Stor risiko for Tromsø – mistar vi viktige verdiar?

Byrådet i Tromsø er i ferd med å gjennomføre to store ran av verdiane til kommunen og dermed av innbyggarane i Tromsø. Begge delar skjer av ideologiske grunnar og ikkje fordi det er lurt. Verdi er her både pengar, men viktigaste verdien vi mistar er moglegheita til å skape politikk for velferd.

Det første av desse rana er overflytting av eigedommar for 115 millionar til Arnestedet as. Der skal eigedomane gje finansiell avkastning heller enn avkastning i form av betre velferd for innbyggarane. Vi kan tydeleggjere dette gjennom å sjå korleis verdiane blir rekna ut. Ein av eigedomane blir overført med ein takst som er basert på at det skal byggast hus der som skal koste 45000 kroner per kvadratmeter. I den augneblinken tomta er overført til Arnestedet as gjeld avkastningskravet på sju prosent. Då kan ein ikkje lenger bygge hus med ein pris folk har råd til å betale på den tomta, fordi det ville bety underskott for aksjeselskapet. Jens Ingvald Olsen skriv bra om denne saka her.

Det andre store ranet er at byrådet no vil at kommunen skal opprette ei eiga pensjonskasse. For å finansiere pensjonskassa skal kommunen overføre eigedomar som Heracleum, Laureng og Slottet til pensjonskassa. Så skal kommunen betale leige på desse bygningane til si eiga pensjonskasse. Det som skremmer meg med dette er risikoen. Kommunen vil bli svært avhengig av korleis forvaltninga av denne pensjonskassa blir. Med tankar om terrakommunr i bakhovudet synst eg dette er skummelt. Eg trur det vil vere betydeleg tryggare å vere medlem av ei større kasse med profesjonell drift, som KLP. Det er og verd å spørre seg om kva som skjer om det kjem nokon som vil leige slottet eller Heracleum og er villig til å betale meir enn kommunen? Vil vi bli kasta ut? Eller vil pensjonskassa ein dag bestemme seg for at den vil tene meir på å selge eigedomane? Står vi då utan hus for viktige kommunale oppgåver?

Eg synst Gunhild Johansen seier det godt her:

Innmelding i KLP vil spare kommunen for anslagsvis 287 mill kroner bare i etableringskostnader. Hva det vil koste å drifte en kasse er det ingen som vet. Det vi vet er at egen kasse må bære all risiko for variasjoner i uføregrad, endring i den demografiske sammensetningen av de ansatte (for eksempel ved utskilling i AS eller privatisering) og uttak av AFP. Ingen ting av dette er utredet.

Høyresida velger å se bort fra realitetene. For innbyggerne i Tromsø bør det være av interesse å vite om kommunens politikere til slutt velger den løsningen som er billigst, tryggest, gir mest forutsigbarhet og har landets beste kompetanse på pensjon – eller om de går for et langt dyrere og mer risikofylt prosjekt ved å etablere egen pensjonskasse.

Moglegheiter i krisa?

Det blir sagt at det kinesiske teiknet for krise er sett saman av teikna for moglegheit og fare. Det stemmer ikkje, men kan vi likevel sjå om det finst mulegheiter i den krisa som dei borgarlege i Tromsø har utsett oss for?

I det siste kommunestyremøtet fekk byrådet i Tromsø fullmakt til å konkurranseutsette all kommunal verksemd. Det er ei krise, det er ei fare, men kanskje og ei ørlita moglegheit. I alle fall ei moglegheit til å begrense krisa.

Det er sannsynleg at det er store milliardkonsern som no kjem inn på marknaden i Tromsø og overtar drift av heimeteneste, sjukeheimar og barnehagar. Konsern som ofte er registrert i skatteparadis. Det finst likevel ei anna moglegheit.

I Noreg har vi lang tradisjon for samvirkeorganisering av velferdstenester. Foreldreeigde barnehagar er eit døme, studensamskipnadane er eit anna døme. Dette er ein måte å drive velferdstenester på der profitt ikkje er i høgsetet og der fokuset er på gode tenester. Det gjev og brukarane stor innverknad på korleis tenstene skal vere. Det er fult mogleg å tenkje seg at dei tilsette tar over drifta av ei teneste i ei samvirkeorganisering der ikkje profitt, men gode tenester og gode arbeidsplassar står i fokus.

Samvirkeprinsippa kan oppsummerast slik:

  1. Ope og frivillig medlemskap.
  2. Demokratisk medlemskontroll.
  3. Medlemmane skal delta økonomisk.
  4. Autonomi og sjølvstyre.
  5. Utdanning, trening og informasjon.
  6. Samarbeid mellom kooperativ.
  7. Opptatt av samfunnet.

Her har byrådet eit val. Dei kan velje å konkurranseutsette på ein måte som gjev private milliardkonsern sugerøyr i kommunekassa, eller dei kan gjere det på ein måte som tryggar fokuset på kvalitet og brukarstyring.

Eg blir vel ikkje forundra om Høgre, Frp og Venstre i Tromsø vel den private profitten framfor dei gode tenestene. Det er jo slik dei har oppført seg til no.