Vi har satsa på helse og omsorg


Administrasjonssjefen foreslår å styrke pleie og omsorg med 44 millionar kroner. I kommunestyret kjem vi til å finne ytterlegare 40 millionar til pleie og omsorg. Ingen andre sektorar i kommunen blir satsa på på same måte. Dette er likevel ikkje nok til å dekke opp overforbruket i forhold til budsjett.

I løpet av dei siste fire åra har vi auka pengebruken innanfor helse og omsorg med 477 millionar. Til samanlikning har skole og barnehagar auka med 299 millionar. Desse to sektorane åleine har altså auka med 776 millionar på fire år. Samstundes har inntektene til kommunen auka berre 714 millionar. Utgiftane på desse to sektorane åleina har auka med 62 millionar meir enn inntektene.

Vi kan ikkje halde fram med å la utgiftene auke med meir inntektene. Kommunen har heller ikkje pengar på bok. Disposisjonsfondet nådde ein topp i 2017 på 202 millionar, no er det nesten tomt.

Denne figuren viser utviklinga i pengebruken.

Ingen annan sektor i kommunen har fått tilført meir ressursar enn helse og omsorg (i helse og omsorg har eg rekna inn utgiftene til kommunehelse, pleie og omsorg samt sosialbudsjettet. Sosialbudsjettet utgjer ca 145 millionar, resten er rein helse. Vi har satsa på helse og omsorg, og vi vil også ha auka kraftig etter den runden vi er gjennom no.
Desse tala viser at vi ikkje kjem utanom ein tøff periode innanfor helse og omsorg. Det som er viktig for SV i denne prosessen for er at vi ikkje øydelegg den langsiktige endringa i tenesten i retning tidlegare innsats og meir tillit til det arbeidet og dei vurderingane som blir gjort av dei dyktige fagfolk og tilsette. Vi kan heller ikkje gjennomføre kutt som får drastisk negative konsekvensar for pasientar og brukarar. Derfor kjem vi blant anna til å prioritere å fjerne flate bemanningskutt som ikkje er konsekvensvurdert.

Gjennom saka om økonomirapport 1 kjem vi til å tilføre helse og omsorg over 80 millionar kroner. Det er likevel ikkje nok til at vi unngår innsparingar.

Vi bruker svært mykje pengar på helse og omsorg i Tromsø kommune samanlikna med andre kommunar på omtrent same storleik. Vi brukar samanlikne oss med kommunar som Kristiansand, Drammen og andre i den storleiken. Den samanlikninga viser at vi bruker 31% meir på helse og omsorg enn det desse kommunane gjer. Eit døme, berre for å illustrere kostar ein institusjonsplass i Tromsø 1,3 millionar i snitt, medan snittet for dei andre kommunane er 1,1 million.

Det kan i utgangspunktet vere fire forklaringar på at Tromsø brukar så mykje meir pengar.

  1. Tromsø har ei sjukare befolkning enn dei andre kommunane
  2. Tromsø har eit betre tilbod enn dei andre kommunane
  3. Tromsø driv mindre effektivt enn dei andre.
  4. Tromsø manglar tilrettelagte bustader noko som gjer at vi driv ineffektivt.

Det er ingenting som tyder på at punkt ein er rett. Tromsøfolk er ikkje sjukare enn andre. Sannsynlegvis er derfor svaret ei blanding av punkt to,tre og fire. Det neste spørsmålet er derfor korfor det er slik.

Det vi veit er at vi tildeler fleire timar hjelp enn mange andre kommunar. Vi veit og at vi bruker meir på dei aller sjukaste, og sannsynlegvis for lite for å forebygge tidleg i eit sjukeforløp. Det er grunnen til at vi har starta ein viktig arbeid i heimetenesta for å bli meir tverrfaglege og jobbe betre tidleg i eit sjukdomsforløp.

Vi veit og at vi manglar tilrettelagte bustader til fleire grupper. Det betyr at vi må rigge dyre tilbod i leilegheiter som ikkje er tilrettelagt for det. Det betyr at vi må investere meir for å få ei betre drift. Sommerlystvegen, Fergevegen og fleire andre butilbod skal stå ferdig i løpet av 2020. Det vil lette drifta vår.

Vi har i tillegg eit utfordring med høgt sjukefråvær i både skolane og helsesektoren i Tromsø kommune. Sjukefråværet er høgare i Tromsø enn i dei fleste andre kommunane vi samanliknar oss med. Det er samstundes som vi har ein ganske ung arbeidsstokk. Det er ei stor leiingsutfordring på alle nivå i kommunen. Sjukefråværet er dyrt og det gjer det vanskelegare å levere ei god teneste til pasientar og brukarar.

Det blir jobba godt innafor helse og omsorg i Tromsø kommune

Det er store oppslag i media om overforbruk og kutt innafor Helse og omsorg. Dessverre går det under radaren at det blir jobba svært godt i heile avdelinga.

Per no driv heile avdelinga 80 til 90 millionar billigare på årsbasis enn dei gjorde i desember. Det skjer på grunn av stor innsats i heile avdelinga.

  • Det skjer samtidig som det ikkje ligg somatiske pasientar på UNN og ventar på hjelp frå kommunen.
  • Det skjer samtidig som vi omtrent ikkje har venteliste for langtidsplass på sjukeheimane i kommune
  • Det skjer samtidig som Helsehuset og Otium er komen i full drift

Det blir altså gjort ein kjempeinnsats på alle nivå i organisasjonen. Vi er på rett veg, men ikkje i mål enno

I løpet av dei siste åra har utgiftene til helse og omsorg auka med nesten 500 millionar. Inga anna avdeling har fått meir pengar. For desse pengane har innbyggarane i Tromsø fått betre tenester.

Vi har fått:

  • Middag når det er middagstid på sjukeheimane, og eit ekstra måltid
  • Full drift på Otium
  • Full drift på helsehuset
  • Det fantastiske tilbodet på Dreis
  • Drift av nye barnebustader på Trudvang
  • Ein ny og betre tryggheitsstandard på sjukeheimane
  • Bestiller-/utførermodellen er avskaffa og innsatsstyrt finansiering er avskaffa
  • Vi har starta arbeidet med ein pilot i heimetenesta som koplar saman ergoterapeutar, fysioterapeutar, sjukepleiarar, helsefagarbeidarar og andre for å gje pasientane ei betre oppfølgjing.
  • Vi har fått fleire heile stillingar og komen langt i å skape ein heiltidskultur, hovudsakleg gjennom eit godt samarbeid med fagforeiningane om særavtalar.
  • etablert ressursbasar for at det skal vere enklare å få tak i vikarar. Saman med bemanningskontoret fører det til at langt fleire vikarar har fast jobb og ikkje sit med telefonen i handa og ventar på vakter.
  • innført vaksine mot hjernehinnebetennelse for russen i Tromsø

Helse og omsorg har framleis store utfordringar. Både når det gjeld økonomi og rekruttering. Det som er viktig no er at vi ikkje hovudstups gjer kutt som undergrev det langsiktige arbeidet med økonomien i helse og omsorg, eller ender opp med tilbod som ikkje har den kvaliteten som innbyggarane i Tromsø kan forvente.

Tromsø kommune bruker 74 millionar meir enn planlagt

Økonomirapport 2 er overraskande nok eit ganske interessant dokument. Denne rapporten viser korleis det står til med økonomien i Tromsø kommune. Prognosen i raporten viser eit overforbruk på 74 millionar. Dette blir delvis berga inn gjennom at vi får 19,7 millionar mindre i renter og avdrag på lån og at dei frie inntektane stig med 10 millionar i følgje prognosen. Dette kjem på toppen av eit driftsunderskott på omtrent 84 milionar i fjor. Vi har med andre ord ei ganske stor utfordring med å få balanse i økonomien.

Det klarer vi nok ikkje på dei få månadene som står igjen av dette året, men det viser at det ikkje er plass til mykje frivolitet og laussluppen glede når budsjettet for neste år skal lagast.

Det gamle byrådet legg opp til at dei einingane som rapporterer avvik frå budsjettet i stor grad skal klare å spare inn dette på eigen hand i løpet av dei siste månadane. Basert på det skriv dei at dei reknar med balanse i rekneskapen. Eg håper dei har rett, men må innrømme at eg tviler på at det vil gå.

Dersom du skulle ha ein god ide for korleis kommunen skal spare pengar, så må du ikkje nøle med å seie frå. Sjølv tviler eg på at det finst nokon mirakelkur. Det vil nok handle om hardt arbeid over tid for å få det til. Vi klarer det nok ikkje i møtet i finanskomiteen i morgon.

Vi har starta på den jobben ved å seie nei til ytterlegare privatiseringar. Folk skal ha tryggleik for jobbar og pensjon i kommunen. Då er det enklare å bruke fagleg dugleik for å lage gode og effektive tenester for folk i kommunen – og å gjere det innafor budsjett.

Betre næringspolitikk med SV

Næringsfiendlig regjering - innlegg i Nordlys
Jane Sivertsen tar feil i sitt åtek på SV. Vi står for ein god næringspolitikk som og er god for miljøet. Illustrasjon: Faksimile frå Nordlys 07.06.13

I Nordlys den 7. juni angriper Jane Sivertsen SV. I Tromsø SV er vi svært glad for at Statoil vil utsette utbygginga av Castberg-feltet i Barentshavet. Vi veit at vi må la store dela av oljen og gassen i verda ligge om vi skal unngå katastrofale klimaendringar. Dersom endringa i oljeskatten bidrar til at felt ikkje blir bygd ut er det bra for klima og miljø. Det er fint at oljeselskapa no må bære meir av leite- og utbyggingskostnaden sjølv.

I tillegg er dette god næringspolitikk. Oljesektoren i Noreg sug til seg enorme mengdar investeringspengar og kompetente folk. Vi treng å frigjere både pengar og folk frå oljesektoren for å kunne bygge anna industri og næringsliv. Det er farleg for landet dersom vi blir totalt avhengig av ei næring, spesielt når det er ei næring som øydelegg klima og miljø.

Subscribe to Blog via Email

Enter your email address to subscribe to this blog and receive notifications of new posts by email.

Skattane er for låge …

skatt
Det er effektivt og moralsk rett å auke skatten for dei rikaste. Foto: Gerd Altman/pixabay

for dei rikaste blant oss. Det er to grunnar til at vi skal betale skatt. Vi skal finansiere velferdsstaten og vil skal bidra til mindre skilnader mellom folk. Då må vi gjere det på ein måte som påfører minst mogleg kostnader på samfunnet og der vi samstundes sikrar dei to formåla.

I dag er den høgaste skatteprosenten i Noreg på 54,3% dersom du inkluderer arbeidsgjevaravgifta, 47,8% dersom du ikkje tar med arbeidsgjevaravgifta. (ref) Dette er for lite for å oppnå begge formåla med skattesystemet.

Denne artikkelen viser at maksimum marginalskatt bør vere 68,7% (i det amerikanske systemet) eg vil tru at noko av det same er gjeldande i Noreg.  Forskinga viser at ei endring i skattesatsane for dei rike ikkje har ei signifikant betydning for samfunnsøkonomien. I USA har dei redusert toppsatsen frå 71% på slutten av førtitalet til 39% i dag. Dette har ikkje ført til auka økonomisk vekst slik argumentasjonen har vore.

More broadly, Gravelle and Marples (2011) found that changes in marginal tax rates have had no discernible effect on the primary factors driving economic growth, notably savings, investment, and labor force participation.19 Similarly, Hungerford (2012) found that labor productivity growth historically demonstrates a slight positive correlation with increases in the top ordinary income tax rate and a slight negative correlation with increases in the top capital gains tax rate, but neither relationship is statistically significant.

Altså, vi reduserer ikkje den økonomiske aktiviteten ved å skattlegge dei rikaste hardare.

Men, er det ikkje urettferdig å beslaglegge så mykje pengar frå dei som har jobba hardt for pengane sine? Kanskje, men les kva sjefen for den amerikanske sentralbanken seier (sitert av Paul Krugmann):

We have been taught that meritocratic institutions and societies are fair. Putting aside the reality that no system, including our own, is really entirely meritocratic, meritocracies may be fairer and more efficient than some alternatives. But fair in an absolute sense? Think about it. A meritocracy is a system in which the people who are the luckiest in their health and genetic endowment; luckiest in terms of family support, encouragement, and, probably, income; luckiest in their educational and career opportunities; and luckiest in so many other ways difficult to enumerate–these are the folks who reap the largest rewards. The only way for even a putative meritocracy to hope to pass ethical muster, to be considered fair, is if those who are the luckiest in all of those respects also have the greatest responsibility to work hard, to contribute to the betterment of the world, and to share their luck with others.

Altså, er du så heldig og dyktig at du blir rik og når toppen så er det ikkje berre di eiga skuld. Du har ei etisk plikt til å bidra.

Så, eg meiner at det er lita tvil om at vi bør få eit nytt tredje trinn på inntektskatten. Eit trinn for dei med inntekt over for eksempel tre millionar som gjer at dei kjem opp på ein skatt på rundt 70%

 

Låne pengar til Hellas

Are Slettan spør på bloggen sin om eg er villig til å låne ut pengar til Hellas og Spania for at dei skal få fart på økonomien.

Han skriv:

For å være konkret: Ville Krugman eller Skogholt lånt ut sparepengene sine hvis finansministeren i Hellas banket på døren og sa at nå slutter han med sparing og bruker i stedet milliarder han ikke har for å stimulere økonomien? Og hvilken rente ville de i så fall krevd for å satse pengene sine? Ville det vært en rente Hellas kunne leve med?

Her meiner eg Slettan gjer ein klassisk feil. Han set likskapspunkt mellom ein privatøkonomi og eit statsøkonomi. Ein stat, eller i dette tilfellet eurosona, avgjer sjølv kor mykje pengar dei skal ha. Staten kan trykke pengar. Det kan verken eg eller du gjere. Gjennom å auke pengemengda, i realiteten gjennom at sentralbanken kjøper statsobligasjonar, får staten større ressursar til rådvelde. Aukar pengemengda for mykje kan det føre til inflasjon og lågare pengeverdi. Zimbabwe er eit nyleg døme på kor galt det kan gå. Men, problemet i dag er ikkje at inflasjonen er for høg. Problemet i dag er at folk ikkje er i arbeid, at det ikkje er produksjon i samfunnet. Det fører til lågare kjøpekraft, noko som fører til mindre produksjon.

Hellas Mann
Det kan ikkje vere rett at folk skal lide for at bankane skal bergast. Foto: SpaceShoe/Flickr

Hellas, Spania og dermed eurosona burde heller sikta mot ein høgare inflasjon. Dersom inflasjonen reduserer verdien av pengane vil det i større grad lønne seg å investere pengane i staden for å salte dei ned på kistebotn. Ei slik nedsalting ser vi skjer i stor grad i bedriftane no. Her i følgje Wall Street Journal:

One part of the economy, however, is an important exception to the rule: companies, particularly large ones. Across Europe, corporations are sitting on a mountain of cash.  he trouble is, they aren’t spending much of it. This means one possible way out of  Europe’s economic crisis—a big boost in business investment—is closed off.

Større investeringar anten i fabrikkar, vegar eller skolar vil medføre at fleire får inntekt, produksjonen blir meir effektiv og vi kan bevege oss ut av krisa i staden for djupare inn i ho

Derfor blir det følgjande argumentet frå Slettan feil:

Så selv om man normalt ville argumentert for at staten burde låne penger og bruke budsjettet for å gi gass når arbeidsledigheten er så høy som i mange europeiske land, er det for meg vanskelig å forstå hvordan det skulle kunne fungere i virkeligheten.

Slettan har eit poeng i at innføringa av euroen har vanskeleggjort dette. Pengepolitikken skal passe til både Tyskland og Hellas. Det er vanskeleg å få til. Samstundes er det slik at ein stor del av den tyske økonomien er basert på eksport til andre land i eurosona. Når etterspurnaden i desse marknadene forsvinn vil det og ramme den tyske økonomien.

Euroen har vore fantastisk for Tyskland, den har ført til lågare pengeverdi og dermed billigare tyske produkt enn det vi ville hatt om d-marken framleis eksisterte. Den tyske økonomien har surfa på euroen medan den same euroen har vore for sterk for Italia, Hellas, Portugal og Spania.

Som New York Times skriv:

The competitiveness measure is based on currency movements and changes in unit labor costs in major industrialized countries. German competitiveness against the rest of the world was probably helped by the fact that the relatively poor performance of other members of the euro zone held down the appreciation of the euro against other currencies

Slettan argumenterer vidare:

For det andre mener jeg tilhengerne av gjeldsfinansiert stimulans tar lett på utgangspunktet mange euroland land var i da de skulle velge å gi gass eller bremse. De fleste av dem hadde allerede på forhånd statsgjeld som i historisk sammenheng var faretruende høy. Det hadde gått bra i en lang periode. Innføringen av euro ga lave renter, og det hadde dannet seg et inntrykk av at landene alltid ville klare å gjøre opp for seg.

Dersom vi tar Spania som eksempel så var statsgjelda i Spania lågare enn i Tyskland før krisa. Grunnen til at statsgjelda har blitt så enorm er at skattebetalarane har tatt over gjeld frå bankane. I Spania hadde bankane lånt ut store summar til byggeprosjekt, der dei i stor grad skulle selje til tyske og andre nordeuropeiske kundar. Pengane dei hadde lånt ut hadde dei i stor grad fått frå tyske og franske bankar. Det store handelsoverskottet i Tyskland hadde ført til at store pengemengdar måtte eksporterast ut igjen. Desse pengane flaut i stor grad sørover.

The New Republican skriv:

In a nutshell, the adoption of the euro as a common currency was designed to cause large capital flows from the eurozone core to the periphery—and it is those very capital flows that set the stage for the crisis

Når då statane tok over bankane sine dårlege lån, overførte dei ansvaret for desse låna frå private aktørar i form av bankar til felleskapet i form av skattebetalarane. Realiteten er at den spanske statsgjelda har auka fordi dei har gått inn og overtatt risikoen for lån gjevne av vitlause tyske bankar. I staden for å la bankane gå konkurs har politikken i eurosona overført enorme pengesummar frå skattebetalarane i Sør-Europa til bankane i Nord-Europa.

Når då den tyske kanslaren insisterer på sparetiltak er det for å berge bankane. Eg ser på dette som eit enormt røveri. Det høyrer ingen plass heime at vi skal la vanleg folk i Sør-Europa gå til grunne i arbeidsløyse av denne grunnen. Derfor må økonomien settast i gang igjen gjennom bruk av pengar.

Eg trur det vil vere naudsynt å avskaffe euroen for å få det til, men det kan ikkje vere nokon tvil om at dersom det ikkje skjer må den europeiske sentralbanken trykke pengar i stort mon for å få fart på økonomiane.

Når alt dette er sagt er det heller ingen tvil om at det er store utfordringar som må løysast i mange av desse landa. Mange slit med dårleg skattemoral og dermed dårleg grunnlag for statsfinansane. Det gjer ikkje at vi skal straffe folk gjennom å unødig presse dei ut i arbeidsløyse.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.