Russland, Ukraina og Krim

Det som skjer mellom Russland og Ukraina er reine krimmen. Det er ein vanskeleg situasjon, og vanskeleg å ha bastante meiningar. Kanskje er dette blogginnlegget mest eit forsøk på å sortere eigne tankar. Eg vil svært gjerne ha kommentarar og og innspel. Vi har nok alle mykje å lære og mykje vi må tenkje oss om fleire gongar før vi konkluderer.

Putin speler eit spel som er mykje større enn berre Krimhalvøya. Foto: Jedimentat44/http://www.flickr.com/photos/jedimentat/6230779369/sizes/l/in/photostream/

Bakgrunn

Krimhalvøya vart først okkupert av Russland i 1783. Fram til då hadde det vore meir eller mindre sjølvstendig som Krim khanatet. Sjølv om dei måtte betale tributt til det Ottomanske riket. Krim khanatet vart grunnlagt av ein av etterkommarane etter Djengis Khan. Vi kan kanskje seie at det var den delen av det mongolske riket som overlevde lengst i alle fall i Europa.

Krim var og ei viktig slagmark under den russiske borgarkrigen etter revolusjonen i 1917. Det var her dei kvite styrkane heldt ut lengst, men i 1920 måtte dei gje seg for den Raude Arme og anarkistane under Makhno.

I 1944 vart store delar av den opphavelege folkesetnaden på Krim deportert til Sibir. Krimtartarane og folk med gresk, bulgarsk og armensk bakgrunn vart alle sendt til Sibir. Svært mange omkom i denne prosessen. Tartarane vart rehabilitert i 1967, men fekk ikkje komme attende til Krim før etter at Sovjetunionen fall. Dette er i alle fall ein god del av bakgrunnen for at det i dag er eit fleirtal av russarar på Krim.

Krim vart ikkje ukrainsk før i 1954. Då vart Krim fylke overført frå den russiske republikken i Sovjet til den ukrainske republikken. Dette var ei administrativ endring som vart gjort fordi det var likskap i økonomi, nærleik og nære økonomiske og kulturelle samband med Ukraina. Overføringa skjedde og i samband med at det var 300 år etter unionen mellom Ukraina og Russland. Kanskje kan ein sjå på det som ei forseinka morgongåve? (les meir her og her)

Dagens situasjon

Sett med dagens auge så er det mogleg å forstå, men ikkje forsvare Russland si handtering av denne krisa. Krim er svært viktig millitærstrategisk for Russland og mykje av folket på Krim er nært knytta til Russland. Det at det nye styret i Ukraina er såpass tydeleg antirussisk gjer at Russland/Putin blir bekymra for den strategiske situasjonen for milliærbasane sine på Krim. Det er og mogleg å argumentere for at overføringa av Krim til Ukraina i 1954 var ei rein administrativ endring innafor Sovjetunionen på linje med å endre norske kommunegrensar og at det ikkje  betyr at Krim ikkje lenger er russisk.

Det er likevel ingen tvil om at Krim først og fremst er ein del av eit mykje større spel frå Putin si side. Putin ønsker først og fremst å gjenopprette det russiske imperiet. Det verkar som berre imperiet kan gje Russland tryggleik i deira meining. Russland og i alle fall dei som no styrer i Russland har ikkje akseptert oppløysinga av Sovjet.

Då det britiske imperiet fall utløyste det ei lang leiting etter ein ny identitet for britane. Det var snakk om «postimperial depresjon». Ein slik postimperial depresjon har og ramma Russland, men i staden for å akseptere den nye verda og prøve finne seg ein ny identitet innafor denne verda har dei russiske styresmaktene valt å heller prøve å gjenskape imperiet. Dei har valt å gjere det gjennom ein euroasiatisk union. Ein tollunion som inkluderer Russland, Kazakhstan, Kviterussland, Kirgisistan og Tadsjikistan. Heile den situasjonen som Ukraina er i no oppsto fordi dei måtte velje mellom EU og den russiske unionen. Då Ukraina etter opprøret valte feil, i russiske auge måtte dei gjere noko. Det er sagt at Russland med Ukraina er ei imperium, Russland utan Ukraina er knapt ei stormakt.

Det som skjer på Krim no er i botn eit forsøk på å skape den slegga som skal hamre Ukraina inn i den russiske ambolten.

Kva skal vi gjere

Noreg kan like litre som USA og EU sitte i ro og sjå på at Russland brukar millitærmakt for å få gjennom vilja si, anten det ender med grenseendringar eller nok eit regimeskifte i Ukraina. Ein borgarkrig er nok heller ikkje langt unna.

Men, eg kan ikkje sjå for meg at NATO skal gå til krig mot Russland over Krim. Ein slik krig vil få ufattelege konsekvensar. Eg trur likevel vi må stille nokre formar for makt bak krava til Russland. Dersom desse krava ikkje skal vere millitære så må dei vere økonomiske.

Eg trur vi må gjere det klart at alt av økonomiske middel som toppane i Putin-regimet har i vestlege bankar vil bli frossen inntil situasjonen ordnar seg. Eg trur vi må vere budde på hardare økonomiske sanksjonar mot Russland. Russland er totalt avhengig av oljeeksporten. Ein stopp i kjøp av russisk olje og gass vil ganske snart bringe Russland i kne. Det vil bli svært vanskeleg for Europa, som er avhengige av russisk gass. Men vinteren er snart over, og dessverre trur eg Putinregimet berre forstår makt.

Dette vil nok og få konsekvensar for samarbeidet i nordområda. Det samarbeidet vil bli satt mange år tilbake. Det er ein konsekvens vi får leve med om det kan stoppe at Russland nyttar millitærmakt foir å få det som dei vil.

Som sagt, eg er ikkje ferdigtenkt og eg vil gjerne høyre kva du meiner.

Kor går Russland?

Aleksei Navalny er blitt ein av leiarane for opposisjonen i Russland. Han vart kjent gjennom bloggen sin. Foto: Alexey Yushenkov/Wikipedia

Det skjer mykje spennande i Russland for tida, og det kan vere verd å halde seg nokonlunde orientert. Her er nokre lesetips.

Etter eit parlamentsval som fråtok maktpariet «Sameinte Russland» det to tredjedels fleirtalet dei hadde, er det mange som hevdar at det likevel var mykje valjuks. Stemmetal frå mellom anna Tsjetsjenia på 99% for Putin sitt parti er eit godt døme på dette. Finansminister Kudrin gjekk av i september etter ein konflikt med Medvedev, og han seier til Associated Press:

«Without the acknowledgment that the parliamentary election was unfair, the fairness of the presidential vote will be thrown into doubt, irrespective of how honest it might be,» 

Mange meiner dette er eit spel for at protestane skal bli redusert i omfang. Alexei Navalny er blitt ein av leiarane for denne nye opposisjonsrørsla, og seier i same artikkelen:

«I’m convinced that the main strategy of the Kremlin in the coming months would be neutralizing protests by the usual deceit and bribes,» Alexei Navalny, a corruption-fighting lawyer and popular blogger who has become a leading figure in the protest movement, said in remarks posted on his blog.

Navalny er ein interessant person. Han har blitt kjent gjennom bloggen sin, og og det var han som døypte om «Sameinte Russland» til «Partiet for kjeltringar og tjuvar», ei namn som har sett seg fast i medvetet til folk i Russland. Han har blitt intervjua av B. Akunin (eigentleg Grigory Shalvovich Chkhartishvili) om kva han meiner og står for politisk. Du kan finne intervjuet omsett til engelsk her, og den russiske originalen her. Har du forøvrig ikkje lest bøkene til Akunin har du mykje å gled deg til. Sein attenhundretalskrim frå Russland med superdetektiven Erast Fandorin i hovudrolla er underhaldande, spennande og handlar om mange av dei konfliktene som har forma også dagens Russland. I innleiinga til intervjuet med Navalny skriv Akunin:

Aleksei Navalny is the most exciting political figure of recent times. More specifically, he is the only authentic politician in Russia today. Nevertheless, many view him differently, some admire him, and others hate him. Some are very critical, while others are perplexed. My opinion of Aleksei Navalny has evolved in a typical manner. At first, I thought he was simply wonderful, because he has this great story- A young lawyer goes out on his own, and while keeping within the law defies corruption, leaving the huge system cowering, with its tail between its legs

A huge turning point for me however, was his taking part in the “Russian March”. Is this guy a nationalist? Or an unprincipled populist? Perhaps he’s simply soft in the head? If that’s true, any increase in his popularity could be dangerous. I look at this young politician thinking that, just like Bulgakov’s Sharik, “this owl must be explained”.

Eg rår til at du les heile intervjuet, reknar med at framhaldet blir omsett etter kvart.

The Russia Blog skriv interessant om kven dei som har demonstrert i Moskva og andre byar er, og ikkje minst om korfor Putin og Medvedev ikkje er redde dei:

«…the only thing that the protesters seem to have in common is a deep loathing for all things political, including all political leaders and all political parties. This contempt is not reserved just for Putin and United Russia. It assails the very notion of politics as careful social management or, to use Max Weber’s words, as «the strong and slow boring of hard boards, managed with both passion and perspective.»

Minst like interessant er det å lese The Jamestown Foundation sin artikkel her om same tema, men med ein litt anna vinkel.

På same nettstaden finn vi og denne artikkelen. Der hevdar dei at ein av grunnane til at det ikkje vart brukt vald mot demonstrantane i Moskva er at så mange i den russiske eliten har pengane sine i utlandet:

This evacuation of money by Putin’s elites constitutes a financial guarantee against repressions because few of the owners of mansions in London or dachas in Sardinia would want to be implicated in a forceful crackdown. The protesters have discovered this weakness that makes Putin’s regime as much quasi-authoritarian as it is pseudo-democratic, so the fear factor has all but evaporated. (…) He [Putin] counts on the fact that the list of candidates does not feature a single credible alternative, but his pyramid of power cannot stand on the crumbling personal credibility of the leader who fears making a public appearance because of the prospect of booing.

Kanskje endeleg ein positiv ting med den store kapitalflukta frå Russland?

Men det russiske styret blir ikkje berre utfordra av middelklassa i Moskva. Vi glømmer ofte at Russland ikkje berre er russisk, men samansett av mange nasjonalitetar. Den største ikkje-russiske gruppa er tartarane.

The ethnic conflict in Tatarstan started in June 2011, when activists of the organization Russian Language in the Schools of Tatarstan protested against what they regard as an overly high representation of Tatar language classes in the republic’s schools. The Russian activists complained that Tatar language hours were increased at the expense of the Russian language, meaning that ethnic Russians end up learning Russian in programs designed for non-native Russian speakers, such as ethnic Tatars. http://www.jamestown.org/programs/edm/single/?tx_ttnews%5Btt_news%5D=38836&cHash=0e1a9aa3fe393aa482b5bd2ec3f83a5c

Dette er berre ei av svært mange spenningar som rir Russland og utfordrar styresmaktene der. Du har store regionale motsetnadar, du har språk, religion og økonomi. Men du har og ei folketalsutvikling som skaper store utfordringar. Nokre spådomar seier at Russland vil hamne under 100 millionar menneske om ikkje aå alt for lenge. Ein måte å sjå denne utfordringa på er slik :

Russia has no conscript-age young men left to recruit, Russia’s chief of the General Staff complained on Thursday. The current conscript service crisis in the Russian Armed Forces is mainly due to demographic decline, bullying and brutal treatment of conscripts. General Nikolai Makarov said only 11.7% of young men aged 18-27 were eligible for the army service but 60% of them had health problems and could not be drafted under law.

Hovudgrunnen til nedgangen i folketal er nok høg dødlegheit og låge fødselstal, men ein viktig del er og at svært mange vandrar ut av Russland. I ein perioden har dette blitt vegd opp av russisk innvandring frå tidlegare sovjetrepublikkar. Men den innvandringa er ikkje lenger så stor.

Dette er nok ei litt viktigare og meir relevant utfordring for Russland enn at dei ikkje maktar å få inn fleire soldatar i den kjøttkverna som den russiske hæren er:

Russian graduate students prefer just about any small, unknown laboratory in Europe over the brand-new Russian scientific complex [Skolkovo]. “A stable trend has been established: 100% of working young people who get the opportunity to work abroad leave Russia,” said one scientific analyst. “If a young researcher gets the opportunity to enter the international arena, he or she will do it.”

Eg veit ikkje kven som vil ende opp med makta i Russland, men tvingar du meg å vedde set eg kronene mine på Putin. Men, uansett kven det blir, utfordringane er så store at eg trur vi kan kalle dei problem.

Lesetips om Somalia, utdanning, Iran, USA, miljø og ekstreme menn

Protestantar på Brooklyn Bridge, på veg for å okkupere Wall Street. Foto: Flickr/bogieharmond

Skulle ein lese alt som finst på nettet, så kunne ein ikkje gjort anna. Ja, sjølv med 18 timars lesing om dagen hadde du ikkje fått med deg alt. Heldigvis er ikkje alt som finst på nettet verd å lese her finn du derimot ting som heilt sikkert er verd å lese.

Du kan jo ta til med å lese om at CO2 utsleppa har auka med 45 prosent sidan 1990, på den andre sida kan du jo trøyste deg med at løysninga finst. Så må vi berre greie å få tatt løysningane i bruk. Brundtland er framleis opptatt av berekraftig utvikling og seier:

«Many challenges of sustainable development can be solved within sectors, within countries – but not climate change,» Brundtland said. «We are all victimized, nobody can hide from it. «

Det kan og vere interessant å følgje debatten i det britiske Arbeidarpartiet, dei driv med ein del interessant sjelegransking etter valnederlaget. Mellom anna er dei opptatt av om grøn populisme er mogleg å få til. Torsken er kanskje ikkje så opptatt av miljøpolitikk, men det er interessant at aldri har forskarane funne karen med skjegg lenger nord enn no. Kanskje er det derfor at russarane reagerer så sterkt på at Noreg arresterte ein russisk trålar i fiskevernsona rundt Svalbard? I alle fall kan det sjå ut som i alle fall nokre russarar ønskjer å ta fiskevernsona rundt Svalbard opp til ny debatt; og, nei, det er ikkje Sjirinovskij eg tenkjer på.

Når vi no er inne på Russland så skjer det jo ting der for tida, det vil seie at det skjer vel eigentleg ingenting. Putin er på veg tilbake. Det slår meg at han liknar ikkje så lite på ein mannleg utgåve av Sarah Palin. The Streetwise Professor skriv:

 Expect Russia to become even more truculent, obstructionist, and revanchist in the months to come.

Kanskje ikkje gode toner sett I samanheng med situasjonen I fiskevernsona? Då kan vi jo kanskje våge å håpe at opposisjonen i Russland finn saman og blir meir effektiv.

Eg synst eurokrisa er vanskeleg å gå eit godt grep om. Eg har skrive litt om det her, men andre kan dette betre enn meg. Paul Krugman meiner at det ikkje er snakk om at land har brukt for mykje pengar. Han snakkar litt om kven som må betale for den irske krisa her.

Utdanning har det og blitt sagt noko om i det siste. Det er ikkje berre i Noreg vi diskuterer testing og prøveer som eit verkemiddel i skolen. Al Shanker, den amerikanske fagforeingsleiaren er den store helten i denne historia. I Noreg har vi og hatt ein diskusjon om lekser, Sigve Indregard seier noko om korfor dei ikkje er effektiv læring. Sjølv om eg må få seie at som forelder synst eg litt lekser er fint for å kunne følgje med på kva som skjer i skolen. Tar vi eit par steg oppover i utdanningssystemet så trur eg mange kunne lære litt av å lese denne rapporten om kreativitet av Richard Florida.

USA har kanskje sin versjon av den arabiske våren no? Det er i alle fall nokre som trekker samanlikningar mellom “Occupy Wall Street” rørsla og det som har skjedd i Nord-Afrika. Igjen skriv Indregard fint og verd å lese om rørsla og kommunikasjonsstrategien. David Korten meiner:

The personal stories emerging from Occupy Wall Street document our common experience under Wall Street’s rule—unemployment, wages that cannot support families, dwindling retirement accounts, foreclosed homes, student debt, and deferred health care. These stories are inspiring yet more Americans to come forward.

Du kan lese resten av artikkelen her. Har du tenkt å delta I ein demonstrasjon med det første? Kanskje ein demonstrasjon der du star I fare for å blir arrestert? Då er du kanskje bekymra for kva politiet kan få ut av telefonen din? Då får du nokre tips her.

Det er ikkje så lenge sidan vi håpa på ein revolusjon i Iran. Dessverre makta ikkje ungdomen å få kasta prestestyret i 2009. Her kan du lese ei god skildring av korleis og korfor det likevel kan vere slik at styret i Iran kan vere inne i sine siste dagar. Det er ille i Iran, men hakket verre i Somalia. Svolt og islamistar trugar folket. Det finst likevel lyspunkt som det kan vere verd å ta med seg. Sjølv om denne artikkelen står i det konservative magasinet “Minerva” synst eg diskusjone om korleis vi evaluerer bistandsarbeidet er interessant.

Til slutt, les om den ekstreme mannen hos forsking.no og Hjorthen sine tankar om brukarstyrt personleg assistent er verd å ta med seg.

Sånn, då har du litt lesestoff å kose deg med. Kom gjerne med dine eigne lesetips i kommentarfeltet.

 

Gazprom – ein kjempe på leirføtter

Gazprom er Russlands ære og makt. Selskapet er det suverent største i landet. Selskapet står for ein fjerdedel av skatteinntektane i Russland, og er ein svært viktig del av russisk utanrikspolitikk og russisk strategi for å få større kontroll med det nære utland. Det er derfor ei stor utfordring for Russland, for det politiske systemet Putin skapte og for russisk økonomi når det no kjem rapportar om at Gazprom treng krisehjelp.

The BarentsObserver skriv:

The Russian government is preparing several measures on how to support energy giant Gazprom in the current situation of looming crisis. A stock emission is one of the alternatives. In return the state demands that the company reduces its investment programme.

Farleg område er tittelen på skiltet over denne røyrledninga. Det kan nok stemme for russisk økonomi og. Foto: SpacePirate/Flickr

Ein stor del av den framtidige investeringa skulle vere i det svære Yamalfeltet. Om denne investeringa blir utsett vil det bli vanskeleg for Gazprom å fylle røra med gass i framtida. I følgje NRK Nordnytt, Dagbladet og VG dekker Gazprom ein fjerdedel av behovet til Europa, men mykje av denne gassen er ikkje russisk, men kjem frå andre stater i Sentral-Asia. Tidlegare har Gazprom kjøpt dennne gassen billig, og selt han dyrt til Europa. Det går ikkje lenger. Kinesarane er interessert i å kjøpe gass og bygge røyrleidning. Det betyr at Gazprom ikkje lenger er einaste kjøpar.  Då går prisen opp og Gazprom tener mindre.

Det er kanskje verre for Russland og Gazprom at produksjonen frå eigne felt går ned. NRK siterer Arild Moe ved Fridtjof Nansens Institutt:

Produksjonen faller med rundt 25 milliarder kubikkmeter i året. Tre av de fire største feltene er nå på vei ned, mens det fjerde er på topp.

og NUPI-Forskr Indra Øverland.

Gazprom har ikke åpnet nye gassfelt siden 1991, og det vil etter alt å dømme gå flere tiår før produksjonen fra Sjtokman-feltet i Barentshavet og de rike feltene på Yamal-halvøya lenger øst kommer skikkelig i gang. Jeg vedder på at det ikke kommer gass fra Sjtokman før i 2020.

Russisk økonomi  og forsvar

Den russiske økonomien er hardt ramma av finanskrisa. Industriproduksjoen gjekk ned med 8,7 prosent i november og rubelen har mista 16 prosent av verdien sin sidan sommaren. Dei enorme russiske  valutareservane minskar kraftig i forsøk på å forsvare valutaen. I sommar hadde den russiske sentralbanken 600 milliardar dollar, no er dei nede i 440 milliardar. Det er fleire kjelder til desse tala, sjå mellom andre The BarentsObserver og Edward Lucas.

Det er no rapportar i media om at russarane forsøker å bruke opp rublane sine på lettomsettelege varar som elektronikk og gull. Mange reknar med ei russisk devaluering tidleg på nyåret. Det har allereie vore offentlege protestar i Vladivostok og andre stader mot dei økonomiske vanskane. Dette bekymrer heilt sikkert styresmaktene. Russisk økonomi er i svært stor grad bygd på råvarer. I takt med at oljepris, stpålpris og alt anna går ned vil det bli tøft for den russiske staten og for russarar flest. Det blir interessant å sjå korleis Medvedev og Putin reagerer på dette. Vil det bli open meiningsbryting eller ville det bli slått hardt ned på. Dei fleste av oss gjer oss vel nokre tankar om det. Robert Amsterdam har omsett ein artikkel frå RBK Daily. Han skriv:

«Reduction of the internal troops of the MVD of Russia will be suspended», — reported, citing a decision of the leadership of the country, commander in chief of the VV general of the army Nikolai Rogozhkin. He in no way connects the decision to maintain the numbers of the VV with the financial crisis, citing the «necessity of fulfilling all tasks that have been set», but which ones specifically, Mr. Rogozhkin does not specify.

The Streetwise professor rapoorterer noko liknande:

Nonetheless, it is apparent that Putin’s ruling “United Russia” party and Putin himself are terrified of popular unrest. One proof of this is a recent change to the Russian criminal code, voted into law by the United Russia party and the Liberal Democratic Party on December 12. The change forbids a trial by jury not only in terrorist cases, hostage taking and the attempts to overthrow the government, but also for “mass disturbances,“ “diversions,” “treason,” and “espionage” (Kommersant, December 15).

Det er i alle fall sikkert at å snakke om ein ny kald krig slik nokre gjorde etter krigen i Georgia er tåpeleg. Det var tåpeleg då, og blir tåpelegare no. Russland er eit stort land med eit stort atomvåpenarsenal, men utan ein økonomi som kan gjere dei til ei supermakt. I tillegg viser rapportane frå krigen i Georgia at den russiske hæren står langt attende.  Dei mangla moderne utstyr og moderne kommunikasjonar.

Lat oss håpe at Russland rir av stormen på ein god måte, men blir det ille kan mangt skje.

Russland sine to andlet

Morten Strand skriv i Dagbladet i dag om Russland sine to andlet. Han viser då til Putin og den nye presidenten Dmitrij Medvedev, men speler og på det russiske statsvåpnet som er ei ørn med to hovud.

Eit minst like interessant aspekt av dette er det fantastiske Russland på den eine sida og det brutale Russland på den andre sida. På den eine sida står det Russland som består av stor litteratur og kunst, framsynte idelogar, oppfinnarar og ingeniørar. Dei som har gjeve oss nokre av dei største undra verda har sett. Både romskip og litteratur. Dette er eit stolt, trygt og venleg Russland. På den andre sida står det landet som har gjeve oss brutaliteten i Tsjetsjenia, Gulag og redsel. Eg trur (dersom vi legg den gode, eller den onde vilja til) vi kan sjå litt av denne dualismen mellom Medvedev og Putin. Putins Russland var veikt og utrygt, etter kommunismens samanbrot.  Dette gav seg utslag i brutalitet og ei hevding av smale russiske interessar som til tider går på tvers av Russlands langsiktige interesser. På den andre sida kan vi håpe at Medvedevs Russland kan bli rikt, sterkt og trygt på seg sjølv. Eit slikt Russland kan på nytt skape storverk, utan at det må gå på bekostning av verken tsjetsjenarar eller georgiarar. Eit Russland som er trygt på seg sjølv kan bli ein faktor for det gode internasjonalt.

Russland, val og Weimar

Søndag er det val i Russland. Valet er ikkje særleg spanande. Det er klårt at Dimitrij Medvedev kjem til å bli valt til president.

Russland har endra seg mykje dei åtte åra Vladimir Putin har vore president. Landet er enno ikkje rikt, men samanlikna med byrjinga av 90-talet har landet tatt stormsteg framover. Det er i hovudsak olja og andre naturressursar som har brakt Russland på fote igjen. Dei høge prisane har gjeve alvorleg fart på den russiske økonomien. Det er ikkje meir enn 10 år sidan den russiske økonomien var så dårleg at dei ikkje kunne betale utanlandsgjelda si, no er landet gjeldsfritt. I dag er BNP per innbyggar oppe på 9000 dollar mot 2000 dollar i 1998. Dette er likevel ikkje høgare enn det var i 1989. I den same perioden er gapet mellom dei rikaste og dei fattigaste auka monaleg, skriv den nyliberalistiske avisa The Economist .

Samstundes skjer det ting i Russland som ikkje er positive. Den estiske presidenten Toomas Hendrik Ilves samanliknar situasjonen i dagens Russland med Tyskland under Weimarrepublikken. I følgje Moscow Times seier Ilves: «There is a mentality of being stabbed in the back that reminds me of the Weimar republic. The Weimar mentality … is so similar that I really hope that we do not go off in the wrong direction»

Dette er skummelt om han har rett. Det er ingen tvil om at Russland viser ein del trekk som ikkje er positive, for å vere svært forsiktig i formuleringane. Krigen i Tsjetsjenia er sjølvsagt det verste eksemplet, men måten vernepliktige soldatar blir behandla er ille, den agressive nære utanrikspolitikken andsynes Georgia, og andre er og ille. Eller meir mundane ting som råkar folk i kvardagen. Transperancy International ranger Russland på 143 plass i verda når det kjem til korrupsjon (1 er minst korrupt) dårlegare enn land som Niger, Syria og Etiopia.

Desse sakene (spesielt krigen i Tsjetsjenia) gjer at ein godt kan stille seg spørsmålet: «Held vi USA til ein høgare moralsk standard enn andre?» Korleis ville demonstrasjonane sett ut om dei amerikanske overgrepa i Irak og Afghanistan var i nærleiken av å vere så store som dei russiske overgrepa i Tsjetsjenia? Det er vel ingen tvil om at det ikkje ville vore berre i SV vi diskuterte om Noreg skulle delta i krigen i Afghanistan. Men ein ekspansjonistisk og imperialistisk utanrikspolitikk er ikkje Russland og USA åleine om. Dagbladet skriv at: «NUPI-forsker Indra Øverland mener Jens Stoltenberg ikke framstår som noe mindre imperialistiske enn Russlands president Vladimir Putin.» På same måte som Russland plantar flagget sitt på nordpolen, prøver også Noreg å utvide land- og havområda sine, både i nord og sør. Er det verkeleg slik at det er storleiken som er den største skilnaden mellom Noreg, Russland og USA.

Exit mobile version