Forbudt å bli gravid?

Ho bør ikkje bli gravid i framtida, då kan det vere kakebua neste. Foto: MATEUS_27:24&25 /Flickr.com

Av og til kjem ein over ei historie som er for god til å sjekkast grundig. Eg las ei av dei i «Frankfurter Algemeine» her om dagen. I følgje artikkelen vurderer ein av dei amerikanske komandantane i Afghanistan å forby kvinnelege soldatar å bli gravide.

Bakgrunnen er at han meiner at ein del kvinnelege soldatar bevist blir gravidse for å bli sendt heim frå Afghanistan. Dette fortel oss i alle fall to ting. Det eine er at generalmajor Anthony Cucolo er  bekymra for moralen til troppane sine, og det er jo interessant. Det andre dette fortel oss er at amerikanarane slit med å finne nok soldatar. Cucolo seier:

„Ich brauche jeden Soldaten, den ich habe“, teilte Cucolo, der 22.000 Mann im Nordirak befehligt, dem Sender mit. „Jeder, der den Kampf vor der erwarteten Stationierungsdauer von zwölf Monaten verlässt, belastet seine Kameraden.“

Eg trur kanskje kan det vere viktig å kjenne si begrensing når ein skal lage reglar. Å forby graviditet trur eg er utafor det som står i menneskeleg makt. Det tar seg heller ikkje godt ut å slenge gravide kvinner i kakebua.

Mindre fridom i 2008

Freedom House er ein amerikansk organisasjon som måler fridomen i verda. Dei måler fridom i form av politiske rettar og ytringsfridom. Målt etter desse kriteria var verda i 2008 mindre fri enn foregåande år. Det er tredje året på rad at pila peikar nedover. Eit av dei landa som skårer dårlegare år for år er Russland.

Fridomen har blitt redusert iverda dei siste åra. Det gjev ei utfordring til oss alle. Foto: HORIZON/Flickr.com

I følgje Freedom House er trenden mest negativ i den tidlegare Sovjetunionen og i Afrika sør for Sahara. I Sør-Aust Asia peiker pila i rett retning. Arch Puddington skriv i oppsummeringa av undersøkjinga:

Significantly, the countries that have been most aggressive in suppressing political opposition and civil society either showed no evidence of positive change in 2008 or— as with Iran, Russia, Zimbabwe, and Venezuela—demonstrated enhanced anti-democratic tendencies.

For oss er det spesielt viktig å vere merksam på det som skjer i Russland. Rapporten peiker på den sentraliseringa av makt som skjer i Russland – til Moskva og til ein liten klikk i Moskva. Eg har tidlegare skrive om utfordringane for småsamfunna i Russland.  Rober t W. Orttung skreiv i 2007 om dette i landrapporten om Russland:

In an era of centralization, local government in Russia remains an afterthought. Putin used his power to appoint governors to shore up his political support in advance of the State Duma elections. Mayors are increasingly dependent on governors and the rest of the political hierarchy. The federal government has returned to a process of signing treaties with some regions, suggesting that federal laws do not apply equally to all. Chechnya has achieved relative calm, but at the cost of continued suppression of civil and political liberties. At the same time, violence continues to plague neighboring Dagestan and Ingushetia. Russia’s rating for local democratic governance remains at 5.75 because centralizing tendencies remain strong, denying the population much tangible influence in the conduct of local affairs.

Vidare peikar han på statsmakta si kontroll med media, vanskelege kår for uavhengige organisasjonar, politisk manupulasjon med domstolane. Dette er ein trend ikkje berre for Russland. Det er ikkje eingong verst i Russland. Men, heile den gamle sovjetunion minus dei baltiske landa er no noko av der verste området i verda for demokrati, ytringsfridom. Freedom House skriv:

Conditions in the non-Baltic former Soviet Union have deteriorated to the point that the area ranks at the very bottom on a number of indicators measured by Freedom in the World. Its average political rights score has dropped sharply over the past three years and is now worse than that of any region, including the Middle East and North Africa.

Freedom House peikar på at Afghanistan som eit land som har bevega seg spesielt sterkt i retning av mindre fridom i 2008. Afghanistan er reklassifisert frå delvis fritt til ufritt. Då kan det vel vere lov å sette spørsmålsteikn ved om det norske (og NATO og USA) sitt nærvær i Afghanistan er med på å bevege landet i rett retning. Innafor viktige område som ytringsfridom og politiske rettar er det ikkje slik – i flgje denne rapporten.

I 2008 var det 89 frie land i verda, eit mindre enn i 2007. I desse 89 landa budde 46 prosent av folka i verda. Det var  62 delvis frie land, to fleire enn i 2007. Desse landa representerer 20 prosent av folkesetnaden i verda. Dei resterande 42 landa blir rekna som ufrie. Desse landa representerer 34 prosent av alle folk på jorda. Halvparten av alle desse bur i Kina.

I 2008 var det 119 land som var demokrati i den forstand at det blir avholdt val. Det er to mindre enn året før.

På eit oversyn som det Freedom House her lagar kan ein alltid diskutere tilhøvet mellom ulike rettar. Delar av venstresida har til tider unnskyldt særleg Cuba for overgrepa mot meiningsmotstandarar. Det blir peika på godt helsevesen og lite ulikskap. Det er rett og viktig, men kan aldri unnskylde mangel på demokrati og manglande rett til å uttrykke og diksutere meiningar og fakta.

Årsmøte, Afghanistan og SV

I helga vart eg valt til ny leiar i Troms SV. Eg gler meg til å ta fatt på oppgåva. Det er mykje ugjort, men og mykje godt gjort. Det første spørsmålet eg fekk som ny leiar i Troms SV var om eg kunne kommentere oppslaget i Dagbladet om eit SV i krise. Kanskje ikkje det eg hadde mest lyst til å snakke om. Eg hadde mykje meir lyst til å prate om all den gode politikken vi vedtok på årsmøtet. Følgjer du med på Troms SV sine nettsider får du med deg det meste.

Men til saka: Er SV i krise? Svaret er nei. Partiet står framfor store utfordringar, og vi kan definitivt bli betre på marknadsføring. Det er ikkje god marknadsføring at partiet framstår splitta og usamd med seg sjølv. Samstundes ville det vore heilt uverkeleg om vi ikkje skulle diskutert krigen i Afghanistan. Noreg er i krig der, for første gong på 60 år. Burde ikkje den deltakinga hatt ein kjempestor plass i den offentlege debatten? Eg synst det. Så får det heller våge seg då, at det at SV maktar å løfte den debatten fram får konsekvensar på meiningsmålinga. Saka er for viktig til å bli styrt av meiningsmålingar.

Forøvrig er det ei myte at vi er så usamde om denne saka i SV. Eg trur dei aller aller fleste er samde om at den NATOleia offensive krigen i Afghanistan gjer at situasjonen der blir verre – ikkje betre. I SV er vi samde om at dei norske soldatane bør ut om ikkje noko skjer med strategien til NATO. Så er det slik at vi sit i ei regjering med eit kompromiss som gjer at statsrådane våre ikkje kan bruke så store ord som dei skulle ønska. Dessverre er det mange i partiet som ikkje maktar å forstå dette. Der har vi konflikta. Kanskje er det største problemet i SV er at vi enno ikkje har akseptert at så lenge vi sit i regjeringa er det grenser for kva ho Kristin kan seie. Før vi alle skjønner det blir det nok ikkje god marknadsføring på oss.

Årsmøtet i Troms SV vedtok dette om Afghanistan:

Afghanistan-politikken må endres!

Situasjonen i Afghanistan går fra vondt til verre. Kamphandlingene øker i intensitet, uskyldige sivile drepes og opiumsproduksjonen øker. Troms SV krever at den rødgrønne regjeringen:

  • Arbeider innad i NATO for at USAs egenoperasjon ”Enduring Freedom” avvikles snarest.
  • Arbeider for en sterk økning i den humanitære bistanden og den sivile gjenoppbyningen av Afghanistan.
  • Arbeider for en sterkere samordning innad mellom ISAF-landene, både hva gjelder militær og sivil innsats.
  • Arbeider for at FN overtar styringen av ISAF, og at muslimske land og ikke-NATO-medlemsland skal spille en større rolle innad i ISAF.

———————————-

Les og Audun sitt siste innlegg på bloggen

Afghanistan, frå vondt til verre?

Det som skjer i Afghanistan no er ille. Det er tydeleg at den strategien NATO har i landet ikkje hjelper. Taliban får stadig større fotfeste. Det må no vere klårt for alle at det ikkje finst ei millitær løysing. Taliban er ei fæl rørsle. Dei har eit kvinnesyn som ikkje likna noko, men dei blir dessverer av mange oppfatta som ein legitim representant for dei 40% av det afghanske folket som er pasjtunarar. Det må vere klårt at det ikkje kan bli fred i Afghanistan før pashtunarane føler seg inkludert i styret. Det er derfor heilt naudsynt at Taliban blir tatt med i forhandlingar og blir ein del av ei fredsløysning.

Vi må i alle høve gjere noko med den norske politikken. Eg vil oppmode alle om å signere dette oppropet til den norske regjeringa.

Kva meiner afghanarane?

The Asia Foundation har spurt 6226 afghanarar i ei representativ meiningsmåling om deira syn på korleis landet utvikla seg. Eit svært interessant poeng frå målinga var:

«Interestingly, lack of security was not the most decisive factor for shaping the opinion of those who felt the country was not moving in the right direction. Rather, the bad economy, lack of reconstruction, poor government performance, and unemployment were cited as the reasons for their pessimism. There were also greater variations in mood across regions than across ethnic communities. The four largest ethnic communities held similar views.»

Altså tryggleik var ikkje det viktigaste, men arbeid og økonomisk utvikling. Det betyr ikkje at tryggleik er uvesentleg, men at det aller viktigaste er å bygge opp økonomien. Ein kan då spørre seg, ville det ikkje vore betre å nytta dei pengane vi bruker på soldatar i Afghanistan til å bygge opp landet?

Du kan laste ned heile målinga her (PDF – 3,9 Mb).

Exit mobile version