Stikkord: fridom

Categories
Feature Skole Troms og Tromsø

Meir om «fritt» skoleval

I dag har Høgre-Frp byrådet innført fritt skoleval utan å vite konsekvensane av dette
I dag har Høgre-Frp byrådet innført fritt skoleval utan å vite konsekvensane av dette

I dag har byrådet vedtatt å innføre fritt skoleval. Det vedtaket har dei fatta på bakgrunn av eit notat som seier: «Segregeringstendensen vil kunne oppstå etter flere dimensjoner, for eksempel etter foreldrenes inntekt og utdanning, elevprestasjoner og etnisk bakgrunn. Dette er ikke bare  teori – internasjonale erfaringer, blant annet fra Sverige, Storbritannia og USA, synes å underbygge dette.»

Notatet påpeiker vidare at det kan vere ein effektivitetsgevinst i dette. I notatet står det: «På den andre siden viser forskningsresultater at fritt skolevalg gir en positiv effektivitetsgevinst, både i form av elevprestasjoner og i form av stabens produktivitet. Denne effekten har vært sterkest for skoler i urbane områder. Men forskere på dette området finner også grunn til å rette en advarende pekefinger i tilknytning til denne effekten. For det første er det grunn til å spørre om fokuseringen på elevprestasjoner kan bli for sterk. Dersom foreldrene baserer sitt valg på karakternivået, kan resultatet fort bli opportunistisk atferd fra skolenes side gjennom inflasjon i karakternivå»

Det kan med andre ord sjå ut som vi har eit val mellom effektivitet og rettferd. Mellom fridom for kvar enkelt og den fridomsgevinsten vi har i samfunnet gjennom små skilnader. Eg vel dei små skilnadene. Gevinsten i at ungar frå familiar med ulik økonomi og ulik bakgrunn er viktig for meg. Spesielt fordi vi veit at Tromsø er ein svært effektiv kommune med gode skolar, slik at eg tvilar på at det er så veldig mykje å hente på dette. Viste du at Tromsø kommune, styrt av dei raud-grøne i 12 år er 15 prosentpoeng meir effektiv enn den høgrestyrte Bærum kommune?

Eg synst og det er ganske spesielt at Høgre-Frp-byrådet går inn for «fritt» skoleval utan å vite konsekvensane av vedtaket sitt. Vedtaket i Høgre-Frp byrådet er (vedtaket i kursiv, mine kommentarar med vanleg skrift):

1. Det innføres fritt skolevalg i Tromsø kommune fra 1. august 2012.

Jepp – det har eg sagt noko om allereie

2. Byråden oppnevner et utvalg som utarbeider forslag til retningslinjer for søknad og saksbehandling knyttet til saksbehandling. Retningslinjene må blant annet inneholde søknadsfrister og gi anvisninger om hvordan søkere skal prioriteres. I utvalget bør det sitte representanter for skolelederne, arbeidstakerorganisasjonene og byråden. 

Synst det er direkte underleg å vedta «fritt» skoleval utan å ha gjort seg tankar om korleis ein skal prioritere søkarane – er ikkje det ganske viktig?

3. Byråden lager en plan for vurdering/evaluering av ordningen.

Lurt

4. Byråden utarbeider en forskrift om ordningen for Tromsø kommune.

Jada, det må til

5. Byråden foretar en juridisk vurdering av reglementet for skoleskyss i Tromsø kommune før iverksettelsen av ordningen. 

Jaha, så vi veit ikkje kva konsekvensar dette vil få for skoleskyssordning eller kostnader – interessant

6. Skolene gjennomgår egne arealer og elevtallsutvikling og –prognoser for å fastslå retningsgivende elevkapasitet. 

Det må vel til uansett

7. Byråden utarbeider skjema for søknad og gjør disse tilgjengelig på kommunens  nettsider sammen med en informasjon om ordningen. 

Skulle vel berre mangle

8. Byråden utreder hvilke kostnader som en ordning med fri skoleskyss vil medføre.

Ingen ting om kostnader – sært

 

Det vi godt kan diskutere er om fleire burde få godkjent søknaden sin om flytting av skole. I 2011 kom det inn 61 søknader om bytte av skole. 43 av søknadene vart innvilga. Kanskje burde nokre fleire fått lov. Eg veit ikkje, men eg er heilt sikker på at set vi i verk dette store sytstemet, så kjem det til å få konsekvensar. Eg trur dei for det meste vil bli negative, men håper eg tar feil.

 

[poll id=»15″]

Categories
Feature Politikk

Blått godteri

Blått godteri
Blått godteri kan ha ei tiltalande overflate, akkurat som blå politikk. Foto: Colemama/Flickr
Blått godteri
Blått godteri kan ha ei tiltalande overflate, akkurat som blå politikk. Foto: Colemama/Flickr

Det er fristande med ei sterk blåfarge. Anten det er den blå nonstopen på pepparkakehuset eller fridomspratet frå dei blå partia.

Blå tilsettingsfarger i godteri og anna mat vart lovleg i Noreg i 2002. Då vart eit EU-direktiv om dette gjeldande, før hadde norske helsestyresmakter sagt nei til dette. Vi fekk med andre ord fridom til å velje blått, E133 briljantblåt. Det kan gje allergiske reaksjonar, og hyperaktive barn bør ikkje få i seg stoffet. Nokre meiner og at det kan vere kreftframkallande.

Så vi har altså fått denne fridomen til å velje oss blått godteri med usikker helseeffekt. Dette er den typiske blå fridomen.

Og,  det er same typen fridom dei no planlegg å gje oss i Tromsø no framover. Vi skal få fridomen til å velje blant fleire private tilbod i til dømes eldreomsorgen. Kva vinn vi på det. Eg meiner det gjev oss same fridomen som moglegheita til å velje blått godteri gav oss.

Vi får lov til å ta overflatiske val, vi får lov til å ta diskusjonar om godteri med ungane våre og diskusjonar om kva omsorgsselskap vi vil ha.

Men blir dette ein samtale om korleis vi kan ha god ernæring, korleis vi kan utvikle eldreomsorgen. Fridom handlar om mykje meir enn overflatiske val. Det handlar om tryggleik for jobb og inntekt, tryggleik for hjelp når du treng, tryggleik for eit samfunn som bryr seg. Det er mykje som enno kan bli betre i Noreg.

Men, det blir ikkje betre gjennom at den private rikdomen veks, medan det offentlege blir fattigare. Det blir ikkje betre gjennom at skattane blir sett ned.

Det blir betre om vi løftar i lag.

For min del oppfattar eg både blå politikk og blått godteri som negative for folkehelsa, og sluttar meg til sitatet nedanunder frå Aftenposten. Tolk gjerne blå politikk inn i blått godteri

Blått godteri bør man unngå. Hvis alle sluttet å kjøpe for eksempel blått godteri, ville produsenten også slutte å lage det, sier Soot-Ryen. 

Categories
EU Feature Økonomi Sosialisme

La Hellas gå konkurs

Protestar mot nedskjæringar i Hellas. Foto: Flickr/edrick's Sister's brother's Sony DSC-S40

Ingen har ønska seg dagens krise i Europa, men det som skjer er likevel eit uttrykk for ein villa politikk. EU sine fire fridomar og innføringa av euroen er grunnlaget for den krisa vi ser i dag. EU-systemet endrar makttilhøva i arbeidslivet, høg arbeidsløyse reduserer fagrørsla si makt – det er grunnen både til krisa og dei stadige angrepa på rettane til arbeidsfolk.

Då Hellas innførte euroen skjedde det to svært viktig ting. Renta gjekk kraftig ned, pengane vart billige. Investorar verda over fann ut at alle eurolanda plutseleg var like sikre betalarar og at det dermed var logisk å krevje same rente av Hellas som av Tyskland. Det betydde at Hellas kunne låne pengar og bruke til kva dei måtte ønske. Dei importerte tyske renter utan å importere tysk budsjettdisiplin.

Det andre som skjedde var at Hellas ikkje lenger hadde mulegheit til å devaluere for å  gjere gjelda muleg å bære. Eit land som USA kan aldri gå konkurs. Vi høyrer mykje om den store amerikanske statsgjelda, men med mindre USA vil, kan ikkje USA gå konkurs. Deira lån er i amerikanske dollar. Blir gjelda for stor er det enkelt for USA å sette i gang trykkpressa og trykke nok dollar til å betale gjelda. Denne mulegheita har ikkje Hellas, eller nokre av dei andre eurolanda.

Då er alternativet det som blir kalla intern devaluering. Kva er ei intern devaluering?

Det er å sette ned lønene til vanlege arbeidsfolk i eit land. Då blir produksjonen billigare, eksporten går betre og gjelda kan kanskje vere muleg å betale. Mange land har prøvd seg på denne kuren, Argentina, CFA-området, dei baltiske landa. For dei fleste gjekk det svært dårleg. Argentina måtte til slutt bryte banda til dollaren og devaluere, dei baltiske landa endte opp med kraftig nedgang i BNP og svært mykje lågare lønningar for folk flest.

Ei intern devaluering fører (nesten) alltid til nedgang i BNP, noko som betyr at gjelda blir vanskelegare å bære. Fleire peiker no på at den interne devalueringa i Hellas, gjer at gjelda vil stige frå dagens umulege nivå til opp mot 200% av BNP.

Konkursen er så godt som uunngåeleg.

Men i dagens diskusjon er det stort fokus på bankar, statsgjeld, obligsjonar og investorar. Det er mykje mindre fokus på dei som må bære byrda med ei intern devaluering.

I Hellas har lønene gått ned med rundt 30 prosent, både i privat og offentleg sektor. 100 000 offentleg tilsette er blitt sagt opp, pensjonane er gått kraftig ned og skattane aukar kraftig. Eit litt tilfeldig valt eksempel er ein funksjonær i kommunen, der har løna gått ned frå ca 11000 til ca 7500 kroner, samstundes har momsen auka frå 13 til 23 prosent, alle har fått ekstra inntektsskatt på mellom ein og fire prosent og det er innført ein betydeleg eigedomsskatt.

Så skal det seiast at grekarane kanskje ikkje alltid har vore dei flinkaste til å betale skatten sin, verken med glede eller med sorg, spesielt rike grekarar har unnlatt å betale. Men det er vanlege folk som no får byrda.

Kort oppsummert dersom eit land devaluerer er det bankane og investorane som må ta tapet, med ei intern devaluering (i alle fall i første omgang), medan ei intern devaluering belaster arbeidsfolk mest. No må EU la Hellas gå “konkurs”, gjelda må bankast ned. Så får vi heller handtere den bankkrisa som kanskje kjem. Det er betre å la bankar bli nasjonaliserte enn å la vanlege folk bere byrda.

 

PS. Eg veit dette er forenkla, ei bankkrise vil og ha store konsekvensar for vanlege folk, men eg trur konsekvensane blir mykje mindre.

Categories
Feature Internasjonalt Politikk

Mindre fridom i 2008

Freedom House er ein amerikansk organisasjon som måler fridomen i verda. Dei måler fridom i form av politiske rettar og ytringsfridom. Målt etter desse kriteria var verda i 2008 mindre fri enn foregåande år. Det er tredje året på rad at pila peikar nedover. Eit av dei landa som skårer dårlegare år for år er Russland.

fridom
Fridomen har blitt redusert iverda dei siste åra. Det gjev ei utfordring til oss alle. Foto: HORIZON/Flickr.com

I følgje Freedom House er trenden mest negativ i den tidlegare Sovjetunionen og i Afrika sør for Sahara. I Sør-Aust Asia peiker pila i rett retning. Arch Puddington skriv i oppsummeringa av undersøkjinga:

Significantly, the countries that have been most aggressive in suppressing political opposition and civil society either showed no evidence of positive change in 2008 or— as with Iran, Russia, Zimbabwe, and Venezuela—demonstrated enhanced anti-democratic tendencies.

For oss er det spesielt viktig å vere merksam på det som skjer i Russland. Rapporten peiker på den sentraliseringa av makt som skjer i Russland – til Moskva og til ein liten klikk i Moskva. Eg har tidlegare skrive om utfordringane for småsamfunna i Russland.  Rober t W. Orttung skreiv i 2007 om dette i landrapporten om Russland:

In an era of centralization, local government in Russia remains an afterthought. Putin used his power to appoint governors to shore up his political support in advance of the State Duma elections. Mayors are increasingly dependent on governors and the rest of the political hierarchy. The federal government has returned to a process of signing treaties with some regions, suggesting that federal laws do not apply equally to all. Chechnya has achieved relative calm, but at the cost of continued suppression of civil and political liberties. At the same time, violence continues to plague neighboring Dagestan and Ingushetia. Russia’s rating for local democratic governance remains at 5.75 because centralizing tendencies remain strong, denying the population much tangible influence in the conduct of local affairs.

Vidare peikar han på statsmakta si kontroll med media, vanskelege kår for uavhengige organisasjonar, politisk manupulasjon med domstolane. Dette er ein trend ikkje berre for Russland. Det er ikkje eingong verst i Russland. Men, heile den gamle sovjetunion minus dei baltiske landa er no noko av der verste området i verda for demokrati, ytringsfridom. Freedom House skriv:

Conditions in the non-Baltic former Soviet Union have deteriorated to the point that the area ranks at the very bottom on a number of indicators measured by Freedom in the World. Its average political rights score has dropped sharply over the past three years and is now worse than that of any region, including the Middle East and North Africa.

Freedom House peikar på at Afghanistan som eit land som har bevega seg spesielt sterkt i retning av mindre fridom i 2008. Afghanistan er reklassifisert frå delvis fritt til ufritt. Då kan det vel vere lov å sette spørsmålsteikn ved om det norske (og NATO og USA) sitt nærvær i Afghanistan er med på å bevege landet i rett retning. Innafor viktige område som ytringsfridom og politiske rettar er det ikkje slik – i flgje denne rapporten.

I 2008 var det 89 frie land i verda, eit mindre enn i 2007. I desse 89 landa budde 46 prosent av folka i verda. Det var  62 delvis frie land, to fleire enn i 2007. Desse landa representerer 20 prosent av folkesetnaden i verda. Dei resterande 42 landa blir rekna som ufrie. Desse landa representerer 34 prosent av alle folk på jorda. Halvparten av alle desse bur i Kina.

I 2008 var det 119 land som var demokrati i den forstand at det blir avholdt val. Det er to mindre enn året før.

På eit oversyn som det Freedom House her lagar kan ein alltid diskutere tilhøvet mellom ulike rettar. Delar av venstresida har til tider unnskyldt særleg Cuba for overgrepa mot meiningsmotstandarar. Det blir peika på godt helsevesen og lite ulikskap. Det er rett og viktig, men kan aldri unnskylde mangel på demokrati og manglande rett til å uttrykke og diksutere meiningar og fakta.

Categories
Politikk Sosialisme

Dansk SF og Hizb ut Tahrir

Leiaren for SV sitt søsterparti i Danmark, Villy Søvndal har starta ein viktig debatt i bloggen sin. Han tar eit oppgjer med antidemokratiske strømningar i Danmark. Denne gongen spsifikt knytt til ein ekstrem muslims organisasjon Hizb-utTahrir.

Søvndal skriv mellom anna:

Jeg har en dyb, dyb bekymring over den retning vores samfund tager i de her år. En bekymring som de mange, mange mails og blog-indlæg er udtryk for. Fogh og Pia K. har haft magten i 7 år og vi har flere uroligheder i Danmark end jeg kan huske – Ungdomshuset, Christiania, den seneste uges brande osv.Helt almindelige mennesker – uanset deres baggrund – bliver dermed ofre for nogle eskalerende problemer. Nogle gange skriver jeg om sociale problemer, nogle gange om klimaproblemer, eller om kommunernes økonomiske problemer. I disse dage adresserer jeg de problemer vi oplever med integrationen – og mangel på samme. Som jeg har forstået medierne har mange med anden etnisk baggrund også fået deres biler brændt af.Der er altså i virkeligheden to diskussioner – en om demokrati og ytringsfrihed og min og SF’s afstandtagen fra Hizb-ut-Tahrir. Og så er der en debat om fejlslagen integration. De er begge vigtige.Det er mig magtpåliggende at vi siger det helt klart: Der er ikke brug for antidemokrater i Danmark. Og modsat diktaturstater som Saudi Arabien og Iran, så synes jeg ikke vi skal holde på kræfter som Hizb-ut-Tahrir og andre, der ikke vil friheden. Vi vil gøre hvad vi kan for at deres meninger ikke får et ben til jorden.

Søvndal tar opp to heilt sentrale poeng. Det første er at sosial utstøyting skaper ekstremisme. Det viktigast evi kan gjere for å unngå ekstremisme av alle valørar er å sørgje for at folk er i arbeid. At dei som ikkje er i arbeid ikkje søkk ned i fattigdom og fortvilelse. Gode støtteordningar, soialhjelp og tilgang på kunnskap er heilt sentrale ting. Heldigvis har vi ikkje enno sett slike opptøyar i Noreg som i Danmark. Men det kan skje her og. Den viktigaste reiskapen for å hindre sosial utstøyting er arbeid – arbeid for alle. Det betyr at vi kanskje må gjere noko med eigne fordommar mot innvandrarar, men det er heilt sikkert at vi må bli enno betre på norskopplæring. Men ein viktig del av å tilhøyre sosialt er at du er trygg på kulturen din, derfor må vi og ha morsmålsundervisning og kunnskap. Det eine er ein føresetnad for det andre. Integrering går ikkje berre ein veg.

Det andre viktige peonget Søvndal tar opp er at det er ei sentral plikt for venstresida å kjempe mot antidemokratar av alle avskyggingar og til alle tider. Dei som vil ta fridomen frå oss, anten det er tilhengjarar av ekstrem islamisme, kapitalisme og nyliberalisme eller stalinisme må og skal møte motstand. Fridom og demokrati er ikkje berre viktig for oss som menneske, men og ein viktig reidskap for å kjempe for eit meir rettferdig samfunn. Derfor irriterer det meg at ein del folk på venstresida forsvarer Castro og andre litt for ukritisk. Også antidemokratar som gjer ein del gode ting sosialt må vi rekne som motstandarane våre.