Stikkord: Iran

Lagt ut

Åtaket på Iran undergrev folkeretten

B2 bomber i lufta

Det er svært sannsynleg at Israel og USAs åtak på Iran fører til at fleire land vil ønske seg atomvåpen. I løpet av ikkje så veldig mange år har USA saman med andre vestlege land gått til åtak på fleire land. Det landet som ikkje er utsett for angrep er Nord-Korea. Det kan verke som det einaste som gjer at du er trygg frå angrep frå USA og villige medhjelparar er at du har atomvåpen.

Dersom målet med åtaka på Iran er å hindre spreiing av atomvåpen så er det kontraproduktivt. Uavhengig av kva som skjer i neste etappe framstår det som sannsynleg at Iran vil forsterke arbeidet sitt med atomvåpen. Det framstår som einaste måten dei kan vere trygge på. Amerikansk etteretning har anslått at Iran var fleire år frå å kunne skaffe seg atomvåpen. Moglegheita for diplomati var ikkje stengt. Det blir derfor vanskeleg å sjå nokon annan grunn for desse åtaka enn at Benjamin Netanyahu treng ein evig krig for å halde seg ved makta. Det var palestinarane på Gaza som fekk gjennomgå først. No er det visst Iran sin tur. Kven er neste?

Det å angripe eit suverent land

Eit av argumenta for meg og mange andre for å støtte Ukraina i kampen mot Russland er at det er grunnleggande viktig for Noreg og andre små land å halde oppe ein internasjonal rettsorden. I folkeretten der ein av dei aller viktigaste reglane er at det er forbudt å gå til åtak på eit anna land. Gjennom måten dei agerer på er det ingen tvil om at USA saman med Israel er blant dei landa som i størst grad har vore med på å undegrave denne regelen. Åtaka på Iran og fleire andre land tidlegare gjev ei melding til verda at berre du er mektig nok så gjeld ikkje reglane for deg.

Eg er veldig glad for at den norske regjeringa tok avstand frå det israelske angrepet på Iran. No håper eg på like klår tale overfor USA.

Ingen støtte til Iran

Eg støttar ikkje Iran. Prestestyret er kvinneundertrykkande, det er udemokratisk og landet har sponsa terror i naboland. Men vi kan ikkje bombe alle land vi ikkje liker. Det er mange land i verda som er kvinneundertrykkande, som er udemokratisk og som fengslar opposisjonen. Noreg bør gjere alt det vi kan for å bidra til endringar i Iran. Men bomber og krig er ikkje måten å få til denne endringa på.

Støtte til Palestinarane

I skuggen av det som foregår i Iran er nauda på Gaza framleis like stor. Barn døyr dagleg på grunn av israelske åtak og utestenging av naudhjelp. Midt oppi det som skjer i Iran må vi ikkje glømme Palestina. Situasjonen der er minst like alvorleg som før.

Lisens for bildet: Northrop Grumman B-2 Spirit, Stealth Bomber, AV-1 – 82-1066 «Spirit of America» at KBAD Barksdale Defenders of Liberty Airshow.” by Christopher Ebdon, CC BY-NC-SA 2.0
Lagt ut

Lesetips om Somalia, utdanning, Iran, USA, miljø og ekstreme menn

Protestantar på Brooklyn Bridge, på veg for å okkupere Wall Street. Foto: Flickr/bogieharmond

Skulle ein lese alt som finst på nettet, så kunne ein ikkje gjort anna. Ja, sjølv med 18 timars lesing om dagen hadde du ikkje fått med deg alt. Heldigvis er ikkje alt som finst på nettet verd å lese her finn du derimot ting som heilt sikkert er verd å lese.

Du kan jo ta til med å lese om at CO2 utsleppa har auka med 45 prosent sidan 1990, på den andre sida kan du jo trøyste deg med at løysninga finst. Så må vi berre greie å få tatt løysningane i bruk. Brundtland er framleis opptatt av berekraftig utvikling og seier:

«Many challenges of sustainable development can be solved within sectors, within countries – but not climate change,» Brundtland said. «We are all victimized, nobody can hide from it. «

Det kan og vere interessant å følgje debatten i det britiske Arbeidarpartiet, dei driv med ein del interessant sjelegransking etter valnederlaget. Mellom anna er dei opptatt av om grøn populisme er mogleg å få til. Torsken er kanskje ikkje så opptatt av miljøpolitikk, men det er interessant at aldri har forskarane funne karen med skjegg lenger nord enn no. Kanskje er det derfor at russarane reagerer så sterkt på at Noreg arresterte ein russisk trålar i fiskevernsona rundt Svalbard? I alle fall kan det sjå ut som i alle fall nokre russarar ønskjer å ta fiskevernsona rundt Svalbard opp til ny debatt; og, nei, det er ikkje Sjirinovskij eg tenkjer på.

Når vi no er inne på Russland så skjer det jo ting der for tida, det vil seie at det skjer vel eigentleg ingenting. Putin er på veg tilbake. Det slår meg at han liknar ikkje så lite på ein mannleg utgåve av Sarah Palin. The Streetwise Professor skriv:

 Expect Russia to become even more truculent, obstructionist, and revanchist in the months to come.

Kanskje ikkje gode toner sett I samanheng med situasjonen I fiskevernsona? Då kan vi jo kanskje våge å håpe at opposisjonen i Russland finn saman og blir meir effektiv.

Eg synst eurokrisa er vanskeleg å gå eit godt grep om. Eg har skrive litt om det her, men andre kan dette betre enn meg. Paul Krugman meiner at det ikkje er snakk om at land har brukt for mykje pengar. Han snakkar litt om kven som må betale for den irske krisa her.

Utdanning har det og blitt sagt noko om i det siste. Det er ikkje berre i Noreg vi diskuterer testing og prøveer som eit verkemiddel i skolen. Al Shanker, den amerikanske fagforeingsleiaren er den store helten i denne historia. I Noreg har vi og hatt ein diskusjon om lekser, Sigve Indregard seier noko om korfor dei ikkje er effektiv læring. Sjølv om eg må få seie at som forelder synst eg litt lekser er fint for å kunne følgje med på kva som skjer i skolen. Tar vi eit par steg oppover i utdanningssystemet så trur eg mange kunne lære litt av å lese denne rapporten om kreativitet av Richard Florida.

USA har kanskje sin versjon av den arabiske våren no? Det er i alle fall nokre som trekker samanlikningar mellom “Occupy Wall Street” rørsla og det som har skjedd i Nord-Afrika. Igjen skriv Indregard fint og verd å lese om rørsla og kommunikasjonsstrategien. David Korten meiner:

The personal stories emerging from Occupy Wall Street document our common experience under Wall Street’s rule—unemployment, wages that cannot support families, dwindling retirement accounts, foreclosed homes, student debt, and deferred health care. These stories are inspiring yet more Americans to come forward.

Du kan lese resten av artikkelen her. Har du tenkt å delta I ein demonstrasjon med det første? Kanskje ein demonstrasjon der du star I fare for å blir arrestert? Då er du kanskje bekymra for kva politiet kan få ut av telefonen din? Då får du nokre tips her.

Det er ikkje så lenge sidan vi håpa på ein revolusjon i Iran. Dessverre makta ikkje ungdomen å få kasta prestestyret i 2009. Her kan du lese ei god skildring av korleis og korfor det likevel kan vere slik at styret i Iran kan vere inne i sine siste dagar. Det er ille i Iran, men hakket verre i Somalia. Svolt og islamistar trugar folket. Det finst likevel lyspunkt som det kan vere verd å ta med seg. Sjølv om denne artikkelen står i det konservative magasinet “Minerva” synst eg diskusjone om korleis vi evaluerer bistandsarbeidet er interessant.

Til slutt, les om den ekstreme mannen hos forsking.no og Hjorthen sine tankar om brukarstyrt personleg assistent er verd å ta med seg.

Sånn, då har du litt lesestoff å kose deg med. Kom gjerne med dine eigne lesetips i kommentarfeltet.

 

Lagt ut

Redsel og revolusjon

Sjahen leida eit svært undertrykkande regime og vart kasta og Khomeini tok over. Bilete av: daveeza/flickr.com

Er det frykt og mangel på frykt some er den største drivkrafta I revolusjonane vi har sett og ser I Midt-Austen? Mange meiner Ryszard Kapuscinski er ein av dei største reportarane som verda har fostra. Han var polakk og dekte internasjonale saker for det polske nyhendebyrådet i kommunisttida, med alle dei problem det medførte.

I alle fall så dekte Ryszard Kapuscinski mellom anna revolusjonen i Iran då Sjahen vart styrta. Boka heiter “Shah of Shahs” og bør absolutt lesast. Eg hadde og stor glede av ‘’Ibenholt”.

Men så, til poenget. Slik Skildrar Kapuscinski starten på den iranske revolusjonen:

“Now the most important moment, the moment that will determine the fate of the country … and the revolution, is the moment when one policeman walks from his post toward one man on the edge of the crowd, raises his voice, and orders the man to go home. The policeman and the man on the edge of the crowd are ordinary, anonymous people, but their meeting has historic significance.

They are both adults, they have both lived through certain events, they have both their individual experiences.

The policeman’s experience: If I shout at someone and raise my truncheon, he will first go numb with terror and then take to his heels. The experience of the man at the edge of the crowd: At the sight of an approaching policeman I am seized by fear and start running. On the basis of these experiences we can elaborate a scenario: The policeman shouts, the man runs, others take flight, the square empties.

But this time everything turns out differently. The policeman shouts, but the man doesn’t run. He just stands there, looking at the policeman. It’s a cautious look, still tinged with fear, but at the same time tough and insolent. So that’s the way it is! The man on the edge of the crowd is looking insolently at uniformed authority. He doesn’t budge. He glances around and sees and sees the same look on other faces. Like his, their faces are watchful, still a bit fearful, but already firm and unrelenting. Nobody runs though the policeman has gone on shouting; at last he stops. There is a moment of silence.

We don’t know whether the policeman and the man on the edge of the crowd already realize what has happened. The man has stopped being afraid – and this is precisely the beginning of the revolution. Here it starts. Until now, whenever these two men approached each other, a third figure instantly intervened between them. That third figure was fear. Fear was the policeman’s ally and the man in the crowd’s foe. Fear interposed its rules and decided everything.

Now the two men find themselves alone, facing each other, and fear has disappeared into thin air. Until now their relationship was charged with emotion, a mixture of aggression, scorn, rage, terror. But now that fear has retreated, this perverse, hateful union has suddenly broken up; something has been extinguished. The two men have now grown mutually indifferent, useless to each other; they can now go their own ways.

Accordingly, the policeman turns around and begins to walk heavily back toward his post, while the man on the edge of the crowd stands there looking at his vanishing enemy.

Er det allment eller spesielt, kva meiner du?

Lagt ut

Iran – eit spørsmål om religion

Eit erobra politiskjold i Iran. Biletet er stole frå bloggen "Nakhana" http://nakhana.wordpress.com/2009/12/27/

Eit erobra politiskjold i Iran. Biletet er stole frå bloggen "Nakhana" http://nakhana.wordpress.com/2009/12/27/
Eit erobra politiskjold i Iran. Biletet er stole frå bloggen "Nakhana" http://nakhana.wordpress.com/2009/12/27/

Er alt det som skjer i eit muslimsk land eit spørsmål om religion? Spørsmålet tvinger seg fram etter at Dagsrevyen i går ba ein religionhistorikar om å kommentere det som skjer i Iran no om dagane. Korfor gjorde Dagsrevyen det? 

Iran er sjølvsagt eit teokrati – eit prestestyrt diktatur – men det som skjer der no, er så vidt eg kan klare å skjønne ikkje eit spørsmål om religion først og fremst. Dette handlar om noko heilt anna. Dette handlar om at folket er svært ungt. Dette handlar om at folk ikkje har arbeid. Dette handlar om at dei som har arbeid ikkje klarer å sjå noko utvikling og framtid. Dette handlar om basis og overbygning. 

Det regimet finst ikkje, og kanskje har det ikkje funnest  som over lang tid kan overleve ein situasjon slik UD beskriver på sine landsider for Iran: 

Arbeidsledigheten ligger i følge offisiell statistikk på om lag 11 %, men private økonomer og utenlandske observatører antyder at det nok dreier seg om 20 %. Hvert år kommer 800 000 unge og nyutdannede til i arbeidsmarkedet og i følge noen rapporter får bare halvparten av disse jobb. Ikke overraskende velger mange å forlate Iran, og det anslås at om lag 150 000 universitetsutdannede emigrerer fra Iran hvert år. 

I eit land som har store oljeinntekter er det ingen tvil om at dette ikkje kan vare. Folket har rett til å tru på arbeid og velferd, men blir nekta dette. Eit regime kan ikkje overleve med meir enn halvparten av ungdom og unge vaksne utanfor arbeidslivet. Dette skaper sinne som vil eksplodere om det ikkje lenger finst tru på at det blir ei positiv endring. Det er verd å merke seg at halvparten av folket i Iran er under 27 år (medianalderen i følgje CIA World factbook). Desse har aldri opplevd sjahen sitt styre eller revolusjonen i 1979. Når dei blir nekta innverknad gjennom røysteurna, vil dei få innverknad på anna vis. 

Eg trur regimet kjem til å falle og at det kjem til å skje før vi trur. Dersom regimet skal overleve må det sannsynlegvis bruke vald og undertrykking  som blir verre enn noko vi har sett til no. 

Så tilbake til der eg starta. Utan å seie noko stygt om Kari Vogt som svarte fornuftig og godt, så meiner eg Dagsrevyen burde hatt ein økonom eller statsviter i studio. Det ville dei hatt om dette gjaldt eit ikkje-islamsk land. 

Så vil eg sjølvsagt legge til at dette handlar om religion og kultur òg. Det handlar om ungdom som ikkje får uttrykt seg, ikkje får vere den dei vil vere og som manglar ei framtid. 

  • Dagbladet skriv om situasjonen her
  • og VG her

Ein video frå demonstrasjonane her: