Det er effektivt og moralsk rett å auke skatten for dei rikaste. Foto: Gerd Altman/pixabay
for dei rikaste blant oss. Det er to grunnar til at vi skal betale skatt. Vi skal finansiere velferdsstaten og vil skal bidra til mindre skilnader mellom folk. Då må vi gjere det på ein måte som påfører minst mogleg kostnader på samfunnet og der vi samstundes sikrar dei to formåla.
I dag er den høgaste skatteprosenten i Noreg på 54,3% dersom du inkluderer arbeidsgjevaravgifta, 47,8% dersom du ikkje tar med arbeidsgjevaravgifta. (ref) Dette er for lite for å oppnå begge formåla med skattesystemet.
Denne artikkelen viser at maksimum marginalskatt bør vere 68,7% (i det amerikanske systemet) eg vil tru at noko av det same er gjeldande i Noreg. Forskinga viser at ei endring i skattesatsane for dei rike ikkje har ei signifikant betydning for samfunnsøkonomien. I USA har dei redusert toppsatsen frå 71% på slutten av førtitalet til 39% i dag. Dette har ikkje ført til auka økonomisk vekst slik argumentasjonen har vore.
More broadly, Gravelle and Marples (2011) found that changes in marginal tax rates have had no discernible effect on the primary factors driving economic growth, notably savings, investment, and labor force participation.19 Similarly, Hungerford (2012) found that labor productivity growth historically demonstrates a slight positive correlation with increases in the top ordinary income tax rate and a slight negative correlation with increases in the top capital gains tax rate, but neither relationship is statistically significant.
Altså, vi reduserer ikkje den økonomiske aktiviteten ved å skattlegge dei rikaste hardare.
Men, er det ikkje urettferdig å beslaglegge så mykje pengar frå dei som har jobba hardt for pengane sine? Kanskje, men les kva sjefen for den amerikanske sentralbanken seier (sitert av Paul Krugmann):
We have been taught that meritocratic institutions and societies are fair. Putting aside the reality that no system, including our own, is really entirely meritocratic, meritocracies may be fairer and more efficient than some alternatives. But fair in an absolute sense? Think about it. A meritocracy is a system in which the people who are the luckiest in their health and genetic endowment; luckiest in terms of family support, encouragement, and, probably, income; luckiest in their educational and career opportunities; and luckiest in so many other ways difficult to enumerate–these are the folks who reap the largest rewards. The only way for even a putative meritocracy to hope to pass ethical muster, to be considered fair, is if those who are the luckiest in all of those respects also have the greatest responsibility to work hard, to contribute to the betterment of the world, and to share their luck with others.
Altså, er du så heldig og dyktig at du blir rik og når toppen så er det ikkje berre di eiga skuld. Du har ei etisk plikt til å bidra.
Så, eg meiner at det er lita tvil om at vi bør få eit nytt tredje trinn på inntektskatten. Eit trinn for dei med inntekt over for eksempel tre millionar som gjer at dei kjem opp på ein skatt på rundt 70%
Kaptein Sabeltann er underhaldande, men korleis er kjønnsrollane? Foto: Kjell Kvinge/Wikimedia
Kaptein Sabeltann er underhaldande, men korleis er kjønnsrollane? Foto: Kjell Kvinge/Wikimedia
Berre ein liten observasjon – meiningsbærande eller ikkje. I dag, den niande mars, dagen etter kvinnedagen gjekk Kaptein Sabeltann på NRK Super. I dagens episode reiser Langemann og Pinky på eit spennande sjørøvartokt. Det som slo meg var at dei to kvinnelege hovudpersonane; Ravn og Rosa stod igjen på land og vinka til mennene og lurte på korleis det gjekk med dei.
Er ikkje dette eit døme på ekstremt tradisjonelle kjønnsroller. Aktive menn som er ute og leitar etter gull, medan kvinnene er heime og er redde for dei?
Og, synst vi dette er greitt? Er det rimeleg å framstille det slik, som det nok var i den tidsperioden serien er frå? Eller burde vi forvente ei anna framstilling av kjønnsroller på barne TV i dag?
Eg vil heller ha tog til Tromsø enn OL til Oslo. Dette toget gjekk til Olympic Park i London i 2012. Foto: Ed Webster/Wikimedia
Så komprislappen på eit OL i Oslo. Herlegheita skal koste meir enn 30 milliardar, det meste skal vere offentlege pengar.
Eg meiner det kan vere ein god ide å arrangere OL i Noreg ein gong i blant. Vi kan ikkje alltid reise på besøk og aldri invitere tilbake. Men eg synst det er heilt vanvittig å skulle bruke 30 mrd i det største pressområdet i Noreg. I Oslo klagar det på trengsel over alt. Då kan vi bruke pengane andre stader og på andre ting.
Eg vil heller bygge jernbane til Tromsø. I 1992 rekna NSB ut at det vil koste 7,3 milliardar å bygge jernbane frå Narvik til Tromsø. Dersom vi tredoblar summen for å komme til dagens kostnadsnivå så er det framleis billigare enn eit OL i Oslo.
Dersom Noreg skal arrangere eit OL så bør vi ikkje gjere det på det sentrale Austlandsområdet. Det vil berre skape større problem. Eg skulle gjerne hatt eit OL i Nord-Noreg, men aller helst skulle eg hatt tog.
Så har Tromsø fått ein borgarleg allianse. Høgre, Venstre og Frp har gått saman og publisert eit manifest som dei skal styre byen etter.
Dersom vi trekk frå alle honørord og det vi alle er samde om, så gjenstår to ting. 1. mistillit til kommunalt tilsette og tru på at private gjer alt betre og 2. skamlause overbod utan økonomisk dekning. Kven trur dei at dei lurer. Skal du kutte eigedomsskatten så blir det færre og dårlegare tenester frå kommunen.
Det som kanskje er mest overraskande er likevel at Venstre her i Tromsø ser ut til å gå lengre enn Venstre i Oslo i forpliktande samarbeide med Frp. I Oslo er Venstre eit støtteparti for H/Frp-byrådet, i Tromsø ser det ut til at dei er villige til å gå enno lengre og faktisk gå inn i eit byråd med Frp. Det kan bli spennande og sjå kva som skjer med Venstre sin miljøprofil og korleis det blir med ein liberal og inkluderande politikk i det samarbeidet? Eg spår Venstre får det tungt men at lysten på taburettar trumfar prinsippa. I den nye koalisjonen er nok Venstre dei kåtaste og villigaste.
Men politikken då, kva vil dei eigentleg? Dei har publisert eit manifest.
Mykje av det som står der er felleseige i tromsøpolitikken. Ny sjukeheim og kvalitet i skolen. Men og ein del ting eg og SV reagerer på
Fritt skoleval meiner eg vil føre til enno større skilnader mellom folk og skolane i Tromsø. Dei med størst ressursar vil vinne i kappløpet.
Meir måling er ikkje rett retning og gå for å auke kvaliteten i skolen, meir og betre undervisning er det vi treng.
Ein dyr parlamentarisk styreform gjev ikkje rom for betre kommunale tenester
Å fjerne eigedomsskatten vil føre til dårlegare skole, barnehagar og omsorg.
Å seie tvert nei til vegprising betyr dårleg busstilbod og dårleg vedlikehald av bil og sykkelvegar.
Høgresida har teikna sitt bilete av Tromsø, og det er ikkje triveleg. No får veljarane seie sitt. Eg trur dei fleste av oss ønsker solidaritet og gode kommunale tenester. Stem SV!
Barn leiker i ein barnehage i Oslo, dei får det betre om dei vaksne får eit betre arbeidsmiljø. Foto: Simon Norbert Pranter/http://flickr.com/photos/simonnorbertpranter/2331775036/
Kunnskapspolitikken er den viktigaste politikken. Derfor er sjølvsagt og kapitlet om kunnskap og meistring i forslaget til arbeidsprogram for SV det viktigaste kapitlet. Kapitlet er godt, men gjev kanskje ikkje det same løftet og gleda som nokre av dei andre kapitla i programmet gjer. Kanskje er det fordi mykje av utdanningspolitikken etterkvart er blitt felleseige i Noreg, det er mindre som skil partia? Det er i så fall bra. Det er viktig for skolen at ein del ting ligg fast over tid.
Det er likevel ingen tvil om at det er SVs partiprogram du les. Dette finn vi mellom anna i det kunnskapsynet som ligg til grunn for tenkinga i kapitlet. I innleiinga slår komiteen fast:
Men først og fremst handler en solidarisk kunnskapspolitikk om at hvert eneste menneske skal få utvikle sine evner slik at han eller hun kan mestre sin hverdag i arbeid og fritid og leve et godt liv.
Dette er viktig. Kunnskap handlar sjølvsagt om kva som er bra for samfunnet og at samfunnet treng kunnskapsrik arbeidskraft, men til sjuande og sist er det utviklinga av mennesket som måstå i fokus.
Barn leiker i ein barnehage i Oslo. Foto: Simon Norbert Pranter/http://flickr.com/photos/simonnorbertpranter/2331775036/
Barnehagane har sjølvsagt ein sentral plass for SV. Vi veit at gode barnehagar fører til betre resultat i skolen. Programutkastet legg stor vekt på kvaliteten i barnehagane og at vi bør innføre ei obligatorisk kjenretid i barnehagane for femåringane. Eg er generelt skeptisk til å gjere ting obligatoriske. Mest muleg må folk (i dette tilfelle foreldra) få avgjere sjølv. I dette tilfellet er eg likevel samd i at fordelane med å gjere dette er større enn det inngrepet det er overfor folk.
Dei siste åra har så mange snakka om tidleg innsats at ein skulle tru det var noko vi gjorde over alt. Slik er det ikkje. Framleis bruker vi meir ressursar på spesialundervisning i slutten av skoletida enn i byrjinga. Og vi veit at det er dei første åra vi får best resultat av ein ekstra innsats. Eg er derfor veldig glad for at programmet er så tydeleg på dette området. Komiteen skriv i programutkastet:
Den norske skolen bidrar til å reprodusere sosial ulikhet. I dag vet vi at tidlig innsats for elevenes grunnleggende ferdigheter bidrar sterkt til at flere elever lykkes i resten av utdanningsløpet. SV vil derfor sette inn større ressurser i de første skoleårene, for å sikre at alle elever lærer seg å lese, skrive og regne så tidlig som mulig.
Dette vil over tid få stor innverknad på eit av dei største samfunnsproblema i Noreg; det alt for store fråfallet i vidaregåande skole.
Den første dissensen i dette kapitlet handlar om makspris. Dette er ein typisk kommuneSVdissens. Fleirtalet i komiteen går inn for makspris i SFO. Det er sjølvsaagt ein god ting, som ingen kan vere mot. Men kven skal betale? Det er ei utfordring at mange slike tilltak ikkje blir fullfinansiert frå staten si side og då går det utover kommunen sin økonomi. Eg reknar med at det er grunnen til at Kåre Aalberg og Inge Myrvoll er mot dette punktet. Eg har sans for begge standpunkta. Men alle er samde om at SFO tilbodet må bli betre og få ein høgare kvalitet.
Det står mykje bra om fråfallet i vidaregåande opplæring. Dette er viktig. Eg er glad for ei oppmjuking av 2+2 regelen og at vi er tydelege på ei betre integrering av teori og praksis. Eg er meir skeptisk til ei ny treårig yrkesfaglærarutdanning. I dag har yrkesfaglærarane ei sterk forankring i faget. Dei fleste har sjølv praktisert og tatt ei pedagogisk utdanning etterpå. Reint generelt trur eg dette er eit betre grunnlag for undervisning enn ein skole.
Programutkastet fokuserer på læretida og lærlingen. Det er viktig. Dette er eit område av utdanninga vi tradisjonelt snakkar for lite om. Det blir her laga eit løp som kan leie fram til ei lovfesting av retten til læreplass. Det er fint. Fram til no har denne lovfestinga vore meir lik ein besvergelse enn praktisk politikk. Spørsmålet er likevel om denne gode prosessen fungerer vil vi då trenge lovfesting? Ei lovfesting kan fort bli å kaste blår i augo på elevane. Karakterdebatten er ikkje heilt fråverande i programmet, men er blitt betre enn den tradisjonelle debatten for eller mot karakterar. Komiteen skriv:
Dagens vurderingsformer i ungdomsskolen og i videregående opplæring gir ikke en tilstrekkelig god tilbakemelding på elevens arbeidsinnsats og prestasjoner, og er for vilkårlig. SV ønsker derfor å utrede endringer i systemet for vurdering i ungdomskolen og videregående opplæring, med sikte på å forbedre dagens vurderingssystem. Målet med en slik utredning må være å finne vurderingsformer som gir en mer presis og helhetlig tilbakemelding til eleven, og som sier fra om eleven er klar for å gå videre i utdanningsløpet eller ikke.
Dette synst eg er ei god formulering. Den dekker ein del av den rettmessige kritikken av karakteren, men kastar ikkje fordelane med karakterar over bord. Det at vi treng å gjere vurderingssystemet betre kan vel dei fleste vere samde om.
Den store debatten i dette kapitlet kan fort bli debatten om forhandlingsansvaret. Skal lærarane forhandle med staten eller med KS. Mi prinsippielle haldning er klar. Den som har det økonomiske ansvaret, den som har ansvaret for kvaliteten må vere den som skal forhandle. Det er KS, kommunane og fylkeskommunane. Samstundes ser eg lærarane sine argument. Eg trur likevel det blir lagt for stor vekt på dette amomentet. Det blir ikkje himmel for lærarane om stwten blir forhandlingsmotpart, og det er ikkje helvete no. KS sleit vel kanskje litt ed forhandlingskompetansen i byrjinga. Mitt inntrykker at dette har blitt betre. Eg trur eg kjem til å følgje dissensen her.
Eg er derimot heilt sikker på at eg er i mot at alle elevane skal ha rett til å komme inn på førstevalet sitt. Dette vil gjere det nesten uråd å halde oppe eit desnetralisert skolesystem, og vil gjere det vanskeleg å tilpasse utdanningstilbodet til samfunnet sine behov. I dag kjem over 90% av elevane inn på førstevalet sitt. Kostnaden med å nå 100 prosent blir stor for samfunnet – økonomisk og distriktspolitisk.
Studiestøtta i Noreg bør bli betre. Eg trur likevel ikkje at det er lurt at vi bett oss til eit tal. I programmet er det foreslått 2G. Det blir fort eit løfte vi må bryte. Det er og ein diskusjon om kor høg studiestøtta skal vere. Eg synst sosialdemokratiet.no har nokre vektige argument.
Den siste dissensen i kapitlet handlar om å endre loven slik at alle rektorane på unversitet og høgskolar skal vere valde. I dag er dette hovudregelen, men det er opning for andre ordningar. Eg må innrømme at eg synst dagen regel er grei. Val er oftast det mest fornuftige – eg ville gå for dette nesten bestandig. Men det finst alltid unntak. Vi treng då ikkje å låse alle inn i ein mål når vi ikkje treng det. Dette synst eg institusjonane kan få avgjere sjølve.
Eg burde sjølvsagt skrive meir om høgare utdanning. Det er mykje om det i kapitlet, men det er fredagskveld og eg er lei.
