Det blir sagt at molta er viddas gull. Men på vidda finst då ekte gull, og molta er då for det meste stein. Det er likevel ingen tvil om at kantarellen er skogens gull.
I dag såg eg dei plutseleg. Eg hadde vore ute å sprunge litt i dei flotte Vibram five fingers skoa mine. Ja, sprunge er kanskje å ta vel hardt i. Leggane tåler ikkje meir enn ti minutt enno, så rusla er nok meir rett. Så, der gjekk eg ein tur på stien og høyrde skogens ro, og midt på stien sto desse små som eit varsel på det som skal komme.
Små er dei, men i panna skal dei. Saman med smør, litt salt og peppar, og kanskje ein dæsj fløyte. Fordi kona fortener det.
Kanskje bør Jens Stoltenberg organisere si tredje regjering på ein ny måte? Foto: Policy Networks (user:Flickr)/Wikimedia
Kor ofte er du i stand til å få 20 menneske til å samlast om ei felles retning og felles prioriteringar, når dei same 20 menneska slåss om dei same ressursane til sine svært ulike område? Er du i stand til å få desse 20 til å bli samde om ei retning, sjølv når det går ut over statusen til fleire av dei?
Det blir litt vanskeleg seier du? Ja, det trur eg og, men det er slik landet vårt blir styrt. Regjeringa består av 20 dyktige personar, som alle slåss beinhardt for den sektoren dei styrer. Eg er ikkje trygg på at det er ein god måte å organisere ting på for å få fatta beslutningar og få gjennomført vedtak. Eg trur vi treng ein debatt og denne organisasjonsforma.
I dag består regjeringsapparatet av 20 statsrådar, 43 statssekretærar og 21 politiske rådgjevarar (om eg har talt rett). Desse 84 personane utgjer den politiske leiinga for den utøvande makta i Noreg.
Statsrådane er dei som er ansvarlege for alle beslutningane, anten kvar for seg eller som kollegium (regjeringa). Statssekretærane og rådgjevarane opererer med delegert myndigheit frå kvar einskild statsråd. Det varierer nok litt frå statsråds til statsråd kor mykje som blir delegert.
Utan at eg skal vere skråsikker på kva som har rett, trur eg det er verd å tenke nøye gjennom om ikkje det vil vere lurt å redusere regjeringa til mellom sju og ni personar. Ei slik mindre gruppe er det enklare å få til å dra i same retning, kanskje enklare å få gjort vedtak og sett dei i verk. Eit slikt mindre tal på statsrådar betyr og at alle ville komme ut som vinnarar i statsbudsjettet og i andre samanhengar på minst eit felt. Kanskje kunne vi då fått til tydelegare prioriteringar og mindre klatting?
Skulle ein gjere dette måtte ein og gjere noko med statssekretærane. Med sju statsrådar ville ansvarsområda bli svært store. Det kan då vere naturleg at statssekretærane vart oppjustert til å ha sjølvstendig ansvar for politikkområde under “oppsyn” av den ansvarlege statsråden. Det ville då og vere naturleg å kunne la statssekretærane svare for seg i Stortinget.
Kanskje går det an å sjå for seg noko slikt som dette, med to eksempeldepartement
Næringsminister
Statsekretær med ansvar for:
Olje
Energi
Fiskeri
Landbruk
Eigarskapsutøving
etc
Miljøminister
Statsekretær med ansvar for:
Naturvern
Integrering
Bustadbygging
Samiske saker
Arbeid
Kultur
etc
Det er lenge sidan vi har hatt ein grundig debatt om korleis vi politisk skal styre den utøvande makta. Dette er eit innspel, eit innspel som godt kan vere feil. Men eg trur vi treng å ta den debatten
Den spanske trålaren Arosa Quince vart raskt oppbrakt av norsk kystvakt. Skjer det same med norske trålarar?
Den 26. juli meldte NRK at den russiske trålaren «Melkekart II» får ei bot på 450 000 kroner for å ulovleg ha dumpa fisk i Barentshavet. Det ser ut som om det tok ein dag å etterforske saka og gje reiarlaget og skipperen bot.
I mai 2011 filma fiskeridirektoratet at ein norsk trålar dumpa fem tonn torsk på havet. No, eitt år og tre månader seinare er det enno ikkje gjeve bot eller tatt ut tiltale. (NRK si sak her)
Det kan godt tenkast at der er gode grunnar til at det er blitt slik, men dei gode grunnane er ikkje komen fram enno. Den einaste grunne som direktøren i fiskeridirektoratet gjev er at «Vi har tradisjon for å gå ganske nøye inn i desse sakene». Det kan då vere verd å spørje korfor ein går så mykje nøyare inn i den eine saka enn i den andre?
Eg er i alle fall heilt sikker på ein ting, om ikkje russiske fiskarar og russiske styresmakter trur at vi i Noreg er i stand til å handheve reglane likt overfor norske og utanlandske farty vil vi snart få store problem med forvaltninga i Barentshavet. Kor lenge vil russiske farty akseptere norske reglar om det blir skapt ei oppfatning av at reglane er strengare for russarane enn for nordmenn. Ikkje lenge vil eg tru.
Det går godt an å spekulere i korfor det er blitt slik. Eg ser for meg to grunnar. Anten arbeider direktoratet for tregt, eventuelt manglar kompetanse, eller så er samrøret mellom pengeinteressane og offentlege styresmakter slik at ein kvier seg for å reagere. Eg skal ikkje seie noko om kva som er realiteten. Men begge delar bør føre til ei opprydding i direktoratet og departementet.
Miljøkriminalitet må stoppast raskt og kontant.
Så kan ein jo og spørre om korfor departement ikkje har klart å sette i verk stortingsvedtaket om forbud mot fiske for båtar større enn 15 meter på fjordane. Kan det vere same grunnen?
Oljeindustrien, og dei som leverer til den har skapt stor rikdom i landet, men no er det i ferd med å gjere oss til ein for einsidig økonomi. Foto: Tim Thomsen/flickr.com/photos/hotpixelaction/182874330/
Audun Lysbakken (som forøvrig gjorde ein god figur på Debatten i kveld) hadde eit svært godt innlegg i Bergens Tidende den 9. august. Der seier han i korte trekk at oljeindustrien tiltrekker seg så mykje kapital og så mange flinke folk at resten av norsk industri slit. Han kunne og lagt til at oljeeksporten er med på å styrke den norske krona. Det gjev både tradisjonell industri og anna eksportnæring ein vanskelegare jobb.
Dette er i tråd med det eg og har argumentert for på denne bloggen mange gonger. Også NHO er samd i dette. Tor Steig, sjefsøkonom i NHO har sagt:
Det er nå tegn på at oljeklyngen fortrenger annen norsk konkurranseutsatt næringsvirksomhet gjennom særnorsk sterk kostnadsvekst og tilspisset kamp om den kvalifiserte arbeidskraften.
Ketil Solvik-Olsen misforstår dette. På bloggen sin latar han som at poenget er at offentleg sektor skal vekse. Det er heilt feil, poenget er å skape rom for utvikling i anna næringsliv. Vi treng mange bein å stå på i dette landet.
Så kallar det på eit skjeivt smil når Solvik-Olsen skriv i ei samanlikning med Nederland:
Problemet var at gassinntektene ble brukt til å blåse opp offentlige budsjetter og velferdsgoder. Tradisjonell industri tapte i konkurransen. Da gassinntektene tok slutt var statens økonomi ikke bærekraftig.
Eg må innrømme at eg trudde Frp var mot handlingsregelen og for å blåse opp offentlege budsjett. Det er i alle fall det dei seier i alle debattar. Vi får kanskje slutte å tru på dei i denne saka og? Enno artigare blir det når han i same bloggen vil ha meir innvandring til landet for å løyse problemet. Det må ein vel kunne kalle ein snuoperasjon frå Frp?
Så har Solvik-Olsen rett til slutt i innlegget sitt. Den regjeringa vi har no har hatt alt for høgt tempo i oljeutvinninga. Det å få ned den farta er nok ein grunn til at SV bør få større oppslutning i stortingvalet i 2013. Det at så mykje av kapitalen i Noreg går til oljeinvesteringar betyr at det blir mindre til investering i vegar, jernbane, skolebygg og sjukehus. Det er for dumt at vi skal køyre på dårlege, humpete og rasfarlege vegar fordi vi insisterer på å øydelegge både klimaet vårt og økonomien vår.
Det er denne karen striden står om. Torsken er verdfull for trålar og industri. Men kven skal ha retten til han? Foto Norsk Havbrukssenter – Flickr
Det er ikkje overraskande at Aker Seafoods driv butikken sin slik at dei tener mest mogleg pengar. Det er derimot ganske overraskande at styresmaktane lar dei ture fram i strid med regelverket. NRK Nordnytt har i løpet av det siste året hatt fleire reprotasjar som tydeleg viser at Aker Seafoods bryt med leveringsplikta.
I forrige uke ble det klart at tråleren «Skaidi» ikke har vært i Mehamn og levert fisk, til tross for at den er forpliktet til det. Aker Seafoods hevdet da at fisken i stedet ble fraktet med bil til Mehamn. Nå viser det seg at anlegget var stengt da fisken, i følge Aker, ble levert.
Det er ille at Aker Seafoods på denne måten så tydeleg innrømmer at dei bryt safunnskontrakten dei har inngått. Det er verre at styresmaktene er ute av stand til å gjere noko med dette. Då vi bygde opp trålarflåten i Noreg skjedde det fordi kystflåten ikkje var i stand til å levere fisk heile året. For at vi då skulle kunne trygge heilårsarbeidsplassar på land bygde vi opp havgåande trålarar som fekk rett til å fiske av vår fellesressurs mot at dei sørga for at landanlegga hadde tilgang til råstoff.
Begge sider av denne kontrakten er no broten. Kystflåten er blitt i stand til å lever fisk heile året og trålarflåten leverer ikkje lenger til landanlegga slik dei er forplikta til.
Det er ikkje nokon tvil om at delar av fiskeindustrien i periodar slit med å tene pengar, i alle fall slit dei med å tene mykje pengar. Situasjonen blir ikkje enklare for bedrifter som ikkje får tilgang til det råstoffet som dei har krav på. I ein rapport frå Landsdelsutvalet, står det (INNSTILLING FRA LU-FISK UTVALGET- Fiskeri- og havbrukspolitikk)
Filetindustrien har store utfordringer med å sikre seg tilstrekkelig egnet råstoff til produksjon av ferske filetprodukter gjennom året. Industrien har i de siste årene måttet omstille produksjonen fra frosset filet til økt produksjon av fersk filet for å kunne bedre lønnsomheten. Det er stor konkurranse mellom fiskeribedriftene om tilgang på råstoff. Filetindustrien sliter med å konkurrere om samme råstoff med produsenter av saltfisk, klippfisk og ferskpakking, der betalingsmuligheten på råstoff tidvis er betydelig høyere enn i filetproduksjonen.
Eg meiner at om Aker Seafoods ikkje overheld sin del av samfunnskontrakten og leverer fisken der dei har plikt til å levere han, kan dette berre ha ein konsekvens. Dei må miste retten til å fiske. Retten til å hauste av vår felles ressurs er knytt til pliktar, når dei ikkje oppfyller pliktene må og retten falle bort. Den kvota som Aker Seafoods eller andre trålrederi eventuelt mistar må overførast til kommunane der trålarane har leveringsplikt. Den kvota kan då kommunen nytte for eksempel til å rekruttere nye fiskarar, eller til å gje den flåten som høyrer heime i kommune litt større grunnlag.
Utan plikt, ingen rett. For framleis er det vel i alle fall delvis slik Petter Dass sa det:
Du Torsk maae vel kaldes vor Næring og Brug,
Du skaffer fra Bergen saa mangen Tønd» Rug,
Den stakkels Nordfarer til Føde.
Barmhiertige Fader oplade din Hand,
Velsigne os fattige Folk her i Land
Med dine Velsignelser søde!
Skuld» Torsken os feyle, hvad havde vi da,
Hvad skulle vi føre til Bergen herfra?
Da seyled» vist Jægterne tomme.
