Merkelapparkiv: Iran

Feature,Lesetips

Lesetips om Somalia, utdanning, Iran, USA, miljø og ekstreme menn

Protestantar på Brooklyn Bridge, på veg for å okkupere Wall Street. Foto: Flickr/bogieharmond

Skulle ein lese alt som finst på nettet, så kunne ein ikkje gjort anna. Ja, sjølv med 18 timars lesing om dagen hadde du ikkje fått med deg alt. Heldigvis er ikkje alt som finst på nettet verd å lese her finn du derimot ting som heilt sikkert er verd å lese.

Du kan jo ta til med å lese om at CO2 utsleppa har auka med 45 prosent sidan 1990, på den andre sida kan du jo trøyste deg med at løysninga finst. Så må vi berre greie å få tatt løysningane i bruk. Brundtland er framleis opptatt av berekraftig utvikling og seier:

«Many challenges of sustainable development can be solved within sectors, within countries – but not climate change,» Brundtland said. «We are all victimized, nobody can hide from it. «

Det kan og vere interessant å følgje debatten i det britiske Arbeidarpartiet, dei driv med ein del interessant sjelegransking etter valnederlaget. Mellom anna er dei opptatt av om grøn populisme er mogleg å få til. Torsken er kanskje ikkje så opptatt av miljøpolitikk, men det er interessant at aldri har forskarane funne karen med skjegg lenger nord enn no. Kanskje er det derfor at russarane reagerer så sterkt på at Noreg arresterte ein russisk trålar i fiskevernsona rundt Svalbard? I alle fall kan det sjå ut som i alle fall nokre russarar ønskjer å ta fiskevernsona rundt Svalbard opp til ny debatt; og, nei, det er ikkje Sjirinovskij eg tenkjer på.

Når vi no er inne på Russland så skjer det jo ting der for tida, det vil seie at det skjer vel eigentleg ingenting. Putin er på veg tilbake. Det slår meg at han liknar ikkje så lite på ein mannleg utgåve av Sarah Palin. The Streetwise Professor skriv:

 Expect Russia to become even more truculent, obstructionist, and revanchist in the months to come.

Kanskje ikkje gode toner sett I samanheng med situasjonen I fiskevernsona? Då kan vi jo kanskje våge å håpe at opposisjonen i Russland finn saman og blir meir effektiv.

Eg synst eurokrisa er vanskeleg å gå eit godt grep om. Eg har skrive litt om det her, men andre kan dette betre enn meg. Paul Krugman meiner at det ikkje er snakk om at land har brukt for mykje pengar. Han snakkar litt om kven som må betale for den irske krisa her.

Utdanning har det og blitt sagt noko om i det siste. Det er ikkje berre i Noreg vi diskuterer testing og prøveer som eit verkemiddel i skolen. Al Shanker, den amerikanske fagforeingsleiaren er den store helten i denne historia. I Noreg har vi og hatt ein diskusjon om lekser, Sigve Indregard seier noko om korfor dei ikkje er effektiv læring. Sjølv om eg må få seie at som forelder synst eg litt lekser er fint for å kunne følgje med på kva som skjer i skolen. Tar vi eit par steg oppover i utdanningssystemet så trur eg mange kunne lære litt av å lese denne rapporten om kreativitet av Richard Florida.

USA har kanskje sin versjon av den arabiske våren no? Det er i alle fall nokre som trekker samanlikningar mellom “Occupy Wall Street” rørsla og det som har skjedd i Nord-Afrika. Igjen skriv Indregard fint og verd å lese om rørsla og kommunikasjonsstrategien. David Korten meiner:

The personal stories emerging from Occupy Wall Street document our common experience under Wall Street’s rule—unemployment, wages that cannot support families, dwindling retirement accounts, foreclosed homes, student debt, and deferred health care. These stories are inspiring yet more Americans to come forward.

Du kan lese resten av artikkelen her. Har du tenkt å delta I ein demonstrasjon med det første? Kanskje ein demonstrasjon der du star I fare for å blir arrestert? Då er du kanskje bekymra for kva politiet kan få ut av telefonen din? Då får du nokre tips her.

Det er ikkje så lenge sidan vi håpa på ein revolusjon i Iran. Dessverre makta ikkje ungdomen å få kasta prestestyret i 2009. Her kan du lese ei god skildring av korleis og korfor det likevel kan vere slik at styret i Iran kan vere inne i sine siste dagar. Det er ille i Iran, men hakket verre i Somalia. Svolt og islamistar trugar folket. Det finst likevel lyspunkt som det kan vere verd å ta med seg. Sjølv om denne artikkelen står i det konservative magasinet “Minerva” synst eg diskusjone om korleis vi evaluerer bistandsarbeidet er interessant.

Til slutt, les om den ekstreme mannen hos forsking.no og Hjorthen sine tankar om brukarstyrt personleg assistent er verd å ta med seg.

Sånn, då har du litt lesestoff å kose deg med. Kom gjerne med dine eigne lesetips i kommentarfeltet.

 

Standard
Feature,Internasjonalt

Redsel og revolusjon

Sjahen leida eit svært undertrykkande regime og vart kasta og Khomeini tok over. Bilete av: daveeza/flickr.com

Er det frykt og mangel på frykt some er den største drivkrafta I revolusjonane vi har sett og ser I Midt-Austen? Mange meiner Ryszard Kapuscinski er ein av dei største reportarane som verda har fostra. Han var polakk og dekte internasjonale saker for det polske nyhendebyrådet i kommunisttida, med alle dei problem det medførte.

I alle fall så dekte Ryszard Kapuscinski mellom anna revolusjonen i Iran då Sjahen vart styrta. Boka heiter “Shah of Shahs” og bør absolutt lesast. Eg hadde og stor glede av ‘’Ibenholt”.

Men så, til poenget. Slik Skildrar Kapuscinski starten på den iranske revolusjonen:

“Now the most important moment, the moment that will determine the fate of the country … and the revolution, is the moment when one policeman walks from his post toward one man on the edge of the crowd, raises his voice, and orders the man to go home. The policeman and the man on the edge of the crowd are ordinary, anonymous people, but their meeting has historic significance.

They are both adults, they have both lived through certain events, they have both their individual experiences.

The policeman’s experience: If I shout at someone and raise my truncheon, he will first go numb with terror and then take to his heels. The experience of the man at the edge of the crowd: At the sight of an approaching policeman I am seized by fear and start running. On the basis of these experiences we can elaborate a scenario: The policeman shouts, the man runs, others take flight, the square empties.

But this time everything turns out differently. The policeman shouts, but the man doesn’t run. He just stands there, looking at the policeman. It’s a cautious look, still tinged with fear, but at the same time tough and insolent. So that’s the way it is! The man on the edge of the crowd is looking insolently at uniformed authority. He doesn’t budge. He glances around and sees and sees the same look on other faces. Like his, their faces are watchful, still a bit fearful, but already firm and unrelenting. Nobody runs though the policeman has gone on shouting; at last he stops. There is a moment of silence.

We don’t know whether the policeman and the man on the edge of the crowd already realize what has happened. The man has stopped being afraid – and this is precisely the beginning of the revolution. Here it starts. Until now, whenever these two men approached each other, a third figure instantly intervened between them. That third figure was fear. Fear was the policeman’s ally and the man in the crowd’s foe. Fear interposed its rules and decided everything.

Now the two men find themselves alone, facing each other, and fear has disappeared into thin air. Until now their relationship was charged with emotion, a mixture of aggression, scorn, rage, terror. But now that fear has retreated, this perverse, hateful union has suddenly broken up; something has been extinguished. The two men have now grown mutually indifferent, useless to each other; they can now go their own ways.

Accordingly, the policeman turns around and begins to walk heavily back toward his post, while the man on the edge of the crowd stands there looking at his vanishing enemy.

Er det allment eller spesielt, kva meiner du?

Standard
Eit erobra politiskjold i Iran. Biletet er stole frå bloggen "Nakhana" http://nakhana.wordpress.com/2009/12/27/
Feature,Internasjonalt

Iran – eit spørsmål om religion

Eit erobra politiskjold i Iran. Biletet er stole frå bloggen "Nakhana" http://nakhana.wordpress.com/2009/12/27/

Eit erobra politiskjold i Iran. Biletet er stole frå bloggen "Nakhana" http://nakhana.wordpress.com/2009/12/27/

Er alt det som skjer i eit muslimsk land eit spørsmål om religion? Spørsmålet tvinger seg fram etter at Dagsrevyen i går ba ein religionhistorikar om å kommentere det som skjer i Iran no om dagane. Korfor gjorde Dagsrevyen det? 

Iran er sjølvsagt eit teokrati – eit prestestyrt diktatur – men det som skjer der no, er så vidt eg kan klare å skjønne ikkje eit spørsmål om religion først og fremst. Dette handlar om noko heilt anna. Dette handlar om at folket er svært ungt. Dette handlar om at folk ikkje har arbeid. Dette handlar om at dei som har arbeid ikkje klarer å sjå noko utvikling og framtid. Dette handlar om basis og overbygning. 

Det regimet finst ikkje, og kanskje har det ikkje funnest  som over lang tid kan overleve ein situasjon slik UD beskriver på sine landsider for Iran: 

Arbeidsledigheten ligger i følge offisiell statistikk på om lag 11 %, men private økonomer og utenlandske observatører antyder at det nok dreier seg om 20 %. Hvert år kommer 800 000 unge og nyutdannede til i arbeidsmarkedet og i følge noen rapporter får bare halvparten av disse jobb. Ikke overraskende velger mange å forlate Iran, og det anslås at om lag 150 000 universitetsutdannede emigrerer fra Iran hvert år. 

I eit land som har store oljeinntekter er det ingen tvil om at dette ikkje kan vare. Folket har rett til å tru på arbeid og velferd, men blir nekta dette. Eit regime kan ikkje overleve med meir enn halvparten av ungdom og unge vaksne utanfor arbeidslivet. Dette skaper sinne som vil eksplodere om det ikkje lenger finst tru på at det blir ei positiv endring. Det er verd å merke seg at halvparten av folket i Iran er under 27 år (medianalderen i følgje CIA World factbook). Desse har aldri opplevd sjahen sitt styre eller revolusjonen i 1979. Når dei blir nekta innverknad gjennom røysteurna, vil dei få innverknad på anna vis. 

Eg trur regimet kjem til å falle og at det kjem til å skje før vi trur. Dersom regimet skal overleve må det sannsynlegvis bruke vald og undertrykking  som blir verre enn noko vi har sett til no. 

Så tilbake til der eg starta. Utan å seie noko stygt om Kari Vogt som svarte fornuftig og godt, så meiner eg Dagsrevyen burde hatt ein økonom eller statsviter i studio. Det ville dei hatt om dette gjaldt eit ikkje-islamsk land. 

Så vil eg sjølvsagt legge til at dette handlar om religion og kultur òg. Det handlar om ungdom som ikkje får uttrykt seg, ikkje får vere den dei vil vere og som manglar ei framtid. 

  • Dagbladet skriv om situasjonen her
  • og VG her

Ein video frå demonstrasjonane her:

Standard