Hurra for NHO

Det er ikkje så ofte du vil sjå ei sånn overskrift på denne bloggen. Men, no er det velfortent. I den siste kvartalsrapporten set NHO fingeren på ei av dei aller største utfordringane i norsk økonomi – olja.

Det er mange og sterke miljøargument mot det enorme oljeutvinningstempoet vi har i Noreg. Klimaendringane blir ikkje redusert, og norsk oljeutvinning er ikkje den mest miljøvenlege. Men, denne gongen skal det handle om økonomi. Lat oss sjå kva Tor Steig, sjeføkonom i NHO seier:

Det er nå tegn på at oljeklyngen fortrenger annen norsk konkurranseutsatt næringsvirksomhet gjennom særnorsk sterk kostnadsvekst og tilspisset kamp om den kvalifiserte arbeidskraften.

Det er sjølvsagt ikkje bra, kan du seie, men olja gjev oss store inntekter, og spesielt i Nord-Noreg vil olja vere med på å skape utvikling, kan du tenkje. Dessverre er det ikkje heilt slik. Veksten i oljeindustrien, også basert på det som skjer i Barentshavet kjem i hovudsak i Rogaland og Oslo. I alle fall dersom vi skal tru NHO. Dei skriv i rapporten sin:

Tosporsøkonomien gir store regionale forskjeller på arbeidsmarkedet. Oslo og Rogaland sto for 6 av 10 nye jobber i 2011 regnet netto. I januar var Rogaland det fylket som hadde sterkest vekst i antall utlyste stillinger i forhold til ett år tidligere.

Denne grafen frå rapporten viser dette tydeleg:

Altså, sysselsettingsveksten i den nye oljeprovinsen skal bli under gjennomsnittet. Vi ser og at tradisjonelle industrifylke som Østfold, Telemark og Agderfylka gjer det dårleg.

Eg synst Alf Holmelid seier det godt på bloggen sin:

Utviklinga av norsk oljerelatert leverandørindustri er ei suksesshistorie som vi må ta vare på. Men vi treng fleire bein å stå på. Skal vi få til det, må vi redusere det høge oljeutvinningstempoet. Viss ikkje kan vi få eit kostnadsnivå som ikkje er berekraftig over tid for andre deler av næringslivet. Verdiane på havbotn forsvinn ikkje om vi brukar lenger tid på å ta dei opp.

Det er altså slik at det vanvittige tempoet i oljeutvinninga trugar norsk økonomi. Kva skal vi leve av når olja tar slutt om all anna industri er borte?

Dag og Tid hadde ein god artikkel om denne saka for ei tid sida. Dei skreiv mellom anna:

Det første taket som vart vedteke for utvinninga, var at produksjonen i norsk sektor ikkje skulle overskride 90 millionar tonn olje. Dette målet var i starten svært romsleg, det tok tid å få opp ein produksjon som monna i Nordsjøen. Statsminister Gro Harlem Brundtland forsvarte målet slik i ein tale i 1981: «Går vi lenger, kan vår økonomi bli svært oljeavhengig og omstillingene gi for store sosiale kostnader.»

Så slik er det altså. I eit og same blogginnlegg ender eg opp med å vere samd med både NHO og Gro Harlem Brundtland. Korleis skal dette gå?

Eg veit ikkje heilt sikkert, men eg veit at det at så mykje av kapitalen i Noreg går til oljeinvesteringar betyr at det blir mindre til investering i vegar, jernbane, skolebygg og sjukehus. Det er for dumt at vi skal køyre på dårlege, humpete og rasfarlege vegar fordi vi insisterer på å øydelegge både klimaet vårt og økonomien vår.

I 1988 fastsette Stortinget eit tak på oljeinvesteringane på 25 milliardar i året. Allereie i 1993 var dei på 54 milliardar, i 2011 var dei på 142 milliardar. NHO meiner dei vil stige med 14 prosent i 2012. Stortingsfleirtalet har kapitulert, og lar Statoil styre norsk økonomi. Det kan aldri gå bra – i lengda.

Har nokon protestert på denne galskapen, spør du kanskje? Ja, eit parti har vore konsekvent mot denne vanvittige auken i oljeutvinning. Eit døme kan vere B.innst.S.nr.8 (1996-1997). Der skreiv SV sin representant:

«Etter dette medlems oppfatning vil det være samfunnsøkonomisk mest korrekt å spare ved å la større deler av vår olje- og gassformue ligge igjen til framtidige generasjoner.»

Eg kunne ikkje vore meir eining. Men, kva trur du? Skriv gjerne meininga di i kommentarfeltet.

Og til slutt vil eg berre minne om:

Jepp det er arbeid som skaper verdiar. Olja gjer arbeid mindre lønsamt. (OK, det er ei spissformulering)

Industrien er ein del av løysninga

Dersom vi skal gjere noko med klimaendringane, dersom vi skal redusere utsleppa våre av klimagassar må alle delta. Dersom ikkje industrien deltar må vi slutte å køyre bil. Det blir umogleg. Derfor vart eg inderleg glad for utspelet til Inga-Marte Thorkildsen i VG og i NRK i dag.

Der seier ho det som er heilt rett, vi kan ikkje utan vidare pålegge industrien tøffare avgifts- eller utsleppskrav. Konsekvensen av det er ganske greitt, då flyttar industrien til andre land der krava er lågare. Men, dersom vi hjelper industrien til å redusere utsleppa, bidrar vi og til ei teknologiutvikling som bidrar til industrivekst i Noreg. NRK skriv:

Etter en sjarmoffensiv i flere Grenlands-bedrifter som har store CO2-utslipp, presenterte SVs sannsynlige nestleder og miljøvernminister den plattformen hun vil satse på for å redde norsk industri: Det må brukes mye oljepenger til å gi landbasert industri rammevilkår som gjør at den vil satse i Norge.

Dermed varslet hun også en konfrontasjon med regjeringspartner Arbeiderpartiet, som ikke vil bruke så mye oljepenger på innenlandsk industri. 

Dette er ein konfrontasjon eg inderleg håpa SV vinn.

I dag vart eg glad, så glad at eg nesten skifta meininga og synst det er lurt at Inga Marte Thorkildsen blir nestleiar. Fleire utspel av denne typen så er vi der.

Les meir om klimafondet og industriutvikling her

Klimakur eller hestekur?

Dette viser at vi må gjennom ein kur for å få redusert utsleppa av klimagassar: Illustrasjonen er henta frå klimakur2020.no

I dag la Klima og forurensingsdirektoratet fram rapporten Klimakur 2020. Rapporten er ein gjennomgang av over 160 verkemiddel som vi kan nytte til å redusere utsleppa av klimagassar i Noreg. Dersom vi skulle gjennomføre alle tiltaka ville vi redusere utsleppa med 22 millionar tonn CO2 eller andre gassar. Det målet Stortinget har sett er mellom 15 og 17 millionar tonn. Det betyr at vi kan lese gjennom den menyen av tiltak som Klimakur 2020 er og velge oss ut dei mest fornuftig og mange nok til å nå målet. Kostnadane med tiltaka varierer frå 0 til 4000 kroner per tonn reduserte utslepp. For å nå måla vil kostnaden på det siste tonnet ligge på ca 1500 kroner.

Eg er svært glad for den handsaminga rapporten no skal få. Mange av tiltaka vil kunne føre til store endringar i Noreg og det norske samfunnet. Det er derfor heilt naudsynt at rapporten no blir sendt ut på ei brei høyring og til offentleg diskusjon. Det vil føre til at vi vel dei beste tiltaka. Og, utan forkleinelse for dei som har laga rapporten, dette er innvikla spørsmål der det ikkje er eitt einaste svar. Kanskje er nokre få av forslaga ikkje gode, kanskje har det blitt rekna feil. Slike ting vil vi oppdage gjennom ei offentleg høyring.

Så betyr ikkje dette at regjeringa skal sitte i ro å vente på debatten. Mykje god klimapolitikk kan settast i verk snart – og eg er trygg på at det kjem.

I den debatten som kjem er eg spesielt opptatt av at vi ikkje tømmer ungen ut med badevatnet. Med det meiner eg at vi ikkje lagar rammer for norsk industri som gjer at den forsvinn. Gjer den det vil den bli erstatta av industri i andre land, og ikkje alle desse landa har ein god miljøpolitikk. Resultatet kan vere at dei globale utsleppa aukar. Det er det ingen som vil. Samstundes er eg trygg på at norsk industri vil møte utfordringane på ein offensiv og god måte. Eg meiner Finnfjord as sitt prosjekt saman med det mange andre industribedrifter i Noreg gjer kan vere viktige bilete på at dette er muleg på ein lønsam måte, og at vi kan vise veg for mange andre.

Så trur eg det er rett at prisen på bensin over tid må kraftig opp, men då skal vi samstundes huske at i same periode vil elektriske bilar og plug-in hybridar bli vanlege. Det betyr at det er langt frå sikkert at transportrekninga til folk vil auke i tida framover.

Eg er teknologioptimist – det må ein vere for å kunne løyse klimaproblema og samstundes halde fram med å utvikle velferden.

Dersom vi ikkje gjer dette er eg redd hestekuren når klimaendringane slår inn for fullt kan bli betydeleg verre enn klimakuren.

Politi på tredemølle

Eg veit ikkje om det er berre eg som synst det er artig, men når regjeringa i Soria Moria går inn for meir politikraft ser eg for meg politifolk på tredemøller knytta til dynamoar. Kanskje er det ein del av satsinga på fornybar energi?

Politikraft er no likevel ikkje det viktigaste i den nye «Politiske plattform for flertallsregjeringen». Dokumentet inneheld mange spennande vegar for landet vårt å gå. Dei fleste fører framover, men nokre plassar går det og i feil retning. Eg vil likevel slå fast, at med utgangspunkt i valresultatet til SV så har partiet fått god uttelling.

Det er likevel klart at mange av dei positive formuleringane er upresise og ikkje så tydelege som eg kunne ønska meg. Det betyr at den politiske kampen ikkje er over, men at det blir daglege kampar for SV sine folk i regjering og på Storting for å fylle formuleringane med eit godt innhald. Eg håper dei vil få mykje hjelp både frå venstresida i AP, fagrørsla og andre organisasjonar. Det vil landet vårt trenge om resultatet om fire år skal bli bra. Magnus Marsdal har skrive interessant om denne problemstillinga her.

Det første eg merka meg med ståstad i nord er at regjeringa utvetydig slår fast at nordområda forblir den strategisk viktigaste utanrikspolitiske satsinga for landet, men og at dei seier om nordområdestrategien; «skal også legge vekt på næringsutvikling på land». Det er eit viktig punkt å ta med seg vidare. Skal vi vinne kampen mot oljeutvinning utanfor Lofoten, Vesterålen og Senja må vi ha betre alternativ å komme med enn satsing på reiseliv, sjølv om det og er viktig. Vi må kunne vise til alternative arbeidsplassar og ein visjon om næringsutvikling som vi i nord kan tru på. Eg trur ein stor del av dette må komme innafor ei indstrialisering av fornybar energi. Det vil seie energien i seg sjølv og produksjon basert på denne, men ikkje minst leverandørindustrien til tidevasskraft, solenergi (sjå på Glomfjord) og vindkraft. Her er det store mulegheiter som SV må utnytte. Det er heldigvis ei god opning for å satse på dette i regjeringserklæringa, også i kapittel fire om næringspolitikk. Det som er heilt sikkert at SV ikkje aleine kan få til denne industrialiseringa, eller aleine ta ansvaret for å kjempe mot innstramminga i asylpolitikken, eller aleine sørge for at den store miljøsatsinga. Vi kjem til å trenge hjelp frå mange rundt oss, og presset må settast inn mot Arbeidarpartiet.

Bård Vegar har skrive om Soria Moria 2, det har og  Audun og Hjorthen har eit artig bilete her.

Auka eksportavgifter, lurt av Russland

Russland har auka eksporttolla på rundtømmer. Dette er tømmer som ikkje er saga til plank eller på anna måta er gjort klart til bruk. Dette viser at russiske styresmakter har skjønt ein del grunnleggande om økonomi som dei fleste vestlege og norske økonomar har latt gå i glømmeboka. Denne lærdomen er at ingen land kan bli rike på å eksportere råvarer og importere ferdigvarer. Dette som eigentleg er så lett å skjønne er noko vanleg økonomisk teori fornektar. Er det rart fattige land forblir fattige når økonomane i verdsbanken og andre stader hevdar med stor styrke at dei kan bli like rike om dei satsar på kamelal som om dei byggjer ein nasjonal industri som kan tilføre verdiar og aukande løner?

Erik S. Reinert viser til eit døme i boka si «How Rich Countries Got Rich … and Why Poor Countries Stay Poor» der ein engelsk økonom på 1700-talet foreslo dødstraff for råvareeksport. Det er kanskje å gå litt langt, men poenget er likevel rett. Kanskje kan Noreg vere eit døme på at råvareeksport kan gjere eit land rikt – eg tenkjer då på olja. Men det er viktig å vere merksam på ein av dei viktigaste delane av oljerikdomen vår er all den industrien og dei sørvisnæringane som er bygd opp rundt olja. Det at dyktige norske politikarar tok valet om at vi skal bruke olja til å bygge opp kunnskap og industri er ein av dei viktigaste skilnadene på Noreg og land som Angola eller Nigeria med tilsvarande oljeinntektar.

Skal eit land bli rikt må det få høve til å bygge opp industri bak tollmurar slik alle rike land har gjort. Frihandel er fattige lands svøpe, men bra for dei rike.

Oppdatert:

Russland utsett innføringa av ekportavgifter

Exit mobile version