Ein oljeplatform kan vere vakker, konsekvensane av olja er ikkje vakker Foto: Tim Thomsen/flickr.com/photos/hotpixelaction/182874330/
Når historia om stortingsvalet i 2013 skal skrivast kan det tenkjast at noko av det kommentatorane bit seg fast i er at trass i at over halvparten av innbyggarane i Nord-Noreg er mot oljeutvinning utanfor Lofoten, Vesterålen og Senja så var ingen av dei innvalde stortingsrepresntantene mot oljeutvinning.
I Troms er det ein reell sjanse for at berre Ap, Høgre og Frp vinn mandat. Då vil vi vere representert berre av parti som er for oljeutvinning. Det einaste partiet som er mot oljeutvinning og som etter meningsmålingene har ein reell sjanse på mandat frå Troms er SV. Det er difor viktig at alle som er mot oljeutvinning samlar seg om det partiet som kan bryte gjennom oljelobbyen sitt jerngrep om tromsbenken; SV.
Argumenta mot oljeutvinning blir berre sterkare og sterkare. Vi veit at om vi skal stoppe dei vondaste utslaga av klimaendringene må vi la ein god del av olja liggje. Noreg er eit rikt land som har råd til dette. Kunnskapen som trengs for å la olja liggje er kjent.
I tillegg ser vi at oljeselskapa ikkje overheld reglane. Til og med Statoil vårt eige oljeselskap slepp ut store mengder gift utan å rapportere det. Tør vi overlate dei viktigaste fiskeområdene til Noreg til desse selskapa?
SV har gjennom åtte år i regjering stoppa oljeutvinning utanfor Lofoten, Vesterålen og Senja.Vi må velje minst ein representant ved dette valet som vil fortsetje dette viktige arbeidet.
Ken Robinson seier skolane drep kreativiteten. Foto: Sebastian ter Burg
Litt lenger nede i dette innlegget finn du ein video med eit foredrag av Ken Robinson der han hevdar dette. Han seier at vi utdanner folk på ein måte der kroppen berre blir eit transportmiddel for å frakte hovudet vårt mellom møte.
Eg trur han har eit viktig poeng. Ja, matte og norsk er viktig. Men det er minst like viktig at vi kan sette saman denne kunnskapen på nye måtar. Måtar som gjer oss i stand til å møte framtida, ikkje berre reprodusere framtida. For å kunne gjere det må vi tørre gjere feil. Utan feil blir det ikkje nyskaping.
Derfor kan det vere svært farleg å styre skolen etter Pisa-undersøkjingar. Derfor er det valdsame testregimet i osloskolen farleg. For når det er ein test er jo det aller viktkgaste å unngå å gjere feil. Ikkje sant? Derfor er det og skummelt at Høgre kan kome til å ta over styringa av alle dei norske skolane. Eit testregime gjer verken skolar eller elevar klåre for ei framtid vi ikkje kan forutsjå.
Frå demonstrasjonane i 2011 då diktatoren vart kasta. Foto: Maged Helal
Mursi var ein dårleg president for Egypt. Han skapte splid og ikkje samhald i eit land som trengte å stå saman. Han forsøkte å gje majoritetsreligionen fordelar og innføre reglar som mange folk og minoritetsreligionane ikkje ville ha. Han var ikkje i stand til å skape økonomisk framgang for folk. Han prøvde å innføre ein ny grunnlov utan tilstrekkeleg vern for minoritetar. Det er med andre ord eit uttal grunnar til at han burde blitt kasta av folket i neste val.
Men, for meg er “i neste val” det avgjerande punktet her. Det er dessverre litt for mange som jublar for kuppet berre fordi vi misliker mannen kuppet er retta mot. Dersom vi først er for demokratiet må vi og vere for det om dei som blir valt gjer ein dårleg jobb og står langt frå oss politisk.
Derfor meiner eg Henrik Thune prøver seg med ei forfina omskriving når han seier til Aftenposten:
Thune kaller fjerningen av Mursi «et demokratisk kupp», der hæren har bistått.
– Det er en konsekvens av at den demokratiske prosessen har gått av sporet det siste året, noe som er begge parters ansvar, sier Thune til NTB.
Så kan eg godt vere samd med Thune i at den demokratiske prosessen har gått av sporet. Mursi og det demokratiske brorskapet har ikkje vore interessert i ein dialog med opposisjonen. Men, sanneleg opposisjonen har heller ikkje lagt til rette for ein god prosess.
Eg er glad for at den norske regjeringa har tatt ei litt meir prinsippiell tilnærming til det som har skjedd.
Når no det kjem meldingar om fengslingar av journalistar og politiske motstandarar så teiknar det ikkej bra for det styret Mansour skal stå for, på det millitære sine vilkår og med deira “legitimitet” i ryggen
Det er viktig at Gunhild og andre i den politiske leiinga i Tromsø reiser ut og hentar inn informasjon, kunnskap og inspirasjon
Gunhild Johansen skriver om Ullsfjord i utvikling og høyresida si flukt fra valgløftene sine
Under valgkampen for to år siden reiste H, Frp og V rundt til alle utviklingslagene i Tromsø og lovte at dersom bare folk stemte på dem, skulle det virkelig satses på distriktene. Forventningene ble skrudd i været. Man fikk teften av mer enn fersk asfalt – her var det store ting i emning.
Gjesteblogg av Gunhild Johansen, SV og tidligere leder Ullsfjord i utvikling
Over og ut med UiU
Men derfra og ut er historien helt annerledes. Det første næringsbyråd Stein (V) gjorde etter at han fikk kontor på rådhuset, var å avvikle næringsutviklingsprosjektet Ullsfjord i utvikling, et prosjekt som hadde som formål å bidra til å snu flyttestrømmen, skape ny aktivitet og nye arbeidsplasser i denne delen av distrikts-Tromsø. Ingen enkel oppgave, men som med langsiktig innsats er fullt mulig.
Det var utviklingslagene i Ullsfjord som i sin tid tok initiativet til Ullsfjord i utvikling, og det rødgrønne flertallet som SV var en del av, var villig til å satse sammen med dem. Der det er lite variert næringsliv fra før, trengs litt ekstra drahjelp for å få hjulene i gang. Mangelfullt utbygd bredband og rasutsatte og dårlige veier er krevende for næringslivet i både Jøvik, Olderbakken og på Sjursnes. Vi innledet et nært samarbeid med Ullsfjordforbindelsen, og folk begynte etter hvert å håpe at det var mulig å snu en negativ utvikling. Mange nye ideer ble konkretisert, og mange kom fram med gamle drømmer de nå ønsket hjelp til å realisere.
Nedleggingen kom i en meget sårbar fase, der flere av de lokale prosjektene vi var i kontakt med, var i søker- eller etableringsfasen. Det er ikke kommet noe som erstatter Ullsfjord i utvikling. Frp vil som kjent ikke gi «særfordeler» til noen deler av befolkningen, og deres definisjon av særfordeler er de dessverre ikke alene om lenger.
Over og ut med kvinnearbeidsplassene
Strategidokumentet for omsorgs-Tromsø slapp definitivt katta ut av sekken. Bo-og servicesentrene i Lakselvbukt og Sjursnes skal bevares «på kort sikt» og beboere og ansatte skal deretter overføres til et nytt senter i Ramfjord. Det var ikke dette befolkningen i Ullsfjordregionen hadde forventet seg etter sjarmoffensiven for to år siden! At de kan mobilisere til kamp, fikk byråd Kanestrøm (Frp) kjapt erfare. Etter massiv motstand lover han nå å fjerne den ene setningen Ullfjordregionen er tilgodesett med i det 125 siders lange dokumentet. Han bedyrer at bevaring på kort sikt ikke betyr at byrådet hadde tenkt på nedlegging i løpet av de første tiårene. Men ti år er ikke akkurat evighetsperspektivet.
For SV er Tromsø mye mer enn en by
Byrådets retrett er en flott seier for de menneskene som har et inderlig ønske om fortsatt å kunne leve, bo og arbeide i Ullsfjorden. Men vi har fått et signal om hvilken strategi – eller mangel på strategi – V, H og Frp har for utvikling av distrikts-Tromsø. De har ingen politikk på å prøve å snu en negativ befolkningsutviklingstrend. De ser ikke mulighetene for et område der det planlegges en ny veiforbindelse som kan gi helt nye betingelser for næringslivet. Derfor ser de heller ikke det katastrofale i å foreslå å legge ned de to største kvinnearbeidsplassene i hele området. De ser heller ikke at det faktisk er mulig for dyktige medarbeidere å klare å rekruttere fagfolk i distriktet, selv om man sliter i mer sentrale strøk.
SV ha et Ullsfjord i utvikling. Vi vil poengtere det særdeles viktige med å ha livskraftige bygder rundt byen. Vi er ufattelig heldige som har jordbruk i egen kommune. Det ligger et enormt potensiale i de verdiene som ligger i nord-norsk matproduksjon. Det er også helt klart at turismen ikke vil overleve dersom bygdene fraflyttes. Distriktspolitikk er noe mer enn passivt å følge befolkningstrender. Distriktspolitikk er å endre «utviklinga». For SV er Tromsø så uendelig mye mer enn bare en by.
Vi harheldigvis passert den tida då kvakksalvarar var beste måten å overleve kreft på. Ill.:Wellcome Library, London. From Nostrums and Quackery. Journal of American Medical Association Published: 1912
Klasser og utdanning er med på å avgjere kven som overlever kreft. Fleire døyr av kreft i Nord-Noreg enn på Austlandet og på Vestlandet, men leger og juristar overlever i større grad enn andre, det viser ein studie omtalt av forskning.no. Studien har sett på kva som skjedde etter at det vart oppretta kreftavdelingar i Tromsø og Trondheim midt på 80-talet.
Studien viser at overlevingsgraden gjekk ned. Eg synst det er skummelt å tenke på. Vi er van med å tenke at vi har eit ganske godt og likt tilbod over heile landet. Men slik er det ikkje, ser det ut som.
Men endringa var størst for dei med høg utdanning. Før vi fekk dei regionale kreftavdelingane vart høgt utdanna folk i mykje større grad enn andre sendt til Oslo for behandling. Etter at vi fekk avdelingane i Tromsø og Trondheim vart skilnaden mellom dei som har høg og dei som har låg utdanning mindre, men framleis (i alle fall fram til år 2000) er det slik at juristar og legar i større grad enn andre blir sendt til Oslo for behandling. Eg kan tenke meg to grunnar til dette. Det eine er at dei (i alle fall legane) veit at behandlinga er betre i Oslo og derfor pressar på for å bli overført dit. Det andre er at dei kjenner reglane betre og dermed i større grad kan velge kvar dei skal få behandlinga si. Det tredje, som eg helst ikkje trur på, er at legane i tar omsyn til klasse og utdanning når dei avgjer kven som skal få behandling i Oslo.
I samandraget skriv forskarane(Jon H. Fiva, Torbjørn Hægeland, Marte Rønning og Astri Syse):
Våre kvasi-eksperimentelle resultater basert på etablering av regionale kreftavdelinger indikerer at i) høyt utdannede pasienter brukte spesialisert og sentralisert behandling i større grad enn de med lav utdanning, og ii) slik behandling bedret sjansen for overlevelse.
I sjølve studien:
Together with the differences with respect to level of education, these findings indicate that, even in an egalitarian welfare state, access to treatment appears to depend on socioeconomic status. More highly educated and better informed patients appear to receive better treatment than others.
Eg vil gjerne tru at norsk helsevesen ikkje behandlar pasientar ulikt avhengig av klass, inntekt og utdanning. Denne studien viser at dette ikkje var tilfelle for kreftpasientar fram til år 2000 då denne studien sluttar. Då er det verd å spørre om dette har endra seg på dei 13 års som har gått. Kan UNN godtgjere at det ikkje er slik forskjellsbehandling lenger?
Det andre er at det er verd å diskutere i kor stor grad vi skal anten sentralisere eller desentralisere norsk helsevesen. Kor mykje betyr litt større nærleik til sjukehuset samanlikna med overlevingssjanse? Eg meiner vi ikkje kan akseptere slike skilnader, og at vi må stille krav til minst like god kvalitet i Tromsø og Trondheim som i Oslo og Bergen.
Men kanskje har dette endra seg, patologiavdelinga i Tromsø er i alle fall den første til å bli akkredittert i følgje iTromsø og studien sluttar i år 2000?
