No er den norske valkampen så godt som over. Då kan ein kanskje kose seg med denne videoen frå IG Metall som forsøker å få folk til å stemme i Tyskland.
http://youtu.be/uy1af0A2Bn0
Ein annan valkamp – tysk fagforeiningshumor
Millitærkuppet i Egypt
Mursi var ein dårleg president for Egypt. Han skapte splid og ikkje samhald i eit land som trengte å stå saman. Han forsøkte å gje majoritetsreligionen fordelar og innføre reglar som mange folk og minoritetsreligionane ikkje ville ha. Han var ikkje i stand til å skape økonomisk framgang for folk. Han prøvde å innføre ein ny grunnlov utan tilstrekkeleg vern for minoritetar. Det er med andre ord eit uttal grunnar til at han burde blitt kasta av folket i neste val.
Men, for meg er “i neste val” det avgjerande punktet her. Det er dessverre litt for mange som jublar for kuppet berre fordi vi misliker mannen kuppet er retta mot. Dersom vi først er for demokratiet må vi og vere for det om dei som blir valt gjer ein dårleg jobb og står langt frå oss politisk.
Derfor meiner eg Henrik Thune prøver seg med ei forfina omskriving når han seier til Aftenposten:
Thune kaller fjerningen av Mursi «et demokratisk kupp», der hæren har bistått.
– Det er en konsekvens av at den demokratiske prosessen har gått av sporet det siste året, noe som er begge parters ansvar, sier Thune til NTB.
Så kan eg godt vere samd med Thune i at den demokratiske prosessen har gått av sporet. Mursi og det demokratiske brorskapet har ikkje vore interessert i ein dialog med opposisjonen. Men, sanneleg opposisjonen har heller ikkje lagt til rette for ein god prosess.
Eg er glad for at den norske regjeringa har tatt ei litt meir prinsippiell tilnærming til det som har skjedd.
Når no det kjem meldingar om fengslingar av journalistar og politiske motstandarar så teiknar det ikkej bra for det styret Mansour skal stå for, på det millitære sine vilkår og med deira “legitimitet” i ryggen
Det greieste ville være at skyde dem
Den siste store fantejakta gjekk føre seg i Noreg i 1907. Meir enn 1000 menn samla seg i Flå i Gauldal for å jage fantane ut av bygda. Ein fant er det same som ein omstreifar, tater eller ein frå rom-folket. I følgje Wikipedia vedtok Sør Odal herredsstyre så seint som i 1920 med 8 mot 5 stemmer at det «ikke lenger» skulle vere lov å skyte fantane. Grunnen var at bygdevektaren hadde bedt om lov til å gjenoppta den gamle praksisen med å skyte tatarar. «Det greieste ville være at skyde dem” uttalte bygdevektar Ihler i si henstilling til herredsstyret.
I alle bygder i Noreg hadde vi frå seinmellomalderen såkalla ståtarfogdar. Denne hadde som si hovudoppgåve å jage fantar og tatarar frå bygda og å halde oppsyn med kor mange tiggarar, og omstreifarar som fanst i distriktet.
Diskusjonen om å stenge grensene for romfolket, om å jage romfolket bort, å forby tigging er eit framhald av ein svært lite ærerik tradisjon i Noreg. Ei tid eg hadde håpa at vi hadde forlatt.
Når vi no atter ser fattigdomen og nauda på våre eigne gater og torg må vi møte det på andre måtar enn med forbod.
Det å forby tigging løyser ikkje fattigdomsproblema. Samstundes er det like klårt at tigging heller ikkje løyser fattigdomsproblema og det er sannsynleggjort at ein del kriminalitet oppstår i kjølvatnet av tigginga.
Kva kan då vere løysinga?
Eg trur vi må innsjå at vi har hatt omreisande folk i samfunnet vårt til alle tider. Vi må finne løysningar slik at vi kan leve saman og at flest råd kan skape seg eit innkome gjennom arbeid heller enn tigging.
Vi kan heller ikkje vere kjent av at folk i Noreg søv under bruer og med dårlege hygienske forhold. Det kan spreie sjukdom er respektlaust overfor dei det gjeld. Vi bør makte å stille opp med eit område der folk kan bu, der det er tilgang på vatn og do. Samstundes bør vi stille klåre krav til at det er nokonlunde flidd rundt vogner, bilar og telt. Det kan ikkje sjå ut som ein svinesti.
Den fattigdomen som vi ser mellom rom-folket og som no spreier seg til stadig fleire grupper i Europa er eit resultat av ein kapitalisme som belønner oss som allereie har det godt, og straffar dei som allereie har det vondt. Løysninga for rom-folket og alle andre fattige i Europa er eit økonomisk system som klarer å dele godene slik at alle har nok. Det klarer ikkje dagens system. Her må venstresida i Noreg jobbe saman med venstresida i heile Europa for å få gjort noko med tvangstrøya euroen og det kapitalistiske systemet legg på oss.
Eg vil utfordre dei norske byane til å ta initiativ til ein europeisk ordførarkonferanse for å diskutere problema knytt til tigging og fattigdom. Dette er ikkje noko verken Tromsø eller Noreg kan løyse åleine.
Så er det rett at dette er ein vanskeleg diskusjon. Men eg håper vi kan bevege oss i ei retning der vi leiter etter praktiske løysingar og ikkje ropar etter forbod.
Låne pengar til Hellas
Are Slettan spør på bloggen sin om eg er villig til å låne ut pengar til Hellas og Spania for at dei skal få fart på økonomien.
Han skriv:
For å være konkret: Ville Krugman eller Skogholt lånt ut sparepengene sine hvis finansministeren i Hellas banket på døren og sa at nå slutter han med sparing og bruker i stedet milliarder han ikke har for å stimulere økonomien? Og hvilken rente ville de i så fall krevd for å satse pengene sine? Ville det vært en rente Hellas kunne leve med?
Her meiner eg Slettan gjer ein klassisk feil. Han set likskapspunkt mellom ein privatøkonomi og eit statsøkonomi. Ein stat, eller i dette tilfellet eurosona, avgjer sjølv kor mykje pengar dei skal ha. Staten kan trykke pengar. Det kan verken eg eller du gjere. Gjennom å auke pengemengda, i realiteten gjennom at sentralbanken kjøper statsobligasjonar, får staten større ressursar til rådvelde. Aukar pengemengda for mykje kan det føre til inflasjon og lågare pengeverdi. Zimbabwe er eit nyleg døme på kor galt det kan gå. Men, problemet i dag er ikkje at inflasjonen er for høg. Problemet i dag er at folk ikkje er i arbeid, at det ikkje er produksjon i samfunnet. Det fører til lågare kjøpekraft, noko som fører til mindre produksjon.
Hellas, Spania og dermed eurosona burde heller sikta mot ein høgare inflasjon. Dersom inflasjonen reduserer verdien av pengane vil det i større grad lønne seg å investere pengane i staden for å salte dei ned på kistebotn. Ei slik nedsalting ser vi skjer i stor grad i bedriftane no. Her i følgje Wall Street Journal:
One part of the economy, however, is an important exception to the rule: companies, particularly large ones. Across Europe, corporations are sitting on a mountain of cash. he trouble is, they aren’t spending much of it. This means one possible way out of Europe’s economic crisis—a big boost in business investment—is closed off.
Større investeringar anten i fabrikkar, vegar eller skolar vil medføre at fleire får inntekt, produksjonen blir meir effektiv og vi kan bevege oss ut av krisa i staden for djupare inn i ho
Derfor blir det følgjande argumentet frå Slettan feil:
Så selv om man normalt ville argumentert for at staten burde låne penger og bruke budsjettet for å gi gass når arbeidsledigheten er så høy som i mange europeiske land, er det for meg vanskelig å forstå hvordan det skulle kunne fungere i virkeligheten.
Slettan har eit poeng i at innføringa av euroen har vanskeleggjort dette. Pengepolitikken skal passe til både Tyskland og Hellas. Det er vanskeleg å få til. Samstundes er det slik at ein stor del av den tyske økonomien er basert på eksport til andre land i eurosona. Når etterspurnaden i desse marknadene forsvinn vil det og ramme den tyske økonomien.
Euroen har vore fantastisk for Tyskland, den har ført til lågare pengeverdi og dermed billigare tyske produkt enn det vi ville hatt om d-marken framleis eksisterte. Den tyske økonomien har surfa på euroen medan den same euroen har vore for sterk for Italia, Hellas, Portugal og Spania.
The competitiveness measure is based on currency movements and changes in unit labor costs in major industrialized countries. German competitiveness against the rest of the world was probably helped by the fact that the relatively poor performance of other members of the euro zone held down the appreciation of the euro against other currencies
Slettan argumenterer vidare:
For det andre mener jeg tilhengerne av gjeldsfinansiert stimulans tar lett på utgangspunktet mange euroland land var i da de skulle velge å gi gass eller bremse. De fleste av dem hadde allerede på forhånd statsgjeld som i historisk sammenheng var faretruende høy. Det hadde gått bra i en lang periode. Innføringen av euro ga lave renter, og det hadde dannet seg et inntrykk av at landene alltid ville klare å gjøre opp for seg.
Dersom vi tar Spania som eksempel så var statsgjelda i Spania lågare enn i Tyskland før krisa. Grunnen til at statsgjelda har blitt så enorm er at skattebetalarane har tatt over gjeld frå bankane. I Spania hadde bankane lånt ut store summar til byggeprosjekt, der dei i stor grad skulle selje til tyske og andre nordeuropeiske kundar. Pengane dei hadde lånt ut hadde dei i stor grad fått frå tyske og franske bankar. Det store handelsoverskottet i Tyskland hadde ført til at store pengemengdar måtte eksporterast ut igjen. Desse pengane flaut i stor grad sørover.
In a nutshell, the adoption of the euro as a common currency was designed to cause large capital flows from the eurozone core to the periphery—and it is those very capital flows that set the stage for the crisis
Når då statane tok over bankane sine dårlege lån, overførte dei ansvaret for desse låna frå private aktørar i form av bankar til felleskapet i form av skattebetalarane. Realiteten er at den spanske statsgjelda har auka fordi dei har gått inn og overtatt risikoen for lån gjevne av vitlause tyske bankar. I staden for å la bankane gå konkurs har politikken i eurosona overført enorme pengesummar frå skattebetalarane i Sør-Europa til bankane i Nord-Europa.
Når då den tyske kanslaren insisterer på sparetiltak er det for å berge bankane. Eg ser på dette som eit enormt røveri. Det høyrer ingen plass heime at vi skal la vanleg folk i Sør-Europa gå til grunne i arbeidsløyse av denne grunnen. Derfor må økonomien settast i gang igjen gjennom bruk av pengar.
Eg trur det vil vere naudsynt å avskaffe euroen for å få det til, men det kan ikkje vere nokon tvil om at dersom det ikkje skjer må den europeiske sentralbanken trykke pengar i stort mon for å få fart på økonomiane.
Når alt dette er sagt er det heller ingen tvil om at det er store utfordringar som må løysast i mange av desse landa. Mange slit med dårleg skattemoral og dermed dårleg grunnlag for statsfinansane. Det gjer ikkje at vi skal straffe folk gjennom å unødig presse dei ut i arbeidsløyse.
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.
EØS er høgrepolitikk
Du har kanskje fått med deg at SV og Sp har sett EØS på agendaen fram mot Stortingsvalet neste år? Det er lurt. Eg meiner at EØS-avtalen er ein husmannsavtale som innfører høgrepolitikk i Noreg. Karin Andersen skriv inderleg godt om saka her, og eg tillet meg å sakse litt:
Vi må sikre at EU ikke kan svekke norske lønns- og arbeidsvilkår, arbeidsmiljøloven, arbeidsretten eller gripe inn i tariffavtaler. Og vi må slå fast at EU ikke kan sette til side ILO-konvensjoner. Hvis vi kunne vært enige om dette hadde mye vært gjort. En slik avklaring må forplikte også når EØS presser oss.
SV mener Norge må si nei til høyrepolitikk uansett om den kommer fra Erna Solberg eller fra Brussel. Det burde alle regjeringspartiene være enige i.
Spesielt når det gjeld arbeidslivsspørsmål må vi no kreve reforhandling av EØS-avtalen. Vi kan ikkje akseptere at EØS-avtalen over tid medfører at arbeidslivet blir tøffare. Så er det mange som snakkar om at Jens Stoltenberg og Ap ikkje er til å rikke i denne saka, og då kan det vere det same kva SV og Sp meiner. Dei viser då ofte til utsegner av denne typen:
Han gjorde det helt klart at det ikke blir noen fortsettelse av det rødgrønne samarbeidet, dersom ikke EØS ligger i bunn. Ap, som det førende regjeringspartiet, vil ikke ta noe initiativ i retning av å få fjernet deler av regelverket som andre i regjeringen misliker. Stoltenberg mener det er en politisk, juridisk og handelsmessig umulighet.
Eg trur det vil vise seg at kommentariatet og Stoltenberg tar feil. Og, eg trur Stoltenberg veit det. Han er nøye på å gje seg sjølv opningar og utgangar når han snakkar. Eit godt døme er i Aftenposten i dag:
Samtidig satte Stoltenberg døren ørlite grann på gløtt for å benytte handlingsrommet innenfor dagens avtale, uten å reforhandle.
– Det vi kan gjøre er å bruke rommet som ligger i reservasjonsretten bedre. Å være imot eller å være kritisk til enkeltdirekiver er ikke det samme som å være imot EØS-avtalen, sier Stoltenberg.
Det er ikkje så veldig lenge sidan det ville vore nærmast utenkjeleg at leiaren i Ap skulle seie noko slikt som dette. Det at Ap no opnar døra på gløtt kjem av at LO, SV og Sp har løfta debatten og fått alierte på venstresida i Ap.
Eg meiner det er uomtvisteleg at EØS er ein dårleg avtale for Noreg, over tid kjem det faktumet til å vinne fram. Då blir det ei reforhandling eller ei oppseiing av EØS-avtalen.
Motsetnadsfylt
.jpg "jonas")
Det er kanskje berre eg som synst det er artig. Men eg kan ikkje noko for at eg må flire når folk seier ting som står i direkte motsetnad til kvarandre. Det er kanskje ikkje riktig så artig når det skjer av politiske bekvemlegheitsgrunnar.
Hald fram med å lese «Motsetnadsfylt»