Skal Universitetet i Tromsø kun vere eit arktisk universitet?

Universitetet i Tromsø (UiT) er i full gang med ein strategiprosess. Dei skal finne ut kva UiT skal satse på fram mot 2020. Det er spennande, og eg rår alle interesserte til å ta ein titt på høyringsnotatet som no er sendt ut, med frist for tilbakemelding 24. februar.

Eg må innrømme at strategidokumentet er litt skremmande. Det er eit ganske einsidig fokus på det arktiske. Ikkje misforstå meg, eg liker at UiT er tilstades og i samverknad med den regionen der universitetet ligg. Men dersom universitetet berre er interessert i det arktiske kjem vi til å mangle ein god del i framtida. Det er greitt at universitetet fekk nytt namn i samband med fusjonen med Høgskolen i Finnmark, men det at det no heiter «Universitetet i Tromsø – Noregs arktiske universitet» kan og må ikkje bety at det arktiske er det einaste som betyr noko.

Breiddeuniversitetet

Eg er opptatt av at det å vere eit universitet er å ha ei stor breidde i utdanningstilbodet og i forskingstema. Med unntak av ei besverging i innleiinga er ikkje dette med breiddeuniversitet tatt opp i strategien (og legg du godvilja til kan du lese det inn i det som står om grunnforsking). I fire av dei fem satsingsområda er formuleringa «ledende på kunnskap om klima, energi og miljø i Arktis», «å sikre livskvaliteten til folk i Arktis», «utnytting og forvaltning av arktiske naturressurser»

Sjølvsagt skal UiT vere alt dette, men målet må jo vere at det som blir gjort er relevant utanfor Arktis. Eg meiner at UiT burde ha som mål å vere best på «utnytting og forvaltning av naturressurser, og dermed også være best på arktisk forvaltning og utnytting». Dette kan kanskje framstå som pedanteri, men eg meiner det er viktig at vi set det UiT skal gjere i ein global kontekst og at det er gjennom det vi og blir relevante for vår eigen region.

Nasjonalt då?

Kanskje har eg for store ambisjonar på vegne av universitetet? Kanskje er det heilt forfeila at UiT skal kunne bli ei leiande global kraft, men nasjonalt då. Heller ikkje det finn eg ei målsetting om. Det står ikkje som eg ser ein einaste plass at UiT skal vere best i Norge, Norden eller Europa, om det då ikkje har med Arktis å gjere.

Temasatsingane

I dette høyringsnotatet er det valt ut fem hovudområde der det skal satsast. Desse fem er:

  • Klima, energi og miljø
  • Helse og velferd
  • Bærekraftig bruk av ressurser
  • Teknologi
  • Samfunnsutvikling og demokratisering

Dette er gode og viktige tema, men eg kan ikkje heilt fri meg frå at eg synst det er mykje teknologi og lite samfunnsvitskap her. Igjen, det er ikkje så mange teikn på breiddeuniversitetet i desse tema. Så kan ein sjølvsagt ikkje satse på alt, og sjølvsagt er det plass til både humaniora- og samfunnsforsking under alle desse overskriftene. Så må dokker ikkje misforstå, eg meiner ikkje at UiT skal satse stort på klassisk gresk, men eg meiner at vi må vere trygge på at det er plass til ein del av dei klassiske faga og.

Ein siste klage

Eg meiner det står for lite om formidling i denne planen. Det sit sånne enorme kunnskapar innafor veggane på universitetet som dessverre ikkje verk etter å kome seg ut blant folk. Derfor må strategien vere mykje tydelegare og legge vekt på at kunnskapen skal populariserast og komme ut blant folk. Bidra til å gjere oss alle nysgjerrige på å skaffe oss meir kunnskap, nysgjerrige på å forstå korleis kunnskap blir produsert. Eit litt tilfeldig valt eksempel er å ta ein titt på youtube, der finst det ein enorm mengde kunnskap å hente, om alle slags tema. Men kva bidrar UiT med? Då eg sjekka var det 44 videoar, og mange av dei var reklame.

Korfor held ikkje UiT seg med ein eigen «TV-kanal» som gjev oss del i alt det fantastiske som skjer på UiT? Korfor får vi ikkje kunnskapen formidla på norsk, korfor må vi for det meste bruke engelsk for å forstå verda?

Her er noko å arbeide strategisk med for UiT

Også burde eg sagt noko om digitaliseringa av undervisninga og lik rett til utdanning sjølv om du ikkje bur nær Campus. Det får eventuelt bli i morgon.

 

Varmen gjer det kaldt

Denne underlege utviklinga kan vi få om isen i Arktis held fram med å smete. Det antyder i alle fall NOAA (National Oseanic and Atmospheric Administration) i videoen du kan sjå under her.

NOAA peiker på at vi ser store endringar i klimaet i Arktis og at desse vil få verknader langt utanfor arktiske område. Kanskje var det byrjinga på dette vi såg i fjor då det regna i januar på Svalbard medan det var svinkaldt på fastlandet? NOAA følgjer klimaet i nordområda nøye, og publiserer jamnleg ismålingar.

Kva meiner du vi må gjere for å få bukt med klimaendringane?

Ny arktisk politikk frå USA

Ei av dei aller siste embedsgjerningane frå George Bush, var å skrive under på eit dekret som etablerer ein ny arktisk politikk for USA. Dekretet er utforma slik at det ikkje er sannsynleg, så vidt eg kan vurdere,  at det vil bli omstøtt av den nye presidenten umiddelbart.

arktis
Det skal ikkje mykje fantasi til for å skjønne at dette området er sårbart overfor klimaendringar og andre miljøforstyrringar. Det blir spennande å sjå om USA tar omsyn. Foto: Wili Hybrid på Flickr

Det er mykje spennande i den nye amerikanske politikken. Det er likevel to ting som ikkje er overraskande, hovudfokuset frå amerikansk side er forsvar og energitryggleik. Det blir lagt stor vekt på at USA no må kaste seg inn i kappløpet om polen og dei energiressursane som finst på havbotn der. Dei skriv: «A growing awareness that the Arctic region is both fragile and rich in resources».  Ein positiv konsekvens av dette er at presidenten no tar eit svært klårt standpunkt for at USA må ratifisere Havrettstraktaten. USA er i dag eit av dei få landa som ikkje har ratifisert traktaten. Det gjev dei eit svakare legalt utgangspunkt for å kreve territorium i Arktis enn til dømes Canada og Russland. Kanskje vil dette føre til at Senatet ser bort frå dei kommunistiske delane av havrettraktaten og svelger den prinsippielle motstanden mot «The International Seabed Authority». Det hadde vore ei glede.

USA legg og stor vekt på retten til navigasjon og uhindra millitær og sivil trafikk i Arktis. Det gjeld særleg dei to passasjane som tidvis går gjennom trange strede i Canada og Russland som USA ønsker å definere som internasjonale (slik som Øresund og Bosporus) slik at USA eller andre ikkje kan bli nekta uskuldig gjennomfart. I dekretet er presidenten opptatt av mellom anna tilgangen på ressursar om eit uhell skulle vere ute. Her bør Noreg posisjonere Svalbard som ein plattform for søk og redning i Arktis.

Når det gjeld forsvaret av USA (Homeland Security) skriv presidenten:

The United States has broad and fundamental national security interests in the Arctic region and is prepared to operate either independently or in conjunction with other states to safeguard these interests. These interests include such matters as missile defense and early warning; deployment of sea and air systems for strategic sealift, strategic deterrence, maritime presence, and maritime security operations; and ensuring freedom of navigation and overflight.

Eg legg merke til at USA også her er tydelege på at aleinegang alltid vil vere ei mulegheit.

Det er gledeleg at presidenten legg vekt på Arktisk Råd i politikken sin, og eg må seie at eg er overraska over kor stor plass omsynet til urbefolkninga og miljø har fått. Til og med klimaendringar blir vektlagt. Bush skriv (ja, eg veit han ikkje skriv sjølv, men det er han som skriv under):

The Arctic Council has produced positive results for the United States by working within its limited mandate of environmental protection and sustainable development. Its subsidiary bodies, with help from many United States agencies, have developed and undertaken projects on a wide range of topics. The Council also provides a beneficial venue for interaction with indigenous groups. It is the position of the United States that the Arctic Council should remain a high-level forum devoted to issues within its current mandate and not be transformed into a formal international organization, particularly one with assessed contributions. The United States is nevertheless open to updating the structure of the Council, including consolidation of, or making operational changes to, its subsidiary bodies, to the extent such changes can clearly improve the Council’s work and are consistent with the general mandate of the Council.

Dette er spennande. USA opnar her for at Arktisk råd kan bli eit enno viktigare verkty for å ta vare på miljøet i Arktis. Mandatet til arktisk råd er spesifikt retta mot å ta vare på miljøet og arbeide for ei bærekraftig utvikling. Dette gjev oss ei opning for å få større kraft bak arbeidet for miljøet i Arktis. Fleire i mitt parti, SV, har tatt til orde for at Arktis skal underleggast ei styring som liknar på styringa av Antarktis. Det avviser Bush i dette dekretet. Det er likevel interessant at ideen har fått sånn feste at det var naudsynt å ta avstand frå han. Det er ellers underleg at mannen som opna store tidlegare freda delar av Alaska for olhjeboring skriv under på dette dekretet.

Den amerikanske presidenten legg og stor vekt på forsking. Dette burde opne mulegheiter for norske og nordnorske forskingsmiljø. Det er viktig for UNIS og Univeristetet i Tromsø å vere på høgget og bli med på det som kan skje frå amerikansk side. Dette blir spesielt spenande med tanke på at den nye presidenten har lova store summar til forsking.

Med tanke på norske idear om Barentshavet på skjerm er dette interessant:

Accurate prediction of future environmental and climate change on a regional basis, and the delivery of near real-time information to end-users, requires obtaining, analyzing, and disseminating accurate data from the entire Arctic region, including both paleoclimatic data and observational data. The United States has made significant investments in the infrastructure needed to collect environmental data in the Arctic region, including the establishment of portions of an Arctic circumpolar observing network through a partnership among United States agencies, academic collaborators, and Arctic residents. The United States promotes active involvement of all Arctic nations in these efforts in order to advance scientific understanding that could provide the basis for assessing future impacts and proposed response strategies.

Det blir spennande å følgje med om denne nye politikken får konsekvensar. Det er nok heilt sikkert ikkje det første temaet som Obama kjem til å konsentrere seg om. Dette blir ståande ei stund.

Andre innlegg om Arktis på denne bloggen finn du her

EU og arktis

EU har tengt å bry seg meir med dette området framover. Foto: NASA
EU har tengt å bry seg meir med dette området framover. Foto: NASA

EU har lenge vore overraskande uinteressert I det som skjer i Arktis. Det ser no ut til å endre seg. Kommisjonen har nyleg skrive det som heiter “Communication from the Commission to the European Parliament and the Council” om “The European Union and the Arctic Region”. Dette er eit første steg i å utvikle ein felles politikk for EU på eit området. Ein slik politikk har potensiale I seg til å vere bra, eller dårleg.

Det er interessant at det første som blir tatt opp av kommisjonen er klimaendringane. Kommisjonen har eit godt og flott fokus her:

The vast sea and land spaces of the Arctic region are vital and vulnerable components of the Earth’s environment and climate system. Arctic air temperatures have been increasing twice as much as the global average. Coverage of sea ice, snow cover and permafrost have been decreasing rapidly, triggering strong feed-back mechanisms that accelerate global warming. Accelerated loss from the Greenland ice sheet would raise sea levels rapidly and considerably. In spite of harsh conditions, melting of ice and new technologies will gradually increase access to Arctic living and non-living resources as well as to new navigation routes. Although the Arctic remains one of the most pristine areas on Earth, it will be increasingly at risk from the combined effects of climate change and increased human activity.

Eg gledde meg I cirka eit halvt minutt over dette. Eg tenkte at kanskje kunne avstanden gjere EU I stand til å ha meiningar som ikkje vi kan ha I Noreg, likeins som dei norske styresmaktene kan verne eit område som lokalbefolkninga ikkje vil verne. Men så:

Support for the exploitation of Arctic hydrocarbon resources should be provided in full respect of strict environmental standards taking into account the particular vulnerability of the Arctic.

Men og verd å merke seg følgjande:

Explore support for designating some Arctic navigation routes as particularly sensitive sea
areas under IMO rules, if proposed by any of the Arctic coastal states.

Konklusjon, også for EU er klimaendringane det viktigaste, nest etter tilgang på energi. Vi skal vere forsiktige når vi borer, men bore skal vi, og brenne det opp og sleppe ut CO2, det skal vi. Skizofrenien lenge leve. Eg ser likevel to gode argument for å utvinne I alle fall gass i Arktis. Det eine er at det kane vere med å redusere EU si avhengigheit av Russland, og at gass kan erstatte kolfyrte gasskraftverk. Eg har lita tru på desse argumenta. Eg trur enklare tilgang på energi fører til at ein brukar meir energi.

Likevel verd å merke seg at EU opnar for å I alle fall unngå trafikk av oljetankarar og andre skip I spesielt sårbare område. Det er viktig for Noreg å ta med seg vidare.

Dokumentet inneheld mykje meir enn klima og hydrokarbonar. Kommisjonen ha rog gjort seg nokre tankar om korleis Arktis bør regulerast og styrast. EU legg stor vekt på multilaterale instrument I styringa av Arktis det er ein fordel for Noreg.

Det er svært interessant at EU opnar opp for eit av framlegga I SV sitt arbeidsprogram om å styre dei delane av Arktis som er internasjonale på ein liknande måte som Antarktis. Dei skriv:

The full implementation of already existing obligations, rather than proposing new legal instruments should be advocated. This however should not preclude work on further developing some of the frameworks, adapting them to new conditions or Arctic specificities.

Dette er interessant. Det kan kanskje opne opp vegen fram mot ein multilateral avtale om eit avmillitarisert Arktis som blir verna til beste for miljøet. Det er I alle fall viktig at fleire enn SV tenkjer på korleis Arktis skal styrast.

Konfliktar i nord

Eg har tidlegare skrive om dei potensielle konfliktane i nord mellom alle dei landa som prøver å få rettar til havbotn i polbassenget. Universitetet i Durham har laga eit godt kart som viser korleis desse krava overlappar.

Kart som viser dei overlappande krava i nord
Kart som viser dei overlappande krava i nord

Du finn ein større versjon av dette kartet, med forklaringar på nettsidene til University of Durham. Vel verd å ta ein titt på.

Magasinet til Dagbladet skreiv litt om dette for ei tid sida.

Hva skjer i nord?

Av Arne-Johan Johansen, medlem av SVs Nordområdeutvalg

De syv statene rundt polbassenget møttes nylig for å drøfte nordområdenes status i lys av klimaendringene. Rammen for drøftingene er organisasjonen Arktisk Råd som bygger på samarbeidsavtalen ”Ottavaerklæringen” fra 1996. Statene som deltar her, er USA, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Sverige, Finland og Russland. Resultatet av drøftingene er av vital betydning for Norge. Det havområdet det dreier seg om dekker et areal fire ganger større enn Middelhavet.

Isfritt hav og nasjonale interesser

Issmeltingen i polbassenget går raskere enn selv ”worst case scenariene” til FNs klimapanel. Vi vil kanskje allerede i sommer oppleve åpent hav helt inn til polpunktet. Mange aktører ligger i startgropa for å posisjonere seg i kampen om å utnytte de nye mulighetene for store fortjenester. Det dreier seg da om flere saksfelt: Transport og havneutbygging knyttet til ”snarveien over polområdet”’, utvinning av petroressurser under havbunnen, utvinning av andre mineralressurser i havbunnen, og økt tilgang til nye og uregulerte fiskeriområder.

Norge, Danmark, Russland og Canada er stormaktene i dette fellesskapet hva angår kystlinje, næringsvirksomhet, forskning og befolkning som lever opp mot den nordlige fronten. De har vitale nasjonale interesser, samtidig som de skal forvalte de globale interessene i nordområdene på en bærekraftig måte. Norge har holdt en relativt lav profil på polarfronten, mens både Russland og Canada ser ut til å ønske mer kraftfulle markeringer av egne interesser. Canada har brukt væpnede marinestyrker for å tiltvinge seg herredømme over øyer og havområde som leder inn i Nordvestpassasjen utenfor egen sone, mens russiske forskere med stor mediedekning plasserte det russiske flagg på havbunnen på nordpolpunktet, og erklærte polen som russisk. USA (Alaska) ligger også plassert mot Polhavet, men landet har over lang tid forsømt investeringer i polarforskning.

Hvilke regler gjelder?

Norges utenriksminister Gahr Støre, peker på at nordområdet har sitt hovedrammeverk i FNs Havrettskonvensjon. Havretten setter de nasjonale grenselinjer til 200 sjømil ut fra eget territorium, og pålegger sokkelstatene å forvalte de marine ressursene i området på en bærekraftig måte. USA har ikke ratifisert Havrettskonvensjonen og har dermed et formelt problem med å inngå avtaler som bygger på denne. Det er god grunn til å tro at den amerikanske Kongressen snart vil bringe dette forholdet i orden.

Problemet er at det sirkumpolare området har enorme arealer som ikke ligger innafor havrettens 200 mil fra nasjonale territorier. Dette søkes delvis ”løst” ved at FNs havrettskommisjon allerede i 1994 satte i gang et arbeid for å klargjøre grenser og ansvar helt fram til Nordpolen. Utvidelse av nasjonale grenser avgjøres av Havrettskommisjonen på grunnlag av landenes formelle krav med havbunngeologisk begrunnelse. Krav om utvidete grenser skal bygge på dokumentert sokkelareal.

Både Russland og Danmark/Grønland hevder de har sokkel som går helt fram til polpunktet. Det kan bli krevende å begrunne dette geologisk ettersom sokkelbegrepet er en betegnelse for grunnhav som strekker seg fra kystlinja. Havdybden på polpunktet er over 4000 meter! Andre steder i polbassenget går dybden ned til hele 5000 meter, avbrutt av store forkastninger på havbunnen i form av fjellkjeder. Fra Norges side mener man å kunne dokumentere sokkel forbi Svalbard. ”Der kontinentalsokkelskråningen stanser, kan en naturlig havgrense etableres”. Dette sier Harald Brekke, leder for det norske sokkellinjeprosjektet. Der ingen av de fem får nasjonal råderett – og forvaltningsansvar – vil det være internasjonalt farvann. Her må man ta andre internasjonale bestemmelser i bruk.

En slik mulighet kan være FN-avtalen om vandrende fiskestammer (”Straddeling stocks”), og Den Nordøst-atlantiske Fiskerikommisjon. Dette arbeidet med å finne løsninger på ansvars- og ressursfordeling i nord, har nå høyeste prioritet i de statene som omgir Polhavet. Det står sentralt på dagsorden i de samtalene Gahr Støre i disse dager har med den russiske utenriksminister Lavrov, og det følges med skjerpet oppmerksomhet av verdenssamfunnet.

Nye føringer i nord

Regjeringa Bondevik satte Nordområdene på sakskartet. Stoltenberg-regjeringa har fulgt dette kraftfullt opp. Det er klart for alle at fokus må være langt bredere enn Torvald Stoltenbergs Barentsregion. Likevel er de linjene som er lagt i dette regionale samarbeidet et viktig grunnlag for det som må skje videre. Framfor alt dreier det seg om et konstruktivt og sektorovergripende samarbeid mellom Norge og Russland. De tendenser vi i år har sett til sammenbrudd i verdensmarkedet for sentrale matvarer, styrker verdien og betydningen av de nordlige marine ressursene.

Regionale styringsmekanismer

Norges posisjon som polar stormakt vil avhenge av hvordan vi går videre fram i vår nordområdepolitikk. Det dreier seg både om infrastruktur og levedyktige samfunn langs den nordlige kysten, og om en bærekraftig forvaltning av ressursene i nord. Det finnes allerede flere reguleringsbestemmelser for avgrensede deler av polarområdet. Det mest sentrale avtaleverket er utvilsomt Svalbardtraktaten fra 1921 som gir Norge suveren styringsrett over landarealene til øygruppa, men der utnyttelse av området skal skje ut ifra likebehandlingsprinsippet som er nedfelt i traktatens bestemmelser. Dessuten finnes nasjonale verneregimer som landene i området har etablert for særlig sårbare biotoper. Norge har underlagt størstedelen av Svalbard slike naturparkbestemmelser. Norge har også ensidig etablert en fiskerivernesone på 200 mil rundt Svalbard. Denne håndheves av det norske fiskerioppsynet på ikke-diskriminerende basis. Begrunnelsen er bærekraftig ressurshandtering.

Ingen av de store fiskerimaktene har formelt anerkjent dette grepet. Særlig har Russland, Island og Spania vært kritisk til Norges rolle. De har likevel ikke kommet fram med forslag om andre tiltak som kan balansere uttaket av fisk i dette viktige området. Norge har dessuten etablert en Forvaltningsplan for nordområdene som omfatter havområdet innafor norsk territorium i nord. Her tas også sikte på å regulere petroleumsvirksomheten.

Både Canada og USA har egne vernesoner. For Canada er det et poeng av enkelte slike områder er bebodd av inuittene, som ut ifra urfolkrettigheter har styringsmakt over arealet og rett til tradisjonell næringsvirksomhet. Trussel mot natur og miljø i nord har imidlertid aldri kommet fra disse gruppene.

Verdenssamfunnets interesser

Miljøvernorganisasjonene hevder at nordområdestatene tilraner seg arealer, ressurser og makt i nord. Det hevdes derfor at det i stedet må etableres en FN-basert løsning for hvordan Arktis skal forvaltes. Som modell pekes bl.a. på Antarktistraktaten av 1967 som definerer hele dette kontinentet til internasjonalt ikkemilitarisert område med strenge vernebestemmelser.

Det er liten tvil om at hoveddrivkraften bak den store interessen for Arktis som de nordlige industristatene viser, er næringsmessig utnytting. Det dreier seg om olje, gass og mineraler. Geologer mener at ca en fjerdedel av verdens uoppdagede olje- og gassressurser befinner seg under bunnen av Polhavet. Et signal om slike interesser var det da en under Arktisk Råds store konferanse Arctic Frontier i vinter fikk veto fra USA og Russland mot å offentliggjøre og behandle en rapport om mulige miljøproblemer knyttet til oljevirksomhet i Arktis. Konferansens møteleder, Gunnar Stålsett, fant det nødvendig å peke på nødvendigheten av å ha med åndelige og moralske problemstillinger rundt olje- og gassutviklingen i Arktis.

WWFs Rasmus Hansson sier at hovedproblemet knyttet til global oppvarming, er det store forbruket av olje og gass i verdens rike land, med tilhørende utslipp av drivhusgasser. Den 28.mai i år skrev de 5 nordlige kyststatene med grense inn mot Polhavet under Ilulissat Erklæringen der de forplikter seg til å diskutere seg fram til forpliktende reguleringsbestemmelser for Arktis basert på foreliggende internasjonal havrett. ”Vi ser derfor ingen behov for å utvikle et nytt internasjonalt juridisk regime for å regulere havet i Arktis.”

Norge og Russland

Putin har etablert et Russland med styrket selvbevissthet. Hovedgrunnlaget er inntekter fra olje og gass. Nasjonalisme erstatter demokratiske rettigheter. President Medvedev vil videreføre Putins linje.

Norge har store realpolitiske behov for et samarbeid med Russland i nord. Allerede under Sovjetunionen utviklet det seg et fruktbart samarbeid innafor forvaltning av fiskeriressursene i Barentshavet. Denne felles virkelighetsforståelse må søkes videreført til nye samarbeidsområder i nord. Russland har en stolt historie innafor polarforskning, og viktige forskningsmiljøer som driver fram ny kunnskap på dette feltet. Det vil være av verdi for Norge å finne måter der våre to land setter seg felles mål og standarder for polarforskningen heller enn å bruke den til å sementere nasjonale posisjoner.

Den norske regjeringens nylig erklærte målsetting om å bygge ut et omfattende overvåkingssystem for vårt soneområde i nord, bør ikke fremstå som en trussel mot russiske interesser, men som et felles prosjekt som også omfatter russisk sone. Ved å ha Russland på laget vil man kunne skape et system som gir mulighet til å ivareta overordnede globale interesser som samsvarer med langsiktige nasjonale interesser for både Norge og Russland.