Det er fristande med ei sterk blåfarge. Anten det er den blå nonstopen på pepparkakehuset eller fridomspratet frå dei blå partia.
Blå tilsettingsfarger i godteri og anna mat vart lovleg i Noreg i 2002. Då vart eit EU-direktiv om dette gjeldande, før hadde norske helsestyresmakter sagt nei til dette. Vi fekk med andre ord fridom til å velje blått, E133 briljantblåt. Det kan gje allergiske reaksjonar, og hyperaktive barn bør ikkje få i seg stoffet. Nokre meiner og at det kan vere kreftframkallande.
Så vi har altså fått denne fridomen til å velje oss blått godteri med usikker helseeffekt. Dette er den typiske blå fridomen.
Og, det er same typen fridom dei no planlegg å gje oss i Tromsø no framover. Vi skal få fridomen til å velje blant fleire private tilbod i til dømes eldreomsorgen. Kva vinn vi på det. Eg meiner det gjev oss same fridomen som moglegheita til å velje blått godteri gav oss.
Vi får lov til å ta overflatiske val, vi får lov til å ta diskusjonar om godteri med ungane våre og diskusjonar om kva omsorgsselskap vi vil ha.
Men blir dette ein samtale om korleis vi kan ha god ernæring, korleis vi kan utvikle eldreomsorgen. Fridom handlar om mykje meir enn overflatiske val. Det handlar om tryggleik for jobb og inntekt, tryggleik for hjelp når du treng, tryggleik for eit samfunn som bryr seg. Det er mykje som enno kan bli betre i Noreg.
Men, det blir ikkje betre gjennom at den private rikdomen veks, medan det offentlege blir fattigare. Det blir ikkje betre gjennom at skattane blir sett ned.
Det blir betre om vi løftar i lag.
For min del oppfattar eg både blå politikk og blått godteri som negative for folkehelsa, og sluttar meg til sitatet nedanunder frå Aftenposten. Tolk gjerne blå politikk inn i blått godteri
Blått godteri bør man unngå. Hvis alle sluttet å kjøpe for eksempel blått godteri, ville produsenten også slutte å lage det, sier Soot-Ryen.
Ikkje vanskeleg å vere samd med deg i dette.
Det var då hyggeleg
Jeg er veldig uendig.
For det første er det ikke noen sammenheng mellom arbeidsmiljø og privat og offentlig sektor.
Brudd er avdekket privat og brudd er avdekket offentlig.
Men – det private må lære. De mister konstrakter, penger og arbeidsplasser når konsekvensene av brudd kommer frem.
Ingen offenlige får noe av den samme reaksjon.
Derfor kan man si at justisen er bedre i privat enn offentlig.
Så kommer man til det moralske.
Hvorfor i all verden skal et menneske som ønsker å hjelpe og pleie andre bli nøtt til å velge offentlig arbeidsgiver?
Jeg ser frem til det svaret der, Julius.
Hvorfor kan man være bussjåfør å kunne velge selv om man vil jobbe offentlig eller privat, men ikke pleier?
Hvorfor kan man jobbe i barnehage å kunne velge selv privat eller offentlig arbeidsgiver, men ikke pleier?
Klarer du svare, Julius?
1. Eg har ikkje hevda at det automatisk er dårlegare arbeidsmiljø i det private enn det offentlege
2. Leiarskapen og oppfølgjing av brot på arbeidsmiljøloven kan bli betre både i det private og det offentlege.
3. I svært mange situasjonar kan du ikkje velje mellomd et private og det offentlege. Når busskøyring er sett ut på anbud kan du ikkje velje å jobbe i det offentlege. Dersom du vil drive med olje og gass kan du ikkje velje å arbeide i det offentlege. I eit uttal bransjar kan du ikkje velje mellom privat og offentleg sektor. Er det verre at du berre kan velje offentleg, enn at du berre kan velje privat?
Diskusjonen om privat eller offentlig omsorg er meningsløs om man konkurranseutsetter for å spare penger. Lønnsnivået som er største utgift er temmelig lik. Om man konkurranseutsetter for å inspirere til økt kvalitet, vil dette kunne fungere.
Nå er det slik at det er stor mangel på personell. Så lenge man har denne personellmangelen, kan jeg ikke se behovet for å gjøre situasjonen verre.
Se heller på hvordan man ellers kan endre politikken for å strekke både offentlig og privat økonomi.
Her kommer en liten teori på hvorfor kommunene og staten sliter, samtidig som vi får flere fattige.
Skal man bekjempe fattigdom, så må man søke å finne svar på hvorfor vi har fattige. Og hvorfor den har økt i flere år. Det samme gjelder hvorfor kommuneøkonomiene ikke går rundt.
Vi har et lønnsnivå og avgiftsnivå som ligger langt over landene rundt oss.
Det blir helt feil av fagforeningene som har presset lønna så høyt at vi blir arbeidsløse, å kalle lønnsnivået fra andre land for sosial dumping.
De har seg selv å takke for at vi er blitt et høykostland. Sammen med politikerne.
De har laget en økonomisk selvmordsspiral som går ut på at ved hver lønnsøkning, så må politikerne øke skatter og avgifter for å dekke merkostnadene de får på de offentlig ansatte, pensjoner og trygder.
Og når politikerne øker avgifter og skatter, øker levekostnadene.
Da kreves det mer lønn, igjen…
Kjøpekraften gjenspeiler ikke de høye bruttotallene, pga de nødvendig høye avgifter og skatter.
Pensjonsreformen gjør det nødvendig for de fleste å spare til livsoppholdet når man blir pensjonist. Vanskelig for de har minst. Denne gruppen øker år for år.
Nye egenkapitalkrav på 15% gjør det nærmest umulig for unge å kjøpe bolig. Dette pga de høye bruttolønningene gjør lånebehovene høye, og at skattesystemet favoriserer de som kjøper leilighet utelukkende for utleie. Altså øker presset på boliger og dermed prisene.
De totale summene bankene låner inn og ut blir derfor astronomiske. Det kan være farlig i dårlige tider.
Men hvor mange unge skal klare å spare rundt 150.000 ved siden av høye husleier, studielån og ellers høyt kostnadsnivå?
Lo sitter i Ap`s sentralstyre, og det rare er at de kan ikke ha unngått å se hva dette fører til.
Hvorfor endrer man da ikke politikken?
De sitter tross alt å vedtar avgifts/skatteøkningene sammen med Ap..
Nå merker vi det åpne europeiske arbeidsmarkedet ekstra godt, siden vi opplever en økonomisk krise i hele europa.
Når disse med sine lønnsnivåer utkonkurrerer oss fordi vi selv har vært uforstandige, blir det rett og slett for dumt å kalle dette sosial dumping. Disse arbeiderne kan kun jobbe tidsbegrenset i Norge med sitt lønnsnivå. Om de skulle hatt vårt lønnsnivå og i tillegg sitt hjemlands kostnadsnivå, ville de jo fått en enorm kjøpekraft! Da ser jeg for meg at ikke mange nordmenn hadde hatt mere jobb, for da ville det vært enda mer interressant å jobbe her?
Man må ta konsekvensen av politikken man selv fører. Særlig når man selv har vedtatt at man skal være en del av det felles arbeidsmarkedet i europa.
En annen konsekvens av at det blir stadig mer avgifter å betale, er at dette fører til økte forskjeller mellom fattig og rik. Samt at andelen fattige øker. Avgiftene er like for alle, uavhengig av inntekt.
Økt bruk av eiendomsskatt og bomringer sammen med at 4/5 deler av strømregningen er annet enn strømkostnad gjør sitt til å bidra negativt.
Det rimer dårlig med utsagn fra Ap/Lo om at man skal bekjempe fattigdom. Senest i nyttårstalen. (Men det gjaldt kanskje bare utenlands?)
De fører bevisst en politikk som udiskutabelt fører til det stikk motsatte.
Er man opptatt av arbeidsplasser og velferd, fører man ikke en politikk som fører til det stikk motsatte.
Slik sett henger det ikke på greip når Ap mener seg å være en garantist for arbeidsplasser og velferd.
Dette bør de ledende politikere/fagforeningsledere snart innse.
Iallefall bør folk flest ta innover seg slike enkle sammenhenger, og revurdere politikken deres partier og fagforeninger står for.
Dette gjelder da særlig de som er opptatt av offentlig velferd, fattigdom, klasseskiller og arbeidsplasser.
Et medlemsskap i en fagforening, og en stemme til disse ved valg er likeverdige som aktiv støtte til denne politikken.
Konklusjon: De som hevder å snakke arbeidernes/fattiges sak, gjør det bare verre. Verden er snudd på hodet!
OBS. Jeg er hverken partipolitiker eller tilhenger av en bestemt trosretning, slik at jeg håper ingen tar avstand fra disse betraktningene pga at disse betraktningene blir fremsatt av en bestemt ideologi.
Prøver å dra igang en samfunnsdebatt rundt dette temaet, som jeg anser er for viktig til å la være.
Dagens støe kurs navigerer bort fra uttalte mål og partiprogrammer.
To raske ting, det offentlege sin andel av verdiskapinga (BNP) er relativt lågt i Noreg (sannsynlegvis for lågt) det betyr at det samla skatet og avgiftsnivået ikkje er skremmande høgt i Noreg, sjølv om mange avgifter spesielt er svært irriterande. Det andre er at det ofte og heldigvis er ein samanheng mellom produktivitet i økonomien og lønnene. Så kan du nok delvis argumentere med at oljesektoren skapar eit bilete av produktiviteten i Noreg som ikkje heilt stemmer, men nokre fordelar av oljesektoren må vi vel ha?
Det endrer ikke det faktum at vi har laget et unødvendig høyt kostnadsnivå.
Vi kunne fint ha hatt lavere lønn om ikke avgiftsnivået hadde vært så høyt, og omvendt ikke trengt så høye avgifter om ikke lønnsnivået hadde vært så høyt.
Bil koster feks ca det dobbelte som i resten av europa, og det er klart vi da må ha høy lønn for å kunne ha råd til å kjøpe bil.
Det triste er jo at det dreper arbeidsplasser.
Før gjaldt det bare i det private, men nå ser vi at det offentlige sliter også.
Da må det kunne gå an å endre politikken, slik at man ser på kjøpekraften i fremtiden.
Man må begynne å se på lønns-/avgifts-/og skattepolitikken under ett, slik at helheten blir mer på linje med våre konkurrentland.
Om vi holder igjen både lønn og avgifter en stund, vil ikke det påvirke oss annet enn positivt.
Kommunene og staten vil klare å opprettholde velferdsnivået, og industrien kan kanskje klare å holde stand. Kanskje tør kommunene å bygge sykehjem, når de ser at driftskostnadene ikke øker mer enn overføringene?
En dag synker verdien av oljen, da mange forsker på alternative former for energi. Skulle dagen komme da bil feks ikke trenger fossilt brennstoff, vil oljen miste mye verdi.
Da er det essensielt at vi har inntekter et annet sted, slik at velferden kan bestå.