberta til raffineria ved Mexicogolfen. Det har blitt ført ein lang kamp frå miljørørsla i USA som no er krona med siger – i alle fall i første omgang.
Tilbake i oljelandet så kunne eg inderleg ønska meg ein oljeminister som hadde tilnærma same guts og ståpåvilje som næringsministeren. Det hadde vore fantastisk om Ole Borten Moe kunne gje tydelege styringssignal til Statoil om at Norge ikkje skulle bidra til utvinning av oljesand, om det skjer på SMS, uformelt eller formelt er ikkje så viktig. Det viktige er at det skjer.
Det er ganske paradoksalt at vi øydelegg framtida for å tene pengar som vi skal spare for framtida.
I dag vart vi møtt av nyheita om at Statoil har funne meir olje i Barentshavet. Det er ei gladmelding. Olje er viktig for energiforsyninga vår og det er eit viktig kjemikalie i mange typar industri. Men vi treng ikkje ta opp olja no – vi har råd til å vente.
Olja kjem ikkje til å bli verdilaus i overskueleg framtid. Det kan aksjane våre på internasjonale børsar bli.
Noreg treng ikkje pengane.
Derimot treng vi å flytte pengar, folk og kompetanse frå oljesektoren til andre industriar og over til investering i infrastruktur. Vi blir svært sårbare dersom vi berre har olja.
Vi står framfor store klimaendringar. Det er vår plikt å hjelpe til med å redusere utsleppa av klimagassar.
Den beste måten å redusere klimagassutsleppa på er ved å redusere utvinninga av olje. Det fører til høgare prisar, meir satsing på energieffektivitet og meir satsing på alternative energikjelder.
Klimaendringane er den største utfordringa verda har. Derfor må det ligge til grunn når vi skal ta stilling til oljeutvinning både på Skrugard og på det nye feltet.
Vi bør no bli samde om at vi ventar i 20 år før vi tar stilling til utvinning av denne olja i Barentshavet. Vi har råd til det, klimaet har godt av det, og vi treng ikkje pengane.
Det skjer mykje spennande i Russland for tida, og det kan vere verd å halde seg nokonlunde orientert. Her er nokre lesetips.
Etter eit parlamentsval som fråtok maktpariet «Sameinte Russland» det to tredjedels fleirtalet dei hadde, er det mange som hevdar at det likevel var mykje valjuks. Stemmetal frå mellom anna Tsjetsjenia på 99% for Putin sitt parti er eit godt døme på dette. Finansminister Kudrin gjekk av i september etter ein konflikt med Medvedev, og han seier til Associated Press:
«Without the acknowledgment that the parliamentary election was unfair, the fairness of the presidential vote will be thrown into doubt, irrespective of how honest it might be,»
Mange meiner dette er eit spel for at protestane skal bli redusert i omfang. Alexei Navalny er blitt ein av leiarane for denne nye opposisjonsrørsla, og seier i same artikkelen:
«I’m convinced that the main strategy of the Kremlin in the coming months would be neutralizing protests by the usual deceit and bribes,» Alexei Navalny, a corruption-fighting lawyer and popular blogger who has become a leading figure in the protest movement, said in remarks posted on his blog.
Navalny er ein interessant person. Han har blitt kjent gjennom bloggen sin, og og det var han som døypte om «Sameinte Russland» til «Partiet for kjeltringar og tjuvar», ei namn som har sett seg fast i medvetet til folk i Russland. Han har blitt intervjua av B. Akunin (eigentleg Grigory Shalvovich Chkhartishvili) om kva han meiner og står for politisk. Du kan finne intervjuet omsett til engelsk her, og den russiske originalen her. Har du forøvrig ikkje lest bøkene til Akunin har du mykje å gled deg til. Sein attenhundretalskrim frå Russland med superdetektiven Erast Fandorin i hovudrolla er underhaldande, spennande og handlar om mange av dei konfliktene som har forma også dagens Russland. I innleiinga til intervjuet med Navalny skriv Akunin:
Aleksei Navalny is the most exciting political figure of recent times. More specifically, he is the only authentic politician in Russia today. Nevertheless, many view him differently, some admire him, and others hate him. Some are very critical, while others are perplexed. My opinion of Aleksei Navalny has evolved in a typical manner. At first, I thought he was simply wonderful, because he has this great story- A young lawyer goes out on his own, and while keeping within the law defies corruption, leaving the huge system cowering, with its tail between its legs
A huge turning point for me however, was his taking part in the “Russian March”. Is this guy a nationalist? Or an unprincipled populist? Perhaps he’s simply soft in the head? If that’s true, any increase in his popularity could be dangerous. I look at this young politician thinking that, just like Bulgakov’s Sharik, “this owl must be explained”.
Eg rår til at du les heile intervjuet, reknar med at framhaldet blir omsett etter kvart.
«…the only thing that the protesters seem to have in common is a deep loathing for all things political, including all political leaders and all political parties. This contempt is not reserved just for Putin and United Russia. It assails the very notion of politics as careful social management or, to use Max Weber’s words, as «the strong and slow boring of hard boards, managed with both passion and perspective.»
Minst like interessant er det å lese The Jamestown Foundation sin artikkel her om same tema, men med ein litt anna vinkel.
På same nettstaden finn vi og denne artikkelen. Der hevdar dei at ein av grunnane til at det ikkje vart brukt vald mot demonstrantane i Moskva er at så mange i den russiske eliten har pengane sine i utlandet:
This evacuation of money by Putin’s elites constitutes a financial guarantee against repressions because few of the owners of mansions in London or dachas in Sardinia would want to be implicated in a forceful crackdown. The protesters have discovered this weakness that makes Putin’s regime as much quasi-authoritarian as it is pseudo-democratic, so the fear factor has all but evaporated. (…) He [Putin] counts on the fact that the list of candidates does not feature a single credible alternative, but his pyramid of power cannot stand on the crumbling personal credibility of the leader who fears making a public appearance because of the prospect of booing.
Kanskje endeleg ein positiv ting med den store kapitalflukta frå Russland?
Men det russiske styret blir ikkje berre utfordra av middelklassa i Moskva. Vi glømmer ofte at Russland ikkje berre er russisk, men samansett av mange nasjonalitetar. Den største ikkje-russiske gruppa er tartarane.
The ethnic conflict in Tatarstan started in June 2011, when activists of the organization Russian Language in the Schools of Tatarstan protested against what they regard as an overly high representation of Tatar language classes in the republic’s schools. The Russian activists complained that Tatar language hours were increased at the expense of the Russian language, meaning that ethnic Russians end up learning Russian in programs designed for non-native Russian speakers, such as ethnic Tatars. http://www.jamestown.org/programs/edm/single/?tx_ttnews%5Btt_news%5D=38836&cHash=0e1a9aa3fe393aa482b5bd2ec3f83a5c
Dette er berre ei av svært mange spenningar som rir Russland og utfordrar styresmaktene der. Du har store regionale motsetnadar, du har språk, religion og økonomi. Men du har og ei folketalsutvikling som skaper store utfordringar. Nokre spådomar seier at Russland vil hamne under 100 millionar menneske om ikkje aå alt for lenge. Ein måte å sjå denne utfordringa på er slik :
Russia has no conscript-age young men left to recruit, Russia’s chief of the General Staff complained on Thursday. The current conscript service crisis in the Russian Armed Forces is mainly due to demographic decline, bullying and brutal treatment of conscripts. General Nikolai Makarov said only 11.7% of young men aged 18-27 were eligible for the army service but 60% of them had health problems and could not be drafted under law.
Hovudgrunnen til nedgangen i folketal er nok høg dødlegheit og låge fødselstal, men ein viktig del er og at svært mange vandrar ut av Russland. I ein perioden har dette blitt vegd opp av russisk innvandring frå tidlegare sovjetrepublikkar. Men den innvandringa er ikkje lenger så stor.
Russian graduate students prefer just about any small, unknown laboratory in Europe over the brand-new Russian scientific complex [Skolkovo]. “A stable trend has been established: 100% of working young people who get the opportunity to work abroad leave Russia,” said one scientific analyst. “If a young researcher gets the opportunity to enter the international arena, he or she will do it.”
Eg veit ikkje kven som vil ende opp med makta i Russland, men tvingar du meg å vedde set eg kronene mine på Putin. Men, uansett kven det blir, utfordringane er så store at eg trur vi kan kalle dei problem.