Det susar i Sivet

Foto: Pål Berge/Flickr

Det susar i både i Hagen og Sivet for tida, og Framstegspartiet går fram på galluppen. Har forresten nokon undersøkt om namnet på det partiet er i strid med loven? Det må jo vere villeiande marknadsføring. Nåja dei fleste av oss har vel trass alt gjennomskoda namnet og sett partiet for kva det er. Vi andre (altså folk flest) har for lenge sida skjønt det Hagen antyder i VG i dag, at Siv Jensen ikkje er i stand til å styre landet. Måtte det gå opp for stadig fleire.

[mp3j track="susarisivet.mp3"] Her kan du høyre innlegget om du vil

Her i Tromsø kunne vi kanskje trengt ein fredsmeklar eller to. I avisane kan eg lese at samar i Tromsø no må skaffe seg hemmeleg nummer for å ikkje bli ringt opp og skjelt ut av tilfeldige og framande menneske. Er det rett før vi ser bustadannonasar i avisar med “Billettmerka: Ikkje samar”? Eg maktar ikkje å skjønne kva folk er redde for. Det er kanskje eit uttrykk for manglande fantasi frå mi side, det får eg heller berre leve med.

I tillegg til at vi plutseleg er blitt redde for alle som seier “buorre beivi” har vi og fått eit nytt politisk system i kommunen. Dei heiter parlamentarisme, så det må vel bety at kommunestyret er blitt eit parlament? Men det er eit underleg spetakkel vi har sett. Vi har altså skaffa oss seks byrådar med ei svært god løn, dei har skaffa seg seks rådgjevarar som heller ikkje er underbetalte. Ein skulle jo tru at dette ville gje desse byrådane eit slags behov for å rettferdiggjere løna si. Men, neida. I møta i dette nye parlamentet vårt kan dei knapt svara på eit einaste spørsmål. Dei sender administrasjonen fram for å svare for seg, medan dei sjølve sit tause bak i salen og twittrar, for eksempel “..oh, shit”

No er det for alt i verda ikkje noko galt med twitring, tvert i mot, men det bør vel ikkje erstatte at byrådane faktisk snakkar til og med kommunestyret? Ein skulle jo tru at byrådet klarte å skjønne dei heilt grunnleggande prinsippa for korleis parlamentarismen skal fungere?

Men, partiet med det villeiande namnet held i alle fall fast ved prinsippa sine, prinsippa om at alt det det offentlege gjer er galt, medan det private gjer er bra. Dette er sjølvsagt eit godt prinsipp for det gjer det enkelt å drive politikk. Ut frå dette prinsippet går alt frå galt til bra om det blir overført frå fellesskapet til private.

Og det er klart ingenting er verre enn dårleg mat. Dårleg mat er openbart galt, og dersom kommunen lagar mat er det derfor openbart at maten er dårleg, og det er galt. Då er løysninga sjølvsagt å la private lage maten. Og vi veit at det private gjer er rett, ergo må maten bli god. Det er heilt utruleg at ikkje alle andre har innsett det for lenge sidan.

Det første byråden for partiet med det villeiande namnet gjorde etter at han vart byråd og ikkje ville snakke til og med kommunestyret var å slå fast at maten til sjukeheimane i kommunen skulle konkurranseutsettast. Då blir det så smakfult, og kanskje blir det lågkarbo til alle.

Lågkarbo er kanskje ikkje løysninga på eurokrisa, men kanskje kunne løysninga vere å erstatte euroen med smør, etterspørselen etter smør er vist større enn etterspørselen etter euro for tida? Men, det er klart , medan den europeiske sentralbanken kan men ikkje vil løyse krisa gjennom å trykke fleir pengar er det vanskeleg å trykke meir smør, sjølv om ein smør tjukt på.

Det er likevel ganske utruleg at innbyggarane i Italia og Hellas aksepterer at demokratiet blir sett til sides og at dei må ta heile rekninga for krisa, slik at dei franske og tyske bankane skal sleppe tap. Då blir vel løysninga at vi får kjøpe enorme mengda olivenolje for å vege opp for mangelen på smør og fløyte.

Det kan bli ein interessant julebakst.

 

Offentleg privat samarbeid (OPS) er å kaste pengar ut av vindauget

Det blir mindre skole for pengene om høgresida får innføre OPS i Tromsø. Foto: Faksimile frå Nordlys

I Nordlys i dag (18.08.11) har Jonas Stein Eilertsen eit utspel der han seier at om høgresida vinn valet i Tromsø skal dei innføre OPS i stor skala. Han meiner dette vil gje billigare og betre kommunale bygg. Han tar feil. OPS er eit system der det offentlege gjer ein avtale med ein utbyggar om å bygge og drifte ein skole, veg eller sjukeheim på vegne av det offentlege. Det blir dyrare i det lange løp

Storbritannia er det landet som i størst grad har tatt i bruk OPS. Erfaringane derifrå er at sjukehus, skolar og vegar bygd gjennom OPS blir dyrare og dårlegare enn om vi gjer det på vanleg måte. Det same ser vi i Noreg. I 2004 skulle Røyken og Asker saman bygge ein ny sjukeheim. Dei hadde gjort avtale med Selvaag Senior AS om at sjukeheimen skulle byggast som OPS. Manifest analyse skriv (NOTAT NR. 1– 2010 OFFENTLEG-PRIVAT SUGERØR Lærdomar frå dei kostbare erfaringane med OPS):

Bygginga var godt i gang. Det nærma seg innflytting. Selvaag hadde 20 år med sikre og gode inntekter innan rekkevidde. Men så skjedde noko uventa. Ein eller annan i administrasjonen i Asker, eller var det Røyken, hadde fått det for seg å rekna på kostnadene. Ingen hadde laga ei oppstilling av kva kostnadene ville bli ved enden av OPS-perioden, samanlikna med normal kommune-drift. Byråkratane trykte i veg og kalkulatorane leverte varen: I 2024 ville OPS-alternativet vore 115 millionar kroner dyrare enn om kommunane tok over sjukeheimen frå september 2004.

115 millionar, det er mykje pengar for ein kommune!

Vi ser det same i Storbritannia. Der har til og med den konservative regjeringa skjønt at slike prosjekt blir dyrare for det offentlege, og gjev lågare kvalitet. Aftenposten skriv om OPS i Storbritannia (18.08.2010):

Men det skjedde ikke gratis. Etter hvert som flere prosjekter ferdigstilles, blir det mange penger som skal betales tilbake omtrent som når man kjøper masse dyre varer på kreditt. Det siste statsbudsjettet anslår, ifølge The Independent, at statens årlige utgifter til nedbetaling av OPS-prosjekter vil komme opp i nesten 100 milliarder kroner om noen ganske få år. Osbornes [den konservative finansministeren] kritikk mot dagens OPS-ordning går da også, i stor grad, på at staten pådrar seg en enorm gjeld som ikke kommer til uttrykk i statsbudsjettet.

OPS er å kjøpe på nedbetaling med dyre forbrukslån. Det er sjeldan ein god ide, og noko kommunen bør og må halde seg unna.

I tillegg så er det slik at i eit OPS-prosjekt der private bygger og forvaltar ein skole eller ein sjukeheim i 20-30 år så må vi og lage ein kontrakt som varer like lenge. Den er god som klarer å skrive ein kontrakt som dekker alle eventualitetar i ein slik tidsperiode.

Kva skjer om skolen skal byggast om, kven dekker kostnaden? Kva skjer om bygninga skal brukast til noko anna med lågare eller høgare slitasje, kven får gevinsten eller tapet?
Realiteten er at OPS flyttar makt og styring frå folkevalde og veljarar til utbyggar. Det betyr at det er domstolen, juristane og kontraktane som avgjer korleis eit bygg kan brukast. Kommunen ender opp som saksøkar og saksøkt og ikkje ein aktør for å skape velferd for folk flest.

La deg ikkje forføre av høgresida sine lettvinte løysningar – samfunnet er sjeldan lettvint.

Jonas Stein Eilertsen er innom OPS på bloggen sin her.