Diskusjonen om privat eller offentlig omsorg er meningsløs om man konkurranseutsetter for å spare penger. Lønnsnivået som er største utgift er temmelig lik. Om man konkurranseutsetter for å inspirere til økt kvalitet, vil dette kunne fungere.

Nå er det slik at det er stor mangel på personell. Så lenge man har denne personellmangelen, kan jeg ikke se behovet for å gjøre situasjonen verre.

Se heller på hvordan man ellers kan endre politikken for å strekke både offentlig og privat økonomi.

Her kommer en liten teori på hvorfor kommunene og staten sliter, samtidig som vi får flere fattige.

Skal man bekjempe fattigdom, så må man søke å finne svar på hvorfor vi har fattige. Og hvorfor den har økt i flere år. Det samme gjelder hvorfor kommuneøkonomiene ikke går rundt.

Vi har et lønnsnivå og avgiftsnivå som ligger langt over landene rundt oss.

Det blir helt feil av fagforeningene som har presset lønna så høyt at vi blir arbeidsløse, å kalle lønnsnivået fra andre land for sosial dumping.
De har seg selv å takke for at vi er blitt et høykostland. Sammen med politikerne.

De har laget en økonomisk selvmordsspiral som går ut på at ved hver lønnsøkning, så må politikerne øke skatter og avgifter for å dekke merkostnadene de får på de offentlig ansatte, pensjoner og trygder.
Og når politikerne øker avgifter og skatter, øker levekostnadene.
Da kreves det mer lønn, igjen…

Kjøpekraften gjenspeiler ikke de høye bruttotallene, pga de nødvendig høye avgifter og skatter.

Pensjonsreformen gjør det nødvendig for de fleste å spare til livsoppholdet når man blir pensjonist. Vanskelig for de har minst. Denne gruppen øker år for år.

Nye egenkapitalkrav på 15% gjør det nærmest umulig for unge å kjøpe bolig. Dette pga de høye bruttolønningene gjør lånebehovene høye, og at skattesystemet favoriserer de som kjøper leilighet utelukkende for utleie. Altså øker presset på boliger og dermed prisene.

De totale summene bankene låner inn og ut blir derfor astronomiske. Det kan være farlig i dårlige tider.
Men hvor mange unge skal klare å spare rundt 150.000 ved siden av høye husleier, studielån og ellers høyt kostnadsnivå?

Lo sitter i Ap`s sentralstyre, og det rare er at de kan ikke ha unngått å se hva dette fører til.
Hvorfor endrer man da ikke politikken?
De sitter tross alt å vedtar avgifts/skatteøkningene sammen med Ap..

Nå merker vi det åpne europeiske arbeidsmarkedet ekstra godt, siden vi opplever en økonomisk krise i hele europa.

Når disse med sine lønnsnivåer utkonkurrerer oss fordi vi selv har vært uforstandige, blir det rett og slett for dumt å kalle dette sosial dumping. Disse arbeiderne kan kun jobbe tidsbegrenset i Norge med sitt lønnsnivå. Om de skulle hatt vårt lønnsnivå og i tillegg sitt hjemlands kostnadsnivå, ville de jo fått en enorm kjøpekraft! Da ser jeg for meg at ikke mange nordmenn hadde hatt mere jobb, for da ville det vært enda mer interressant å jobbe her?

Man må ta konsekvensen av politikken man selv fører. Særlig når man selv har vedtatt at man skal være en del av det felles arbeidsmarkedet i europa.

En annen konsekvens av at det blir stadig mer avgifter å betale, er at dette fører til økte forskjeller mellom fattig og rik. Samt at andelen fattige øker. Avgiftene er like for alle, uavhengig av inntekt.
Økt bruk av eiendomsskatt og bomringer sammen med at 4/5 deler av strømregningen er annet enn strømkostnad gjør sitt til å bidra negativt.

Det rimer dårlig med utsagn fra Ap/Lo om at man skal bekjempe fattigdom. Senest i nyttårstalen. (Men det gjaldt kanskje bare utenlands?)

De fører bevisst en politikk som udiskutabelt fører til det stikk motsatte.

Er man opptatt av arbeidsplasser og velferd, fører man ikke en politikk som fører til det stikk motsatte.

Slik sett henger det ikke på greip når Ap mener seg å være en garantist for arbeidsplasser og velferd.
Dette bør de ledende politikere/fagforeningsledere snart innse.

Iallefall bør folk flest ta innover seg slike enkle sammenhenger, og revurdere politikken deres partier og fagforeninger står for.

Dette gjelder da særlig de som er opptatt av offentlig velferd, fattigdom, klasseskiller og arbeidsplasser.

Et medlemsskap i en fagforening, og en stemme til disse ved valg er likeverdige som aktiv støtte til denne politikken.

Konklusjon: De som hevder å snakke arbeidernes/fattiges sak, gjør det bare verre. Verden er snudd på hodet!

OBS. Jeg er hverken partipolitiker eller tilhenger av en bestemt trosretning, slik at jeg håper ingen tar avstand fra disse betraktningene pga at disse betraktningene blir fremsatt av en bestemt ideologi.
Prøver å dra igang en samfunnsdebatt rundt dette temaet, som jeg anser er for viktig til å la være.

Dagens støe kurs navigerer bort fra uttalte mål og partiprogrammer.