Av Arne-Johan Johansen, medlem av SVs Nordområdeutvalg
De syv statene rundt polbassenget møttes nylig for å drøfte nordområdenes status i lys av klimaendringene. Rammen for drøftingene er organisasjonen Arktisk Råd som bygger på samarbeidsavtalen ”Ottavaerklæringen” fra 1996. Statene som deltar her, er USA, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Sverige, Finland og Russland. Resultatet av drøftingene er av vital betydning for Norge. Det havområdet det dreier seg om dekker et areal fire ganger større enn Middelhavet.
Isfritt hav og nasjonale interesser
Issmeltingen i polbassenget går raskere enn selv ”worst case scenariene” til FNs klimapanel. Vi vil kanskje allerede i sommer oppleve åpent hav helt inn til polpunktet. Mange aktører ligger i startgropa for å posisjonere seg i kampen om å utnytte de nye mulighetene for store fortjenester. Det dreier seg da om flere saksfelt: Transport og havneutbygging knyttet til ”snarveien over polområdet”’, utvinning av petroressurser under havbunnen, utvinning av andre mineralressurser i havbunnen, og økt tilgang til nye og uregulerte fiskeriområder.
Norge, Danmark, Russland og Canada er stormaktene i dette fellesskapet hva angår kystlinje, næringsvirksomhet, forskning og befolkning som lever opp mot den nordlige fronten. De har vitale nasjonale interesser, samtidig som de skal forvalte de globale interessene i nordområdene på en bærekraftig måte. Norge har holdt en relativt lav profil på polarfronten, mens både Russland og Canada ser ut til å ønske mer kraftfulle markeringer av egne interesser. Canada har brukt væpnede marinestyrker for å tiltvinge seg herredømme over øyer og havområde som leder inn i Nordvestpassasjen utenfor egen sone, mens russiske forskere med stor mediedekning plasserte det russiske flagg på havbunnen på nordpolpunktet, og erklærte polen som russisk. USA (Alaska) ligger også plassert mot Polhavet, men landet har over lang tid forsømt investeringer i polarforskning.
Hvilke regler gjelder?
Norges utenriksminister Gahr Støre, peker på at nordområdet har sitt hovedrammeverk i FNs Havrettskonvensjon. Havretten setter de nasjonale grenselinjer til 200 sjømil ut fra eget territorium, og pålegger sokkelstatene å forvalte de marine ressursene i området på en bærekraftig måte. USA har ikke ratifisert Havrettskonvensjonen og har dermed et formelt problem med å inngå avtaler som bygger på denne. Det er god grunn til å tro at den amerikanske Kongressen snart vil bringe dette forholdet i orden.
Problemet er at det sirkumpolare området har enorme arealer som ikke ligger innafor havrettens 200 mil fra nasjonale territorier. Dette søkes delvis ”løst” ved at FNs havrettskommisjon allerede i 1994 satte i gang et arbeid for å klargjøre grenser og ansvar helt fram til Nordpolen. Utvidelse av nasjonale grenser avgjøres av Havrettskommisjonen på grunnlag av landenes formelle krav med havbunngeologisk begrunnelse. Krav om utvidete grenser skal bygge på dokumentert sokkelareal.
Både Russland og Danmark/Grønland hevder de har sokkel som går helt fram til polpunktet. Det kan bli krevende å begrunne dette geologisk ettersom sokkelbegrepet er en betegnelse for grunnhav som strekker seg fra kystlinja. Havdybden på polpunktet er over 4000 meter! Andre steder i polbassenget går dybden ned til hele 5000 meter, avbrutt av store forkastninger på havbunnen i form av fjellkjeder. Fra Norges side mener man å kunne dokumentere sokkel forbi Svalbard. ”Der kontinentalsokkelskråningen stanser, kan en naturlig havgrense etableres”. Dette sier Harald Brekke, leder for det norske sokkellinjeprosjektet. Der ingen av de fem får nasjonal råderett – og forvaltningsansvar – vil det være internasjonalt farvann. Her må man ta andre internasjonale bestemmelser i bruk.
En slik mulighet kan være FN-avtalen om vandrende fiskestammer (”Straddeling stocks”), og Den Nordøst-atlantiske Fiskerikommisjon. Dette arbeidet med å finne løsninger på ansvars- og ressursfordeling i nord, har nå høyeste prioritet i de statene som omgir Polhavet. Det står sentralt på dagsorden i de samtalene Gahr Støre i disse dager har med den russiske utenriksminister Lavrov, og det følges med skjerpet oppmerksomhet av verdenssamfunnet.
Nye føringer i nord
Regjeringa Bondevik satte Nordområdene på sakskartet. Stoltenberg-regjeringa har fulgt dette kraftfullt opp. Det er klart for alle at fokus må være langt bredere enn Torvald Stoltenbergs Barentsregion. Likevel er de linjene som er lagt i dette regionale samarbeidet et viktig grunnlag for det som må skje videre. Framfor alt dreier det seg om et konstruktivt og sektorovergripende samarbeid mellom Norge og Russland. De tendenser vi i år har sett til sammenbrudd i verdensmarkedet for sentrale matvarer, styrker verdien og betydningen av de nordlige marine ressursene.
Regionale styringsmekanismer
Norges posisjon som polar stormakt vil avhenge av hvordan vi går videre fram i vår nordområdepolitikk. Det dreier seg både om infrastruktur og levedyktige samfunn langs den nordlige kysten, og om en bærekraftig forvaltning av ressursene i nord. Det finnes allerede flere reguleringsbestemmelser for avgrensede deler av polarområdet. Det mest sentrale avtaleverket er utvilsomt Svalbardtraktaten fra 1921 som gir Norge suveren styringsrett over landarealene til øygruppa, men der utnyttelse av området skal skje ut ifra likebehandlingsprinsippet som er nedfelt i traktatens bestemmelser. Dessuten finnes nasjonale verneregimer som landene i området har etablert for særlig sårbare biotoper. Norge har underlagt størstedelen av Svalbard slike naturparkbestemmelser. Norge har også ensidig etablert en fiskerivernesone på 200 mil rundt Svalbard. Denne håndheves av det norske fiskerioppsynet på ikke-diskriminerende basis. Begrunnelsen er bærekraftig ressurshandtering.
Ingen av de store fiskerimaktene har formelt anerkjent dette grepet. Særlig har Russland, Island og Spania vært kritisk til Norges rolle. De har likevel ikke kommet fram med forslag om andre tiltak som kan balansere uttaket av fisk i dette viktige området. Norge har dessuten etablert en Forvaltningsplan for nordområdene som omfatter havområdet innafor norsk territorium i nord. Her tas også sikte på å regulere petroleumsvirksomheten.
Både Canada og USA har egne vernesoner. For Canada er det et poeng av enkelte slike områder er bebodd av inuittene, som ut ifra urfolkrettigheter har styringsmakt over arealet og rett til tradisjonell næringsvirksomhet. Trussel mot natur og miljø i nord har imidlertid aldri kommet fra disse gruppene.
Verdenssamfunnets interesser
Miljøvernorganisasjonene hevder at nordområdestatene tilraner seg arealer, ressurser og makt i nord. Det hevdes derfor at det i stedet må etableres en FN-basert løsning for hvordan Arktis skal forvaltes. Som modell pekes bl.a. på Antarktistraktaten av 1967 som definerer hele dette kontinentet til internasjonalt ikkemilitarisert område med strenge vernebestemmelser.
Det er liten tvil om at hoveddrivkraften bak den store interessen for Arktis som de nordlige industristatene viser, er næringsmessig utnytting. Det dreier seg om olje, gass og mineraler. Geologer mener at ca en fjerdedel av verdens uoppdagede olje- og gassressurser befinner seg under bunnen av Polhavet. Et signal om slike interesser var det da en under Arktisk Råds store konferanse Arctic Frontier i vinter fikk veto fra USA og Russland mot å offentliggjøre og behandle en rapport om mulige miljøproblemer knyttet til oljevirksomhet i Arktis. Konferansens møteleder, Gunnar Stålsett, fant det nødvendig å peke på nødvendigheten av å ha med åndelige og moralske problemstillinger rundt olje- og gassutviklingen i Arktis.
WWFs Rasmus Hansson sier at hovedproblemet knyttet til global oppvarming, er det store forbruket av olje og gass i verdens rike land, med tilhørende utslipp av drivhusgasser. Den 28.mai i år skrev de 5 nordlige kyststatene med grense inn mot Polhavet under Ilulissat Erklæringen der de forplikter seg til å diskutere seg fram til forpliktende reguleringsbestemmelser for Arktis basert på foreliggende internasjonal havrett. ”Vi ser derfor ingen behov for å utvikle et nytt internasjonalt juridisk regime for å regulere havet i Arktis.”
Norge og Russland
Putin har etablert et Russland med styrket selvbevissthet. Hovedgrunnlaget er inntekter fra olje og gass. Nasjonalisme erstatter demokratiske rettigheter. President Medvedev vil videreføre Putins linje.
Norge har store realpolitiske behov for et samarbeid med Russland i nord. Allerede under Sovjetunionen utviklet det seg et fruktbart samarbeid innafor forvaltning av fiskeriressursene i Barentshavet. Denne felles virkelighetsforståelse må søkes videreført til nye samarbeidsområder i nord. Russland har en stolt historie innafor polarforskning, og viktige forskningsmiljøer som driver fram ny kunnskap på dette feltet. Det vil være av verdi for Norge å finne måter der våre to land setter seg felles mål og standarder for polarforskningen heller enn å bruke den til å sementere nasjonale posisjoner.
Den norske regjeringens nylig erklærte målsetting om å bygge ut et omfattende overvåkingssystem for vårt soneområde i nord, bør ikke fremstå som en trussel mot russiske interesser, men som et felles prosjekt som også omfatter russisk sone. Ved å ha Russland på laget vil man kunne skape et system som gir mulighet til å ivareta overordnede globale interesser som samsvarer med langsiktige nasjonale interesser for både Norge og Russland.
