Drosje i Oslo

det er ikkje alltid ein kan stole på drosja i Oslo. foto: Eirik Solheim

Den første veka etter at eg fekk familien med meg til Oslo hadde vi fleire utfordringar. Den største utfordringa var noko så prosaisk som å få ungane til og frå barnehagen.

Vi har fått oss bustad på Frogner, og det er ingen ting å seie på bustaden. Vi har fått oss barnehageplass i Telthusbakken, og det er berre bra ting å seie om barnehagen. Dermot er det ikkje mykje bra å seie om korleis ein kan komme seg på tvers av byen med kollektivtrafikk og tre ungar på slep. Det er det nesten uråd å få til utan å bruke nesten ein time med gåing, bussing og trikking. Det synst i alle fall ikkje eg er artig, og ungane synst ikkje det var artig, verken morgon eller kveld. Det vart derfor til at vi brukte litt drosje den første tida. No har eg fått både bil og sykkel nedover så ting er blitt mykje enklare. Densykkelmotoreen eg eingong investerte i er gull verd når eg skal frakte tre ungar. To i vogna og ein bakpå. (sykkelmotoren har eg skrive og snakka om her og her) Men til tema.

Det å bruke drosje var ikkje enkelt. Det verste tilfellet var ein dag eg kom litt seint i barnehagen. Først kvart på fem var eg der. Planen var at vi skulle sykle, men på veg til barnehagen kila kjeda seg fast og drosje var einaste mulegheit. Basert på tidlegare erfaringar hadde eg mine tvil då eg ringte. Sørvisen har ikkje akkurat vore rask her i tigerstaden. Eg måtte likevel ringe Oslo taxi og be om bil med plass til ein vaksen og tre ungar. Det skulle dei ordne, men det kunne ta lit tid. Illevarslande med tre trøytte ungar og mange kuldegradar ute.

Vi tøyde tida med å kaste snøball på blink og leike sjørøvar. Det var ganske så triveleg, men når det hadde gått ein halv time tok vi til å bli både utolmodige og svoltne. Eg ringte og purra. Dette skulle dei ordne fekk eg høyre. Det gjekk eit kvarter til før dei ringte tilbake og sa dei ikkje var i stand ti å skaffe bil til oss. Humøret var ikkje på topp.

Eg må innrømme at eg vart ikkje så lite overraska. At det som eg vil tru er den største drosjesentralen i Noreg ikkje klarer å frakte tre barn og ein vaksen er smått utruleg.

Heldigvis hadde kona rekt å komme seg tilbake til Oslo frå Dammen der ho hadde henta bile. Den hadde vi frakta frå Tromsø med tog, så vi vart berga litt over ein time etter at eg først bestilte bil frå Oslo taxi, og ikkje av Oslo taxi.

Er det andre som har ei drosjehistorie som de vil dele i kommentarfeltet?

Er Oslo ein del av Noreg?

Det er underleg å høyre på eldste guten min av og til. Ofte når han leikar, legg han om til eit slags oslomål. Eg skuldar på Barne-TV, filmar og liknande (korfor er det så få som snakkar anna enn austlandsk i filmar for barn?). I alle fall i dag laga han bæsjesuppe, og det skjedde på austlandsk. Lettare irritert påpeikte eg at han kanskje kunne snakke ordentleg, og ikkje knote. Svaret kom kontant:

— Men pappa, vi leika at vi ikkje er i Norge.

— Å, kor dokk er då, spurte eg.

— Vi er i Oslo, kom sluttkommentaren.

Global eller nasjonal?

Den siste tida har vi sett ein liten debatt mellom det såkalla globalvenstre kontra nasjonalvenstre. Globalvenstre (Erling Fossen og kumpanar) blir kalla lyseblå av mellom andre Audun Lysbakken som representant for det nansjonalvenstre. Denne debatten er interessant nok som ein akademisk øvelse, men utan relevans for røyndomen i Norge, i alle fall slik eg forstår han. (Du kan lese meir om debatten om debatten mellom globalvenstre og nasjonalvenstre på bloggen til Audun Lysebakken: http://www.rettvenstre.no/)

Det som er ein mykje meir relevant debatt er ein debatt mellom oslovenstre og lokalvenstre. Slik eg opplever verda er den viktigaste debatten på venstresida i dag om makta skal ligge i Oslo eller utover det ganske land der folk kjenner korleis deira kvardag er.

Eg opplever Erling Fossen og Audun Lysbakken til å stå i same tradisjon. Ein tradisjon der ein trur at dei viktigaste debattane står rundt kafeborda i hovudstaden, der ein trur at det kan lagas tein sams mal for korleis landet skal sjå og — verst av alt — at ein trur at landet kan styrast gjennom lov på ein slik måte at det blir juristane si lovforståing som avgjer fordelinga av knappe ressursar og ikkje dei folkevalde poilitikarane.

Det er kanskje sjølvsagt etter dette at eg oppfattar meg sjølv i ein annan tradisjon. Ein tradisjon der vi trur at det er lokalt at løysninga finst. Denne motsetnaden rir SV som ei mare. Eit godt døme på dette er debatten om nye regionar. På den eine sida står dei av oss som trur at det viktige er at vi arbeider for eit samfunn med mindre ulikskap, utan utbytting der kvart einskild menneske får bruykt heile seg. Vi trur ikkje at det er viktig at løysninga på korleis vi skal komme dit treng vere heilt lik over heile landet. Tvert i mot ? like løysningar fører så alt for ofte til ulikt resultat. Og det må då vere resultatet som er det viktige ikkje at vi gjer det likt i heile landet?

Eit typisk døme på korleis venstresida (om ho er nasjonal eller global) trur at alt kan styrast frå Oslo og vere felles er landsstyret i SV sitt vedtak om at det og i framtida skal sitte eit gjeng med kulturbyråkratar i Oslo å avgjere kva kultur det er viktig å sende ut til oss stakkars folk utanfor Byen med lågare kulturell bevistheit. Eg siktar då til at SV framleis vil ha RIKSteatret og dei andre såkalla R-ane som skal underhalde og opplyse oss framfor å bruke desse pengane på å utvikle kreativitet og profesjonell kunst rundt i heile landet.

For tida er dette den viktige debatten. Skal avgjerdane takast lokalt eller i Oslo?