«NÅ HAR det gått så langt at selskapet er i reell pengemangel. Derfor forhandler ledelsen med banksyndikatet som har lånt ut penger, og den undersøker også muligheter for en aksjeutvidelse, en emisjon. Det sistnevnte kan bety at det nordnorsk eierskapet utvannes.
HURTIGRUTEN er infrastruktur i Nord-Norge. Vi mener derfor at et statlig eierskap, eller deleierskap, kan være riktig. I alle for en periode mens restrukturering pågår.»
Så får det heller stå sin prøve at Nordlys på laurdagen stilte følgjande spørsmål:
«Er Lena Jensen (SV) i stand til å drive lønnsomt?» og svarte: «Svaret er nei.»
No kan det vel seiast at dagen løysning med privat eigasrskap heller ikkje har produsert dei valdsame overskotta dei siste åra. VG melder om at 200 mister jobben i selskapet etter at selskapet har tapt 120 millionar så langt i år. Hurtigruta er framleis eit viktig samferdselstiltak langs store delar av kysten, slik NSB og andre er det i andre delar av landet. Denne typen infrastruktur er det eit offentleg ansvar å halde oppe.
Fylkesstyret i Troms SV handsama saka i møtet sitt i helga. Vedtaket kan du lese på Troms SV sine sider, men det kan vere verd å ta med seg dette poenget:
Det trenges også langsiktige løsninger som sikrer Hurtigruten som transportløsning for personer og gods. Hurtigrutens potensial som reiselivsmotor i kyst-Norge og på Svalbard må utvikles, samtidig som selskapets soliditet styrkes.
Det er interessant at det første som blir tatt opp av kommisjonen er klimaendringane. Kommisjonen har eit godt og flott fokus her:
The vast sea and land spaces of the Arctic region are vital and vulnerable components of the Earth’s environment and climate system. Arctic air temperatures have been increasing twice as much as the global average. Coverage of sea ice, snow cover and permafrost have been decreasing rapidly, triggering strong feed-back mechanisms that accelerate global warming. Accelerated loss from the Greenland ice sheet would raise sea levels rapidly and considerably. In spite of harsh conditions, melting of ice and new technologies will gradually increase access to Arctic living and non-living resources as well as to new navigation routes. Although the Arctic remains one of the most pristine areas on Earth, it will be increasingly at risk from the combined effects of climate change and increased human activity.
Eg gledde meg I cirka eit halvt minutt over dette. Eg tenkte at kanskje kunne avstanden gjere EU I stand til å ha meiningar som ikkje vi kan ha I Noreg, likeins som dei norske styresmaktene kan verne eit område som lokalbefolkninga ikkje vil verne. Men så:
Support for the exploitation of Arctic hydrocarbon resources should be provided in full respect of strict environmental standards taking into account the particular vulnerability of the Arctic.
Men og verd å merke seg følgjande:
Explore support for designating some Arctic navigation routes as particularly sensitive sea
areas under IMO rules, if proposed by any of the Arctic coastal states.
Konklusjon, også for EU er klimaendringane det viktigaste, nest etter tilgang på energi. Vi skal vere forsiktige når vi borer, men bore skal vi, og brenne det opp og sleppe ut CO2, det skal vi. Skizofrenien lenge leve. Eg ser likevel to gode argument for å utvinne I alle fall gass i Arktis. Det eine er at det kane vere med å redusere EU si avhengigheit av Russland, og at gass kan erstatte kolfyrte gasskraftverk. Eg har lita tru på desse argumenta. Eg trur enklare tilgang på energi fører til at ein brukar meir energi.
Likevel verd å merke seg at EU opnar for å I alle fall unngå trafikk av oljetankarar og andre skip I spesielt sårbare område. Det er viktig for Noreg å ta med seg vidare.
Dokumentet inneheld mykje meir enn klima og hydrokarbonar. Kommisjonen ha rog gjort seg nokre tankar om korleis Arktis bør regulerast og styrast. EU legg stor vekt på multilaterale instrument I styringa av Arktis det er ein fordel for Noreg.
Det er svært interessant at EU opnar opp for eit av framlegga I SV sitt arbeidsprogram om å styre dei delane av Arktis som er internasjonale på ein liknande måte som Antarktis. Dei skriv:
The full implementation of already existing obligations, rather than proposing new legal instruments should be advocated. This however should not preclude work on further developing some of the frameworks, adapting them to new conditions or Arctic specificities.
Dette er interessant. Det kan kanskje opne opp vegen fram mot ein multilateral avtale om eit avmillitarisert Arktis som blir verna til beste for miljøet. Det er I alle fall viktig at fleire enn SV tenkjer på korleis Arktis skal styrast.
Kunnskapspolitikken er den viktigaste politikken. Derfor er sjølvsagt og kapitlet om kunnskap og meistring i forslaget til arbeidsprogram for SV det viktigaste kapitlet. Kapitlet er godt, men gjev kanskje ikkje det same løftet og gleda som nokre av dei andre kapitla i programmet gjer. Kanskje er det fordi mykje av utdanningspolitikken etterkvart er blitt felleseige i Noreg, det er mindre som skil partia? Det er i så fall bra. Det er viktig for skolen at ein del ting ligg fast over tid.
Det er likevel ingen tvil om at det er SVs partiprogram du les. Dette finn vi mellom anna i det kunnskapsynet som ligg til grunn for tenkinga i kapitlet. I innleiinga slår komiteen fast:
Men først og fremst handler en solidarisk kunnskapspolitikk om at hvert eneste menneske skal få utvikle sine evner slik at han eller hun kan mestre sin hverdag i arbeid og fritid og leve et godt liv.
Dette er viktig. Kunnskap handlar sjølvsagt om kva som er bra for samfunnet og at samfunnet treng kunnskapsrik arbeidskraft, men til sjuande og sist er det utviklinga av mennesket som måstå i fokus.
Barn leiker i ein barnehage i Oslo. Foto: Simon Norbert Pranter/http://flickr.com/photos/simonnorbertpranter/2331775036/
Barnehagane har sjølvsagt ein sentral plass for SV. Vi veit at gode barnehagar fører til betre resultat i skolen. Programutkastet legg stor vekt på kvaliteten i barnehagane og at vi bør innføre ei obligatorisk kjenretid i barnehagane for femåringane. Eg er generelt skeptisk til å gjere ting obligatoriske. Mest muleg må folk (i dette tilfelle foreldra) få avgjere sjølv. I dette tilfellet er eg likevel samd i at fordelane med å gjere dette er større enn det inngrepet det er overfor folk.
Dei siste åra har så mange snakka om tidleg innsats at ein skulle tru det var noko vi gjorde over alt. Slik er det ikkje. Framleis bruker vi meir ressursar på spesialundervisning i slutten av skoletida enn i byrjinga. Og vi veit at det er dei første åra vi får best resultat av ein ekstra innsats. Eg er derfor veldig glad for at programmet er så tydeleg på dette området. Komiteen skriv i programutkastet:
Den norske skolen bidrar til å reprodusere sosial ulikhet. I dag vet vi at tidlig innsats for elevenes grunnleggende ferdigheter bidrar sterkt til at flere elever lykkes i resten av utdanningsløpet. SV vil derfor sette inn større ressurser i de første skoleårene, for å sikre at alle elever lærer seg å lese, skrive og regne så tidlig som mulig.
Dette vil over tid få stor innverknad på eit av dei største samfunnsproblema i Noreg; det alt for store fråfallet i vidaregåande skole.
Den første dissensen i dette kapitlet handlar om makspris. Dette er ein typisk kommuneSVdissens. Fleirtalet i komiteen går inn for makspris i SFO. Det er sjølvsaagt ein god ting, som ingen kan vere mot. Men kven skal betale? Det er ei utfordring at mange slike tilltak ikkje blir fullfinansiert frå staten si side og då går det utover kommunen sin økonomi. Eg reknar med at det er grunnen til at Kåre Aalberg og Inge Myrvoll er mot dette punktet. Eg har sans for begge standpunkta. Men alle er samde om at SFO tilbodet må bli betre og få ein høgare kvalitet.
Det står mykje bra om fråfallet i vidaregåande opplæring. Dette er viktig. Eg er glad for ei oppmjuking av 2+2 regelen og at vi er tydelege på ei betre integrering av teori og praksis. Eg er meir skeptisk til ei ny treårig yrkesfaglærarutdanning. I dag har yrkesfaglærarane ei sterk forankring i faget. Dei fleste har sjølv praktisert og tatt ei pedagogisk utdanning etterpå. Reint generelt trur eg dette er eit betre grunnlag for undervisning enn ein skole.
Programutkastet fokuserer på læretida og lærlingen. Det er viktig. Dette er eit område av utdanninga vi tradisjonelt snakkar for lite om. Det blir her laga eit løp som kan leie fram til ei lovfesting av retten til læreplass. Det er fint. Fram til no har denne lovfestinga vore meir lik ein besvergelse enn praktisk politikk. Spørsmålet er likevel om denne gode prosessen fungerer vil vi då trenge lovfesting? Ei lovfesting kan fort bli å kaste blår i augo på elevane. Karakterdebatten er ikkje heilt fråverande i programmet, men er blitt betre enn den tradisjonelle debatten for eller mot karakterar. Komiteen skriv:
Dagens vurderingsformer i ungdomsskolen og i videregående opplæring gir ikke en tilstrekkelig god tilbakemelding på elevens arbeidsinnsats og prestasjoner, og er for vilkårlig. SV ønsker derfor å utrede endringer i systemet for vurdering i ungdomskolen og videregående opplæring, med sikte på å forbedre dagens vurderingssystem. Målet med en slik utredning må være å finne vurderingsformer som gir en mer presis og helhetlig tilbakemelding til eleven, og som sier fra om eleven er klar for å gå videre i utdanningsløpet eller ikke.
Dette synst eg er ei god formulering. Den dekker ein del av den rettmessige kritikken av karakteren, men kastar ikkje fordelane med karakterar over bord. Det at vi treng å gjere vurderingssystemet betre kan vel dei fleste vere samde om.
Den store debatten i dette kapitlet kan fort bli debatten om forhandlingsansvaret. Skal lærarane forhandle med staten eller med KS. Mi prinsippielle haldning er klar. Den som har det økonomiske ansvaret, den som har ansvaret for kvaliteten må vere den som skal forhandle. Det er KS, kommunane og fylkeskommunane. Samstundes ser eg lærarane sine argument. Eg trur likevel det blir lagt for stor vekt på dette amomentet. Det blir ikkje himmel for lærarane om stwten blir forhandlingsmotpart, og det er ikkje helvete no. KS sleit vel kanskje litt ed forhandlingskompetansen i byrjinga. Mitt inntrykker at dette har blitt betre. Eg trur eg kjem til å følgje dissensen her.
Eg er derimot heilt sikker på at eg er i mot at alle elevane skal ha rett til å komme inn på førstevalet sitt. Dette vil gjere det nesten uråd å halde oppe eit desnetralisert skolesystem, og vil gjere det vanskeleg å tilpasse utdanningstilbodet til samfunnet sine behov. I dag kjem over 90% av elevane inn på førstevalet sitt. Kostnaden med å nå 100 prosent blir stor for samfunnet – økonomisk og distriktspolitisk.
Studiestøtta i Noreg bør bli betre. Eg trur likevel ikkje at det er lurt at vi bett oss til eit tal. I programmet er det foreslått 2G. Det blir fort eit løfte vi må bryte. Det er og ein diskusjon om kor høg studiestøtta skal vere. Eg synst sosialdemokratiet.no har nokre vektige argument.
Den siste dissensen i kapitlet handlar om å endre loven slik at alle rektorane på unversitet og høgskolar skal vere valde. I dag er dette hovudregelen, men det er opning for andre ordningar. Eg må innrømme at eg synst dagen regel er grei. Val er oftast det mest fornuftige – eg ville gå for dette nesten bestandig. Men det finst alltid unntak. Vi treng då ikkje å låse alle inn i ein mål når vi ikkje treng det. Dette synst eg institusjonane kan få avgjere sjølve.
Eg burde sjølvsagt skrive meir om høgare utdanning. Det er mykje om det i kapitlet, men det er fredagskveld og eg er lei.
Dette kapitlet i forslaget til SVs arbeidsprogram vil nok ikkje skape dei store debattane i partiet. Ikkje fordi dette ikkje er viktig, men fordi det er stor grad av semje i SV om dette. Hovudretninga i dette kapitlet er å legge til rette for at fleire skal komme i arbeid, og vere i stand til stå i arbeid utan å slite ut kroppen.
Forslaget legg opp til to hovudinnfallviunklar for å få dette til. Dei ønsker å styrke fagorganisasjonane si rolle og gje arbeidstilsynet og andre relevante tilsyn meir effektive verkty for å sørgje for at reglane blir følgt. I tillegg blir det lagt opp til ein likelønspott for å utlikne skilndaen i løn mellom kvinner og menn i offentleg sektor. Like viktig er det sjølvsagt å likestille skift og turnus. Det er med i programutkastet.
Komiteen legg opp til at det skal vere fult frådrag på skatten for kontingent til fagorganisasjonane. Viktigare er kanskje forslaget om regionale verneombud i bransjar der det er få organiserte for å sikre ein trygg arbeidsdag for alle arbeidstakarar. Eit viktig poeng er at det skal bli lettare å få allmenngjort tariffavtaler. Det er eit viktig verkty i kampen mot sosial dumping.
SV ønsker å legge til rette for at dei som er ufrivillig i deltidsarbeid skal få ei lovfesta fortrinnsrett til full stilling før nye blir tilsett i ei bedrift. Komiteen skriv i framlegget sitt:
Ved ledige stillinger skal kvalifiserte ansatte tilbys utvidelse av sitt arbeidsforhold inntil hel stilling. SV vil styrke den lovfestede fortrinnsretten for deltidsansatte ved nye ansettelser i en bedrift. Dette kan gjøres ved at bedriftene aktivt må søke Arbeidstilsynet om dispensasjon for å opprette nye deltidsstillinger når de har ansatte som jobber deltid fra før.
Eg synst dette er eit godt framlegg, men eg er i tvil om det er nyttig og fornuftig prosedyre med søking til Arbeidstilsynet. Eg trur ein kan oppnå det same ved å gje fagorganisasjonane eller ein ansatt rett til å klage til arbeidstilsynet. Dette vil gje same resultat trur eg, og vere betydeleg mindre byråkratiserande og fordyrande. I tillegg ser eg for meg at det fort kan bli kapasitetsproblem i tilsynet som gjer at ei bedrift blir sittande lenge utan svar. Det kan bety inntektstap og at ein mister ein verdfull person som ein eller kunne tilsett. Eg meiner det er viktig for eit sosialistisk parti, ja kanskje spesielt for eit sosialistisk parti, å leite etter verkemiddel som ikkje skaper byråkrati. Vi treng mest muleg folk i tenesteproduksjon – offentleg og privat – og minst muleg folk i byråkratiet.
SV går framleis inn for sekstimarsdagen. Komiteen foreslår at denne blir innført gradvis gjenom at delar av veksten i økonomien blir tatt ut gjennom kortare arbeidstid. Dette er ein god og fornuftig innfallsvinkel til korleis samfunnet kan over tid ta seg råd til lengre fritid.
Det er ei stor utfordring i dag at asnvaret for tariffavtaler, løns- og arbeidsvilkår i store bedrifter blir uhola og pulverisert gjennom franchiseordningar. Derfor blir det foreslått at franchiseordningar skal regulerast ved lov og at franchisegjevar skal ha eit solidaransvar for at reglar blir følgt. Det trur eg er ei god ordning.
Komiteen foreslår at det skal gjelde minstekrav for arbeids- og lønsvilkår i selskap som vil bruke norske flyplassar og hamner. Det er eit godt og offensivt grep for å bidra til arbeidsvilkår internasjonalt. Eg stiller likevel to spørsmål. Er det muleg å handheve på ein fornuftig måte, og burde ikkje det same gjelde i selskap som vil bruke norske vegar?
Fleire blogginnlegg om SVs arbeidsprogram finn du her
Dette er kanskje det kapitlet i programmet som skaper mest debatt. Her finn ein både juryordninga og dissensen om underlivsundersøking på jenter. Eg er direkte usamd med ein del som står i dette kapitlet, vi kan for eksempel ikkje frede alle sjukehusa. Det beste i kapittelet er satsinga på ein tannhelsereform.
Fleire av oss får heldigvis (eller dessverre?) råd til å sette oss i ein slik om SV får bestemme: Foto: Wikipedia Commons
Tidleg i programutkastet blir det slått fast at dei tilsette er den viktigaste faktoren for gode velferdstenester. Det er eit godt og riktig utgangspunkt for ein diskusjon. Det er dei tilsette som utgjer velferdstenestene og deira medverking er naudsynt for å utvikle dei vidare.
I avsnitta om sjukehus er det mykje å diskutere. Komiteen skriv at SV vil jobbe for at ingen lokalsjukehus skal leggast ned og at dei skal tildelast nye oppgåver. Eg veit ikkje heilt kva komiteen har tenkt på her. Kanskje finst det nye oppgåver å legge til lokalsjukehusa, men eg tviler. Svært mykje medisinsk behandling er blitt så spesialisert at det er utopisk å tenke seg at vi skal kunne ha kompetanse sprett over alt. Mange sjukdomar er slik at overlevingsmulegheita er mykje større om du kjem til eit spesialisert miljø. Vi kan ikkje ofre liv på lokalsjukehusa sitt alter. I den andre enden er det ein del som skjer på lokalsjukehusa som med fordel kan flyttast ut til primærhelsetenesta og distriktsmedisinske senter. Det vil gje eit meir lokalt helsetilbod enn lokalsjukehusa er i dag og vere med på å bygge viktig kompetanse i kommunehelsetenesta. Det viktigaste vi kan gjere for å løyse utfordringane i og med sjukehusa er å satse på primærhelsetenesta. Det er ikkje dette programmet tydeleg nok på.
Men misforstå meg ikkje, eg vil ikkje lokalsjukehusa til livs, eg vil at vi skal vere pragmatiske. Derfor kan vi ikkje frede sjukehusstrukturen. Dersom vi skal bygge eit helsevesen med høgare kvalitet innafor ei kostnadsramme i kan leve med kan vi ikkje utelukkande basere oss på kor det vart bygd betongklossar i ei tidlegare tid med andre kommunikasjonar og ein heilt anna kunnskap og teknologi på sjukehusa. I tillegg er det ingen tvil om at vi har for mange sjukehus på det sentrale austlandsområdet og at dette tar for mykje ressursar.
Eg forstår at komiteen går inn for å endre styringsstrukturen for sjukehusa. Dagens modell er ikkje god nok. Dessverre hadde ikkje regjeringa guts til å gjennomføre ein regionreform som ville gjort det muleg å tilbakeføre sjukehusa til eit regionalt styringsnivå. Då blir ei strengare departements- og direktoratsstyring einaste alternativet. Eg har sansen for at Stortinget skal vedta ein nasjonal helseplan á la Nasjonal transportplan, men er i tvil om dette er nok til å få kontroll med økonomien i sjukehusvesenet.
Tannhelsereform
Noko av det raraste med Noreg er at tennene ikkje er ein del av kroppen. Eg er derfor hoppande lykkeleg for at programutkastet er tydeleg på at dei no skal bli. I programmet skriv komiteen:
SV vil foreslå en tannhelsereform som innebærer at tannlegebehandling som er medisinsk nødvendig i størst mulig grad er underlagt de samme betingelser som sykehus- og legebehandling. SV vil begrense egenandelen til 2.500 kroner per år for nødvendig tannlegebehandling. Det tilsvarer egenandelstak 2, som noe av tannlegebehandlingen går under allerede i dag. De som går jevnlig til tannlegen og har normalt god tannhelse vil med en reform betale omtrent det samme som i dag, mens de som i dag ikke kontakter tannlege vil få begrenset sine kostnader til 2500 kroner for nødvendig tannbehandling med en slik ordning. For en del grupper er det nødvendig at tannhelsetjenesten er helt gratis. SV vil foreslå at ungdom opp til 23 år får gratis tannhelsetjeneste. For å hindre for høye kostnader ved ordningen vil SV innføre prisregulering på tannhelsetjenester gjennom nasjonale takster, i kombinasjon med refusjonsavtaler for tannleger som inngår i ordningen.
Dette er ein god start på ein tannhelsereform i landet. Og kanskje blir fleire glade etterkvart.
Eg er meir i tvil om forslaget om å innføre turnusteneste for tannlegane. Dersom dette grunngjeve i at utdaninga per i dag ikkje er god nok kan eit slikt forslag vere greitt, men slik er det ikkje argumentert i programutkastet. Det er rett og slett ikkje argumentert for dette. Eg har ein mistanke om at det skal vere ein måte å få tannlegar ut i distrikta på. Det har eg sansen for, men er litt i tvil om at det vil fungere slik. Turnusteneste på lik linje som for legane står det, det betyr eit opplæringsinnhald. Det tviler eg på om vi kan gje i dei ditriktsområda som slit mest med tannlege per i dag. Det vil ikkje vere kapasitet til å drive opplæring utan at det går ut over pasientbehandling – ja kanskje er det ikkje ein eldre og erfaren tannlege som kan rettleie. Dersom vi meiner at det skal vere pliktår for tannlegar så får vi heller seie det. Ein spade for ein spade.
Underlivsundersøking
Den første dissensen i dette kapittelet handlar om obligatorisk underlivsundersøking for alle – både jenter og gutar. Dette punktet har skapt ein stor offentleg debatt. Sjå for eksempel livet leker eller Audun Lysbakken begge med tilhøyrande debatt. Eg må innrømme at eg er i sterk tvil om kva eg skal meine. Eg trur det eg meiner vil avhenge av kor ingåande ein slik undersøkelse av jentene skal vere. Eg trur på argumenta rundt avmystifisering av kjønnsorgana, og dersom undersøkinga er av ein ikkje djuptgåande natur trur eg at det er eit godt framlegg. Eit viktig innlegg i debatten finn eg i Tidsskrift for den norske legeforening nr 18/2007:
For det andre er det grunn til å tro at legers kunnskap om de normale anatomiske forhold i anogenitalområdet er mangelfulle. Dette er også dokumentert i flere internasjonale studier. I en amerikansk studie fra 2000 der leger ble bedt om å identifisere genital anatomi fra et bilde, kunne bare 72 % korrekt identifisere urinrørsåpningen, 62 % jomfruhinnen og 79 % de store kjønnsleppene (15). I en tilsvarende undersøkelse av barneleger fem år senere var situasjonen noe bedre, med korrekt identifikasjon av de ovennevnte strukturer i henholdsvis 84 %, 71 % og 89 % av tilfellene (16). Sett i lys av de siste 15 års praksis er det liten grunn til å tro at forholdene ved norske helsestasjoner og poliklinikker er bedre. Dette kan ha som konsekvens at sykdommer i jenters underliv blir diagnostisert feil eller på et for sent tidspunkt. Etter våre erfaringer er det ikke sjelden at jenter får diagnosen residiverende urinveisinfeksjon når de egentlig har såkalte labiale synekier. Denne tilstanden blir ofte henvist som «hymen imperforata» eller «vaginalatresi», noe som også illustrerer mangelfulle anatomikunnskaper. Vi har dessverre også sett flere eksempler på at barn har fått diagnostisert seksuelle overgrep på grunn av feilaktig tolking av «forandringer» i underlivet, med derpå følgende feilaktige dommer.
Kriminalitet og jus
Dette er gode kapittel, sjølv om eg meiner at vi må diskutere straffa si betydning meir. Straffa skal virke preventiv, dvs føre til at andre ikkje forbryt seg eller at handlinga ikkje blir gjentatt. Det er kanskje det viktigaste. I eit slikt perspektiv blir sjølvsagt habilitering og rehabilitering av fangane viktig og naudsynt for å forhindre ny kriminalitet og for å føre forbrytarane tilbake til samfunnet. Men, treng vi ikkje og ein diskusjon og hemn som eit reelt og relevant motiv ved utmåling av straff? Eg er ikkje sikker, men eg trur at hemn må vere ein del av straffeforfølginga. Det er ikkje pent, det er kanskje ikkje så sivilisert som vi skulle ønske oss, men eg trur det må vere ein del av pakka.
Den andre dissensen i dette kapittelet handlar om juryordninga. Fleirtalet i komiteen går inn for å erstatte juryen med ein utvida meddomsrett der lekmenn og fagdommarar sit i lag og dømer. Hovudargumentet for ei slik ordning er at dagens jury ikkje grunngjev korfor dei svarer ja eller nei til skuldspørsmålet. Eg meiner at det vere muleg å finne ordningar som gjer at også ein jury kan grunngje avgjerda si, utan å la fagdommarane få meir makt. Eg trur det framleis er rett og riktig at ein skal dømast av sine likemenn. Det at ein skal dømast av sine likemenn betyr og at vi må gjere noko med korleis jurymedlemmar blir valt ut. Eg trur at ei grunngjeving kan skje gjennom at ein fagdommar er bisittar i juryen, sekretær om du vil og ut frå det som skjer i juryen skriv ei grunngjeving som juryen må akseptere. Det vil kanskje løyse nokre av utfordringane med den ordninga vi har i dag, utan å kaste ungen ut med badevatnet.
Alt i alt er dette eit kapittel som kan gje oss mange gode debattar. Det er viktig, og gode politiske standpunkt til slutt.
Fleire innlegg om forslaget til nytt arbeidsprogram finn du her
Rettferd er overskrifta på det neste kapittelet i utkastet til nytt arbeidsprogram for SV. Kapittelet tar for seg den økonomiske politikken, kampen mot fattigdom, pensjon og bustadpolitikk. Svært sentrale område for ein sosialistisk politikk. Velferdsstaten og sysselsetting er handsama i eit seinare kapittel. Eg synst kapittelet på ein god måte får fram ein alternativ fordelingspolitikk og ein del konkrete framlegg, men detaljane då? Og, skatten?
Nestleiar i SV, Audun Lysbakken, legg fram utkastet til Arbeidsprogram Foto: SV
Eg synst det som står om skatt er bra. Vi er tydelege på at det ikkje er noko mål for SV å auke skattane, utan å gå i fella frå forrige valkamp då vi lova å halde skattane på eit bestemt nivå. No gjer programmet det klart at skatt er eit verkemiddel for å nå andre mål i politikken, og at det må vere dette som avgjer skattenivået. VG skriv om det her.
I programutkastet står det:
SV vil ha en aktiv motkonjunkturpolitikk, hvor det offentlige øker sin økonomiske innsats i nedgangstider for å skape sysselsetting og ny vekst. I oppgangstider må staten føre en aktiv politikk for å sikre at det finnes kapasitet i økonomien til viktige investeringer i offentlig sektor. Skattepolitikken er et slikt redskap for å overføre kapasitet. SV vil i den kommende stortingsperioden foreslå videre omlegginger i skattesystemet for å sikre rettferdig fordeling, oppfordre til mer miljøvennlig atferd og aktivt sikre finansiering av velferdsstaten. SV vil derfor i nedgangstider ikke øke skattenivået, men heller øke bruken av oljepenger over offentlige budsjetter. I perioder med velstandsvekst vil SV øke det samlede skattenivået for å sikre satsing på prioriterte velferdsoppgaver som utdanning, helse, eldreomsorg og satsing på offentlig infrastruktur.
Vidare slår programutkastet fast at botnfrådraget skal opp og at alle som tener under snittet i landet skal skjermast mot skatteaukar. Dette gjev god politisk meining. Skatten blir bruktomfordelande, vi får pengar nok til ein god offentleg velferd, og vi set ikkje økonomien i fare.
Eg har i utgangspunktet sans for det som står om at det må vere sterk politisk kontroll med pengepolitikken. Rentenivået er ikkje vitskap, i alle fall ikkje berre vitskap, og det vil alltid vere snakk om å vege ulike forhold mot kvarandre. Då er det politikk og bør utførast av politikarane. Men, korleis dette skal skje. Det må vere ei eller ana sperre mot at renta blir regulert i tråd med meiningsmålingane i staden for økonomien.
Målet om å avskaffe fattigdomen blir nok ein gong slått fast, men i tillegg er det definert kva SV meiner med fattigdom. Det er viktig. Fattigdom er ikkje eit einsarta begrep, men kan nyttast av mange på mange måtar. Eit mål om å avskaffe fattigdomen må kombinerast med ein tydeleg definisjon av fattigdom. Enno er nok definisjonen for open for tolkingar. Vi treng større presisjon. Det som står i forslaget er: «SV mener fattigdom, forstått som det å ha for lite penger til å dekke viktige behov, er mulig å avskaffe». Her trur eg det må bli rett å definere viktige behov. Ein slik definisjon må innehalde bustad, mat, litt ferie, mulegheit til å delta i vanlege fritidsaktivitetar for barn og sjølvsagt klede. Her håper eg det finst gode og presise framlegg.
Eg synst vel og det manglar litt om dei som fell gjennom rett til sjukepengar og arbeidsløysetrygd. Det gjeld spesielt folk som driv eigne bedrifter eller er gründarar. På eit eller anna vis må desse få lov til å vere sjuke og eller mislykkast utan at dei dett ned i fattigdom og sosial stønad. Eg er glad for at programkomiteen går in for at det må bli enklare å kombinere arbeid og trygd.
Bustadpolitikken er ein viktig del av dette kapittelet. Eg synst det som står der er bra, men eg kunne nok ønska meg at vi tydelegare på at dei økonomiske rammene til Husbanken må aukast. Satsinga som ligg inne på ikkje-kommersielle utleigebustader er svært bra. Det er i denne bolken den einaste dissensen i kapittelet kjem.
Eit mindretal i komiteen går inn for at «SV vil foreslå at det skal bli lovlig å bebo hus som
er regulert til boligformål, men som ikke har vært i bruk det siste året.» (VG skriv om det her, medan Sutrekopp ikkje heilt skjønner dette) Eg har stor sans for framlegget, men synst kanskje det går for langt. Respekten for eigedomsretten sit djupt i meg, og er grunnlovsverna. Dette vil vere å gje einskildpersonar rett til å ta seg til rette på annan manns eigedom. Samstundes er det djupt urettferdig og nærmast obskønt at bustadhus står tomme samstundes som folk ikkje har tak over hovudet.
Eg trur ei god løysning på dette ville kunne vere å gje kommunane lov til å tillate at slike vus blir tatt i bruk og at kommunestyret samstundes måtte fastsette ei rimeleg husleige og seie noko om kva stand huset skal vere i. Det vil vere med på å skape politisk debatt om bruken av tomme hus, det ville sette press på huseigarane og ville kunne opne opp tomme hus for bustadløyse på ein ordna og legal måte.
Alt i alt er dette eit godt kapittel som det blir lett å gå inn i ein valkamp med.
Fleire inlegg om forslaget til nytt arbeidsprogram for SV finn du her
