Nobina og kapitalisme

Ofte er det sånn at eg les avisa med lett hovudristing, men i det siste er det to saker som har fått meg til å kjenne at eg blir sint meir enn oppgitt. Det eine er flykningepolitikken og måten Noreg oppfører seg mot barn. Det andre er bussanbudet i Tromsø. Det skal dette innlegget handle om. Itromsø hadde ein svært god artikkel  på fredagen. Dei trykte eit innlegg frå ein anonym bussjåfør som viste fram og avslørte kapitalismen i alle si enkelheit og med alle sine konsekvensar.

Nobina vann anbudet på å få køyre buss i Tromsø. Dei har lova å køyre bussane i Tromsø, Balfjord og Karlsøy 200 millionar kronar billigare enn nærmaste konkurrent. Korleis fekk dei til det? Rekna dei inn mindre overskott til eigarane? Nei, det gjorde dei ikkje. Dei sparte på materiell og folk.

Prøve å lirke fram et smil og hilse hyggelig på begynnelsen av daget, mot slutten av min 10-11 timers vakt e det smilet brått viska ut.. Kan være av mye kjeft, ingen pauser overhodet eller at mesteparten av matpausen min forsvinn i forsinkelse. (Ja har jobbet 9 timer nonstop noen ganger, men vi skal vel ikke klage mener enkelte? er jo alltids noen som har det verre..

Sånn må det nesten bli, om eigarane av Nobina skal tene gode pengar. Kven er eigarane? Det er store internasjonale fond med base i Boston og Texas. Dei får nok ikkje mindre pengar av at sjåførane i Tromsø får ein tøffare kvardag.

Ser alt nå at det e glatt ute, ser fram til å kjøre på en kombinasjon av regummierte piggfrie dekk og miljøpigg, man har spart på sikkerheten fra Nobina’s side. Hadde man eid sin egen buss ville man aldri vurdert å sette på de billigste dekkene som finnes på markedet.

Eg synst dette høyrest skummelt ut, men det er ikkje den rike eliten det går utover at bussturen er utrygg og langsam.

Vi kan også få kjeft for at vi har en ubehagelig kjørestil, dvs. at Nobina har bestilt de billigste manuelle girkassene og satt inn i de nye langbussene, man har lagt på et styringssystem og gjort dette om til automat på den måten. Vi kan regne med at vi girer 10 ganger (ingen overdrivelse), fra stoppet i bakken oppfor krokensenteret til vi kommer til svingen.

Klarer du ikkje å spare nok pengar på å la sjåførane jobbe lenge, med ruter det er umogleg å halde, så får du spare på materiellet. Pengar i kassa blir det av begge delar.

Det er mange lærdomar av denne historia, men det som irriterer meg mest er at vi visste alt dette på førehand. Det var ikkje vanskeleg å spå at anbud på bussane fører til at selskapa vil spare på bussar og på folk. Dessverre høyrte ikkje fleirtalet på fylkestinget på oss. Fleirtalet besto av høgrepartia og Senterpartiet. Det er dei som har skulda for busskaoset i Tromsø. SV har konsekvent stemt mot å sette bussane ut på anbud. Det er desse partia som har sørga for den kvardagen vi har fått. Men vi veit jo at Høgre og Frp vil at dei som allereie har mest skal få mest. Det er ikkje overraskande.

Lat oss berre slå fast, det er kapitalismen og ikkje miljøkrava som gjer at vi har fått busskaos i Tromsø

Vi har no slept laus kapitalismen på nok eit område. Har vi ikkje snart lært.

Eg er ein lærar

 

Denne prologen er skriven av far min, Jahn-Arill Skogholt

Med ujamne mellomrom kjem eg til å publisere nokre av pappa, Jahn-Arill Skogholt, sine tekstar på denne bloggen. Eg synst fleire av dei fortener fleire lesarar, kanskje til og med omtale og debatt. Tidlegare har eg lagt ut boka Grågud og kvitekrist. Her finn du prologen «Eg er ein lærar»

 

Det står skreve:
I byrjinga var ordet.
I byrjinga var hagen.
Og menneska i hagen var nakne og umedvitne
til slangen kom
og freista dei til kunnskap.
Og dei åt av fruktene på treet
og kunnskapen kom inn i verda
og vondskapen kom inn i verda
og det medvite gode kom inn i verda.
Er kunnskapen vond?
Er kunnskapen god?
Kunnskapen er kunnskap.

Når rakettane freser
over ein nattsvart Golf-himmel
står det stor kunnskap bak.
Når legane lindrar smertene
og leger såra
til rakettane sine offer
står det stor kunnskap bak.
Kvadratrøttenes strenge logikk
bryr seg ikkje om moral.
Det er det menneske
kledde i kunnskapen si kappe
utanfor uskylda sin hage
ikkje logaritmenes kurver
som styrer moralen.

Kall meg lærar,
sa han,
vismannen frå aust
formann og dødeleg diktator
for Kinas myriader,
Mao Zedong.
På ei anna kontinent
i landet Elfenbeinskysten
sat presidenten og poeten
Houphouet-Boigny
og sa det same.
Lenger ned på det same kontinentet
skreiv ein mann med mjuk røyst
kjærleiksdikt
mens han leia fridomskampen
i kolonien Angola.
Lege, stod det,i eksamenspapira hans.
Sjøl sa han, Agostinho Neto:
Kall meg lærar.

I Tanzania såg folket
med age og kjærleik
på sin president, Julius Nyerere.
Folket i India flokka seg
kring den barbeinte filosofen
med spinneteinen.
Mahatma Gandhi
førte folket sitt til fridom.
Begge sa dei:
Eg er ein lærar.

Statsleiar, filosof, poet, lege, advokat.
Det var ikkje nok for dei.
Alle ville dei forvalte meir enn det.
Og sa det med dei enkle orda:
Eg er ein lærar.

Ordet lærar har ein undertekst:
Kunnskap, danning, kjærleik, ånd.
Der ordet og underteksten sameinast
blømer verda.
Når underteksten blir redusert
til berre utdanning,
kunnskapsbygging utan ånd og kjærleik
tar den kalde materialismes grådigheit over.

Verbet skal bøye seg for formidling av ånd,
ikkje for gold gramatikk åleine.
Ein skole skal vere ei tempel
ein pagode for ånd og undring.
Herren sa på den første dag:
Det verte ljos!
Og han såg at lyset var godt.
La oss sjå at lyset er godt,
kjærleikens og åndens lys
over kunnskapen.
Då kan vi trygt rette ryggen og seie:
Eg er ein lærar!
Eg lærer!

Videoblogg om kvalkjøtt, anbud og Breivang vgs

 

Likte du denne videoen kan du kanskje og hå interesse i å lese det eg har skrive om anbudet på bussane i Tromsø, du finn det her.

Her skriv NRK Nordland om kvalkjøtt.

På fylkeskommunen sine nettsider finn du informasjon om skolestrukturen i Tromsø.

Eg skriv meir om Breivang vgs her.

Fleire videobloggar finn du her

 

Svar og på spørsmålet mitt før du kommenterer:

[poll id=»7″]

 

Nå har jeg registrert meg på <a href=»http://bloggurat.net/minblogg/registrere/35fe8af32af2658d86d2c1f9790eb72a59d23dd4″>Bloggurat</a>.

Baseskolar eller klasserom – himmel eller helvete?

Ei av dei store utfordringane med norsk skolepolitisk debatt, og den debatten som går i Tromsø no om baseskolar er at den handlar om absoluttar. Anten er du for baseskolar, kreativitet og samarbeid eller så er du for klasseromskolar, disiplin og pugging. Slik er sjølvsagt ikkje verkelegheita. Vi treng ikkje sjangle frå den eine grøfta til den andre.

Eg og SV meiner at det ikkje er arkitekturen som skal bestemme pedagogikken. Målet må vere å bygge skolar som er fleksible nok til at pedagogikken og undervisninga til ei kvar tid kan utnytte rom på ein måte som gjer læringa for elevane best muleg.

Skal vi få det til kan vi ikkje bygge reine klasseromsskolar, for vi treng små grupperom og vi treng rom der fleire kan vere saman. Vi kan sjølvsagt heller ikkje bygge berre eit stort rom der alt skal foregå.

I SV meiner vi at kvart fag og kvar elev og elevgruppe må undervisast på ein måte som gjev best muleg resultat. Av og til betyr det klasserom og 30 elevar på rad, av og til betyr det små grupper og prosjektarbeid, av og til betyr det store basar og ein sjeldan gong kan det betyr forelesningar for store grupper. Utfordringa er å bygge ein skole som kan gje rom for alle, eller flest muleg av desse undervisningsformene slik at fagfolka i skolen saman med foreldra kan sørge for eit undervisningstilbod som gjer at kvar einskild elev når sitt potensiale i kunnskap, i kreativitet og i samarbeid.

Det som er heilt sikkert er at elevane treng trygge og stabile rammar rundt undervisninga, og at dei treng trygge og fagleg sterke lærarar. Det treng dei uavhengig av korleis skolen ellers er organisert.

Eg vil advare mot å la dette bli ein debatt for eller mot basar eller klasserom. La det bli ein breiare debatt om korleis vi legg til rette for skolar som tillet mange formar for undervisning – for å best nå alle elevar. Ofte vil det vere klasserom, men ikkje alltid.

Ghandisk ingeninørtenking

Florence Nightingale var ein sosial entreprenør som innførte heilt nye måtar å organisere og drive sjukehus på. Korleis får vi til meir innovasjon i offentleg sektor? Foto: Wikimedia/Library of Congress

Jorda har nok ressursar til at alle kan få dei treng, men ikkje nok til å tilfredsstille alle si grådigheit, i følgje Ghandi. Dette er utgangspunktet for ghandisk ingeniørtenking. Utgangspunktet er at vi må tenkje heilt nytt om korleis vi bygger ting, om vi skal kunne gje alle på jorda eit godt liv.

TED har mange gode foredrag tilgjengeleg. Nederst i denne posten finn du ein om dette temaet. korleis bygge ein bil som blir så billig at dei som i dag fraktar heile familien på motorsykkel kan heller frakte dei i ein trygg bil? Korleis lage protesar som er billige nok til at dei som lever på mindre enn to dollar om dagen har råd til dei? Og, korleis utvikle medisinar som er billige nok til at alle har råd til dei?

Svaret på desse spørsmåla er at vi må gjere ting billigare. Ikkje 10 eller 20 prosent billigare, men billigare med ein faktor av 10 eller til og med 100. Det betyr nok at sjølve innovasjonsprosessen slik vi er van med å tenkje på han i Noreg og dei fleste andre stader i verda må endrast. I staden for å ta utgangspunkt i korleis teknologien og prosessen er i dag og prøve å gjere den betre må vi ofte forkaste måten vi arbeider på, og løyse problemet på nytt og frå skrætsj.

Dette er ei stor utfordring for alle etablerte organisasjonar, både private bedrifter og offentlege verksemder. Dersom vi skal tenkje ghandisk vil vi måtte endre heile måten vi tenkjer på. Det er ikkje berre vanskeleg, men ofte nesten umuleg. I det private skjer dette ofte gjennom at det oppstår nye bedrifter som tar i bruk dei nye måtane å tenkje på. Dei gamle må enten endre seg eller døy. Dessverre er det alt for sjeldan i det private at slike nye måtar å tenkje på blir skapt, og enno sjeldnare at dei finn kapital og kunnskap nok til å vekse. Det må vi prøve å finne ei løysning på, vi treng fleire bedrifter som er radikalt nye i det dei gjer.

Men, kanskje er dette ei like stor utfordring innafor offentleg sektor. Det er ikkje slik at at nye idear fører til at det blir etablert nye kommunar som utkonkurrerer dei gamle om nokon finn opp ein ny og betre måte å levere velferd på.

Kanskje er noko av svaret på denne utfordringa i det offentlege at vi må bli betre til å legge til rette for sosiale entreprenørar både innan dei eksisterande organisasjonane og heilt utanfor det eksisterande.

Eg har stor tru på at folk slår seg saman, for å i lag skape løysningar på dei utfordringane folk har i dagleglivet. Dette kan vere med på å skape nye måtar å arbeide på og gjere ting på som offentleg sektor kan lære av.

Eg har sans for at vi må legge til rette for at ideelle organisasjonar og kooperativ kan vere med på å skape nye idear for korleis velferden og velferdsstaten skal utvikle seg vidare. Eg trur offentleg sektor treng innspel og utfordringar utanfrå. Så er utfordringa å finne måtar å gjere det på som ikkje leier til privatisering og at velferden blir flytta ut av demokratisk kontroll.

Paul Chaffey skriv interessant om sosialt entreprenørskap her.

Exit mobile version