Leiarvalet i SV

Audun Lysbakken og Heikki Holmås
Audun Lysbakken og Heikki Holmås
Audun Lysbakken og Heikki Holmås strir om å bli ny leiar i SV. Eg synst kanskje nestleiarvalet er vel så viktig. Foto: Stig Weston

Eg har lenge tenkt at eg burde skrive noko om leiarvalet i SV. Men, eg må innrømme at eg slit med engasjementet. Eg likar både Heikki Holmås og Audun Lysbakken. Begge blir utmerka leiarar for SV. Eg har stemt på Heikki, fordi eg alt i alt trur han er betre til å kommunisere politikken vår. Eg er derimot mykje meir engasjert i nestleiarvalet i partiet.

Dersom Lysbakken blir ny leiar skal det utvilsamt veljast ein ny nestleiar på landsmøtet. Dersom det blir Holmås er eg litt meir usikker på om nestleiarvalet kjem på dette landsmøtet eller neste. Uansett skal vi i løpet av kort tid velje minst ein ny nestleiar. Der har vi moglegheit til å gjere nokre grep.

Vi treng ein nestleiar som ikkje er lik den leiinga vi har i dag. Eg liker Lysbakken, Solhjell og Tveitdahl, samt Halvorsen. Men ingen skal få meg til å tru at for eksempel Ingrid Fiskaa eller Inga Marte Thorkildsen vil tilføre den leiinga nye måtar å sjå verda på, anna erfaringsbakgrunn eller oppleving av ei anna verkelegheit.

Når vi no skal finne ein ny nestleiar må vi finne ei som ikkje bur i Oslo eller Bergen. Ei som har ein annan alder enn dei andre i leiinga, ei som ikkje går i korridorane på Stortinget eller katekombene mellom regjeringsbygga.

Vi har mange slike dyktige damer i partiet. Damer som har mykje å tilføre partiet og partileiinga. Ein av fleire personar som eg håper valkomiteen vurderer er Kari Ystgård. Som lærar og tidlegare ordførar i Namskogan lever ho i ein annan røyndom enn storbyens, og ho har vist at ho kan vinne val.

Den kunnskapen treng partileiinga. Vi treng folk som Ysgård i partileiinga. Det kan vere andre der ute som er like god eller betre, men la det i alle fall vere ei som kan tilføre noko nytt.

 

[poll id=»14″]

 

 

USA betre enn Noreg på klima

Dette biletet frå Athabasca i Alberta viser eit lite utsnitt av øydeleggingane utvinning av oljesand utset naturen for. Det øverste biletet er frå 1984, det nederste frå 2011. Foto: NASA Earth Observatory

Det er ganske utruleg, men dessverre sant. Der norske styresmakter ikkje legg seg opp i at Statoil utvinn den mest klimaøydeleggande olja i verda frå sand i Canada, har president Obama sagt nei til ei røyrledning som skal føre denne olja til den amerikanske marknaden.

Prosjektet gjeld Keystone XL som skulle føre olje frå sandbankane i Alberta til raffineria ved Mexicogolfen. Det har blitt ført ein lang kamp frå miljørørsla i USA som no er krona med siger – i alle fall i første omgang.

Tilbake i oljelandet så kunne eg inderleg ønska meg ein oljeminister som hadde tilnærma same guts og ståpåvilje som næringsministeren. Det hadde vore fantastisk om Ole Borten Moe kunne gje tydelege styringssignal til Statoil om at Norge ikkje skulle bidra til utvinning av oljesand, om det skjer på SMS, uformelt eller formelt er ikkje så viktig. Det viktige er at det skjer.

Det er ganske paradoksalt at vi øydelegg framtida for å tene pengar som vi skal spare for framtida.

Les meir om Keystone her

 

 

 

 

La olja ligge

Vi treng ikkje ta opp olja i Barentshavet no. Foto: Tim Thomsen

I dag vart vi møtt av nyheita om at Statoil har funne meir olje i Barentshavet. Det er ei gladmelding. Olje er viktig for energiforsyninga vår og det er eit viktig kjemikalie i mange typar industri. Men vi treng ikkje ta opp olja no – vi har råd til å vente.

  • Olja kjem ikkje til å bli verdilaus i overskueleg framtid. Det kan aksjane våre på internasjonale børsar bli.
  • Noreg treng ikkje pengane.
  • Derimot treng vi å flytte pengar, folk og kompetanse frå oljesektoren til andre industriar og over til investering i infrastruktur. Vi blir svært sårbare dersom vi berre har olja.
  • Vi står framfor store klimaendringar. Det er vår plikt å hjelpe til med å redusere utsleppa av klimagassar.
  • Den beste måten å redusere klimagassutsleppa på er ved å redusere utvinninga av olje. Det fører til høgare prisar, meir satsing på energieffektivitet og meir satsing på alternative energikjelder.

Klimaendringane er den største utfordringa verda har. Derfor må det ligge til grunn når vi skal ta stilling til oljeutvinning både på Skrugard og på det nye feltet.

Vi bør no bli samde om at vi ventar i 20 år før vi tar stilling til utvinning av denne olja i Barentshavet. Vi har råd til det, klimaet har godt av det, og vi treng ikkje pengane.

Alt taler for å vente.

OPPDATERT: Saka blir ikkje mindre viktig av at Statoil no meiner dei har knekt Barentshavkoden. Skal vi faktisk legge alle egga våre i ei korg?

Kor går Russland?

Aleksei Navalny
Aleksei Navalny
Aleksei Navalny er blitt ein av leiarane for opposisjonen i Russland. Han vart kjent gjennom bloggen sin. Foto: Alexey Yushenkov/Wikipedia

Det skjer mykje spennande i Russland for tida, og det kan vere verd å halde seg nokonlunde orientert. Her er nokre lesetips.

Etter eit parlamentsval som fråtok maktpariet «Sameinte Russland» det to tredjedels fleirtalet dei hadde, er det mange som hevdar at det likevel var mykje valjuks. Stemmetal frå mellom anna Tsjetsjenia på 99% for Putin sitt parti er eit godt døme på dette. Finansminister Kudrin gjekk av i september etter ein konflikt med Medvedev, og han seier til Associated Press:

«Without the acknowledgment that the parliamentary election was unfair, the fairness of the presidential vote will be thrown into doubt, irrespective of how honest it might be,» 

Mange meiner dette er eit spel for at protestane skal bli redusert i omfang. Alexei Navalny er blitt ein av leiarane for denne nye opposisjonsrørsla, og seier i same artikkelen:

«I’m convinced that the main strategy of the Kremlin in the coming months would be neutralizing protests by the usual deceit and bribes,» Alexei Navalny, a corruption-fighting lawyer and popular blogger who has become a leading figure in the protest movement, said in remarks posted on his blog.

Navalny er ein interessant person. Han har blitt kjent gjennom bloggen sin, og og det var han som døypte om «Sameinte Russland» til «Partiet for kjeltringar og tjuvar», ei namn som har sett seg fast i medvetet til folk i Russland. Han har blitt intervjua av B. Akunin (eigentleg Grigory Shalvovich Chkhartishvili) om kva han meiner og står for politisk. Du kan finne intervjuet omsett til engelsk her, og den russiske originalen her. Har du forøvrig ikkje lest bøkene til Akunin har du mykje å gled deg til. Sein attenhundretalskrim frå Russland med superdetektiven Erast Fandorin i hovudrolla er underhaldande, spennande og handlar om mange av dei konfliktene som har forma også dagens Russland. I innleiinga til intervjuet med Navalny skriv Akunin:

Aleksei Navalny is the most exciting political figure of recent times. More specifically, he is the only authentic politician in Russia today. Nevertheless, many view him differently, some admire him, and others hate him. Some are very critical, while others are perplexed. My opinion of Aleksei Navalny has evolved in a typical manner. At first, I thought he was simply wonderful, because he has this great story- A young lawyer goes out on his own, and while keeping within the law defies corruption, leaving the huge system cowering, with its tail between its legs

A huge turning point for me however, was his taking part in the “Russian March”. Is this guy a nationalist? Or an unprincipled populist? Perhaps he’s simply soft in the head? If that’s true, any increase in his popularity could be dangerous. I look at this young politician thinking that, just like Bulgakov’s Sharik, “this owl must be explained”.

Eg rår til at du les heile intervjuet, reknar med at framhaldet blir omsett etter kvart.

The Russia Blog skriv interessant om kven dei som har demonstrert i Moskva og andre byar er, og ikkje minst om korfor Putin og Medvedev ikkje er redde dei:

«…the only thing that the protesters seem to have in common is a deep loathing for all things political, including all political leaders and all political parties. This contempt is not reserved just for Putin and United Russia. It assails the very notion of politics as careful social management or, to use Max Weber’s words, as «the strong and slow boring of hard boards, managed with both passion and perspective.»

Minst like interessant er det å lese The Jamestown Foundation sin artikkel her om same tema, men med ein litt anna vinkel.

På same nettstaden finn vi og denne artikkelen. Der hevdar dei at ein av grunnane til at det ikkje vart brukt vald mot demonstrantane i Moskva er at så mange i den russiske eliten har pengane sine i utlandet:

This evacuation of money by Putin’s elites constitutes a financial guarantee against repressions because few of the owners of mansions in London or dachas in Sardinia would want to be implicated in a forceful crackdown. The protesters have discovered this weakness that makes Putin’s regime as much quasi-authoritarian as it is pseudo-democratic, so the fear factor has all but evaporated. (…) He [Putin] counts on the fact that the list of candidates does not feature a single credible alternative, but his pyramid of power cannot stand on the crumbling personal credibility of the leader who fears making a public appearance because of the prospect of booing.

Kanskje endeleg ein positiv ting med den store kapitalflukta frå Russland?

Men det russiske styret blir ikkje berre utfordra av middelklassa i Moskva. Vi glømmer ofte at Russland ikkje berre er russisk, men samansett av mange nasjonalitetar. Den største ikkje-russiske gruppa er tartarane.

The ethnic conflict in Tatarstan started in June 2011, when activists of the organization Russian Language in the Schools of Tatarstan protested against what they regard as an overly high representation of Tatar language classes in the republic’s schools. The Russian activists complained that Tatar language hours were increased at the expense of the Russian language, meaning that ethnic Russians end up learning Russian in programs designed for non-native Russian speakers, such as ethnic Tatars. http://www.jamestown.org/programs/edm/single/?tx_ttnews%5Btt_news%5D=38836&cHash=0e1a9aa3fe393aa482b5bd2ec3f83a5c

Dette er berre ei av svært mange spenningar som rir Russland og utfordrar styresmaktene der. Du har store regionale motsetnadar, du har språk, religion og økonomi. Men du har og ei folketalsutvikling som skaper store utfordringar. Nokre spådomar seier at Russland vil hamne under 100 millionar menneske om ikkje aå alt for lenge. Ein måte å sjå denne utfordringa på er slik :

Russia has no conscript-age young men left to recruit, Russia’s chief of the General Staff complained on Thursday. The current conscript service crisis in the Russian Armed Forces is mainly due to demographic decline, bullying and brutal treatment of conscripts. General Nikolai Makarov said only 11.7% of young men aged 18-27 were eligible for the army service but 60% of them had health problems and could not be drafted under law.

Hovudgrunnen til nedgangen i folketal er nok høg dødlegheit og låge fødselstal, men ein viktig del er og at svært mange vandrar ut av Russland. I ein perioden har dette blitt vegd opp av russisk innvandring frå tidlegare sovjetrepublikkar. Men den innvandringa er ikkje lenger så stor.

Dette er nok ei litt viktigare og meir relevant utfordring for Russland enn at dei ikkje maktar å få inn fleire soldatar i den kjøttkverna som den russiske hæren er:

Russian graduate students prefer just about any small, unknown laboratory in Europe over the brand-new Russian scientific complex [Skolkovo]. “A stable trend has been established: 100% of working young people who get the opportunity to work abroad leave Russia,” said one scientific analyst. “If a young researcher gets the opportunity to enter the international arena, he or she will do it.”

Eg veit ikkje kven som vil ende opp med makta i Russland, men tvingar du meg å vedde set eg kronene mine på Putin. Men, uansett kven det blir, utfordringane er så store at eg trur vi kan kalle dei problem.

Primærval i Noreg?

Michele Bachman
Michele Bachman
Michele Bachman tar del i primærvala for å bli republikanarane sin kandidat ved presidentvalet i USA. Burde vi finne nye måtar å velje ut kandidatar i Noreg og? Foto: Gage Skidmore/Wikimedia

Leiaren i Unge Venstre er til ei forandring ute med eit interessant og positiv sak på TV2 i dag. Han meiner at norske parti kan ha mykje å lære av korleis amerikanarane vel kandidatane sine. Eg trur og det, men har og nokre ikkje heilt ubetydelege motførestillingar.

Politikken handlar i utgangspunktet om meiningar og visjonar for samfunnet, men det handlar og om at vi skal velje leiarar som skal sette desse visjonane ut i live.  Eg trur det er på tida at vi tar inn over oss at dei strukturane vi har for å peike ut folk og politikk – dei politiske partia ikkje lenger er masserørsler. Det er i realiteten ganske få menneske som tar vala som blir retningsgjevande for kommunen, fylket eller landet. Det bør vi gjere noko med.

Men, først, la meg ile til å seie, eg trur dei fleste som ikkje er politisk aktive ville blitt overraska over kor lite som skal til for å få reell innverknad i eit politisk parti – i alle fall når ein har lært kodene og spelereglane å kjenne. Sånn sett er det norske politiske systemet ganske opent for alle.

Men alle deltar ikkje – heller ikkje alle medlemmane i dei politiske partia.

Eg trur derfor at det er rett å ta til å eksperimentere med andre prosessar, prosessar som i større grad inviterer til deltaking. Ein eller anna form for primærval kan vere vegen å gå. Eg vart veldig skuffa då landsstyret i SV sa nei til å avgjere leiarvalet i SV gjennom ei uravstemming. Eg trur det kunne vore ein måte for mitt parti å opna opp prosessen.

Eg er likevel stolt av at vi i Troms har bestemt oss for å halde ei rådgjevande uravstemming om dette spørsmålet. Denne avstemminga vil gje råd til våre delegatar på landsmøtet. Eg er spent på deltakinga i denne avstemminga.

Eg kjem og til å foreslå på årsmøtet i Troms SV at vi skal halde ei bindande uravstemming om nominasjonen til neste stortingsval. Og, eg håper fylkeslaget vil vere med å opne opp prosessen på denne måten.

Utfordringane er likevel mange. Korleis skapar vi opne prosessar om kompliserte politiske spørsmål – det er enklare med personval?  Kom gjerne med gode innspel. Og, det kanskje aller viktigaste, korleis unngår vi at slike prosessar gjer politikken enno meir personfokusert?

Det er trass alt politikken og ikkje kandidatane som er det viktigaste – ikkje sant?

[poll id=»13″]

Eg har tidlegare skrive om korleis vi kan bruke sjølvmeldinga for å ha ei folkeavstemming om korleis vi skal bruke pengane våre. Det innlegget kan du lese her.

Blått godteri

Blått godteri
Blått godteri
Blått godteri kan ha ei tiltalande overflate, akkurat som blå politikk. Foto: Colemama/Flickr

Det er fristande med ei sterk blåfarge. Anten det er den blå nonstopen på pepparkakehuset eller fridomspratet frå dei blå partia.

Blå tilsettingsfarger i godteri og anna mat vart lovleg i Noreg i 2002. Då vart eit EU-direktiv om dette gjeldande, før hadde norske helsestyresmakter sagt nei til dette. Vi fekk med andre ord fridom til å velje blått, E133 briljantblåt. Det kan gje allergiske reaksjonar, og hyperaktive barn bør ikkje få i seg stoffet. Nokre meiner og at det kan vere kreftframkallande.

Så vi har altså fått denne fridomen til å velje oss blått godteri med usikker helseeffekt. Dette er den typiske blå fridomen.

Og,  det er same typen fridom dei no planlegg å gje oss i Tromsø no framover. Vi skal få fridomen til å velje blant fleire private tilbod i til dømes eldreomsorgen. Kva vinn vi på det. Eg meiner det gjev oss same fridomen som moglegheita til å velje blått godteri gav oss.

Vi får lov til å ta overflatiske val, vi får lov til å ta diskusjonar om godteri med ungane våre og diskusjonar om kva omsorgsselskap vi vil ha.

Men blir dette ein samtale om korleis vi kan ha god ernæring, korleis vi kan utvikle eldreomsorgen. Fridom handlar om mykje meir enn overflatiske val. Det handlar om tryggleik for jobb og inntekt, tryggleik for hjelp når du treng, tryggleik for eit samfunn som bryr seg. Det er mykje som enno kan bli betre i Noreg.

Men, det blir ikkje betre gjennom at den private rikdomen veks, medan det offentlege blir fattigare. Det blir ikkje betre gjennom at skattane blir sett ned.

Det blir betre om vi løftar i lag.

For min del oppfattar eg både blå politikk og blått godteri som negative for folkehelsa, og sluttar meg til sitatet nedanunder frå Aftenposten. Tolk gjerne blå politikk inn i blått godteri

Blått godteri bør man unngå. Hvis alle sluttet å kjøpe for eksempel blått godteri, ville produsenten også slutte å lage det, sier Soot-Ryen.