Vi er midt inne i ei finanskrise – kan det sjå ut som. Bankar kollapsar, renta stig og vi kjenner oss alle meir utrygge. Denne typen kriser kjem med jamne mellomrom. Det eg trur er viktig å merke seg er at det ikkje blir færre fabrikkar av at aksjene stuper. Det blir ikkje færre hus av at bankar går konkurs. Kort sagt, realøkonomien er ikkje forandra. Vi kan framleis bu, vi kan framleis produsere. Korfor skjer då denne krisa, for krisa om ho fortset vil få konsekvensar og for realøkonomien. Det vil bli bygd færre nye hus, det vil bli investert i færre nye fabrikkar. Altså, ei krise som ikkje har noko med realøkonomien å gjere, vil få konsekvensar for realøkonomien.
The economist skriv:
Of the 129m housing units in America, 18.6m stand empty. At 2.9%, the home-owner vacancy rate, which measures the share of vacant homes for sale, has reached its highest point since measurement began in 1956. At the end of the first quarter there were 2.3m empty homes on the market, an increase of more than 160,000 from the end of 2007. There is a vicious circle: the huge number of houses on the market pushes home prices down, and as prices decrease, mortgages become harder to refinance, leading to more foreclosures, vacancies and so on. The more homes are on the market, the less chance that prices will stabilise.
Med andre ord meiner dei at færre må få hus om dette skal gå over. Det er snakk om store summar for ein eller annan her. Dagbladet skriv:
Før helga vurderte myndighetene også å sette under administrasjon boliglånskjempene Fannie Mae og Freddie Mac. De to selskapene er långiver eller garantist for ufattelige 5,2 billoner dollar, nesten halvparten av alle boliglån i USA, og spiller en nøkkelrolle i amerikansk boligfinansiering.
Eg kjenner at eg ikkje klarer å hisse meg opp over at bankane taper store pengar. Pengar er i denne samanhengen berre tal, som ikkje direkte gjenspeglar verdiar i samfunnet. Verdien av eit hus er jo heilt konkret og ikkje ein imaginær sum. Eg vil seie at huset mitt eller ditt er verd det same for oss om pengeverdien er to eller fire millionar. Likevel er det jo slik at at pengeverdien er heilt konkret for meg og deg, medan han er virtuell for dei store bankane. Eit mykje verre problem enn at bankane taper pengar er dei siste tala som SSB publiserte her om dagen. SSB skriv:
Ser vi på tiårsperioden 1997-2007 under ett har boutgiftene økt sterkt for alle typer husholdninger. Størst har økningen vært for småbarnsfamilier og aleneboende 45-66 år, som har opplevd omtrent en fordobling. Gjennomsnittlige boutgifter for alle typer husholdninger var om lag 55 000 kroner i 2007. De som er i etableringsfasen har de høyeste boutgiftene. I 2007 var utgiftene for småbarnsfamilier om lag 110 000 kroner. Deretter følger par med barn i alderen 7-19 år og yngre par uten barn, begge med om lag 85 000 kroner, og enslige forsørgere med snaut 80 000 kroner. Lavest boutgifter hadde eldre par og eldre aleneboende.
Eg trur dette kjem av at vi ikkje lenger har ein sosial bustadpolitikk i dette landet. Når det ikkje lenger er råd å få leigd ein bustad til ein OK pris.Det er på tide at politikere igjen tar styringen over et marked ute av kontroll. Kanskje går det an å håpe på at burettslag kan bli rehabilitert – og ikkje berre vere eit spekulasjonsobjekt. Husbanken må igjen få rammer som gjer at kommunane kan bygge billige utleigebustader. Dersom ein tidel av bustadene var offentlege utleigebustader ville det og skape eit tak i marknadene som gjer at andre priser ikkje igjen kan ta av.
Vi må og styrke ordninga med billige etableringslån, men kanskje sette tak på talet på kvadratmeter slik at dett eikkje bidrar til enno større og dyrare bustader. Dersom vi gjer dette kan vi kanskje riste litt på hovudet over den store finansielle krisa «over there»<