EØS er høgrepolitikk

Jens Stoltenberg
Jens Stoltenberg
Eg trur Stoltenberg vil måtte gje seg på EØS, i alle fall delvis. Foto: Håkan Dahlström

Du har kanskje fått med deg at SV og Sp har sett EØS på agendaen fram mot Stortingsvalet neste år? Det er lurt. Eg meiner at EØS-avtalen er ein husmannsavtale som innfører høgrepolitikk i Noreg. Karin Andersen skriv inderleg godt om saka her, og eg tillet meg å sakse litt:

Vi må sikre at EU ikke kan svekke norske lønns- og arbeidsvilkår, arbeidsmiljøloven, arbeidsretten eller gripe inn i tariffavtaler. Og vi må slå fast at EU ikke kan sette til side ILO-konvensjoner. Hvis vi kunne vært enige om dette hadde mye vært gjort. En slik avklaring må forplikte også når EØS presser oss.

SV mener Norge må si nei til høyrepolitikk uansett om den kommer fra Erna Solberg eller fra Brussel. Det burde alle regjeringspartiene være enige i.

Spesielt når det gjeld arbeidslivsspørsmål må vi no kreve reforhandling av EØS-avtalen. Vi kan ikkje akseptere at EØS-avtalen over tid medfører at arbeidslivet blir tøffare. Så er det mange som snakkar om at Jens Stoltenberg og Ap ikkje er til å rikke i denne saka, og då kan det vere det same kva SV og Sp meiner. Dei viser då ofte til utsegner av denne typen:

Han gjorde det helt klart at det ikke blir noen fortsettelse av det rødgrønne samarbeidet, dersom ikke EØS ligger i bunn. Ap, som det førende regjeringspartiet, vil ikke ta noe initiativ i retning av å få fjernet deler av regelverket som andre i regjeringen misliker. Stoltenberg mener det er en politisk, juridisk og handelsmessig umulighet.

Eg trur det vil vise seg at kommentariatet og Stoltenberg tar feil. Og, eg trur Stoltenberg veit det. Han er nøye på å gje seg sjølv opningar og utgangar når han snakkar. Eit godt døme er i Aftenposten i dag:

Samtidig satte Stoltenberg døren ørlite grann på gløtt for å benytte handlingsrommet innenfor dagens avtale, uten å reforhandle.

– Det vi kan gjøre er å bruke rommet som ligger i reservasjonsretten bedre. Å være imot eller å være kritisk til enkeltdirekiver er ikke det samme som å være imot EØS-avtalen, sier Stoltenberg.

Det er ikkje så veldig lenge sidan det ville vore nærmast utenkjeleg at leiaren i Ap skulle seie noko slikt som dette. Det at Ap no opnar døra på gløtt kjem av at LO, SV og Sp har løfta debatten og fått alierte på venstresida i Ap.

Eg meiner det er uomtvisteleg at EØS er ein dårleg avtale for Noreg, over tid kjem det faktumet til å vinne fram. Då blir det ei reforhandling eller ei oppseiing av EØS-avtalen.

Kven taper i Europa?

Alexis Tsipras er leiar for Syriza, SVs søsterparti i Hellas. Foto: Joanna/Wikipedia Commons

Det kan godt tenkjast at det er Hellas og ikkje Tyskland som sit med dei beste korta når det no snart skal avgjerast kva som skjer med euroen.

Marshall Auerbach skriv i eit gjesteinnlegg på bloggen til Yanis Varoufakis at:

Alexis Tsipras [leiaren for Syriza] is a good man. At least he’s a very good poker player. He hasn’t yet capitulated to this massive orchestrated pressure and made it clear up front in the Wall Street Journal Germany that there are options for the Greek people which the Germans won’t like: He is, in short, the first Greek politician to use the his country’s leverage over creditors.

Vidare følgjer det av dette at:

The German response so far? “Oops. This guy is blackmailing us. What shall we do?” Because Germany as a creditor nation faces huge losses if the entire banking system starts to come under pressure, to say nothing of the end of their vaunted “wirtschaftwunder” as the entire eurozone implodes. Greece, by contrast, has already experienced 5 years of unremitting economic austerity. The country has been virtually reduced to the state of a barter economy. What has it got to lose at this juncture by refusing to roll over to the Troika?

Eg meiner at den sparelinja som no blir ført i Europa for å såkalt berge euroen er ei oppskrift på økonomisk nedtur. Ein økonomisk nedtur som i hovudsak vil ramme folk som ikkje sit øvst på samfunnspyramiden. Det at det no er ein god sjanse for at dei partia som ikkje legg opp til å følgje Brüssel og Berlin i eit og alt vinn det neste valet i Hellas er eit sunnheitsteikn.

Nobelprisvinnaren i økonomi, Paul Krugman, skriv på bloggen sin:

So Japan, which is spending heavily for post-tsunami reconstruction, is growing quite fast, while Italy, which is imposing austerity measures, is shrinking almost equally fast.

Eg trur Europa og delvis USA er i ferd med å gjere same tabben som då alle landa skulle tilbake til gullstandarden etter første verdskrigen. Den politikken førte til massearbeidsløyse og fattigdom. Om denne paripolitikken skriv Store norske leksikon:

Universitetets sosialøkonomer og flere andre advarte mot paripolitikken, fordi deflasjonen ville føre til innstillinger og store omstillingsvansker for bedriftene, mens direktør Rygg hevdet at parilinjen både var moralsk riktig og nødvendig for å opprettholde internasjonal tillit til den norske kronen

Er det andre enn eg som kjenner igjen denne moralske politikken heller enn den økonomiske realiteten som grunnlaget for det som skjer i Europa no?

Istappar og euro

Istappar kan vere vakre, men foræderiske...

No i desse dagar så heng det store istappar frå hustak, særleg frå hustak som er dårleg isolert. Istappar som trugar med å dette ned å skade oss alvorleg, sjølv om dei kan vere vakre på avstand. Slik er det med euroen og, vakker og lettvinn på avstand, men kjem du nær han må du vere forsiktig med å ikkje få han i hovudet.

Hellas kom nær istappane, og dei fall ned.

Utfordringa med euroen er at han stappar ulike økonomiar inn i ei tvangstrøye. Der alle skal ha same rente, inflasjon og utlånspolitikk. Det går ikkje på eit så mangfaldig kontinent som Europa. Det er ikkje vanskeleg å sjå at Hellas og Tyskland treng ulik økonomisk politikk. Eller at Tyskland er like skuldig i krisa som Hellas.

Det er dette dei ikkje har skjønt, dei som er ramma av gigantomanien også i det små. Utfordringa med å slå saman sjukehusa i Oslo, er litt den same som å få Tyskland og Hellas til å gå i økonomisk takt. Når noko blir så stort så blir det ustyrleg og med dårleg samanheng. Det blir vanskeleg å sjå ting over avdelingsgrenser eller sektorgrenser.

Når Tyskland (og Noreg) insisterer på å ha store overskott på handelsbalansen med utlandet, så må nokon gå med underskott. Det minner meg litt om ei venninne som ein gong kom blakk heim etter å ha studert i Oslo i ein periode og brukt opp studielånet så alt for fort. — Eg benytta meg berre av dei tilboda som fanst, var forklaringa på at ho var pengelaus. Litt det same kan ein seie om Hellas. Nokon måtte bruke dei pengane som Tyskland (og Noreg) sparte.

Gjennom innføringa av euroen vart det plutseleg lett. Det var akkurat som om Hellas fekk studielån og stipend. Renta gjekk ned til tysk nivå. Det vart nesten gratis å låne pengar. Vi kan sjølvsagt rette peikefingeren mot greske og andre politikarar som har brukt meir pengar enn det dei har tent. Men, vi kan ikkje la vere å sjå det i samanheng med den institusjonelle ramma som vart skapt gjennom innføringa av euroen. Ansvaret vart pulverisert. Sett frå Athen såg det ut som ansvaret låg ein annan stad. Den europeiske sentralbanken fastsette renta, uavhengig av kva som skjedde i Hellas. Sentralbanken måtte sjølvsagt ta omsyn til korleis økonomien gjekk i dei største landa.

Så sit vi i ein situasjon der folk flest i Hellas må ta ansvaret for det som har skjedd kanskje i hovudsak på bakgrunn av hendingar langt borte i Brüssel ein stad. Det greske folket må stramme inn livreima for å sikre at tyske og franske bankar ikkje skal tape pengane sine.

Eg klarer ikkje å sjå at dette er rettferd, at berre ein av aktørane som bygde rammeverket rundt euroen og gjorde krisa mogleg skal bere heile byrda. Det er ikkje meining i at når naboen isolerer taket sitt dårleg, så er det eg som får istappane i hovudet.

Eg meiner derfor at det einaste rette no er å la Hellas få lov til å gå konkurs, slette store delar av gjelda, starte på nytt. Kanskje og på ein kontrollert måte gå tilbake til ein eigen valuta. Då får grekarane sjølv ta ansvaret for låna dei tar opp og renta dei betaler. Investorane og bankane får ta stilling til om dei trur dei får pengane sine tilbake om dei låner ut. Eg trudde at poenget med bankar var at dei skulle vurdere risiko, og ikkje overlate det til andre.

Så er det kanskje og på tide at arbeidsfolk i Tyskland får ta del i overskottet der, gjennom at lønene veks. Noko dei nesten ikkje har gjort på 20 år. Og, kanskje Noreg og bør ta ansvar for å redusere handelsoverskottet vårt gjennom å redusere oljeutvinninga. Ein meir differensiert økonomi i Noreg, høgare løner i Tyskland og ein betre balanse i verdsøkonomien treng ikkje vere ei dårleg løysning på eurokrisa.

Dette innlegget vart først publisert på Nei til EU sine sider under vignetten «Ukens skribent». Bli medlem i Nei til EU om du ikkje allereie er det!

La Hellas gå konkurs

Protestar mot nedskjæringar i Hellas. Foto: Flickr/edrick's Sister's brother's Sony DSC-S40

Ingen har ønska seg dagens krise i Europa, men det som skjer er likevel eit uttrykk for ein villa politikk. EU sine fire fridomar og innføringa av euroen er grunnlaget for den krisa vi ser i dag. EU-systemet endrar makttilhøva i arbeidslivet, høg arbeidsløyse reduserer fagrørsla si makt – det er grunnen både til krisa og dei stadige angrepa på rettane til arbeidsfolk.

Då Hellas innførte euroen skjedde det to svært viktig ting. Renta gjekk kraftig ned, pengane vart billige. Investorar verda over fann ut at alle eurolanda plutseleg var like sikre betalarar og at det dermed var logisk å krevje same rente av Hellas som av Tyskland. Det betydde at Hellas kunne låne pengar og bruke til kva dei måtte ønske. Dei importerte tyske renter utan å importere tysk budsjettdisiplin.

Det andre som skjedde var at Hellas ikkje lenger hadde mulegheit til å devaluere for å  gjere gjelda muleg å bære. Eit land som USA kan aldri gå konkurs. Vi høyrer mykje om den store amerikanske statsgjelda, men med mindre USA vil, kan ikkje USA gå konkurs. Deira lån er i amerikanske dollar. Blir gjelda for stor er det enkelt for USA å sette i gang trykkpressa og trykke nok dollar til å betale gjelda. Denne mulegheita har ikkje Hellas, eller nokre av dei andre eurolanda.

Då er alternativet det som blir kalla intern devaluering. Kva er ei intern devaluering?

Det er å sette ned lønene til vanlege arbeidsfolk i eit land. Då blir produksjonen billigare, eksporten går betre og gjelda kan kanskje vere muleg å betale. Mange land har prøvd seg på denne kuren, Argentina, CFA-området, dei baltiske landa. For dei fleste gjekk det svært dårleg. Argentina måtte til slutt bryte banda til dollaren og devaluere, dei baltiske landa endte opp med kraftig nedgang i BNP og svært mykje lågare lønningar for folk flest.

Ei intern devaluering fører (nesten) alltid til nedgang i BNP, noko som betyr at gjelda blir vanskelegare å bære. Fleire peiker no på at den interne devalueringa i Hellas, gjer at gjelda vil stige frå dagens umulege nivå til opp mot 200% av BNP.

Konkursen er så godt som uunngåeleg.

Men i dagens diskusjon er det stort fokus på bankar, statsgjeld, obligsjonar og investorar. Det er mykje mindre fokus på dei som må bære byrda med ei intern devaluering.

I Hellas har lønene gått ned med rundt 30 prosent, både i privat og offentleg sektor. 100 000 offentleg tilsette er blitt sagt opp, pensjonane er gått kraftig ned og skattane aukar kraftig. Eit litt tilfeldig valt eksempel er ein funksjonær i kommunen, der har løna gått ned frå ca 11000 til ca 7500 kroner, samstundes har momsen auka frå 13 til 23 prosent, alle har fått ekstra inntektsskatt på mellom ein og fire prosent og det er innført ein betydeleg eigedomsskatt.

Så skal det seiast at grekarane kanskje ikkje alltid har vore dei flinkaste til å betale skatten sin, verken med glede eller med sorg, spesielt rike grekarar har unnlatt å betale. Men det er vanlege folk som no får byrda.

Kort oppsummert dersom eit land devaluerer er det bankane og investorane som må ta tapet, med ei intern devaluering (i alle fall i første omgang), medan ei intern devaluering belaster arbeidsfolk mest. No må EU la Hellas gå “konkurs”, gjelda må bankast ned. Så får vi heller handtere den bankkrisa som kanskje kjem. Det er betre å la bankar bli nasjonaliserte enn å la vanlege folk bere byrda.

 

PS. Eg veit dette er forenkla, ei bankkrise vil og ha store konsekvensar for vanlege folk, men eg trur konsekvensane blir mykje mindre.

Stakkars brüsselværingar

Belgia er eit plaga land. Då tenkjer eg ikkje på at dei ikkje klarer å skaffe seg ei regjering. nokre vil kansskje hevde at det er ein fordel for eit land. Eg tenkjer heller ikkje på at landet kan vere i ferd med å bli delt i to. derimot tenkjer eg på trafikken.

I tillegg til den vanlege trafikkorken som du finn i dei fleste store byar i verda er Belgia og Brussel plaga med at dei er EU-hovudstad. Det betyr besøk av utanlandske notabilitetar nesten kvar dag.

Det er sjølvsagt hyggeleg å få besøk, men når dei som er på besøk jagar vek lokalbefolkninga frå vegane. Det er heller ikkje slik at det berre er når statsleiarar kjem at du blir jaga av vegane. Også når ministrar og skarve statsekretærar møtes til uformelle møte skjer det noko på vegane.

Denne videoen tok eg på morgonkvisten i dag på veg inn til Brüssel. Hadde eg budd og jobba hadde eg nok blitt sur om dette skjedde til stadigheit, og kanskje nok eingrunn til at vi ikkje bør bli medlem i EU. Tenk deg situasjonen i Oslo dersom Noreg hadde formannskapet og til stadigheit måtte jage folk av vegane for å få plass til kortesjar av svarte bilar.

Ei verd utan grenser dominert av Kina?

Eg hadde lyst til å dele denne videoen. Den er interessant, sjølv om eg synst analysen er litt lett av og til. Eg har mellom anna lite tru på tala hans om innvandringa av kinesarar til Sibir og Det fjerne austen. Frå tida mi i Vladivostok huskar eg godt at russarane var redde for at det fanst ein hemmeleg plan i det kinesiske kommunistpartiet om å overta Sibir og det Fjerne Austen. Det trur eg ikkje noko på, sjølv om frykta ikkje er vanskeleg å skjønne. På eine sida av grensa er det 10 millionar russarar, på den andre sida 100 millionar kinesarar.

Det er likevel verd å merke seg, som «Russia Blog» gjer her, at det er mykje meir lukrativt for ein kinesar å flytte til den kinesiske kysten enn til Sibir:

For now, official Chinese migration to Siberia and the Far East regions is small, though these figures are probably dwarfed by the number of illegal migrants crossing the completely open border. Even so, most young Chinese probably see far more opportunities in China’s booming coastal cities than in Far Eastern Russia, where business still mostly involves trading Russian raw materials for Chinese manufactured goods.

Vel, i alle fall her er videoen frå TED:

Kva trur du om det som kjem fram i videoen, kommenter her?

Originalen finn du på TED.com