Stikkord: Hellas

Lagt ut

Låne pengar til Hellas

Are Slettan spør på bloggen sin om eg er villig til å låne ut pengar til Hellas og Spania for at dei skal få fart på økonomien.

Han skriv:

For å være konkret: Ville Krugman eller Skogholt lånt ut sparepengene sine hvis finansministeren i Hellas banket på døren og sa at nå slutter han med sparing og bruker i stedet milliarder han ikke har for å stimulere økonomien? Og hvilken rente ville de i så fall krevd for å satse pengene sine? Ville det vært en rente Hellas kunne leve med?

Her meiner eg Slettan gjer ein klassisk feil. Han set likskapspunkt mellom ein privatøkonomi og eit statsøkonomi. Ein stat, eller i dette tilfellet eurosona, avgjer sjølv kor mykje pengar dei skal ha. Staten kan trykke pengar. Det kan verken eg eller du gjere. Gjennom å auke pengemengda, i realiteten gjennom at sentralbanken kjøper statsobligasjonar, får staten større ressursar til rådvelde. Aukar pengemengda for mykje kan det føre til inflasjon og lågare pengeverdi. Zimbabwe er eit nyleg døme på kor galt det kan gå. Men, problemet i dag er ikkje at inflasjonen er for høg. Problemet i dag er at folk ikkje er i arbeid, at det ikkje er produksjon i samfunnet. Det fører til lågare kjøpekraft, noko som fører til mindre produksjon.

Hellas Mann
Det kan ikkje vere rett at folk skal lide for at bankane skal bergast. Foto: SpaceShoe/Flickr

Hellas, Spania og dermed eurosona burde heller sikta mot ein høgare inflasjon. Dersom inflasjonen reduserer verdien av pengane vil det i større grad lønne seg å investere pengane i staden for å salte dei ned på kistebotn. Ei slik nedsalting ser vi skjer i stor grad i bedriftane no. Her i følgje Wall Street Journal:

One part of the economy, however, is an important exception to the rule: companies, particularly large ones. Across Europe, corporations are sitting on a mountain of cash.  he trouble is, they aren’t spending much of it. This means one possible way out of  Europe’s economic crisis—a big boost in business investment—is closed off.

Større investeringar anten i fabrikkar, vegar eller skolar vil medføre at fleire får inntekt, produksjonen blir meir effektiv og vi kan bevege oss ut av krisa i staden for djupare inn i ho

Derfor blir det følgjande argumentet frå Slettan feil:

Så selv om man normalt ville argumentert for at staten burde låne penger og bruke budsjettet for å gi gass når arbeidsledigheten er så høy som i mange europeiske land, er det for meg vanskelig å forstå hvordan det skulle kunne fungere i virkeligheten.

Slettan har eit poeng i at innføringa av euroen har vanskeleggjort dette. Pengepolitikken skal passe til både Tyskland og Hellas. Det er vanskeleg å få til. Samstundes er det slik at ein stor del av den tyske økonomien er basert på eksport til andre land i eurosona. Når etterspurnaden i desse marknadene forsvinn vil det og ramme den tyske økonomien.

Euroen har vore fantastisk for Tyskland, den har ført til lågare pengeverdi og dermed billigare tyske produkt enn det vi ville hatt om d-marken framleis eksisterte. Den tyske økonomien har surfa på euroen medan den same euroen har vore for sterk for Italia, Hellas, Portugal og Spania.

Som New York Times skriv:

The competitiveness measure is based on currency movements and changes in unit labor costs in major industrialized countries. German competitiveness against the rest of the world was probably helped by the fact that the relatively poor performance of other members of the euro zone held down the appreciation of the euro against other currencies

Slettan argumenterer vidare:

For det andre mener jeg tilhengerne av gjeldsfinansiert stimulans tar lett på utgangspunktet mange euroland land var i da de skulle velge å gi gass eller bremse. De fleste av dem hadde allerede på forhånd statsgjeld som i historisk sammenheng var faretruende høy. Det hadde gått bra i en lang periode. Innføringen av euro ga lave renter, og det hadde dannet seg et inntrykk av at landene alltid ville klare å gjøre opp for seg.

Dersom vi tar Spania som eksempel så var statsgjelda i Spania lågare enn i Tyskland før krisa. Grunnen til at statsgjelda har blitt så enorm er at skattebetalarane har tatt over gjeld frå bankane. I Spania hadde bankane lånt ut store summar til byggeprosjekt, der dei i stor grad skulle selje til tyske og andre nordeuropeiske kundar. Pengane dei hadde lånt ut hadde dei i stor grad fått frå tyske og franske bankar. Det store handelsoverskottet i Tyskland hadde ført til at store pengemengdar måtte eksporterast ut igjen. Desse pengane flaut i stor grad sørover.

The New Republican skriv:

In a nutshell, the adoption of the euro as a common currency was designed to cause large capital flows from the eurozone core to the periphery—and it is those very capital flows that set the stage for the crisis

Når då statane tok over bankane sine dårlege lån, overførte dei ansvaret for desse låna frå private aktørar i form av bankar til felleskapet i form av skattebetalarane. Realiteten er at den spanske statsgjelda har auka fordi dei har gått inn og overtatt risikoen for lån gjevne av vitlause tyske bankar. I staden for å la bankane gå konkurs har politikken i eurosona overført enorme pengesummar frå skattebetalarane i Sør-Europa til bankane i Nord-Europa.

Når då den tyske kanslaren insisterer på sparetiltak er det for å berge bankane. Eg ser på dette som eit enormt røveri. Det høyrer ingen plass heime at vi skal la vanleg folk i Sør-Europa gå til grunne i arbeidsløyse av denne grunnen. Derfor må økonomien settast i gang igjen gjennom bruk av pengar.

Eg trur det vil vere naudsynt å avskaffe euroen for å få det til, men det kan ikkje vere nokon tvil om at dersom det ikkje skjer må den europeiske sentralbanken trykke pengar i stort mon for å få fart på økonomiane.

Når alt dette er sagt er det heller ingen tvil om at det er store utfordringar som må løysast i mange av desse landa. Mange slit med dårleg skattemoral og dermed dårleg grunnlag for statsfinansane. Det gjer ikkje at vi skal straffe folk gjennom å unødig presse dei ut i arbeidsløyse.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Lagt ut

Kven taper i Europa?

Alexis Tsipras er leiar for Syriza, SVs søsterparti i Hellas. Foto: Joanna/Wikipedia Commons

Det kan godt tenkjast at det er Hellas og ikkje Tyskland som sit med dei beste korta når det no snart skal avgjerast kva som skjer med euroen.

Marshall Auerbach skriv i eit gjesteinnlegg på bloggen til Yanis Varoufakis at:

Alexis Tsipras [leiaren for Syriza] is a good man. At least he’s a very good poker player. He hasn’t yet capitulated to this massive orchestrated pressure and made it clear up front in the Wall Street Journal Germany that there are options for the Greek people which the Germans won’t like: He is, in short, the first Greek politician to use the his country’s leverage over creditors.

Vidare følgjer det av dette at:

The German response so far? “Oops. This guy is blackmailing us. What shall we do?” Because Germany as a creditor nation faces huge losses if the entire banking system starts to come under pressure, to say nothing of the end of their vaunted “wirtschaftwunder” as the entire eurozone implodes. Greece, by contrast, has already experienced 5 years of unremitting economic austerity. The country has been virtually reduced to the state of a barter economy. What has it got to lose at this juncture by refusing to roll over to the Troika?

Eg meiner at den sparelinja som no blir ført i Europa for å såkalt berge euroen er ei oppskrift på økonomisk nedtur. Ein økonomisk nedtur som i hovudsak vil ramme folk som ikkje sit øvst på samfunnspyramiden. Det at det no er ein god sjanse for at dei partia som ikkje legg opp til å følgje Brüssel og Berlin i eit og alt vinn det neste valet i Hellas er eit sunnheitsteikn.

Nobelprisvinnaren i økonomi, Paul Krugman, skriv på bloggen sin:

So Japan, which is spending heavily for post-tsunami reconstruction, is growing quite fast, while Italy, which is imposing austerity measures, is shrinking almost equally fast.

Eg trur Europa og delvis USA er i ferd med å gjere same tabben som då alle landa skulle tilbake til gullstandarden etter første verdskrigen. Den politikken førte til massearbeidsløyse og fattigdom. Om denne paripolitikken skriv Store norske leksikon:

Universitetets sosialøkonomer og flere andre advarte mot paripolitikken, fordi deflasjonen ville føre til innstillinger og store omstillingsvansker for bedriftene, mens direktør Rygg hevdet at parilinjen både var moralsk riktig og nødvendig for å opprettholde internasjonal tillit til den norske kronen

Er det andre enn eg som kjenner igjen denne moralske politikken heller enn den økonomiske realiteten som grunnlaget for det som skjer i Europa no?

Lagt ut

Istappar og euro

Istappar kan vere vakre, men foræderiske...

No i desse dagar så heng det store istappar frå hustak, særleg frå hustak som er dårleg isolert. Istappar som trugar med å dette ned å skade oss alvorleg, sjølv om dei kan vere vakre på avstand. Slik er det med euroen og, vakker og lettvinn på avstand, men kjem du nær han må du vere forsiktig med å ikkje få han i hovudet.

Hellas kom nær istappane, og dei fall ned.

Utfordringa med euroen er at han stappar ulike økonomiar inn i ei tvangstrøye. Der alle skal ha same rente, inflasjon og utlånspolitikk. Det går ikkje på eit så mangfaldig kontinent som Europa. Det er ikkje vanskeleg å sjå at Hellas og Tyskland treng ulik økonomisk politikk. Eller at Tyskland er like skuldig i krisa som Hellas.

Det er dette dei ikkje har skjønt, dei som er ramma av gigantomanien også i det små. Utfordringa med å slå saman sjukehusa i Oslo, er litt den same som å få Tyskland og Hellas til å gå i økonomisk takt. Når noko blir så stort så blir det ustyrleg og med dårleg samanheng. Det blir vanskeleg å sjå ting over avdelingsgrenser eller sektorgrenser.

Når Tyskland (og Noreg) insisterer på å ha store overskott på handelsbalansen med utlandet, så må nokon gå med underskott. Det minner meg litt om ei venninne som ein gong kom blakk heim etter å ha studert i Oslo i ein periode og brukt opp studielånet så alt for fort. — Eg benytta meg berre av dei tilboda som fanst, var forklaringa på at ho var pengelaus. Litt det same kan ein seie om Hellas. Nokon måtte bruke dei pengane som Tyskland (og Noreg) sparte.

Gjennom innføringa av euroen vart det plutseleg lett. Det var akkurat som om Hellas fekk studielån og stipend. Renta gjekk ned til tysk nivå. Det vart nesten gratis å låne pengar. Vi kan sjølvsagt rette peikefingeren mot greske og andre politikarar som har brukt meir pengar enn det dei har tent. Men, vi kan ikkje la vere å sjå det i samanheng med den institusjonelle ramma som vart skapt gjennom innføringa av euroen. Ansvaret vart pulverisert. Sett frå Athen såg det ut som ansvaret låg ein annan stad. Den europeiske sentralbanken fastsette renta, uavhengig av kva som skjedde i Hellas. Sentralbanken måtte sjølvsagt ta omsyn til korleis økonomien gjekk i dei største landa.

Så sit vi i ein situasjon der folk flest i Hellas må ta ansvaret for det som har skjedd kanskje i hovudsak på bakgrunn av hendingar langt borte i Brüssel ein stad. Det greske folket må stramme inn livreima for å sikre at tyske og franske bankar ikkje skal tape pengane sine.

Eg klarer ikkje å sjå at dette er rettferd, at berre ein av aktørane som bygde rammeverket rundt euroen og gjorde krisa mogleg skal bere heile byrda. Det er ikkje meining i at når naboen isolerer taket sitt dårleg, så er det eg som får istappane i hovudet.

Eg meiner derfor at det einaste rette no er å la Hellas få lov til å gå konkurs, slette store delar av gjelda, starte på nytt. Kanskje og på ein kontrollert måte gå tilbake til ein eigen valuta. Då får grekarane sjølv ta ansvaret for låna dei tar opp og renta dei betaler. Investorane og bankane får ta stilling til om dei trur dei får pengane sine tilbake om dei låner ut. Eg trudde at poenget med bankar var at dei skulle vurdere risiko, og ikkje overlate det til andre.

Så er det kanskje og på tide at arbeidsfolk i Tyskland får ta del i overskottet der, gjennom at lønene veks. Noko dei nesten ikkje har gjort på 20 år. Og, kanskje Noreg og bør ta ansvar for å redusere handelsoverskottet vårt gjennom å redusere oljeutvinninga. Ein meir differensiert økonomi i Noreg, høgare løner i Tyskland og ein betre balanse i verdsøkonomien treng ikkje vere ei dårleg løysning på eurokrisa.

Dette innlegget vart først publisert på Nei til EU sine sider under vignetten «Ukens skribent». Bli medlem i Nei til EU om du ikkje allereie er det!

Lagt ut

La Hellas gå konkurs

Protestar mot nedskjæringar i Hellas. Foto: Flickr/edrick's Sister's brother's Sony DSC-S40

Ingen har ønska seg dagens krise i Europa, men det som skjer er likevel eit uttrykk for ein villa politikk. EU sine fire fridomar og innføringa av euroen er grunnlaget for den krisa vi ser i dag. EU-systemet endrar makttilhøva i arbeidslivet, høg arbeidsløyse reduserer fagrørsla si makt – det er grunnen både til krisa og dei stadige angrepa på rettane til arbeidsfolk.

Då Hellas innførte euroen skjedde det to svært viktig ting. Renta gjekk kraftig ned, pengane vart billige. Investorar verda over fann ut at alle eurolanda plutseleg var like sikre betalarar og at det dermed var logisk å krevje same rente av Hellas som av Tyskland. Det betydde at Hellas kunne låne pengar og bruke til kva dei måtte ønske. Dei importerte tyske renter utan å importere tysk budsjettdisiplin.

Det andre som skjedde var at Hellas ikkje lenger hadde mulegheit til å devaluere for å  gjere gjelda muleg å bære. Eit land som USA kan aldri gå konkurs. Vi høyrer mykje om den store amerikanske statsgjelda, men med mindre USA vil, kan ikkje USA gå konkurs. Deira lån er i amerikanske dollar. Blir gjelda for stor er det enkelt for USA å sette i gang trykkpressa og trykke nok dollar til å betale gjelda. Denne mulegheita har ikkje Hellas, eller nokre av dei andre eurolanda.

Då er alternativet det som blir kalla intern devaluering. Kva er ei intern devaluering?

Det er å sette ned lønene til vanlege arbeidsfolk i eit land. Då blir produksjonen billigare, eksporten går betre og gjelda kan kanskje vere muleg å betale. Mange land har prøvd seg på denne kuren, Argentina, CFA-området, dei baltiske landa. For dei fleste gjekk det svært dårleg. Argentina måtte til slutt bryte banda til dollaren og devaluere, dei baltiske landa endte opp med kraftig nedgang i BNP og svært mykje lågare lønningar for folk flest.

Ei intern devaluering fører (nesten) alltid til nedgang i BNP, noko som betyr at gjelda blir vanskelegare å bære. Fleire peiker no på at den interne devalueringa i Hellas, gjer at gjelda vil stige frå dagens umulege nivå til opp mot 200% av BNP.

Konkursen er så godt som uunngåeleg.

Men i dagens diskusjon er det stort fokus på bankar, statsgjeld, obligsjonar og investorar. Det er mykje mindre fokus på dei som må bære byrda med ei intern devaluering.

I Hellas har lønene gått ned med rundt 30 prosent, både i privat og offentleg sektor. 100 000 offentleg tilsette er blitt sagt opp, pensjonane er gått kraftig ned og skattane aukar kraftig. Eit litt tilfeldig valt eksempel er ein funksjonær i kommunen, der har løna gått ned frå ca 11000 til ca 7500 kroner, samstundes har momsen auka frå 13 til 23 prosent, alle har fått ekstra inntektsskatt på mellom ein og fire prosent og det er innført ein betydeleg eigedomsskatt.

Så skal det seiast at grekarane kanskje ikkje alltid har vore dei flinkaste til å betale skatten sin, verken med glede eller med sorg, spesielt rike grekarar har unnlatt å betale. Men det er vanlege folk som no får byrda.

Kort oppsummert dersom eit land devaluerer er det bankane og investorane som må ta tapet, med ei intern devaluering (i alle fall i første omgang), medan ei intern devaluering belaster arbeidsfolk mest. No må EU la Hellas gå “konkurs”, gjelda må bankast ned. Så får vi heller handtere den bankkrisa som kanskje kjem. Det er betre å la bankar bli nasjonaliserte enn å la vanlege folk bere byrda.

 

PS. Eg veit dette er forenkla, ei bankkrise vil og ha store konsekvensar for vanlege folk, men eg trur konsekvensane blir mykje mindre.