Det er effektivt og moralsk rett å auke skatten for dei rikaste. Foto: Gerd Altman/pixabay
for dei rikaste blant oss. Det er to grunnar til at vi skal betale skatt. Vi skal finansiere velferdsstaten og vil skal bidra til mindre skilnader mellom folk. Då må vi gjere det på ein måte som påfører minst mogleg kostnader på samfunnet og der vi samstundes sikrar dei to formåla.
I dag er den høgaste skatteprosenten i Noreg på 54,3% dersom du inkluderer arbeidsgjevaravgifta, 47,8% dersom du ikkje tar med arbeidsgjevaravgifta. (ref) Dette er for lite for å oppnå begge formåla med skattesystemet.
Denne artikkelen viser at maksimum marginalskatt bør vere 68,7% (i det amerikanske systemet) eg vil tru at noko av det same er gjeldande i Noreg. Forskinga viser at ei endring i skattesatsane for dei rike ikkje har ei signifikant betydning for samfunnsøkonomien. I USA har dei redusert toppsatsen frå 71% på slutten av førtitalet til 39% i dag. Dette har ikkje ført til auka økonomisk vekst slik argumentasjonen har vore.
More broadly, Gravelle and Marples (2011) found that changes in marginal tax rates have had no discernible effect on the primary factors driving economic growth, notably savings, investment, and labor force participation.19 Similarly, Hungerford (2012) found that labor productivity growth historically demonstrates a slight positive correlation with increases in the top ordinary income tax rate and a slight negative correlation with increases in the top capital gains tax rate, but neither relationship is statistically significant.
Altså, vi reduserer ikkje den økonomiske aktiviteten ved å skattlegge dei rikaste hardare.
Men, er det ikkje urettferdig å beslaglegge så mykje pengar frå dei som har jobba hardt for pengane sine? Kanskje, men les kva sjefen for den amerikanske sentralbanken seier (sitert av Paul Krugmann):
We have been taught that meritocratic institutions and societies are fair. Putting aside the reality that no system, including our own, is really entirely meritocratic, meritocracies may be fairer and more efficient than some alternatives. But fair in an absolute sense? Think about it. A meritocracy is a system in which the people who are the luckiest in their health and genetic endowment; luckiest in terms of family support, encouragement, and, probably, income; luckiest in their educational and career opportunities; and luckiest in so many other ways difficult to enumerate–these are the folks who reap the largest rewards. The only way for even a putative meritocracy to hope to pass ethical muster, to be considered fair, is if those who are the luckiest in all of those respects also have the greatest responsibility to work hard, to contribute to the betterment of the world, and to share their luck with others.
Altså, er du så heldig og dyktig at du blir rik og når toppen så er det ikkje berre di eiga skuld. Du har ei etisk plikt til å bidra.
Så, eg meiner at det er lita tvil om at vi bør få eit nytt tredje trinn på inntektskatten. Eit trinn for dei med inntekt over for eksempel tre millionar som gjer at dei kjem opp på ein skatt på rundt 70%
Are Slettan spør på bloggen sin om eg er villig til å låne ut pengar til Hellas og Spania for at dei skal få fart på økonomien.
Han skriv:
For å være konkret: Ville Krugman eller Skogholt lånt ut sparepengene sine hvis finansministeren i Hellas banket på døren og sa at nå slutter han med sparing og bruker i stedet milliarder han ikke har for å stimulere økonomien? Og hvilken rente ville de i så fall krevd for å satse pengene sine? Ville det vært en rente Hellas kunne leve med?
Her meiner eg Slettan gjer ein klassisk feil. Han set likskapspunkt mellom ein privatøkonomi og eit statsøkonomi. Ein stat, eller i dette tilfellet eurosona, avgjer sjølv kor mykje pengar dei skal ha. Staten kan trykke pengar. Det kan verken eg eller du gjere. Gjennom å auke pengemengda, i realiteten gjennom at sentralbanken kjøper statsobligasjonar, får staten større ressursar til rådvelde. Aukar pengemengda for mykje kan det føre til inflasjon og lågare pengeverdi. Zimbabwe er eit nyleg døme på kor galt det kan gå. Men, problemet i dag er ikkje at inflasjonen er for høg. Problemet i dag er at folk ikkje er i arbeid, at det ikkje er produksjon i samfunnet. Det fører til lågare kjøpekraft, noko som fører til mindre produksjon.
Det kan ikkje vere rett at folk skal lide for at bankane skal bergast. Foto: SpaceShoe/Flickr
Hellas, Spania og dermed eurosona burde heller sikta mot ein høgare inflasjon. Dersom inflasjonen reduserer verdien av pengane vil det i større grad lønne seg å investere pengane i staden for å salte dei ned på kistebotn. Ei slik nedsalting ser vi skjer i stor grad i bedriftane no. Her i følgje Wall Street Journal:
One part of the economy, however, is an important exception to the rule: companies, particularly large ones. Across Europe, corporations are sitting on a mountain of cash. he trouble is, they aren’t spending much of it. This means one possible way out of Europe’s economic crisis—a big boost in business investment—is closed off.
Større investeringar anten i fabrikkar, vegar eller skolar vil medføre at fleire får inntekt, produksjonen blir meir effektiv og vi kan bevege oss ut av krisa i staden for djupare inn i ho
Derfor blir det følgjande argumentet frå Slettan feil:
Så selv om man normalt ville argumentert for at staten burde låne penger og bruke budsjettet for å gi gass når arbeidsledigheten er så høy som i mange europeiske land, er det for meg vanskelig å forstå hvordan det skulle kunne fungere i virkeligheten.
Slettan har eit poeng i at innføringa av euroen har vanskeleggjort dette. Pengepolitikken skal passe til både Tyskland og Hellas. Det er vanskeleg å få til. Samstundes er det slik at ein stor del av den tyske økonomien er basert på eksport til andre land i eurosona. Når etterspurnaden i desse marknadene forsvinn vil det og ramme den tyske økonomien.
Euroen har vore fantastisk for Tyskland, den har ført til lågare pengeverdi og dermed billigare tyske produkt enn det vi ville hatt om d-marken framleis eksisterte. Den tyske økonomien har surfa på euroen medan den same euroen har vore for sterk for Italia, Hellas, Portugal og Spania.
The competitiveness measureis based on currency movements and changes in unit labor costs in major industrialized countries. German competitiveness against the rest of the world was probably helped by the fact that the relatively poor performance of other members of the euro zone held down the appreciation of the euro against other currencies
Slettan argumenterer vidare:
For det andre mener jeg tilhengerne av gjeldsfinansiert stimulans tar lett på utgangspunktet mange euroland land var i da de skulle velge å gi gass eller bremse. De fleste av dem hadde allerede på forhånd statsgjeld som i historisk sammenheng var faretruende høy. Det hadde gått bra i en lang periode. Innføringen av euro ga lave renter, og det hadde dannet seg et inntrykk av at landene alltid ville klare å gjøre opp for seg.
Dersom vi tar Spania som eksempel så var statsgjelda i Spania lågare enn i Tyskland før krisa. Grunnen til at statsgjelda har blitt så enorm er at skattebetalarane har tatt over gjeld frå bankane. I Spania hadde bankane lånt ut store summar til byggeprosjekt, der dei i stor grad skulle selje til tyske og andre nordeuropeiske kundar. Pengane dei hadde lånt ut hadde dei i stor grad fått frå tyske og franske bankar. Det store handelsoverskottet i Tyskland hadde ført til at store pengemengdar måtte eksporterast ut igjen. Desse pengane flaut i stor grad sørover.
In a nutshell, the adoption of the euro as a common currency was designed to cause large capital flows from the eurozone core to the periphery—and it is those very capital flows that set the stage for the crisis
Når då statane tok over bankane sine dårlege lån, overførte dei ansvaret for desse låna frå private aktørar i form av bankar til felleskapet i form av skattebetalarane. Realiteten er at den spanske statsgjelda har auka fordi dei har gått inn og overtatt risikoen for lån gjevne av vitlause tyske bankar. I staden for å la bankane gå konkurs har politikken i eurosona overført enorme pengesummar frå skattebetalarane i Sør-Europa til bankane i Nord-Europa.
Når då den tyske kanslaren insisterer på sparetiltak er det for å berge bankane. Eg ser på dette som eit enormt røveri. Det høyrer ingen plass heime at vi skal la vanleg folk i Sør-Europa gå til grunne i arbeidsløyse av denne grunnen. Derfor må økonomien settast i gang igjen gjennom bruk av pengar.
Eg trur det vil vere naudsynt å avskaffe euroen for å få det til, men det kan ikkje vere nokon tvil om at dersom det ikkje skjer må den europeiske sentralbanken trykke pengar i stort mon for å få fart på økonomiane.
Når alt dette er sagt er det heller ingen tvil om at det er store utfordringar som må løysast i mange av desse landa. Mange slit med dårleg skattemoral og dermed dårleg grunnlag for statsfinansane. Det gjer ikkje at vi skal straffe folk gjennom å unødig presse dei ut i arbeidsløyse.
Carmen Reinhart og Keneth Rogoff har i alle fall delvis innrømt feilen, men konsekvensane har vore store. Foto: Wikipedia
Den intellektuelle unnskyldninga for den økonomiske politikken som har vore ført i USA og EU dei siste åra er ei bok frå økonomane Carmen Reinhardt og Ken Rogoff. I denne boka slår dei fast at når eit land har større statsgjeld enn 90% av BNP så går veksten i økonomien kraftig ned.
Dette har vore ein viktig del av grunnlaget for at Hellas, Spania, Irland, Portugal og mange fleira har kutta i viktige velferstiltak, kutta i lønningar og kutta i trygder. Samstundes har dei same landa, og i siste instans, europeiske skattebetalarar overtatt store mengdar privat gjeld, utan å få noko att for det. Dette er kanskje det største ranet av fellesskapet sine pengar nokonsinne.
Det er til å gråte av.
Det som verkeleg er til å le av er at Reinhardt og Rogoff hadde gjort ein bitteliten feil i reknearket sitt. Denne vesle feilen gjorde at resultatet av forskinga vart heilt feil. Det finst med andre ord ikkje noko intellektuelt forsvar for dei kutta og det ranet innbyggarane i EU er utsett for.
The paper, “Growth in a Time of Debt,” concluded that countries with public debt in excess of 90 percent of gross domestic product suffered measurably slower economic growth. It has been cited by U.S. House Budget Committee Chairman Paul Ryan and European Union Economic and Monetary Affairs Commissioner Olli Rehn in defense of efforts to drive down budget deficits.
Alt i alt er tårar på sin plass. For bankkapitalen har fått sitt. Og derfor har Paul Krugman rett her:
If true, this is embarrassing and worse for R-R. But the really guilty parties here are all the people who seized on a disputed research result, knowing nothing about the research, because it said what theywanted to hear.
Lærepenge: Tru aldri på dei som seier at vi må ta pengar frå folk flest og gje dei til dei som allereie har mest for å berge økonomien
Veksten i den amerikanske økonomien frå krigen og fram til midt på 70-talet er basert på at dei har plukka tre lågthengande fruktar. No er fruktane plukka, og kanskje er det ein av grunnane til at det ikkje blir skapt jobbar i USA. Det hevdar i alle fall Tyler Cowen i boka “The Great Stagnation”
I boka legg han vekt på at USA har hatt tre store fordelar. Dei har hatt gratis land, store teknologiske gjennombrot og smarte uutdanna ungdomar. No tar desse ressursane til å bli brukt opp, og Cowen meiner at det er få lågthengande fruktar i framtida.
Cowen skriv:
In a figurative sense, the American economy has enjoyed lots of low-hanging fruit since at least the seventeenth century, whether it be free land, lots of immigrant labor, or powerful new technologies. Yet during the last forty years, that low-hanging fruit started disappearing, and we started pretending it was still there. We have failed to recognize that we are at a technological plateau and the trees are more bare than we would like to think.
Det er openbart at det ikkje lenger er så mykje gratis fruktbart eller produktivt land igjen i USA. Det er og forståeleg at etterkvart som utdanningsnivået aukar og fleire og fleire tar lengre utdanning blir produktivitetsveksten for kvart ekstra år med utdanning mindre og mindre. Det mest interessante i Cowen sin analyse er at han hevdar at vi har nådd eit teknologisk platå og at teknologien ikkje lenger kan drive økonomien. Han seier at dei store kvantespranga er over. Alle har elektrisitet, innlagt vatn, telefon og transport. Det å gå frå eit kjøleskap på 60 liter til eit på 240 liter med isbitmaskin er ikkje eit kvantesprang, men ei ganske lita gradsforbedring. Det var noko heilt anna då vi for første gong fekk mulegheita til å fryse eller halde maten vår kald.
Han skriv:
Across the years 1965 to 1989, employment in research and development doubled in the United States, tripled in West Germany and France, and quadrupled in Japan. Meanwhile, economic growth has slowed down in those same countries, and the number of patents from those countries has remained fairly steady. The United States produced more patents in 1966 (54,600) than in 1993 (53,200). “Patents per researcher” has been falling for most of the twentieth century.
Med dette meiner han å seie at trass i internettrevolusjonen så har vi ikkje sett ny teknologiar som verkeleg endrar måten vi lever på. Som han seier, teleportering ville endra måten vi lever på, ein internetttilkopla bil med GPS gjer ikkje det.
A lot of our recent innovations are “private goods” rather than “public s.” Contemporary innovation often takes the form of expanding positions of economic and political privilege, extracting resources from the government by lobbying, seeking the sometimes extreme protections of intellectual property laws, and producing goods that are exclusive or status related rather than universal, private rather than public; think twenty-five seasons of new, fall season Gucci handbags.
og
Keep in mind that median income growth has been slow, and stock prices—the valuation of capital—haven’t made lasting progress in a long time. As of the fall of 2010, the S&P 500 is more or less back where it had been in the mid-1990s. As economist Michael Mandel puts it, if neither labor nor capital is reaping much gain, can we really trust the productivity numbers
og
“Discovering who isn’t producing very much and firing them” has been the biggest productivity gain in the last few years.
Dette er spennande tankar å utvikle vidare. Det er interessant korleis han tar eit “oppgjer” med internetthypen frå dei siste åra.
Most Web activities do not generate jobs and revenue at the rate of technological breakthroughs. When Ford and General Motors were growing in the early part of the twentieth century, they created millions of jobs and helped build Detroit into a top-tier U.S. city. Today, Facebook creates a lot of voyeuristic pleasure, but the company doesn’t employ many people and hasn’t done much for Palo Alto; a lot of the “work” is performed more or less automatically by the software and the servers. You could say that the real work is done by its users, in their spare time and as a form of leisure. Web 2.0 is not filling government coffers or supporting many families, even though it’s been great for users, programmers, and some information technology specialists. Everyone on the Web has heard of Twitter, but as of Fall 2010, only about three hundred people work there. Let’s go down the list and look at the (approximate) employment figures for some of the top Web companies: Online Industry Employment Levels Google–20,000 Facebook–1,700+ eBay–16,400 Twitter–300
No er dei tala han bruker ikkje inkludert alt av støttenæringar som spring opp rundt desse internettbedriftene, men det er ingen tvil om at Google eller Facebook på langt nær skaper like mange jobbar som dei gamle industribedriftene gjorde. Minst like interessant der det at desse bedriftene heller ikkje tener så mykje pengar at skatteinntektene gjer det muleg å understøtte ein velferdstat eller betale pensjon til folk som ikkje er i arbeid. Sjølvsagt har internett ein verdi utover det reint pengemessige. Du kan lese meir om Cowen sine tankar om det her. No skal det seiast at han avsluttar boka med ei optimistisk tru på at internett og smarte maskinar framleis kan vise seg å vere det gjennombrotet som er med på å skape nye lågthengande fruktar
Alt dette får sjølvsagt stor betydning for inntekta og inntektsfordelinga I samfunnet. Denne grafen viser korleis utviklinga har vore I USA.
Henta frå Wikipedia på engelsk, http://en.wikipedia.org/wiki/Median_household_income
Medianinntekta stig mykje mindre enn veksten i bruttonasjonalprodukt. Fram til ca 1975 så steig medianinntekta heilt i takt med veksten i BNP. Så endringa er valdsam etter den tid. Her finn vi nok mykje av grunnlaget for framgangen til høgresida i USA. I eit land utan sterke fagforeininger som kan kjempe for likheit der den jamne mann og kvinne ser at eiga inntekt ikkje veks medan dei rikaste berre blir rikare er det ikkje rart at skattelette blir eit av dei viktigaste politiske tema. I Noreg har det og vore skilnad, men på langt nær så stor. Frå 1990 til 2007 steig realverdien av medianinntekta etter skatt med over 40 prosent, medan BNP steig med over 70 prosent frå 1990 til 2010
Korleis skulle vi tolke dette i ein norsk samanheng?
Her har vi og hatt store lågthengande fruktar som vi har plukka, kanskje har dei viktigaste vore stor tilgang på naturressursar (olje, vasskraft og fisk) og sterk auke i kvinner si yrkesdeltaking, samt ein valdsam vekst i utdanningsnivået. Eg trur vi har tatt ut mesteparten av potensialet innafor yrkesdeltaking og utdanning. Og vi veit at olja kjem til å ta slutt.
Dersom vi trur på denne analysen viser det at behovet for å legge om frå ein oljebasert økonomi til ein annan type økonomi er påtrengande. Dersom vi ikkje gjer og ikkje finne nye lågthengande fruktar er det stor fare for at også vi kan oppleve ein økonomi som veks, men der det ikkje blir skapt arbeid og inntekt for vanlege folk.
Vi må starte omlegginga no, om vi skal vere klare med noko nytt når dei siste søte oljeepla er plukka.
Denne vesle videoen gjev ei artig innføring i økonomisk teori. Verd å ta ein titt på, sjølv om eg tvilar på at økonomane sitt liv er like lettliva som ein kan få inntrykk av her. Takk til Paul Chaffey og A fistful of Euros for tipset om videoen.
Skal resten av verda kunne oppleve vekst, må kanskje vi ta oss råd til å betale ein prosent meir for nokre varer. Foto: http://www.flickr.com/people/photonquantique/
Svaret er ja, for å slå fast konklusjonen allereie i første setning i ingressen. Det er fleire grunnar til at vi kan slå fast dette. Ein grunn er Stern-raporten som seier at det vil koste verda mellom minus to prosent og tre prosent av BNP å få kontroll på drivhuseffekten. Ei billig forsikring mot noko som kan endre verda som vi kjenner ho. Med tanke på at verdas BNP veks med mellom to og fire prosent i året, betyr dette berre at vi blir rikare litt saktare.
Men BNP og makroøkonomi er kanskje ikkje det enklaste å halde seg til. Enklare er det kanskje å tenke på kva vil dette koste meg. New Scientist har rekna på dette. Denne utrekninga er rett nok basert på britiske tilhøve, men likevel relevant for oss. Dei hevdar at denne undersøkjinga er det grundigaste forsøket på å seie noko om framtidige prisar på varar til oss vanlege folk som er gjort nokon gong. Kva er så konklusjonen dei kom fram til? Dei seier at:
Matprisar vil måtte stige med ein prosent
Bilar vil bli ein prosent dyrare (basert på prisen på ein Toyota Prius i Storbritannia)
Tobakk vil stige med to prosent
Alkohol vil stige med to prosent
Klede vil bli ein prosent dyrare
Elektronikk vil måtte stige med to prosent
Elektrisitet vil bli 15 prosent dyrare
Kommunikasjon vil bli null prosent dyrare
Prisane på flyreiser vil stige med 140 prosent
Bensin vil stige med 32 prosent, men der vil det finnast alternativ
Vaskemaskinar og andre kvitevarar vil stige med to prosent
Denne lista er basert på at vi må redusere utsleppa av CO2 med åtti prosent samanlikna med nivået i 1990. Studien er utført av Cambridge Econometrics og er på linje med studiar gjort i USA, mellom anna av PEW Center on Global Climate Change og studiar publisert i Energy Economics. Vi kan vel derfor tru at det er ganske nært sanninga. No er sjølvsagt dette framtidsscenariet bygd på ein del føresetnader. Desse seier at styresmaktene må sette ein pris på CO2 og at det vil bli investewrt hardt for å få fjerna kol brukt til oppvarming og å gjere det muleg med elektriske bilar.
Denne ekstrakostnaden skulle vel vi i den rike verda vere i stand til å bære, trur ikkje du det?
Kanskje greitt å avslutte med eit stykkje av Arne Garborg:
Pengar hev ikkje noko verd i seg sjølv. Du kann ikkje eta dei, ikkje drikka dei, ikkje klæda deg med dei. Du kunde hava lumma full av pengar, og svelta, tyrsta, frjosa i hel – um der ikkje var mat og drikka og klæde å få.
Pengar er langt ifrå det største gode, ikkje det næst største heller. Men dei er eit stort gode for den som brukar dei vitugt.
For pengar kann ein få alt, heiter det. – Nei, ein kann ikkje det.
Ein kann kjøpa seg
mat, men ikkje mathug,
dropar, men ikkje helsa,
mjuke senger, men ikkje svevn,
lærdom, men ikkje vit,
stas, men ikkje venleik,
glans, men ikkje hygge,
moro, men ikkje gleda,
kameratar, men ikkje venskap,
tenarar, men ikkje truskap,
gråe hår, men ikkje æra,
rolege dagar, men ikkje fred.
Skalet av alle ting kann ein få for pengar. Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal.
