Asylpolitikkens Lofoten

Røystar du SV, lovar eg at du gjev di røyst til eit parti som aldri vil gje opp kampen for ein human asylpolitikk og som vil kjempa den kampen «hver eneste dag», kvar einaste dag! Og fremst for den kampen står asylborna og dei einslege mindreårige.Basta. skriv Oddny Miljeteig i dette blogginnlegget. Foto: Stig Marlon Weston

«Vi trenger et parti som tar miljøkampen hver eneste dag – selv om de ikke alltid vinner. Derfor stemmer vi SV den 9. september.» Slik skreiv tre miljøforkjemparar med bakgrunn frå Natur og Ungdom i Dagsavisen heilt nyleg.

Gjesteblogg av Oddny Miljeteig, Bergen

Asylpolitikken er ei av mine fremste politiske hjartesaker. Og for meg er spørsmålet om asylborna asylpolitikkens Lofoten, Vesterålen og Senja – og Mørebankane. Det handlar om kjernen, om det aller, aller viktigaste. Å kjempa for ein human asylpolitikk er eit sisyfosarbeid. Ein siger vert aldri vunnen for alltid, og ein må vera budd på nordavind frå alle kantar og dei mest nedrige og finurlege åtak. Human asylpolitikk-partia på Stortinget er SV, Krf og Venstre. Det gjev ikkje fleirtal, for å seia det forsiktig. Og alle tre partia har opplevd den nådelause kjøtvekta i regjering. Somme av oss hugsar framleis Jarn-Ernas asylpolitikk i Bondevik II. Vi hugsar også at vi fekk kjempa gjennom det fyrste «amnestiet» for asylborna under Bondevik II, initiert og kjempa fram med Bergen som arnestad. Vi hugsar at dei raud-grøne gjekk til val på ein meir human asylpolitikk i 2005, vi hugsar det andre «amnestiet» for asylborna i 2007 – og vi hugsar SVs dissens i 2008 då Ap med fylgje av SP strama inn asylpolitikken – med eit overveldande fleirtal i Stortinget bak seg. Asylpolitikkens jarntriangel i Stortinget – Ap, H og Frp – har komfortabelt fleirtal, for å seia det mildt. Då SV gjekk tilbake ved forrige stortingsval, var det ikkje minst den humane asylpolitikken som tapte kjøtvekt, og det viste tydeleg att i Soria Moria II.

I sivilsamfunnet står kravet om ein human asylpolitikk sterkt. Kyrkja er krystallklår, både når det gjeld dei papirlause og asylborna. Det humanitære Noreg, som Røde Kors, Redd Barna, Amnesty, Norsk Folkehjelp, FN-Sambandet – oppramsinga kan gjerast mykje lengre. Men dei får ikkje gjennomslag. Ikkje til kvardags. «Streng og rettferdig», har vorte mantraet – og «rettferdig» har fått den merkelege tydinga at ein meir human asylpolitikk vil vera urettvis overfor dei som til no har fått avslag. Ein slik argumentasjon gjer sosiale framsteg og reformer umoglege og definerer eigentleg norsk trygde- og sosiallovgjeving som svermeriske, historiske feilsteg.

Dei siste fire åra har vore harde for den humane asylpolitikken. Det veit SV betre enn nokon andre, for det er vi som har stått i den daglege kampen i det raud-grøne regjeringsfleirtalet. Dvs. vi veit det ikkje betre enn alle andre, for asylpolitikken handlar om einskildmenneske. Den «strenge og rettferdige» asylpolitikken har gong etter gong vist seg å «tryna» når han treffer einskildmenneske. Og mange av dei som i utgangspunktet stør ein «streng og rettferdig» asylpolitikk, dei tverrvender i møtet med einskildmenneske og familiar som dei kjenner. Difor har det oppstått støttegrupper for Nathan, Neda og Yalda – og for mange fleire. Desse har måtta kjempa også mot ei asylforvaltning, UDI og UNE, som har lagt dei strengaste fortolkingar av lov, føresegner og politiske signal til grunn – og ikkje har teke inn over seg internasjonale konvensjonar som Noreg har ratifisert og er bundne av. Barnekonvensjon, Torturkonvensjon, Flyktningekonvensjon…… dei finst, og dei gjeld, for og i Noreg.

Eg stålset meg til 10. september. Dei som seier at asyl- og flyktningepolitikken ikkje vil kunna bli verre med ei blå-blå regjering, dei kjem i bokstaveleg forstand til å oppleva ein mørke-blåmåndag. Berekraftutvalet til FRP, som behendig lekka utgreiinga si då valkampen butta imot for partiet, har ikkje arbeidd for moro skuld. Erna Solberg visste kva ho gjorde som asylminister i Bondevik II – og ho hugsar det garantert i 2013.
I dei siste fem åra har eg jamt fått høyra, når det har vore tale om asylpolitikk: «Jammen det er då din regjering!». Men eg har forvalta SV sin asylpolitikk. Som landsstyremedlem og som lokalpolitikar. Og i lag med SV på fylkesplan og sentralt har vi pressa på i stort og smått for å flytta fjell og sprengja rom for humanisme. Ridaya frå Bergen høyrer under Maria Amelie-regelen. Dei einslege mindreårige under 18 år skal koma under barnevernet – uansett kor lenge vi må kjempa. Vi gjev oss aldri. Og vi gjev oss aldri i kampen for asylborna. Ikkje nasjonalt, ikkje lokalt. Ikkje på bakromma, ikkje i det offentlege rom.

SV har fått kritikk for å vera usynlege, for ikkje å kjempa nok, for ikkje å vinna fram i asylpolitikken. Eg meir enn forstår frustrasjonen når eg veit kor desperate situasjonar støttegrupper og støttespelarar for heilt ekte menneske står overfor. Men eg er heilt viss på dette: hadde vi sett ein utveg til å få meir gjennomslag for vår asylpolitikk, ja, så hadde vi teke den vegen. Og eg har fylgt nøye med. Meir enn dei fleste. Difor er det eg går i rette med dei som meiner at asylpolitikken «ikkje kan bli verre». Det er livsfårleg å byggja kampen for ein human asylpolitikk på illusjonar. Skulle det verta forhandlingar om ei Soria Moria III, veit eg at SV vil kjempa for ein human asylpolitikk med tyngda av kvar einaste røyst vi måtte få. Vert det (mørke)blå regjering etter valet, kjem vi framleis til å kjempa for ein human asylpolitikk med all styrke vi på nokon måte kan mobilisera. Kampen for ein human asylpolitikk er ei samvitssak, ei sak om menneskeverdet, som SV korkje kan eller vil prioritera vekk – om vi vinn eller taper 9. september.

I desse dagar ser eg både godt nytt og ikkje-godt nytt i sosiale media som gjeld asylborn. BT har nett skrive at UDI vurderer Ridaya sin søknad om arbeidsløyve. Og så er det val måndag. Det er uansett også eit val om norsk asylpolitikk. Det finst ingen eigen røystesetel for asylpolitikken. Røystar du SV, lovar eg at du gjev di røyst til eit parti som aldri vil gje opp kampen for ein human asylpolitikk og som vil kjempa den kampen «hver eneste dag», kvar einaste dag! Og fremst for den kampen står asylborna og dei einslege mindreårige.

Basta.

 

 

Forbanna

Eg slit med å skrive noko samanhengande i dag. Eg blir berre fortvilt og forbanna når eg ser korleis vi oppfører oss mot aylbarna i dette landet. Ei 12 år gamal jente blir henta ut av heimen sin av politi klokka halv to om natta. Korleis er det vi oppfører oss. Har vi ikkje eit minimum av anstendigheit? Litt folkeskikk?

Det fell så lett å ta til samanlikningar med korleis jødane vart tatt ei natt i 1942. Men vi treng ikkje den samanlikninga. Det er nok å vite at slik oppfører ein seg ikkje mot folk, mot barn. Det finst ingen grunn til å gå inn i eit hus om natta, med skremmande lommelykter og rive barn ut av sengene sine. Hadde det vore snakk om ein farleg lovbrytar, men eit barn.

Tilsvaranda har vi ei jente i Tromsø, Yalda heiter ho, der alle norske rettsprinsipp er satt til sides fordi utlendingestyresmaktene meiner ho er skummel. Yalda og familien vann mot UNE i retten. Men i staden for å akseptere det endrar UNE vedtaket sitt slik at familien må ut i ein ny rettsrunde. Eg trudde det skulle vere slik at domstolane kontrollerte forvaltninga, ikkje motsett. Dersom UNE kan endre litt på vedtaket sitt kvar gong dei taper ei sak i retten vil ein rettsprosess aldri bli ferdig. Familien blir halde i ein evigvarande prosess, verre enn noko Kafka kunne førestille seg.

«Noen måtte ha baktalt Josef K., for en morgen ble han arrestert uten at han hadde gjort noe galt.»,

første setning i Prosessen av Kafka

I 2007 fekk SV endra loven så barnas beste skulle telle, understreka i Stortingsmeldinga «Barn på flukt» i fjor, om Faremo ikke klarer iverksette dette må ho gå.

 

 

Amnesti no!

 

Vi er stolte av Nansen, men er vi arva etter han verdig? Foto: Anders Beer Wilse/Nasjonalbiblioteket

Yalda skal sendast ut av landet, foreldra blir sendt til kvart sitt land. Ho har budd her i fem år, over av halvparten av livet sitt. Er det farleg for oss om ho får bli?

Allan på tre år har fått avslag på søknaden sin om opphald i Noreg, landet der han er født og har levd heile livet sitt. Det kalde brevet seier han skal ut av landet, sjølv om foreldra enno ikkje har fått avslag. Er det farleg for oss om han får bli?

Yalda og Allen er berre nokre få døme på kor umenneskelg den norske flyktningepolitikken er. Vi må la bara sitt beste vere styrande også for utlendingepolitikken.

Tre ting må skje

  1. Det må umiddelbart bli gitt amnesti for alle barn og foreldra deira som har budd i Noreg i tre år eller lenger.
  2. Vaksne asylsøkjarar som har vore meir enn fem år i Noreg må få amnesti. Vi kan ikkje krevje at folk skal leve i uvisse for alltid.
  3. Dei som er ureturnerbare er faktisk ureturnebare. Då må dei få lov til å jobbe, betale skatt og skape seg eit liv utan å leve i uvisse

Eit slikt amnesti er gjennomført i mange land i Europa. No er det Noreg sin tur. Eit slikt amnesti vil frigjere sakshandsamarar i UDI slik at søknader kan bli behandla raskt. Dei som ikkje skal få bli må sendast ut raskt.

Skriv under på kampanjen for å la Yalda bli.

Exit mobile version