Vegar, jernbane, SV og Nasjonal transportplan

Klimaendringane og behov for transport for folk er dei to tinga som vi må planlegge for når vi diskuterer vegar, jernbane og fly. For å kunne ta klimaendringane på alvor og samtidig gje folk eit godt transporttilbod vil SV satse på jernbane i sentrale strøk og gode vegar i distrikta.

Med SV kan vi få sjå slike i Troms og! Foto: Wikipedia
Med SV kan vi få sjå slike i Troms og! Foto: Wikipedia

Eg er svært glad for det vedtaket landsstyret har gjort i dag. Landsstyret har blant anna sagt i innleiinga til saka :

Landsstyret i SV vil øke satsingen på samferdsel de neste ti åra. All økning bør gå til klimavennlig transport. Investeringer og tiltak må fordeles rettferdig og tilpasses regionale forskjeller i et langstrakt land.

  • SV vil mer enn doble investeringene i jernbane, kollektivtrafikk og sykkelveier, og redusere investeringene i veier i sentrale strøk.
  • SV vil øke innsatsen til oppgradering av veier og ferjetilbud i distriktene.

Dette viser ei retning som eg kan stille meg bak. Vi viser til at dei store transportutfordringane i dei sentrale områda i landet må løysast gjennom klimavennlege løysningar som tog, buss og anna bane, samstundes som SV ser behovet for betre vegar i distrikta der verken buss eller tog er eit reelt alternativ.

Det betyr ikkje at SV ikkje ser at tog kan bli viktig i Nord-Noreg og. Vi går inn for å planlegge for å bygge jernbane til Tromsø frå Ofotbanen og frå Kirkenes til Nikkel. Dette vil koble store delar av Nord-Noreg til det europeiske og asiatiske jernbanenettet og bety ein revolusjon for interntrafikken i Troms. Dette er å ta distrikta og klimaet på alvor på same tid.

Ei av dei største utfordringane vi har innafor transportsektoren er rasfaren langs mange vegar. Eg er derfor glad for at landsstyret i SV gjekk inn for ein vesentleg auke i løyvingane til rassikring. Det trengst, utfordringane berre i Nord-Noreg er på nesten 10 milliardar og eg tør ikkje tenke på kva det vil koste å rassikre Vestlandet. Store summar trengst!

No har SV vedtatt sine overordna meininger om Nasjonal Transportplan for perioden 2010 til 2019. No startar drakampen om konkrete veg og jernbanestrekningar.

Kva meiner du er den viktigaste satsinga.

VG har rapportert om saka her

SV trenger flere i kampen for en human asylpolitikk

I dag sendte Troms SV ut denne pressemeldinga. Det er for å vise at vi trur asyl- og flyktningepolitikken er ei vinnersak. Annonsen kunne kanskje vore betre, men vi er no eingong ikkje profesjonelle på slikt. Dersom det finst nokon vil lage ein betre versjon i same formatet, så er det flott.

SV trenger flere i kampen for en human asylpolitikk

Dersom SV skal få gjennomslag for en mer human asylpolitikk trengs flere SV medlemmer og flere SV-velgere. Troms SV har tatt konsekvensen av dette og annonserer nå på internett for å gjøre det enklere for folk å melde seg inn og gi sin støtte til en human flykninge- og asylpolitikk.

Troms SV er glad for at SV i regjering tok dissens i asyl- og flyktningepolitikken. SV kan ikke gå inn for å sette til side barns rettigheter eller at vi ikke skal følge rådene fra FN. Men vi ville vært gladere dersom SV hadde fått gjennomslag. Når SV ikke fikk gjennomslag i regjering handler det blant annet om at SV har for få medlemmer og at mange tror at folket er negative til en human flyktninge- og asylpolitikk. Troms SV har derfor annonser på nettsidene til Bladet Tromsø, Troms Folkeblad, Framtid i Nord og Harstad Tidende. Dette gir folk en lett måte å melde seg inn i SV og på den måten signalisere at folk i Troms vil være solidariske.

— Vi håper at dette vil gi mange mulighet til å vise hva de står for i asyl- og flyktningepolitikken gjennom å melde seg inn i SV, sier Pål Julius Skogholt, leder i Troms SV

Annonsen vår om asylpolitikk
Annonsen vår om asylpolitikk

Flott Kristin

I dag er eg nok ein gong stolt over partiet mitt. Det gjer godt at SV ikkje vart med på denne innstramminga. (Sjå og SV si eiga pressemelding her)Det er ei innstramming som vanskeleg kan sjåast på som noko anna enn eit forsøk på å vinne tilbake røyster frå Frp. Eg trur det vil vere mislukka. Derimot vil det lukkast i å gjere tilvereret vanskelegare for mange menneske.

No skal vi ikkje sjå bort frå at reine økonomiske betraktningar og har vore viktige i diskusjonen. Det er i så fall trist. Eg er likevel godt nøgd med at ungdomane i Arbeidarpartiet i alle fall ikkje har gått seg vill i Frp-koden.

Eg vil ellers nytte høvet til å seie meg usamd med Stian Oen som skriv:

Samstundes er det vanskeleg – ja, eigentleg umogeleg – å sjå dissensen frå SV annleis enn at det var greitt for SV å gå med på at det vert bygd forureinande gasskraftverk og sendt spesialsoldatar i Afghanistan. Men ved innstramming av asylpolitikken er altså grensa no nådd.

Det må då vere råd å ikkje kople alt galt som har skjedd saman i ein saus?  Meiner Oenat vi skal ta dissens på alt som er galt? Då hadde det blitt lite av god ekompromiss som er med på å gjere landet og verda betre. La oss no ikkje i dag la det beste bli det godes fiende.

Godt jobba Kristin. Dersom du er samd, meld deg inn i SV her.

Eit fattigdomsløft

Skattelette for dei med lågast inntekt. Auking av sosialhjelpsatsane. Dette er SVs hovudkrav i Statsbudsjettet for 2009 i følgje Heikki Holmås. Han er SVs finanspolitiske talsmann på Stortinget. Dette er svært godt nytt. I dette landet som flommar over av mjølk og honning, treng vi eit løft for dei som har minst. Eg er svært glad for dette løftet frå Holmås.

Til Dagsavisen seier Holmås: Lavlønte som tjener under 200.000 kroner må få flere milliarder kroner i skattelette. Det må bli flere tusen kroner til hver. Vi må bruke skattesystemet til å ta fra de med høye inntekter, og omfordele til folk med lave inntekter.

Når dette blir kombinert med eit løft i sosialhjelpsatsane så er vi på rett veg, på veg mot målet om å avskaffe fattigdomen.

Hva skjer i nord?

Av Arne-Johan Johansen, medlem av SVs Nordområdeutvalg

De syv statene rundt polbassenget møttes nylig for å drøfte nordområdenes status i lys av klimaendringene. Rammen for drøftingene er organisasjonen Arktisk Råd som bygger på samarbeidsavtalen ”Ottavaerklæringen” fra 1996. Statene som deltar her, er USA, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Sverige, Finland og Russland. Resultatet av drøftingene er av vital betydning for Norge. Det havområdet det dreier seg om dekker et areal fire ganger større enn Middelhavet.

Isfritt hav og nasjonale interesser

Issmeltingen i polbassenget går raskere enn selv ”worst case scenariene” til FNs klimapanel. Vi vil kanskje allerede i sommer oppleve åpent hav helt inn til polpunktet. Mange aktører ligger i startgropa for å posisjonere seg i kampen om å utnytte de nye mulighetene for store fortjenester. Det dreier seg da om flere saksfelt: Transport og havneutbygging knyttet til ”snarveien over polområdet”’, utvinning av petroressurser under havbunnen, utvinning av andre mineralressurser i havbunnen, og økt tilgang til nye og uregulerte fiskeriområder.

Norge, Danmark, Russland og Canada er stormaktene i dette fellesskapet hva angår kystlinje, næringsvirksomhet, forskning og befolkning som lever opp mot den nordlige fronten. De har vitale nasjonale interesser, samtidig som de skal forvalte de globale interessene i nordområdene på en bærekraftig måte. Norge har holdt en relativt lav profil på polarfronten, mens både Russland og Canada ser ut til å ønske mer kraftfulle markeringer av egne interesser. Canada har brukt væpnede marinestyrker for å tiltvinge seg herredømme over øyer og havområde som leder inn i Nordvestpassasjen utenfor egen sone, mens russiske forskere med stor mediedekning plasserte det russiske flagg på havbunnen på nordpolpunktet, og erklærte polen som russisk. USA (Alaska) ligger også plassert mot Polhavet, men landet har over lang tid forsømt investeringer i polarforskning.

Hvilke regler gjelder?

Norges utenriksminister Gahr Støre, peker på at nordområdet har sitt hovedrammeverk i FNs Havrettskonvensjon. Havretten setter de nasjonale grenselinjer til 200 sjømil ut fra eget territorium, og pålegger sokkelstatene å forvalte de marine ressursene i området på en bærekraftig måte. USA har ikke ratifisert Havrettskonvensjonen og har dermed et formelt problem med å inngå avtaler som bygger på denne. Det er god grunn til å tro at den amerikanske Kongressen snart vil bringe dette forholdet i orden.

Problemet er at det sirkumpolare området har enorme arealer som ikke ligger innafor havrettens 200 mil fra nasjonale territorier. Dette søkes delvis ”løst” ved at FNs havrettskommisjon allerede i 1994 satte i gang et arbeid for å klargjøre grenser og ansvar helt fram til Nordpolen. Utvidelse av nasjonale grenser avgjøres av Havrettskommisjonen på grunnlag av landenes formelle krav med havbunngeologisk begrunnelse. Krav om utvidete grenser skal bygge på dokumentert sokkelareal.

Både Russland og Danmark/Grønland hevder de har sokkel som går helt fram til polpunktet. Det kan bli krevende å begrunne dette geologisk ettersom sokkelbegrepet er en betegnelse for grunnhav som strekker seg fra kystlinja. Havdybden på polpunktet er over 4000 meter! Andre steder i polbassenget går dybden ned til hele 5000 meter, avbrutt av store forkastninger på havbunnen i form av fjellkjeder. Fra Norges side mener man å kunne dokumentere sokkel forbi Svalbard. ”Der kontinentalsokkelskråningen stanser, kan en naturlig havgrense etableres”. Dette sier Harald Brekke, leder for det norske sokkellinjeprosjektet. Der ingen av de fem får nasjonal råderett – og forvaltningsansvar – vil det være internasjonalt farvann. Her må man ta andre internasjonale bestemmelser i bruk.

En slik mulighet kan være FN-avtalen om vandrende fiskestammer (”Straddeling stocks”), og Den Nordøst-atlantiske Fiskerikommisjon. Dette arbeidet med å finne løsninger på ansvars- og ressursfordeling i nord, har nå høyeste prioritet i de statene som omgir Polhavet. Det står sentralt på dagsorden i de samtalene Gahr Støre i disse dager har med den russiske utenriksminister Lavrov, og det følges med skjerpet oppmerksomhet av verdenssamfunnet.

Nye føringer i nord

Regjeringa Bondevik satte Nordområdene på sakskartet. Stoltenberg-regjeringa har fulgt dette kraftfullt opp. Det er klart for alle at fokus må være langt bredere enn Torvald Stoltenbergs Barentsregion. Likevel er de linjene som er lagt i dette regionale samarbeidet et viktig grunnlag for det som må skje videre. Framfor alt dreier det seg om et konstruktivt og sektorovergripende samarbeid mellom Norge og Russland. De tendenser vi i år har sett til sammenbrudd i verdensmarkedet for sentrale matvarer, styrker verdien og betydningen av de nordlige marine ressursene.

Regionale styringsmekanismer

Norges posisjon som polar stormakt vil avhenge av hvordan vi går videre fram i vår nordområdepolitikk. Det dreier seg både om infrastruktur og levedyktige samfunn langs den nordlige kysten, og om en bærekraftig forvaltning av ressursene i nord. Det finnes allerede flere reguleringsbestemmelser for avgrensede deler av polarområdet. Det mest sentrale avtaleverket er utvilsomt Svalbardtraktaten fra 1921 som gir Norge suveren styringsrett over landarealene til øygruppa, men der utnyttelse av området skal skje ut ifra likebehandlingsprinsippet som er nedfelt i traktatens bestemmelser. Dessuten finnes nasjonale verneregimer som landene i området har etablert for særlig sårbare biotoper. Norge har underlagt størstedelen av Svalbard slike naturparkbestemmelser. Norge har også ensidig etablert en fiskerivernesone på 200 mil rundt Svalbard. Denne håndheves av det norske fiskerioppsynet på ikke-diskriminerende basis. Begrunnelsen er bærekraftig ressurshandtering.

Ingen av de store fiskerimaktene har formelt anerkjent dette grepet. Særlig har Russland, Island og Spania vært kritisk til Norges rolle. De har likevel ikke kommet fram med forslag om andre tiltak som kan balansere uttaket av fisk i dette viktige området. Norge har dessuten etablert en Forvaltningsplan for nordområdene som omfatter havområdet innafor norsk territorium i nord. Her tas også sikte på å regulere petroleumsvirksomheten.

Både Canada og USA har egne vernesoner. For Canada er det et poeng av enkelte slike områder er bebodd av inuittene, som ut ifra urfolkrettigheter har styringsmakt over arealet og rett til tradisjonell næringsvirksomhet. Trussel mot natur og miljø i nord har imidlertid aldri kommet fra disse gruppene.

Verdenssamfunnets interesser

Miljøvernorganisasjonene hevder at nordområdestatene tilraner seg arealer, ressurser og makt i nord. Det hevdes derfor at det i stedet må etableres en FN-basert løsning for hvordan Arktis skal forvaltes. Som modell pekes bl.a. på Antarktistraktaten av 1967 som definerer hele dette kontinentet til internasjonalt ikkemilitarisert område med strenge vernebestemmelser.

Det er liten tvil om at hoveddrivkraften bak den store interessen for Arktis som de nordlige industristatene viser, er næringsmessig utnytting. Det dreier seg om olje, gass og mineraler. Geologer mener at ca en fjerdedel av verdens uoppdagede olje- og gassressurser befinner seg under bunnen av Polhavet. Et signal om slike interesser var det da en under Arktisk Råds store konferanse Arctic Frontier i vinter fikk veto fra USA og Russland mot å offentliggjøre og behandle en rapport om mulige miljøproblemer knyttet til oljevirksomhet i Arktis. Konferansens møteleder, Gunnar Stålsett, fant det nødvendig å peke på nødvendigheten av å ha med åndelige og moralske problemstillinger rundt olje- og gassutviklingen i Arktis.

WWFs Rasmus Hansson sier at hovedproblemet knyttet til global oppvarming, er det store forbruket av olje og gass i verdens rike land, med tilhørende utslipp av drivhusgasser. Den 28.mai i år skrev de 5 nordlige kyststatene med grense inn mot Polhavet under Ilulissat Erklæringen der de forplikter seg til å diskutere seg fram til forpliktende reguleringsbestemmelser for Arktis basert på foreliggende internasjonal havrett. ”Vi ser derfor ingen behov for å utvikle et nytt internasjonalt juridisk regime for å regulere havet i Arktis.”

Norge og Russland

Putin har etablert et Russland med styrket selvbevissthet. Hovedgrunnlaget er inntekter fra olje og gass. Nasjonalisme erstatter demokratiske rettigheter. President Medvedev vil videreføre Putins linje.

Norge har store realpolitiske behov for et samarbeid med Russland i nord. Allerede under Sovjetunionen utviklet det seg et fruktbart samarbeid innafor forvaltning av fiskeriressursene i Barentshavet. Denne felles virkelighetsforståelse må søkes videreført til nye samarbeidsområder i nord. Russland har en stolt historie innafor polarforskning, og viktige forskningsmiljøer som driver fram ny kunnskap på dette feltet. Det vil være av verdi for Norge å finne måter der våre to land setter seg felles mål og standarder for polarforskningen heller enn å bruke den til å sementere nasjonale posisjoner.

Den norske regjeringens nylig erklærte målsetting om å bygge ut et omfattende overvåkingssystem for vårt soneområde i nord, bør ikke fremstå som en trussel mot russiske interesser, men som et felles prosjekt som også omfatter russisk sone. Ved å ha Russland på laget vil man kunne skape et system som gir mulighet til å ivareta overordnede globale interesser som samsvarer med langsiktige nasjonale interesser for både Norge og Russland.

Spel og leik med fellesskapet sine pengar

Denne kronikken skreiv eg i samband med at Tromskraft brukte 100 millionar på oppkjøp i TFDS/Hurtigruten i 2004. Saka har blitt aktualisert i det siste, så eg tenkte nokre kanskje kunne ha interesse av dette. I siste avsnitt i kronikken spurte eg: «Eller er det kanskje slik at dette er ein del av eit større spel, der det enno er mykje vi ikkje veit, der nokre få snakkar saman utan å ta folket med på råd?» Svaret var at dette var ein del av privatiseringa av Tromsbuss. Siste akt kom no gjennom anbudsutsettinga av kollektivtrafikken i Troms.
—————
Den siste tida har eit utruleg spel med fellesskapet sine pengar blitt rulla opp av Nordlys. Troms Kraft eit heileigd offentleg selskap skal bruke 100 millionar på å kjøpe aksjar i TFDS, utan at noko folkevald organ har handsama saka, og gjeve klårsignal for det som skjer.

31. mars
Eventyret tok til den 31. mars i år. Det skulle vere styremøte i Troms Kraft. På styremøtet troppar det opp ei utsending frå TFDS i form av ein konsulent i Pareto Securities. Konsulenten har ein fin presentasjon, og ber styret i Troms Kraft om å bruke 200 millionar kroner på å kjøpe nye aksjar i TFDS. Konsulenten blir i møtet utsett for mange kritiske spørsmål, og viser seg å ikkje kunne svare på desse. Styret handsamar saka og seier samrøystes nei til å bruke Troms Kraft sine pengar på dette viset. Styret har nettopp vedtatt ein strategi som ikkje handlar om å satse på reiarverksemd og reiseliv, men å satse på energi og den infrastrukturen vi er avhengige av.

26.april
Der burde kanskje saka tatt slutt, men den 26. april blir det innkalla til ekstraordinært styremøte i Troms Kraft. Når styremedlemane kjem til møtet ventar fylkesordførar Ronald Rindestu og ordførar i Tromsø Herman Kristoffersen på dei. Saman med dei kjem direktør i TFDS, Tor Lægreid. Tor Lægreid held det som er blitt kalla Nord-Noregs beste powerpoint-presentasjon, og ber styret i Troms Kraft om å vedta ein garanti for ein aksjeemisjon i TFDS på inntil 100 millionar. Styret blir førespegla at det til sjuande og sist vil koste Troms Kraft mellom 50 og 70 millionar, avhengig av teikninga frå dei andre private aksjonærane. Før styret i Troms Kraft handsamar saka får dei tydeleg beskjed for representantane for eigarane, dei to ordførarane, om at eigarane utvetydig vil at styret løyvar det omsøkte beløpet. På direkte spørsmål til fylkesordførar Ronald Rindestu bekrefter han at eigarane instruerer styret om å bruke pengar på TFDS. Det kan vere verd å nemne at Ronald Rindestu ikkje baserer denne instruksen på vedtak i eit einaste folkevald organ. Verken fylkestinget eller fylkesrådet har nokosinne behandla saka. Styret i Troms Kraft handsamar saka. Dei diskuterer om dei skal stille plassane sine til disposisjon, men vel til slutt å følgje det dei oppfattar som ein klar instruks frå eigarane, og vedtar mot røystene til dei tilsette sine representantar å stille den omtalte garantien.

12. mai
Neste kapittel i soga speler seg ut den 12. mai. Det skal vere bedriftsforsamling i Troms Kraft. Denne forsamlinga skal kontrollere styret i selskapet. I møtet den 12. mai blir styreleiaren i Troms Kraft Paul Dahlø spurt direkte om det var planar om å bruke Troms Kraft sine pengar på TFDS. Dette spørsmålet blir ikkje svart på, i alle fall ikkje på ein måte som gjer at bedriftsforsamlinga blir informert om planane om å bruke 100 millionar av selskapet og fellesskapet sine pengar. Det som gjer dette spesielt interessant er at Paul Dahlø har ei dobbeltrolle, han er både styreleiar i Troms Kraft og leiar for fylkesrådet som eig selskapet. I same møte blir bedriftsforsamlinga presentert for eit forslag til vedtektsendringar. I dei gamle vedtektene stod det at Troms Kraft berre kunne investere i beslekta verksemder, og det kan nok ikkje TFDS reknast som. No står det i vedtektene at Troms Kraft kan gjere omtrent alle typar ”lønsame” investeringar. Det vart aldri opplyst i møtet korfor det var naudsynt å endre vedtektene. Dessverre vart det ikkje i dette møtet fleirtal for framlegget frå Rolf-Ketil Bjørn om å utsette vedtektsendringane.

I etterkant er det og blitt kjent at Troms Kraft trulig blir nødt til å bruke 100 millionar på TFDS. Det er ikkje lenger snakk om ei utteljing på mellom 50-70 millionar, ettersom interessa for nyteikning frå dei private eigarane er heller laber.

Kven eig Troms Kraft
Troms Kraft er eigd av folket i Troms og Tromsø gjennom Troms fylkeskommune og Tromsø kommune. Fylket har 60% av aksjane og Tromsø kommune har 40% av aksjane. Eigedomen er forvalta gjennom kommunestyret og fylkestinget. Det er interessant at verken kommunestyret eller fylkestinget har handsama saka om å bruke 100 millionar av fellesskapet sin eigedom på å kjøpe aksjar i TFDS – eit selskap som taper pengar. Dei pengane fellesskapet, gjennom Troms Kraft går inn med i TFDS vil bli brukt for å betale bankar og berge private investorar. Når ordføraren i Tromsø saman med fylkesordføraren på vegne av fylkesrådet går inn og instruerer styret i Troms Kraft til å kjøpe aksjar i TFDS skjer dette utan at dei har ryggdekning i form av vedtak eller diskusjon i eit einaste folkevald organ.

Når fylkesordføraren går inn og instruerer styret i Troms Kraft må vi gå ut frå at dette skjer i samforstand med fylkesrådet. Etter at fylkestinget innførte parlamentarisme har fylkesordføraren ikkje noko sjølvstendig politisk rolle. Han har same plass i systemet som stortingspresidenten har på stortinget. Fleire enn eg ville nok løfte eit augebryn eller to om stortingspresidenten utan politiske vedtak gjekk inn og instruerte styret i Statoil eller Statkraft. I Troms skjer dette no. Men, om vi då går ut frå at fylkesordføraren opptrer på vegne av fylkesrådet og fylkesrådet sin leiar Paul Dahlø, som og er styreleiar i Troms Kraft og har ei underleg dobbeltrolle, så er det utruleg at dette kan skje utan at fylkesrådet har behandla saka. Dette er i beste fall forsømmelse frå fylkesrådet si side.

Er det lurt å bruke fellesskapet sine pengar på TFDS?

Det finst sjølvsagt gode argument for å bruke pengar på TFDS. Det viktigaste argumentet er å behalde hovudkontoret i Tromsø. Likevel er det slik at å bruke pengar på TFDS konkurerer med å nytte pengar til andre gode formål. Viss fylkesrådet meiner det er rett å bruke pengane på TFDS ville den naturlege måten å gjere dette på vere å ta ut eit ekstraordinært utbytte frå Troms Kraft og i fylkestinget argumentere for at det er viktigare å bruke pengar på TFDS enn på vidaregåande skolar, fylkesvegar og kultur. Eg tviler på at fylkesrådet faktisk ville fått fleirtal for ei slik prioritering, og kanskje er det derfor alt skjer utan offentleg debatt. Slik slepp fylkesrådet å forsvare prioriteringane sine overfor veljarar og andre politikarar.

Korfor skjedde dette?
Det er naturleg å spørje korfor skjedde dette utan offentleg debatt? Ønskjer ikkje fylkesrådet fokus på dei prioriteringane dei gjer? Eller er det kanskje slik at dette er ein del av eit større spel, der det enno er mykje vi ikkje veit, der nokre få snakkar saman utan å ta folket med på råd? Det er på tide å spørje om dei gode relasjonane mellom enkelte toppolitikarar og næringslivsfolk kanskje er blitt litt for gode?

Konsekvensar
Frå SV si side tar vi opp saka i førstkomande fylkesting. Der bør fylkesrådet svare godt for seg – tilliten tar til å bli svært tynnslitt.