Det kan godt tenkjast at det er Hellas og ikkje Tyskland som sit med dei beste korta når det no snart skal avgjerast kva som skjer med euroen.
Marshall Auerbach skriv i eit gjesteinnlegg på bloggen til Yanis Varoufakis at:
Alexis Tsipras [leiaren for Syriza] is a good man. At least he’s a very good poker player. He hasn’t yet capitulated to this massive orchestrated pressure and made it clear up front in the Wall Street Journal Germany that there are options for the Greek people which the Germans won’t like: He is, in short, the first Greek politician to use the his country’s leverage over creditors.
Vidare følgjer det av dette at:
The German response so far? “Oops. This guy is blackmailing us. What shall we do?” Because Germany as a creditor nation faces huge losses if the entire banking system starts to come under pressure, to say nothing of the end of their vaunted “wirtschaftwunder” as the entire eurozone implodes. Greece, by contrast, has already experienced 5 years of unremitting economic austerity. The country has been virtually reduced to the state of a barter economy. What has it got to lose at this juncture by refusing to roll over to the Troika?
Eg meiner at den sparelinja som no blir ført i Europa for å såkalt berge euroen er ei oppskrift på økonomisk nedtur. Ein økonomisk nedtur som i hovudsak vil ramme folk som ikkje sit øvst på samfunnspyramiden. Det at det no er ein god sjanse for at dei partia som ikkje legg opp til å følgje Brüssel og Berlin i eit og alt vinn det neste valet i Hellas er eit sunnheitsteikn.
Nobelprisvinnaren i økonomi, Paul Krugman, skriv på bloggen sin:
So Japan, which is spending heavily for post-tsunami reconstruction, is growing quite fast, while Italy, which is imposing austerity measures, is shrinking almost equally fast.
Eg trur Europa og delvis USA er i ferd med å gjere same tabben som då alle landa skulle tilbake til gullstandarden etter første verdskrigen. Den politikken førte til massearbeidsløyse og fattigdom. Om denne paripolitikken skriv Store norske leksikon:
Universitetets sosialøkonomer og flere andre advarte mot paripolitikken, fordi deflasjonen ville føre til innstillinger og store omstillingsvansker for bedriftene, mens direktør Rygg hevdet at parilinjen både var moralsk riktig og nødvendig for å opprettholde internasjonal tillit til den norske kronen
Er det andre enn eg som kjenner igjen denne moralske politikken heller enn den økonomiske realiteten som grunnlaget for det som skjer i Europa no?